30-årskrise

Jeg har kjøpt meg ny treningsbukse. Det gjorde jeg strengt tatt i går, men glemte å nevne det da, så det kommer nå i stedet. Jeg har ikke giddet å ta bilde ennå, så fansen får klare seg uten enn så lenge. Jeg lover imidlertid et lite snev av moteblogg ved en senere anledning når jeg har litt bedre tid.

Jeg fikk hastet meg avgårde til en spinningtime i dag, etter en egentlig ganske sløv og meningsløs dag hjemme og før en bursdagsfeiring. Bursdagsfeiringen begynte egentlig samtidig som spinningtimen min, noe som resulterte i at jeg møtte opp der med en lite kledelig rødfarge i ansiktet og sikkert ikke med verdens mest liflige dufter. Ikke hadde jeg pynta meg heller, men det er jo ingen krise når man ikke har noen å pynte seg for uansett. Jeg ga rett og slett litt blaffen og var fortsatt høy etter all rosen som spinninginstruktøren hadde gitt oss i salen (som forøvrig var fullstappet). Den rosen fortjente jeg, for grensene ble presset videre og svetten rant, nok en gang. Hurra!

Det har slått meg at dette var min siste treningsøkt i 20-årene. I morgen runder jeg inn i neste tiår, og kjenner panikken stige. Jeg er spent på om denne 30-årskrisa vil kunne inspirere meg til å trene enda oftere og/eller enda hardere i tiden som kommer. Nå blir det ingen trening akkurat på den store dagen, for da er jeg opptatt fra soloppgang til solnedgang, men dagen derpå blir nådeløs.

Rytme og tempo

Jazzdans, altså. Der går det virkelig for seg. I dag dristet jeg meg inn på en time med dette for annen gang, og til min lettelse var koreografien i stor grad den samme som den hadde vært forrige gang jeg kastet meg inn i dette. Dette førte til at jeg klarte å henge relativt greit med på hva som skulle gjøres når, og i stedet bruke mer energi på selve utførelsen.

Det følger en egen glede og følelse av mestring over det å beherske dansetrinn og huske koreografier. Hånden på hjertet; du føler deg både smidig, oppmerksom og elegant, og etter en time forlater du speilsalen med hodet høyt hevet og fornyet selvtillit. Det må ikke nødvendigvis være akkurat jazz, men hvis du er på jakt etter morsom og effektiv kondisjonstrening, så kan jeg anbefale dans på det varmeste. Også for gutter (det var to gutter med på dagens time, og de var dritkule).

Cardio Xpress

Etter over en uke borte fra Oslo og borte fra Elixia, var det ingen nåde ved dagens tilbakekomst. Jeg hadde booket en time som het Cardio Xpress, som jeg for et halvår siden aldri hadde trodd at jeg noen gang ville delta på - dette er nemlig 30 minutter på tredemølle med instruktør. De som har fulgt med bloggen en stund og/eller kjenner meg litt, har nok en viss formening om hvordan mitt forhold til tredemøller (og løping/jogging generelt) er, og vil derfor kanskje forstå hva deltagelse på akkurat denne timen innebærer for meg.

Død og fordervelse. Nettopp.

Instruktøren her heter Pete, og jeg har lagt merke til over det siste halvåret at Petes timer alltid er fullbookede, gjerne et helt døgn i forveien. Alltid. Dette har skremt meg, fordi det indikerer at Pete er populær, og populære instruktører er gjerne de som kjører deg beinhardt slik at alle de superspreke folka får en utfordring, mens vi andre nesten kaster opp. Kjempegøy!

Og ja, Pete utfordret meg. Masse. Men ikke på en skrekkelig måte, faktisk. Jeg skjønner nå hvorfor timene hans fylles opp så fort, akkurat som timene til Kjekke-Jonas. Man blir presset, men man presses innenfor sitt eget nivå. Jeg humret godt inni meg da han ba folk sette opp tempoet til 10, og justerte dette ned til min puslete 7,5. Jeg hadde ikke overlevd 30 sekunder på 10, langt mindre 2 minutter, som var så lenge vi skulle holde på. Deretter fortsatte intervallene som perler på guds snor.

Det var mot slutten det begynte å bli jævlig. Da kom døden og fordervelsen. Da kom kvalmen og svimmelheten hånd i hånd med det stadig økende nivået av press. 30 sekunder sprint, 30 sekunder pause, og for hver sprint skulle man øke tempoet med 0,5. Dette skulle vi gjøre ti (10!) ganger. Jeg kom halvveis før det ble helt umulig for meg å skru opp hastigheten ytterligere (holdt faktisk ut i 30 sekunder på hastighet 12, som var langt mer enn jeg hadde trodd jeg ville klare 20 minutter tidligere), og skrudde i stedet tempoet ned noen hakk, for så å bruke de siste fem rundene på å komme meg tilbake og litt over der hvor jeg hadde gitt meg. Ingen braksuksess akkurat, men jeg var fornøyd med at jeg satte min egen lille personlige rekord på den siste sprinten. 12,5. Neste gang prøver jeg meg kanskje på 13.

Neste gang? Leste du riktig? Jo, du gjorde det. Det blir en neste gang. For selv om dette var vondt og skrekkelig slipper jeg ikke unna vissheten om at løping er en av de beste treningsformene man kan bruke, og jeg er ikke i tvil om at kondisjonen vil bedre seg betraktelig dersom jeg skulle klare å presse meg selv mer på akkurat dette. Under Petes kyndige rop kan jeg kanskje klare det. Nå skal Pete riktignok ha ferie i to uker, så det må kanskje drøyes litt. Uff så leit.

God ferie!

Med dagens lille bloggpost tar jeg ferie. I morgen tidlig reiser jeg tilbake til 1829 og blir der til lørdag neste uke. Det blir rart å gå så lenge uten trening. Tror jeg.

På grunn av dette skulle jeg ikke spare på kruttet på dagens spinningtime med instruktør Bjørn. Jeg hadde psyket meg veldig opp til å presse meg selv til det maksimale gjennom alle intervalltoppene, og fikk derfor et snev av angst da jeg få sekunder etter å ha satt meg opp på sykkelen kjente en sterk, stikkende smerte i øvre del av ryggen på høyre side, som ble vedvarende vondere jo dypere jeg trakk pusten. Urovekkende. Og vondt. Og ikke minst upraktisk. Det kom så plutselig at jeg ikke hadde den fjerneste idé om hva det kunne skyldes, men konkluderte med at det sikkert ikke var noe farlig. Vondt, men ikke farlig. Deretter satte jeg i gang med oppvarmingen, fast bestemt på å komme meg gjennom timen åkke som.

På beste dumdristige vis klarte jeg faktisk å fullføre hele løpet. Ikke bare holdt jeg koken fra start til slutt; jeg presset meg selv også, og hang med på musikkens rytme på hver eneste låt. Faktisk. Kanskje for aller første gang, når jeg tenker meg om. Til og med på intervalltopp nr 2, som holder et høyere tempo enn resten. Den stikkende smerten i ryggen ga seg ikke, men det gjorde ikke jeg heller. Om noe, gjorde den meg kanskje enda mer bestemt på at jeg skulle fullføre dette - hvis jeg klarte dette, kan jeg vel klare hva som helst?

Det er nå fire timer siden økten var over, og smertene sitter der fortsatt; som en kniv som noen har trykket ned under skulderbladet mitt og latt stå igjen. Min midlertidige forklaring er at jeg kanskje har sittet dumt på jobben, og håpet er at en god natts søvn skal kurere alt. Det er jo en litt upraktisk faktor at det gjør nesten enda mer vondt når jeg ligger, så akkurat nå virker det å få sove som noe fryktelig optimistisk, men det får gå som det går. Det viktigste er at jeg kom meg gjennom treningen, og at jeg gjorde det bra.

Dette var altså den lille historien om hvordan stahet og dårskap kan gjøre deg i stand til å utrette det utroligste. Vi håper på mange flere historier om stahet og dårskap når jeg kommer hjem fra ferie om en uke.

50/90

Dette ble dagen. Jeg fikk mitt 25. klistremerke for annen gang, og mottok derfor min annen toalettmappe - denne gangen valgte jeg den svarte. Damen i skranken var imponert, og fortalte at såvidt hun visste var jeg den første som hadde tatt 50, selv om hun har hørt flere uttale at de skal/skulle gjøre det. En kan vel lett tenke seg at jeg vokste noen centimeter der jeg stod.

Toalettmappe nr 2! 

Dessverre var jeg litt presset for tid i dag (også), og presterte derfor ikke noen imponerende stor eller lang treningsøkt; bare litt kondisjonstrening på tredemølle og elipsemaskin. Jeg hadde tenkt å kjøre noen beinpress på styrkeapparatet, men der satt det et bær som tok seg uendelig god tid, og med ett var det på tide for meg å dra. Dumme bæra.

Jeg skal ta det igjen i morgen. Det blir jo siste gang på en uke, så da skal jeg ikke spare på noe som helst. Gleder meg!

Kroppsspråk

Helt siden joggeturen på mandag har jeg hatt grisevondt. Framsiden på begge mine lår har akket og ynket seg i to dager nå, og spesielt har de skreket ut hver gang jeg har satt meg ned og reist meg opp igjen. I mitt forsøk på å bli flinkere til å tolke hva kroppen forsøker å fortelle meg, kan jeg tenke meg to vidt forskjellige beskjeder den vil formidle:

1. "Gjør! Aldri! Dette! Mot! Meg! Igjen!"
2. "Dette MÅ du gjøre oftere!"

Jeg tror nok begge beskjedene er like aktuelle. Nr 1 er kroppens umiddelbare sjokkreaksjon, men det er en reaksjon som kommer av at jeg (fremdeles) er i for dårlig form. Den er ikke vant til dette, og derfor er reaksjonen samtidig et rop om forbedring. Nettopp derfor elsker jeg denne stølheten. Den forteller meg at jeg har gjort noe som ligger langt utenfor komfortsonen, og det er alltid effektivt. Jeg drømmer allerede om å klare tre runder rundt Sognsvann innen høsten kommer, men vi får se om det kanskje ikke er i overkant optimistisk.

Naturlig nok klarte jeg ikke noe trening i går. Eller, for å være helt ærlig så hadde jeg nok klart det, hvis jeg hadde tatt det en anelse med ro. Egentlig hadde jeg bare ikke tid, men det å ikke ha tid akkurat i går passet jo veldig bra.

Det var ikke behagelig å trene i dag heller, akkurat. Særlig ikke i begynnelsen. Hele dagen på jobb har jeg vagget omkring som en pingvin, og bare tanken på mangfoldet av knebøy som ventet på meg i Bjørns styrketime etter endt arbeidsdag var nok til gi meg litt vondt i magen.

Men det gikk greit. Det var vondt helt i begynnelsen, men jeg ble overrasket over hvor raskt kroppen ble myk og varm og mer samarbeidsvillig. Fantastisk tilpasningsdyktig! Etter at timen var over, følte jeg meg faktisk så ovenpå at jeg streifet innom salen med styrkeapparater og kjørte noen runder 4x4 der også. Ett skritt nærmere Kung Fu, og ett skritt lengre unna Panda.

Men jeg er fortsatt mest Panda, altså, i fall det skulle være noen tvil.

Joggetur? Jeg??

Jo, det er helt sant. Det ble joggetur i dag. Dette til tross for at jeg avskyr jogging - men de sier at det blir bedre med tiden, så kanskje hvis jeg prøver litt mer enn én gang i året så vil det etter hvert ikke være så ille likevel?

Det hjalp selvsagt at jeg fikk med meg en partner in crime i dag. Nina tilhører den gruppen venner som liker å påpeke at jeg ser bedre ut nå enn på nyåret og at hun gjerne vil være med og trene men ikke har mulighet til å bli med i Elixia-kulten. Da jeg annonserte min ambisiøse plan om jogging rundt Sognsvann i dag, derimot, kastet hun seg med på kun et par timers varsel. Sprekt! Jeg hadde vel egentlig halvveis håpet at hun skulle si nei, slik at jeg hadde en (meget dårlig) unnskyldning til å gjøre noe annet i stedet, men siden hun først var så tøff og kastet seg med, kunne jeg jo ikke være dårligere.

Nå viste det seg at jeg var jo dårligere uansett, da. Nina er både høyere og lettere enn meg, og der hvor jeg slepte mine blytunge, stive og slitne ben langs bakken og pustet så tungt at sikkelet nesten dryppet, kvitret hun ivrig om det ene og det andre mens hun hele tiden holdt seg en liten halvmeter foran meg. Skitkjerring. Hun løp attpåtil med ryggsekk. Makan.

Døden nær? Nesten! 

Litt data: Vi jogget i en time. En hel, lang, lidende, smertefull time. Vi ble passert 4-5 ganger av minst et par ganske lett gjenkjennelige joggere ("han rødhåra med den røde t-skjorta", "han dvergen som løper med kompisen sin"). Det er 3.5 km rundt Sognsvann, fant Nina ut da hun spurte en av disse mange joggerne som løp forbi oss. Totalt nedla vi altså 7 km. For 15 år siden, da jeg var halvparten så ung og lett som jeg er i dag, brukte jeg to timer på å løpe 10 km. Man kan vel kalle det en forbedring, sett fra riktig perspektiv. Og det er jo et utgangspunkt.

1 time! 7 km! Et tonn smerte!

Nina og jeg har nå en slags halvplan om å prøve å gjøre dette én gang i uken gjennom sommeren. Vi får se hvordan det går. Jeg avskyr jo virkelig dette, men jeg vil prøve i alle fall noen ganger til, for å gi det en sjanse til å forandre meningen min. Kanskje blir det som TV-serien Carnivale, som jeg var særdeles lite imponert over i begynnelsen, men elsket høyt og inderlig etter femte episode. Man kan jo håpe.

Neste gang skal jeg i alle fall medbringe badetøy og håndkle, slik at jeg etter joggerundene kan belønne meg selv med en god dukkert i vannet. Om ikke annet, så vil turen være verdt det bare for badingen, og dersom jeg ikke holder ut å jogge i en hel time kan jeg supplere med å svømme i stedet. Tanken på dette gjør meg raskt mer positiv, og nå gleder jeg meg allerede litt til neste gang (som dessverre ikke blir neste uke, for da er jeg bortreist, men definitivt uka etter).

Jeg hadde imidlertid ikke med meg badetøy denne gangen, så da fikk jeg kjøpe meg en belønning i stedet. For belønning måtte jeg ha, etter å ha sjokkskadet kroppen min med denne galskapen. Å jogge (okey, halvveis jogge, halvveis gå) 7 km på en time viser seg å være noe ganske annet enn å trene litt intervall på en tredemølle i 20 minutter. Jaggu. Det blir sikkert kjempegøy å være meg i morgen. Juhu!

Velfortjent belønning. Om nom nom!

Den store milepælen

Endelig kom dagen! Herregud denne har jeg ventet på i en evighet, føles det som. Det har gått sakte de siste ukene, men nå er det på tide å skryte litt. Dere får bære over med meg.

Ok, skrytebilde nummer 1:

Dette er meg i sal 6 på mitt kjære Elixia. Det er her vi har zumba, styrketrening (åpenbart) og utvalgte step-timer. Det er for eksempel her jeg trente i dag, med først en halvtime step og deretter en halvtime kjernemuskulatur (mage og rygg). (Etterpå beveget jeg meg videre for å ta litt mer styrke på apparater, men det var et annet sted. Jeg ble også lurt inn på kardio-rommet da jeg ble oppmerksom på at de viste 30 Rock på storskjerm ...)

Det jeg holder i hånden der er en vekt, av typen man legger på vektstanga som man jobber med. Jeg har ennå ikke begynt å bruke de lilla vektene i styrketimene, for jeg er redd jeg ikke er sterk nok. Den lilla vekten der er hvor mange kilo jeg har mistet over de siste fem månedene. Hurra!

For at det ikke skal være noen tvil om hvor tung den lilla vekten er, og hvorfor dette er en milepæl, tok jeg også et nærbilde av den, og gir dere derfor skrytebilde nummer 2:

Så der har vi det, folkens. Beviselig framgang. Bildebeviselig, til og med. Dette er milepælen. 10 kilo borte, og jeg er tilbake på samme utgangspunkt som jeg hadde for to år siden. Meget oppløftende, særdeles gøy, og vanvittig inspirerende.

Rett etter treningen sendte jeg MMS til min kusine, som er noe av en treningsentusiast selv, og fikk streng beskjed om å være stolt. Det kan hun nok trygt regne med at jeg er. Hurrah!

Antistress

Jeg drukner i stress og bekymringer for tiden, og det beste jeg kan gjøre for å slappe av med god samvittighet er fremdeles å dra på trening.

Med tusen gjøremål på samvittigheten dro jeg i dag på TRX, som det jo begynner å bli en stund siden sist jeg var på. Det var akkurat så tungt og slitsomt som jeg husket det som, men det er jo en sånn greie som aldri egentlig blir lettere ettersom man alltid kan jobbe på en måte som gir en utfordring (sånn som spinning). Tyngden justeres etter hvor langt fra ankerfestet man står, og jeg har en god halvmeter å jobbe meg inn på før det begynner å bli imponerende, for å si det sånn.

Det ble nå i alle fall en hard og god økt med mye svette, og en del av meg ønsket at den aldri skulle ta slutt. Men etter en time gjorde den det, og så bar det hjem til stressing igjen. Sukk.

Jeg får ikke trenet i morgen heller, da jeg er opptatt hele dagen, men søndag, dere! Søndag. Som jeg gleder meg.

Elixia; min klippe

Det er kanskje ingen spesielt godt bevart hemmelighet at psyken min til tider er noe eksentrisk. Jeg trener derfor ikke utelukkende for å bedre min fysiske form, men klamrer meg også til det halmstrået som hevder at trening også påvirker hjernen i form av å forløse endorfiner og dermed bekjempe depresjon. Nå har det riktig nok blitt skrevet i en eller annen artikkel at trening forebygger depresjon, men kurerer den ikke - har man først fått den er det altså ikke nødvendigvis stort å gjøre. Men jeg prøver likevel.

Det skulle bli en veldig tung dag for meg, etter en søvnløs natt og nok en fraværsdag fra jobben. I formiddag var jeg kun en skygge av meg selv; et skjelvende vrak som nesten ikke ante bak og fram på seg selv eller sine omgivelser. Jeg hadde planlagt zumba i dag, men innså at koreografi var langt utenfor min rekkevidde. Likevel ville jeg ikke bare sitte hjemme og bli enda verre. Overbevist om at en treningstime ville få meg til å føle meg bedre og mer til stede, om så bare under selve økten, dro jeg i stedet på spinning. Den perfekte aktiviteten for noen som ikke er i stand til å tenke; du sitter der og tråkker. Tråkker, tråkker, tråkker, tar i alt du har, trenger ikke fokusere på noe som helst annet enn tråkkingen og tempoet og pusten. Ypperlig.

Det første kvarteret av timen var jeg usikker på om jeg ville klare å fullføre. Jeg var lett svimmel og småkvalm, men sykkelstyret ble mitt anker og instruktør Bjørn mitt holdepunkt. Jeg nektet å gi meg. Aldri har jeg gått ut av en time før den er ferdig, og ikke pokker om psyken min skulle være årsak til første gang det skjer. Jeg holdt ut.

Jeg hadde rett. Det hjalp litt. Depresjonen er ikke borte, og jeg føler fremdeles som om jeg flyter omkring i en slags halvvåken tilstand, men jeg er mer skjerpet enn før jeg dro på spinning. Den siste halvtimen av spinningen følte jeg meg til og med nærmest som normal, om enn noe slappere enn ellers.

Slik har det altså gått til at treningen ikke lenger er noe jeg tenker på som "jeg kan slippe i dag, jeg føler meg dårlig", men tvert imot. En gang for alle har jeg bevist at når formen, og kanskje spesielt psyken, svikter, er det treningen som kan dra meg tilbake til verden. På en dag hvor alt rundt meg og inni meg var uforståelig og kaotisk, var treningen det eneste som ga mening. Jeg er veldig takknemlig for at jeg har den.

Snart 50

Nei, jeg snakker ikke om min egen alder. Jeg snakker selvfølgelig om Elixias 25/90-konkurranse, som jeg maste så mye om i april. Jeg skrøt jo voldsomt over at jeg rundet mine 25 treningsdager etter én måned, og at jeg selvfølgelig skulle gå for 50. Vel, nå nærmer det seg. Jeg regner med å motta min andre toalettmappe i løpet av neste uke. Tøft, hæ?

Kveldens aktivitet ble en time yoga. Oi oi, det var lenge siden sist, men til tross for dette syntes jeg timen gikk overraskende greit. Jeg har utvilsomt blitt sterkere i armer og overkropp, for jeg holdt ut enkelte posisjoner mye lengre nå enn jeg gjorde tidligere, og sjeldent følte jeg behov for å kollapse i en skjelvende, døende bylt (bare noen få ganger). Ikke ble jeg kvalm, heller. Duverden. Jeg begynner nesten å innbille meg at den halvannen uken med treningsfri kan ha hatt en positiv effekt.

Over til noe litt på siden, må jeg nevne en veldig morsom treningsside jeg har oppdaget i dag, nemlig Fitocracy. Joda, det finnes hundrevis av sånne "legg inn treningen din og del fremgangen med andre"-sider, men denne her skiller seg ut på den måten at den er utformet som et spill. Man får awards, og man går opp i level etter å ha tjent så og så mange poeng, som beregnes etter treningen man har utført. Min indre gamist klarer jo ikke å motstå noe som helst hvor man kan levle, så her er jeg altså, godt etablert og allerede halvveis til level 4. Bli med og finn meg der! Thaleya er brukernavnet mitt.

Det var alt for i kveld. Ny plan for i morgen. Takk for all støtte og alle oppmuntrende ord!

God sommer, Kjekke-Jonas!

Omsider kom den, denne dagen jeg har gruet meg litt til i flere uker. Den siste spinningtimen med Kjekke-Jonas før sommerferien. Nå må jeg klare meg uten ham og hans inspirerende og motiverende timer helt fram til høsten. Akk!

Til gjengjeld gikk vi for en skikkelig pang-avslutning. Jonas hadde alliert seg med en annen instruktør, Kristin, og kombinerte sin time med hennes. Så i stedet for 70 minutter med én instruktør, fikk vi 130 minutter med to. Det var absolutt en bra deal, særlig siden Kristin også er en helt super instruktør som er veldig god på dette med å motivere oss og skryte av oss (man skal aldri undervurdere effekten av skryt). Kristin og Jonas er dessuten et svært godt instruktørteam, med sine vittige, småfrekke kommentarer til hverandre som får majoriteten av salen til å le godt eller i det minste trekke på smilebåndet. De skaper en fantastisk, energisk og glad stemning som til syvende og sist lagrer seg i hjernen med svært positive assosiasjoner til det å trene. Jeg kan bare ta av meg hatten for dem begge. Upåklagelig smak når det gjelder treningsmusikk har de også. Kristin er jo den instruktøren som i flere måneder har brukt årets Melodi Grand Prix-vinner i spillelisten sin, og det burde vel egentlig si alt. Bravo!

De to timene fikk vinger å fly på. Tråkk for tråkk, minutt for minutt, låt for låt kom vi oss gjennom hele programmet. Jeg var sliten allerede etter den første timen, men ga alt den resterende timen også. Siste Jonas-time fram til høsten. Å holde tilbake var utenkelig. Jonas og Kristin skrøt av oss, heiet på oss, ropte og brølte til oss, og skrøt mer. Rundt meg og sammen med meg vekslet folk mellom store smil og latter, og dyp konsentrasjon mens svetten rant og salen nærmest pulserte. Mange av dem folk jeg nå kjenner godt igjen fra disse siste fem månedene. Både folk jeg har snakket med og ikke snakket med, men likevel tenker på som mine allierte når jeg sitter på sykkelsetet. Team Elixia. Vi gjør dette sammen; vi og Jonas og Kristin. Folk som kjenner meg og vet hvor sosialt utilpass jeg kan være, ville kanskje ikke kjent meg igjen. Jeg slapper helt av. I dag, for første gang, plasserte jeg meg til og med på fremste rekke, og ga fullstendig blaffen i at folk bak meg fikk full utsikt til min brede bakende. Jeg føler ikke at noen dømmer hverandre inne i den salen; vi heier på hverandre, hjelper hverandre med sykkelinnstillinger, fyller vannflaskene til hverandre. Det er så herlig.

Da jeg til slutt kollapset over styret idet tonene fra den siste låten stilnet, var jeg svært fornøyd med kveldens prestasjoner. Men den viktigste og skumleste prestasjonen gjenstod: Jeg skulle snakke med Kjekke-Jonas. Etter nesten fem måneder i timene hans har jeg, fram til i dag, aldri klart å ytre noe annet enn et lite pip av et "hei". Jeg har lenge vært nysgjerrig på hva den egentlig heter, denne siste låten vi nesten eksploderer til hver gang, men aldri turt å spørre. Det er vanskelig å snakke til noen man nesten har gitt gudestatus. Men dette var siste gang før til høsten, og jeg fikk presset fram det jeg ville si. At timene hans er fantastiske, at jeg nesten tror jeg skal dø hver gang, at musikken han bruker er super og hva heter egentlig den siste låta på spillelisten? Han ga meg tittel og artistnavn og mente den skulle finnes på iTunes (det gjør den, og jeg har nå også funnet den på youtube). Han takket også da jeg skrøt av timene, og skrøt tilbake ved å anerkjenne min gode innsats og at jeg alltid gir alt; det har han lagt merke til. Også smilte han sitt utrolig flotte, kjekke smil, og kvelden var komplett. Sukk.

En hel sommer uten Kjekke-Jonas. For en tragedie. Men jeg skal komme gjennom det ved å trene masse på andre timer, slik at når høsten kommer skal jeg være enda sterkere og raskere på sykkelen enn i dag, slik at Kjekke-Jonas skal bli enda mer imponert. Og nå som jeg endelig, etter nesten et halvår, har fått tak i den utrolig inspirerende låten, kan jeg bruke den aktivt til å presse meg selv videre og være min egen Kjekke-Jonas fram til spinningikonet mitt kommer tilbake. Aldri før har jeg vel gledet meg så mye til høsten.

Min spesielle gave til deg nå, kjære trofaste leser, er nettopp denne låten. Den har blitt noe ganske spesielt for meg, noe jeg utelukkende assosierer positivt med trening, motivasjon, inspirasjon, og ikke minst heroisk innsats. Jeg har generelt ikke vært noe særlig begeistret for remixer av klassiske låter, men denne har tatt meg med storm, både teksten og musikken. Vær så god; basert på Nessun Dorma, her er svenske Fredrik Kempes Vincero:

En etterlengtet time

(Selv om denne posten er datert fredag 1. juni, blir den i realiteten skrevet mandag 4. juni. Dette fordi jeg ikke fikk tid til å skrive på den faktiske treningsdagen, men bloggen må likevel oppdateres for å holde oversikt over antallet treningsøkter jeg har hatt.)

Det ble en etterlengtet time. Etter nesten to uker med laivstress og sykdom, har det gått ALT for lenge siden mitt forrige besøk til Elixia. Faktisk har dette så langt vært årets lengste opphold, og jeg håper det kommer til å forbli årets lengste opphold også et halvår fra nå. For å være borte fra trening stort lenger enn dette kan jeg nesten ikke tenke meg.

Heldigvis har ikke formen lidd noe enormt tilbakesteg som følge av mitt fravær. Jeg dro på Bjørns spinningtime, som jeg har vært på oftere denne siste måneden, og kom meg gjennom den helt greit. Faktisk følte jeg nesten at jeg hadde litt ekstra energi å ta av, kanskje fordi jeg har ligget hjemme og vært passiv flere dager i forveien. Bjørn kjører en hard time med mange intervalltopper, og både puls og pust fikk kjørt seg. Jeg nøt hvert minutt av det. Mesteparten av tiden satt jeg på sykkelen og smilte for meg selv, så fornøyd var jeg med å endelig være tilbake.

Det er ikke bare treningen i seg selv som det var godt å komme tilbake til. Jeg har også savnet selve senteret, som har begynt å føles som mitt annet hjem, og personalet som nesten føles som en utvidet familie. Jeg får en slags følelse av trygghet hver gang jeg er der og ser kjente fjes som også signaliserer at de kjenner igjen meg. En slags felles forståelse om at jeg har blitt en del av deres faste inventar og det er begge parter ganske fornøyd med. Det er rett og slett veldig koselig å komme dit.

Aldri hadde jeg vel trodd at jeg skulle bli en sånn person. Det er helt utrolig å tenke over hvordan det siste halvåret har forbedret meg og min innstilling til trening. Hvis jeg nå bare kan få skikk på dette kostholdet ...