Mer drypp

Tirsdag var tiltenkt styrketrening. Nå er det jo nesten en hel uke siden sist. Må ikke glemme styrken, jeg prøver jo tross alt å bli mindre pinglete, ikke mer.

Imidlertid begikk jeg den fatale nybegynnertabben å besøke Elixia midt i den mest hektiske tidsperioden, hvor folk flest tar en treningsøkt - klokken seks om ettermiddagen. Dårlig planlegging fra min side, høyst urut, men slik ble det. Dette resulterte i en nesten håpløs jakt på en ledig benkpressbenk (heter det det?), som jeg omsider rett og slett ga opp. Jeg var ikke tålmodig nok til å stå og henge rundt benkpressbenkene for å vente på at en skulle bli ledig, og hver gang jeg gløttet bortom for å se om situasjonen hadde bedret seg, ble jeg skuffet.

Det ble derfor ingen benkpress i dag. I stedet kjørte jeg på med litt tyngre ammo på det jeg fikk til av trening med manualer. Både triceps og biceps fikk en økning fra 10 til 12 kg (repetisjonene ble til gjengjeld halvert, men det skal visstnok være bedre med færre og tyngre repetisjoner). Skulderpress ble holdt på 7 kg, også her med 3 x 5 reps. Innimellom lot jeg armer og skuldre hvile litt ved å ta en liten haug med utfall.

Etterpå bar det avgårde til tredemølla. Jeg bestemte meg for å doble distansen i dag, fra den gode gamle trygge ene kilometeren, til skumle vonde truende TO kilometer - hovedsaklig for å kompensere for mangelen på benkpress. (Joda, dårlig kompensering, jeg vet, men man gjør det man orker.) Og DA ble det mye svetting da.

Herregud som svetten dryppet. Det var helt jævlig, men det var også ganske tilfredsstillende da jeg endelig kom i mål. Jeg hadde ikke gitt meg, og jeg fullførte mine to kilometer, før jeg fikk en ekstra halvkilometer i løpet av nedkjølingen som gikk over fem minutter. Totalt brukte jeg 17,5 minutter på de to kilometrene (pluss fem minutter og en halvkilometer på nevnte nedkjøling). Ifølge mine ustabile beregninger betyr dette ca 8,5 minutter i snitt per kilometer - noe som for meg er helt ålreit. Kanskje litt mer enn ålreit, gitt at den andre kilometeren var tyngre enn den første.

Jeg velger å kalle det en slags framgang. I alle fall ikke en forverring. Det er gøy å merke at man holder ut litt lengre enn man gjorde før. Det er nesten så jeg begynner å synes løping er gøy. Nesten.

Onsdag blir hviledag, men torsdag har jeg planer om å kjøre på videre, og satser på å gjøre noe hver dag deretter ut uka. Krysser fingre for at jeg klarer å gjennomføre. Må jo skjerpe meg. 

Drypp, drypp

Mandag igjen da. Det betyr spinning. Spinning betyr svetting. Denne gangen klarte jeg å tyne meg selv såpass at det rant litt ned fra panna. Imponerende, og litt tøft, men også himla plagsomt. Jeg hadde lyst til å gripe tak i håndkleet og tørke meg hvert 30. sekund. I stedet begrenset jeg meg til sånn ca annethvert minutt. Det håndkleet ble ganske fuktig etter hvert. Yey!

Før jeg dro på spinning hadde jeg hodepine, så jeg vurderte å ikke dra. Lurt av meg å ikke feige ut, for hodepinen forsvant faktisk i løpet av timen. Kanskje det eneste jeg trengte var litt frisk luft og en god treningsøkt? En stor drikkeflaske vann skadet vel heller ikke. Moralen er i alle fall: Litt hodepine er ingen grunn til å droppe treningen. Den kan faktisk gjøre deg bedre.

Dårlig blogger

Greit, jeg innrømmer det: Jeg er en dårlig blogger. Jeg trener og trener, men blir bare sløvere når det gjelder å skrive om det. Det er kanskje på tide å innse at etter noen år med blogging er det begrenset hvor interessante innlegg man kan produsere over samme tema. Kanskje jeg rett og slett burde begrave treningsbloggen, og heller starte en helt ny, fresh "livsstilsblogg" (eller hva enn hipsterne kaller det nå for tiden), hvor jeg lirer ut av meg alt relatert til både trening, kosthold, (mangel på) døgnrytme, mentale utfordringer, sykdom og diverse? Den kunne hete noe sånt som "Alt som er galt med livet mitt" eller noe i den duren.

Kanskje? Eller kanskje rett og slett slutte å blogge? (Gisp!)

Enn så lenge snubler jeg innom Svetteperler en gang i blant, om så bare for å si "Heisann, jeg har vært på trening altså, jeg har ikke gitt opp ennå!"

Det er egentlig ganske utrolig. At jeg ikke har gitt opp, altså. Jeg burde gitt opp for lengst, tatt i betraktning hvor lite flink jeg er. Et totalt vekttap på 17 kg etter tre år er ikke imponerende. Ikke i det hele tatt. Jeg kom over en annen livssstilsblogg (vi kaller det det) i dag, som tilhørte en jente som i løpet av TO år hadde kvittet seg med FØRTI kilo. DET er imponerende, det. Og her sitter jeg, i mitt tomme depresjonsmørke, ute av stand til å kvitte meg med trøstespisingen en gang for alle. Jeg kan klare meg bra gjennom korte, gode perioder, men så er det rett tilbake til start. Å jobbe natt har ikke gjort ting lettere. Å i tillegg bli fulltidsstudent til høsten vil heller neppe hjelpe noe særlig.

Jeg burde gi opp.

Men jeg nekter.

Jeg har klart fire treningsøkter denne uken. Spinning i dag, boksing i går, dansing på torsdag og styrke på onsdag.

Jeg klarte fire økter forrige uke også. Spinning, boksing, zumba og dansing.

Det blir litt sporadisk, men det blir i det minste noe.

Kiloene har begynt å krype nedover igjen. Uendelig sakte, men alt er bedre enn oppover. Så lenge jeg klarer å nesten ikke spise, går det bra. I de mer intense arbeidsperiodene kommer jeg meg gjennom et døgn på ett måltid. Ikke et gigantmåltid, men et relativt normalt måltid. Resten av tiden sover jeg for det meste.

Kanskje det er det som er trikset? Kanskje jeg rett og slett bare skal sove mer.