En god slutt på en god uke

Etter fem treningsøkter denne uka var jeg usikker på om jeg skulle ta en tur til Elixia i dag også. Det hadde vært ganske deilig å bare slabbe omkring hjemme i pysjen hele dagen, tross alt. Men så gikk jeg på vekta, som hadde gått opp siden sist gang (ca tre uker siden), og jeg fikk en brutal påminnelse om at det ikke er noe som heter "hviledag" når man desperat prøver å kvitte seg med ganske mange kilo. 

Så jeg dro til Elixia igjen. Gulroten var at det skulle bli rolig trening i dag, en avslappende time med Yin yoga, som generelt er ganske rolig og behagelig. Fleksibilitet og kontroll framfor styrke og høy puls. Viktig, det også, og langt mer behagelig å trene. Og det var en deilig time som jeg kunne kose meg med, og jeg var i godt humør da jeg var ferdig. Ikke bare fordi timen var bra, men også mye fordi jeg faktisk hadde kommet meg ut av leiligheten og gjort noe. Enkelte dager er det en stor utfordring for meg, spesielt hvis jeg ikke har noe jeg er nødt til å gjøre (sånn som jobb eller obligatorisk tilstedeværelse på skolen), så hver dag jeg klarer å gjøre noe er en seier. Jeg har hatt mange seiere denne uken. 

For å kunne si at jeg har fått opp pulsen i det minste litt i dag, kom jeg litt tidlig og tok 10 minutter på en sykkel først, som oppvarming. Mens jeg satt der merket jeg at jeg godt kunne ha sittet en stund lenger, men så hadde jeg jo en yogatime jeg skulle rekke. 

Vekta har kanskje godt opp, men kroppen min føles likevel bedre nå enn for en uke siden. Det er generelt litt mindre vondt og ubehagelig å bevege på meg, og det er en smule lettere gå i trapper - det merket da jeg gikk opp trappene fra t-banen på vei hjem i ettermiddag. Som om kroppen har blitt minnet på at den har muskler der inne et sted, og at den får lov til å bruke dem. Det var vel på tide. 

Trening på en lørdag?

Ja, det stemmer. I dag klarte jeg å prioritere lørdagsmorgenen til å stå opp tidlig og dra på trening. Det er en stund siden sist jeg var på lørdagsspinning, da jeg synes 10:30 er litt i tidligste laget for å starte, men i dag tvang jeg meg selv opp og ut. Det gikk såvidt, for jeg forsov meg og kom meg ut døren nesten 20 minutter senere enn planlagt, og startet derfor morgenen med stress. Heldigvis hadde jeg flaks med t-banen, og nådde timen med god margin.

Jeg vet ikke om det er gårsdagens yoga, torsdagens zumba, tirsdagens spinning eller mandagens ellipsemaskin som er skyldig (kanskje en kombinasjon?), men i dag har kroppen min vært vond og støl. Å sitte en time på spinningsykkelen var skikkelig vondt, og et par ganger vurderte jeg å kaste inn håndkleet og krype ut derfra. Kun stahet og trass holdt meg på sykkelen, og det er jeg glad for nå som det hele er ferdig. Det var fantastisk deilig da timen var over, og jeg var så utrolig fornøyd med meg selv mens jeg hastet opp til en annen sal for min neste timereservasjon; 30 minutter med fleksibilitetstrening. Flekstimene er forøvrig skikkelig undervurdert. En halvtime dedikert utelukkende til trening av fleksibilitet og mobilitet i form av uttøying og stretching er utrolig deilig. Jeg tror jeg hørte det knake i ryggen min.

Selv om trening var vondt i dag, var det også bra. Jeg har vondt fordi kroppen gjør noe den ikke lenger er vant til, og den presses utenfor sin komfortsone. Dette er en God Ting. Dette trenger den noe så innmari. Jeg har en lang vei å gå, og denne uken har jeg fått en god start. Hele fem treningsøkter! Klart det kjennes i muskler og bein og ledd.

Ukas innsats gjør at jeg synes jeg fortjener en rolig og avslappet lørdag med noen usunne utskeielser. Jeg har derfor kjøpt inn både ostepop og Smash til lørdagssnop, og forbereder meg på en kveld på sofaen med serier og avslappende mobilspill. Kanskje jeg rydder litt hvis jeg får ånden over meg, men alt konstruktivt resten av dagen blir en bonus, ikke et krav. Det er lenge siden jeg har følt at jeg har fortjent helg så mye som jeg gjør nå. Det er ikke en så aller verst følelse, egentlig.

Gjensyn med yoga

Enda en time jeg har ignorert alt for lenge. Yoga har ikke stått på programmet siden den lille perioden jeg hadde tidligere i vår, da jeg nesten ukentlig dro på den veldig avslappende yogatimen på Bjørvika (som strengt tatt var mer kos enn trening). Men så flyttet jeg fra sentrumsområdet, og terskelen for å komme meg til det senteret steg betraktelig. Det krever litt mer når jeg ikke lenger kan gå fra døra hjemme og inn til senteret i løpet av 10 minutter. Det er selvfølgelig synd, for jeg har blitt stivere og mindre fleksibel i løpet av det siste halvåret. Jeg merker det blant annet veldig godt når jeg skal bøye meg ned for å knyte skolisser, eller når jeg tøyer litt ut etter annen trening. Ting som før gikk lekende lett er nå litt anstrengende, og ting som før var litt anstrengende er nå umulig.

Så det var på tide med en yogatime igjen. Dette var mer en treningstime enn en avslappingstime, noe som var helt i orden, for jeg trenger treningen også. Jeg føler at jeg omtrent ikke har kjernemuskulatur lenger, og yoga - slik som pilates - er bra for denne. I tillegg gikk vi litt raskt gjennom enkelte øvelser, som for eksempel solhilsener, noe som også fikk opp pulsen noe. Et par ganger i løpet av timen måtte jeg gå inn i hvileposisjon for å hente meg inn litt, og da vi skulle inn i skulderstående mot slutten av timen, hadde jeg ikke sjans. De dagene er forbi, men jeg har en drøm om å kunne få dem tilbake igjen på sikt.

Det er virkelig helt utrolig hvor mye jeg har latt kroppen forfalle over de siste par årene, og jeg skammer meg daglig over det. Det er slettes ikke rart at blodsukkeret mitt har blitt så høyt, eller at klær ikke lenger passer, eller at jeg blir sliten av å gå opp én etasje i trapper. En sentral grunn til at jeg ikke lenger har kontakt med venner er fordi jeg ikke vil at de skal se meg sånn som jeg er nå (i tillegg til at det å ta initiativ til noe krever mer energi og selvtillit enn jeg er i besittelse av). Men jeg prøver å gjøre noe med det. Igjen. Denne uken har det gått bra, med hele fire treningsøkter så langt, og et relativt akseptabelt kosthold. Utfordringen er å klare å fortsette med det.

Gjensyn med zumba

Det er lenge siden sist jeg prøvde å late som om jeg kunne danse zumba. Dessuten passet dagens zumbatime perfekt etter at jeg var ferdig på jobb, og dette ble derfor timen jeg booket meg til denne torsdagen.

Det var en lettelse at mye av koreografien var slik jeg husket den fra tidligere, slik at det ikke ble vanskelig å komme inn i det igjen. Jeg klarte å henge med tålelig greit, om enn kanskje noe slappere enn resten av salen. En litt slapp treningstime er likevel bedre enn ingen treningstime, så jeg er fornøyd - og det var digg å få riste litt løs etter en hektisk arbeidsdag. Pulsen kom godt opp, jeg drakk masse vann og følte meg avslappet og bra etterpå.

Ukas tredje treningsøkt. Hurra!

Hello spinning my old friend

I've come to sweat with you again. Det var på tide med nok et comeback til spinningsalen på Elixia, og etter en dag med fri fra jobb og hvor jeg var for lat til å komme meg på skolen, virket dette som den perfekte dag for det. Ingen andre avtaler eller planer, ingen unnskylding. Opp, ut og i aktivitet!

Jeg har lest litt om diabetes nå, og bl.a. funnet ut at aktivitet er visst veldig viktig, da dette kan redusere blodsukkeret, noe som er bra. Vektreduksjon er selvsagt også noe som vil være positivt, og ettersom mitt glukosenivå ligger akkurat på grensen mellom "risiko for diabets" og "diabetes," er det ikke utenkelig at jeg kan kvitte meg med diagnosen hvis jeg skjerper meg når det gjelder kosthold og trening. Så det vil jeg prøve å gjøre. Nå handler det ikke lenger bare om å kunne handle i vanlige klesbutikker og se akseptabel ut på bilder - nå handler det også om helsa. Om ikke det er nok motivasjon til å ta meg sammen, er ingenting det.

Så derfor ble det spinning i dag. 45 minutter med intervalltrening på sykkelen, med høy puls og smertefullt korte pauser. Det var deilig. Jeg har alt for lett for å glemme hvor godt jeg egentlig trives med treningen når jeg først har kommet i gang med den - det er prosessen med å komme meg dit som er vanskelig. Dørstokkmila er fremdeles den lengste mila, spesielt nå som jeg ikke har noen gode rutiner rundt trening lenger. Når man jobber skift (og samtidig studerer fulltid) blir muligheter for trening så sporadisk at det ikke nytter å ha noen gode vaner rundt det. Og det er jo nettopp derfor jeg studerer nå - slik at jeg kanskje kan få en jobb som ikke er innenfor helse, og som dermed kan være kun dagtid. Slik som jeg hadde da jeg vikarierte i poliklinikk i 2012 og 2013, da alt gikk så bra og jeg gikk ned 24 kg.

Denne jobben er imidlertid minst halvannet år unna, så jeg må finne en eller annen metode for å få trent litt regelmessig fram til da. Jeg kan jo ikke la blodsukkeret mitt løpe fullstendig løpsk i halvannet år til, og så håpe at alt vil ordne seg etterpå.

Så jeg prøver nå. Jeg gjør så godt jeg kan nå. Og så krysser jeg alt jeg kan krysse for at jeg klarer det.

Refleksjoner fra pilatessalen

Jeg prøvde meg på en ny treningsøkt i dag, etter seks timer på skolen. Nå som det er mandag er det et rikt utvalg av gruppetimer å velge blant, og jeg havnet til slutt på pilates.

Det er lenge siden jeg har gjort pilates. Det merket jeg godt ca halvveis gjennom timen, da jeg begynte å føle meg litt småsvimmel etter enkelte av øvelsene. Og jeg sleit litt med balansen. Og klarte ikke å gjøre alle øvelsene helt slik de skulle gjøres. På et tidspunkt følte jeg meg som en skilpadde som hadde havnet på ryggen og ikke klarte å komme opp igjen, mens jeg febrilsk flakset med litt armer og ben i et patetisk forsøk på å gjøre det som alle de andre gjorde. (Det skulle være en form for sit-ups.) Det var ikke pent. Heldigvis hadde jeg vært forutsigende nok til å velge meg en plass bakerst i hjørnet, hvor jeg var minst synlig. Der blir jeg nok neste gang også, når enn neste gang blir.

Det var godt å være tilbake, spesielt når det var samme gode, dyktige instruktør som var der allerede da jeg først begynte å trene der i 2012. Det føltes litt som å komme hjem etter en lang reise. Og selv om stretching ikke er hovedfokus i pilates, fikk vi litt av det også, og både ryggen og nakken min hadde det betraktelig bedre etter at timen var over. Dette (eller yoga) vil jeg prøve å gjøre oftere. Jeg savner virkelig å ha en kropp som orker å gjøre litt mer enn å bare ligge på sofaen hele dagen.

Nå også med diabetes

Det er offisielt. Blodsukkeret mitt er fremdeles høyt, og dette indikerer diabetes. Jaja, hva er vel enda en kronisk sykdom når jeg allerede har et par fra før av? Jeg overlever sikkert dette også.

Denne nyheten har kanskje bidratt til å sparke meg litt i gang med trening igjen. Enda en måned har gått siden sist, hvor en kombinasjon av mye skole (prosjektarbeid i gruppe er virkelig djevelens påfunn), jobb og halvannen ukes ferietur har holdt meg opptatt. Men så kom jeg hjem fra ferietur, og fant et brev i postkassen med resultat på blodprøvene som ble tatt for en måned siden, og i dag bestemte jeg meg for å ikke dra rett hjem etter dagvakten på jobb, men på trening i stedet.

Det går ingen gruppetimer på Elixia en lørdag ettermiddag, så det ble en rolig soloøkt på elipsemaskinen i 45 minutter. Viktig å starte litt forsiktig og alt det der, når det har gått litt tid siden sist. Jeg vurderte sånn halvveis å kjøre noen styrkeøvelser etterpå, men slo det fra meg, nettopp for å ikke overdrive første treningsdag på en måned. Og jeg overlevde, så det kan jo kalles en suksess.