Svetteperler for svin

I dag gjorde jeg noe aldeles forferdelig. Jeg forsøkte meg på en ny time. Jeg tenkte to, nesten tre, dager på rad med spinning fikk holde, og kanskje var det på tide med litt styrke. Jeg føler meg imidlertid ikke motivert til å trene alene riktig ennå, så jeg kikket på bookingsidene etter en gruppetime som kanskje kunne passe for meg. Nå er det jo sommerferie, og tilbudet av gruppetimer er amputert på grunn av det. Derfor var det ikke mye å velge mellom, i alle fall ikke på mine to vanlige sentre. Jeg utvidet derfor horisonten, og endte opp på Sats-senteret på Storo. Kun tre holdeplasser unna meg passet jo det rimelig greit, og det kunne jo være spennende å prøve noe nytt. "Funksjonell styrketrening" stod i det i beskrivelsen av timen, og jeg så for meg ymse styrkeøvelser med manualer og lette vektstenger. Jeg så for meg feil. Det jeg fikk var et mareritt av en time. 60 minutter med ca halvparten styrkeøvelser (noen med manualer, noen uten) og ca halvparten kondisjon. H

Som forutsett i går, forsvant sjokoladen i dag. Det var dumt, men ikke uventet. Til gjengjeld dro jeg tilbake til Elixia for en ny spinningtime, og i dag lot jeg være å kjøpe sjokolade på butikken etterpå. En slags seier, det også. Jeg husket å ta med håndkle til spinningen i dag, og det var jeg særdeles glad for mens jeg svettet meg gjennom 45 minutter med pyramideintervaller. Puh! Jeg er overbevist om at grunnen til at intervalltimen er bare 45 minutter lang, er fordi den er ekstra intens. Jeg svettet i alle fall, så for meg var den absolutt intens nok. Fremdeles litt øm i baken, men det går litt bedre for hver dag. Nå blir det nok minst en uke til jeg får dratt på spinning igjen, og det er kanskje litt dumt, men jeg får bare se hvordan det går neste uke. Kan hende rumpa vil sette pris på noen dagers pause, tross alt.

Det er et eller annet spektakulært idiotisk ved å dra tilbake til spinningsalen mens du fremdeles har vondt i rumpa etter sist gang. Ettersom jeg er en spektakulær idiot passer jo det ganske bra. Gårsdagens trening måtte ta til takke med en lengre gåtur først i Frognerparken og etterpå rundt Aker Brygge. (Noen av oss spiller nemlig Pokemon Go fremdeles. Ikke le - det motiverer til å gå mer.) Jeg fikk nedlagt flere kilometer, og selv om det ikke akkurat var kondisjons- eller styrketrening, var det aktivitet og mosjon, så jeg var fornøyd. I dag gikk jeg for litt mer kondisjon og forbrenning. En time intervalltrening i spinningsalen med et nådeløst, ropende monster av en instruktør (hun er fantastisk og jeg digger henne). Det første jeg merket da jeg klatret opp på sykkelsetet igjen, var at rumpa fremdeles var øm og sår etter lørdagens jomfrutur (på lenge). Dette førte til at jeg tilbragte større deler av timen i stående posisjon enn jeg kanskje vanligvis ville gjort, noe som streng

Om ikke annet, kan man i det minste kalle meg sta. Jeg prøver på nytt, igjen og igjen. Denne gangen prøvde jeg meg på spinning igjen. For første gang på år og dag stod jeg opp tidlig på en lørdag for å dra meg avgårde til en spinningtime kl. 10:30. Det er lenge siden, det. Så lenge siden at jeg faktisk ikke er helt sikker på når det var. Minst et år, sannsynligvis mer. Kanskje til og med to. Siden det nå er litt over en måned siden sist jeg satt på et sykkelsete, var dette en utfordrende retur til Elixia Colosseum. Rumpa verket (og verker fremdeles), og svetten piplet jevnt og trutt fram i pannen i løpet av de 55 minuttene. Pulsen kom godt opp, og etter en ambisiøs start ble jeg nødt til å jenke meg noen hakk for å klare å overleve resten av timen. Det var tidvis ganske tungt og jævlig, og jeg var fristet til å gi meg i en av pausene - trass og stolthet hindret meg fra å gjøre det. Jeg holdt ut til det hele var over, og da føltes det fantastisk. Jeg hadde helt glemt hvor godt det

Så ble det ingen flere treningsøkter før ferien, men jeg er ikke overrasket. Motivasjon og energinivå har lenge ligget i underskudd, og jeg befinner meg for tiden i en tilstand hvor jeg er fornøyd med hva enn jeg klarer, om det så bare er å gå en tur til butikken. Alt i alt må jeg vel bare innrømme for meg selv at formen - spesielt depresjonen - kun gradvis blir verre, og snart må jeg kanskje akseptere at jeg aldri vil klare å komme tilbake til de gode rutinene jeg hadde for 4-5 år siden (herregud, allerede?). Det er litt trist å tenke på. Jeg føler meg nesten som en krøpling. I det minste har jeg ikke vært helt inaktiv i løpet av ferieperioden. I løpet av de 12 dagene i Hellas svømte jeg en del, på det meste en halv kilometer daglig, ute i relativt strie bølgeskvulp i havet. Jeg fikk meg også en solid kondisjonsøkt da jeg bela meg ut på en 45 minutters gåtur i bratt oppoverbakke for å få se et 2500 år gammelt tempel til gudinnen Afaia. Dette var riktignok bare én dag, men hver dag t