It's raining pain

Den løpingen jeg så optimistisk hadde håpet på for søndag skjedde ikke. Selvfølgelig gjorde den ikke det. Jeg hadde jo så vondt i overkroppen etter mine første benkpress på flerfoldige uker, at jeg knapt klarte å rulle meg fra senga til sofaen. For ikke å snakke om de timene med dansing som ble utført sent lørdag kveld, i forbindelse med en bursdagsfeiring. Jeg skylder på den dansingen for at jeg også hadde vondt i ryggmusklene i går. Ikke at jeg helt kan huske hva slags dansing jeg brukte ryggen så mye til, men det var kanskje den samme som ga meg et lite sår på oversiden av foten. Kanskje.

I dag følte jeg meg imidlertid bedre, og det er godt å kjenne at stølheten slipper litt lettere nå enn den gjorde for et par uker siden. Jeg kom meg derfor til spinning, etter at jeg hadde innsett at mandag er dagen hvor han veldig energiske instruktøren har time. Dessuten er det vel også et par uker siden sist jeg var på spinning, så jeg syntes det var på tide. Løpingen kan vente. Jeg liker jo ikke løping engang.

Så jeg svettet meg gjennom en time på et sykkelsete i ettermiddag, og var kanskje verdens mest slitne person etterpå. Men jeg var sliten på en god måte - en sånn måte som gjør at man virkelig gleder seg til å komme hjem og spise middag. Jeg har ikke hatt så mye matlyst i det siste, så det var godt å kjenne at jeg endelig hadde lyst til å lage mat igjen. (En skulle kanskje tro at dårlig matlyst betyr vektnedgang, noe som hadde vært utelukkende positivt for meg. Men nei. Dårlig matlyst her i gården betyr bare at jeg slukker sulten på enklest mulige måte: Snop. Stappteit strategi, jeg vet, men det blir lett sånn når jeg ikke orker å engang skru på en stekeovn.)

Det kanskje beste med i dag er likevel at jeg har spist en Snickers. Kun en Snickers. Det er det eneste jeg har dyttet innpå som jeg ikke burde. Ellers har det kun vært frokost og middag. Det er kanskje lit sørgelig at det gjør meg så vanvittig stolt å "bare" ha spist en sjokolade i dag, men sånn er det. Små skritt er også skritt.

En uke, to økter!

Dette er sensasjonelt for april 2016: I dag kom jeg meg til ukas andre treningsøkt. Dæven. Sammenlignet med for et par år siden er det ikke så imponerende, men tatt i betraktning nåværende situasjon er det ikke så verst. (Og sammenlignet med fjoråret er det kanskje en forbedring?)

Jeg har lastet ned en app på mobilen som skal fungere som en guide til fremgang i løping. Den legger opp til en halvtimes løping hver dag, med gradvis forbedring. I dag kjørte jeg første dag, og syntes det var ille nok til at jeg ikke helt gleder meg til morgendagen. For ja, jeg er så teit at jeg håper på å kunne gjøre dette igjen i morgen. Jeg tror neppe jeg kommer til å løpe hver dag, så noen ganger vil progresjonen min stoppe opp litt, men jeg kjente at intervalltreningen som appen guidet meg gjennom ga en god trening, og det er det viktigste. Om jeg så ender opp med å kun løpe til Dag 1-programmet i en hel måned, så er det bedre enn ingenting. Framgang er kult, men det er ikke et must. Ikke for meg.

En halvtime med trening føles likevel litt lite, så jeg dro i gang noen styrkeøvelser etter. Benkpress og benpress, så skulderpress og litt tortur av triceps. De to siste gjorde vi på den styrketimen på tirsdag, og jeg håper at dagens innsats vil gjøre kommende tirsdag litt mindre vond. Jeg satser for eksempel på å ikke bli svimmel neste gang. Det er jo også et mål.

Den siste uken, og spesielt de siste dagene, har vært stressende, emosjonell og vanskelig. Jeg hadde siste intervjurunde for Drømmejobben, var til slutt en av to finalister, og fikk så beskjed om at jeg ikke fikk jobben. Det knuste meg litt, og kostholdet har vært preget av det. I tillegg hadde jeg en liten strømkrise torsdag kveld til i går ettermiddag, og totalt sett føltes det som om hele verden motarbeidet meg. Denne følelsen er ikke helt borte ennå, så derfor er jeg fornøyd med at jeg fremdeles har en halv storplate melkesjokolade igjen. Jeg har klart å ikke sluke hele. Heia meg, liksom!

Ny styrkeøkt

Tirsdag igjen. En hel uke har gått siden forrige trening, mye fordi jeg knapt har vært å stand til å røre på meg, og dels fordi jeg har vært en del opptatt. Sånt skjer.

Kanskje til tross for bedre vitende, dro jeg tilbake til samme styrketime i dag. Jeg hadde jo tross alt overlevd forrige uke, så da burde jeg klare å gjøre det en gang til.

Forrige uke var det en vikar som hadde timen, så denne gangen møtte jeg den faste instruktøren for første gang. Hun var like dyktig (grusom og ondskapsfull) som vikaren, og kjørte oss raskere gjennom flere øvelser. Jeg hadde vært litt dum i forkant av treningen, og ikke spist siden frokost (timen begynte 18:10), så da det var ca 10 minutter igjen ble jeg svimmel og måtte sette meg ned og drikke vann. Flaut. Da hadde jeg også presset meg selv godt, til og forbi det punktet hvor svetten dryppet, så jeg våger å konkludere med at det var god trening. (Det skal sies at jeg kom tilbake til den siste innspurten, og fullførte - om ikke med stil.)

Det har vært gledelig å oppdage at jeg i grunn har hatt det helt åkei nå de to dagene etter denne timen, så den verste kneika gikk tydeligvis over etter forrige runde. Utrolig for fort kroppen lærer seg å tåle uvante påkjenninger, altså. Nå har jeg til og med en ambisjon om å klare en økt til, før uka er over.

Throwback blogging

(Forsinket logging.)

Slengte meg med på en styrketime i gruppe denne dagen. Det var vel første styrketrening på minst en måneds tid. Kanskje mer. Jeg er ikke helt sikker. Jeg har ikke vært flink.

45 minutter som føltes som 450. Mye arbeid for lårmusklene. Jeg vaklet skjelvende ut etterpå, og trengte i ettertid nesten en uke på å komme meg. De to første dagene klarte jeg knapt å sette meg ned og reise meg opp. Å gå på do var et mareritt. Så ille er det lenge siden det har vært etter en økt. Jeg antar det betyr at 1) Jeg fikk en god trening, og 2) Jeg burde gjøre dette oftere.

Forpurring

Legg treningsplaner, og du kan banne deg på at et eller annet vil komme i veien så du ikke får gjennomført dem. I dag kom forpurring av treningsplanen i form av en frisørtime. Nærmere bestemt en frisørlærlingtime.

Jeg hadde en middagsavtale kl 18, og regnet med at selv med en lærling bak frisørstolen ville jeg få tid til en times trening innen avtalen, ettersom klippetimen var kl 13. Men så ble timen utsatt til 14, og jeg møtte til da og ble plassert i en stol med beskjed om at lærlingen skulle komme snart tilbake. Så satt jeg en time(!) alene i stolen uten å vite hva som foregikk, og var i ferd med å ta jakken min og gå da lærlingen endelig kom tilbake. Det viste seg at hun hadde brukt den timen til å planlegge og/eller dokumentere, jeg er ikke helt sikker. Jeg var litt irritert, men så kom vi omsider i gang med selve timen kl 15:15. Hårvask, klipp og styling tok nesten to timer, og plutselig var det ikke lenger tid til å trene før middagsavtalen. Argh.

Grunnen til at jeg likevel blogger i dag, og gir meg selv stjerne i kalenderen, er fordi jeg valgte å komme meg til frisørsalongen til fots, og den turen tok en time. Så selv om det ikke var høy puls eller tung styrke, så var det i det minste en time med mosjon, og det kvalifiserer i min bok.

Så håper vi på bedre muligheter for morgendagen. Etter jobbintervjuet som jeg har kl 13:30. Jeg gruer meg, for jeg har utrolig lyst på denne jobben og kommer til å gråte i en uke hvis jeg ikke får den. Neppe noe som vil hjelpe mot depresjonen - men vi håper på det beste.

Tilbake til Elixia

Det har gått noen uker siden sist, med påskeferie og alt, men i dag kom jeg meg altså tilbake til mitt lokale Elixia-senter og en spinningtime med min nye superinstruktør. (Men jeg savner fremdeles mine gode gamle, altså.)

Avtalen med fastlegen er at jeg skal fokusere på kosthold og trening når jeg nå går sykmeldt ut måneden, og det er akkurat det jeg har tenkt å gjøre. Vi satte som mål at jeg skal ha mistet et kilo innen neste legetime, som i dag er 3 uker unna, og det håper jeg at jeg kan få til.

Dagens spinningtime var helt klart en røff opplevelse, med både makspuls og svette. Setet mitt fikk merke at det begynner å bli en stund siden sist jeg satt på en sykkel, og har blitt litt øm i etterkant, men det får jeg bare leve med. Jeg vet jo at det blir bedre. Det var helt full spinningsal i dag, og i utgangspunktet stod jeg på venteliste for å få plass på timen. Den er åpenbart populær, og det tror jeg har mye å gjøre med engasjementet til instruktøren. Jeg har fremdeles en ambisjon om å klare å dra meg avgårde til denne timen litt oftere. Hver mandag hadde jo for eksempel vært fint.

Av annet nytt, har jeg i dag endelig fått gjort noe som har blitt utsatt alt for lenge. Jeg har kjøpt nye treningssko. Med et opprinnelig budsjett på 5-700 kroner, fant jeg ut da jeg var i butikken at dette er en viktig investering, særlig når jeg har så vanskelige føtter som jeg har, og at billige sko sannsynligvis ikke vil gi den støtten jeg trenger eller vare noe særlig lenge. Så jeg kastet en takknemlig tanke mot skatteoppgjøret og pengene jeg vil få tilbake om noen måneder, og kostet på meg sko til 1600 kroner. Det sved i kontoen da jeg skulle betale, men jeg har nå flunkende nye løpesko som gir ekstra støtte akkurat der hvor foten min trenger det, og som gjør at jeg forhåpentligvis ikke vil halte i tre dager etter en løpetur eller lengre gåtur. Jeg tror absolutt det er verdt pengene.

I morgen har jeg planlagt litt lett løping i intervaller. Enten ute rundt Sognsvann sammen med en venninne, eller alene inne på tredemølla hos Elixia hvis været svikter. Trening skal det bli, åkke som.

Jeg oppdaget også, da jeg nylig oppdaterte matregnskapet mitt, at jeg ikke har mumset på noe snop eller snacks i dag. Alt jeg har spist er to brødskiver med leverpostei til frokost, en næringsdrikk etter treningen, og så fiskekaker med pasta og hvitsaus til middag. To glass sjokolademelk har vært dagens utskeielse, og det er utrolig bra til meg å være. Så hurra for det, om ikke annet.

Vårens første utflukt

Ikke akkurat noen intervalltrening med høy puls, men på mitt nåværende nivå regner jeg en skogstur som trening.

Jeg busset opp til Skullerud, og brukte ca halvannen time i skog og mark der oppe, hvor jeg blant annet fulgte en lysløype halvannen kilometer i vakkert terreng med både oppover- og nedoverbakker. Det var virkelig ikke den lengste distansen, og jeg tok meg god tid til å stoppe opp og ta bilder underveis og bare nyte solen og fuglesangen. I tillegg ble det et par pauser på utvalgte benker, hvor jeg leste litt i boken jeg hadde med, og spiste brødskivene som også var pakket i tursekken. Jeg følte meg nesten som en friskus.

Det viktigste var å komme ut døra og få litt sol og frisk luft, sammen med minst en halvtimes bevegelse. Helst burde jeg kanskje gjort det til en løpetur, men jeg har hatt en uforståelig smerte i den ene foten de siste dagene, så løping føles som en dårlig idé. Bare det å spasere i rolig tempo ble etter den halvannen timen veldig smertefullt, og etter at jeg kom hjem lå jeg paralysert i sofaen resten av kvelden. Kjedelig.

En god nyhet er at henvisningen fra fastlegen har blitt mottatt, og jeg har blitt innkalt til time hos spesialisthelsetjenesten om halvannen måned. Det er lenge til, men jeg klarer sikkert å vente til da. I mellomtiden skal jeg bruke april til å prøve å kontrollere kostholdet mitt, og trene litt mer regelmessig. Fastlegen var ålreit nok til å sykmelde meg ut måneden, og så ble vi enige om at jeg sannsynligvis burde si opp nattjobben etterpå.

Jeg har også bestemt meg for å slutte med studiene, fordi 1) det skaper ekstra mye stress som virkelig ikke er bra for meg nå, og 2) jeg skjønner ikke engang halvparten av fagene mine. Det er bittert å ta den beslutningen, for det føles som et enormt nederlag, men helsen må komme først, og da hjelper det overhodet ikke å slite med fag som får meg til å føle meg stokk dum i tillegg til at jeg allerede føler meg verdiløs på grunn av overvekten. Ikke rart man blir deprimert når man har det sånn.

Det er altså dagens situasjon. Jeg føler meg heldigvis litt bedre enn jeg gjorde for en måned siden, og kan nok takke en haug med D-vitaminer for det, men har ennå et stykke igjen å gå. Så håper jeg april kan hjelpe meg litt videre på veien.

(Og nei, ingenting av dette er en aprilspøk.)