Svetteperler for svin

2012s aller siste dag begynte med trening. Som nevnt i går hadde jeg satt alarmen til å vekke meg litt før klokken 9, slik at jeg kunne løpe ut døra og være på plass i spinningsalen til klokken 10, hvor den alltid så episke og kostymerte Jan Tore skulle gi oss en time på sykkelen med U2-tema. Selv om jeg i utgangspunktet neppe er verdens mest ihuga U2-fan, liker jeg mange av låtene deres, og omtrent det eneste Jan Tore kunne kommet med av tematimer som hadde fått meg til å skygge banen er Justin Bieber (som han forsåvidt truet med å kjøre i januar og som jeg i så fall vil holde meg langt unna). Slik avsluttet jeg dermed treningsåret med brask og bram. Svetteperlene piplet fra både pannen og armene, og jeg var svært fornøyd etterpå. Det tror jeg resten av den stappfulle salen også var, for det vanket i alle fall både jubel og applaus til slutt da vår supre instruktør avsluttet og ønsket oss godt nytt år mens han fyrte av en liten pistol med konfetti midt på gulvet. Så kommer tiden f

Romjulen har alltid vært en tid hvor det har vært om å gjøre å ligge mest mulig i ro på sofaen, spise så mye godteri som mulig, og se så mange filmer jeg klarer. Det har jeg til en viss grad gjort også denne romjulen, men med en vri - jeg har i tillegg vært på trening opptil flere ganger. Treningsstatistikken for romjulen så mørk ut for et par dager siden, men nå har den tatt seg opp. Jeg kom meg på trening på onsdag, og på fredag, kom meg på skitur i går, og klarte sannelig å dra på trening i dag igjen. En time med pilates og stretching var planen for i dag, hvor økten egentlig var forholdsvis rolig og snill. Det er viktig med noen rolige og snille treningsøkter innimellom all den elleville galskapen, slik at kroppen ikke gir seg fullstendig over og kortslutter. Det ble likevel mer enn tungt nok for min del, for vi befant oss i et veldig lite, veldig fullt og veldig varmt rom som jeg flere ganger vurderte å evakuere på grunn av varmen og den tunge luften. Jeg holdt ut sammen med tan

Ski, folkens. Det er galskap, det. Man fester et par glatte planker til beina og skal liksom klare å bevege seg framover, oppover og nedover med denne dødsfella på seg, og samtidig styre når det dukker opp svinger. Svingene kommer selvfølgelig vanligvis i en bakke, sånn bare for å ytterligere øke risikoen for livstruende skader. Med dødsforakt tok jeg i dag med meg skiene opp til Sognsvann. Disse kjære, gamle skiene som har nytt en behagelig og rolig pensjonisttilværelse i nærmere fire år. Jeg var litt gira, litt nervøs, men mest av alt spent. På vei til Sognsvann satt jeg og undret på hvor mange ganger jeg kom til å tryne i løpet av turen, og hvor sakte jeg kom til å bevege meg; ikke fordi jeg skulle være lat og holde pulsen nede, så langt derifra - men fordi jeg er livredd nedoverbakker når jeg har ski på beina. Særlig hvis det er svinger. Det har aldri gått bra før, og selv om jeg så langt har sluppet unna med både liv og helse i behold, knyter det seg i magen når jeg tenker på å

Hohoi, i dag var det nære på. Leksa er grundig lært: Aldri gjøre endringer i treningsplaner når jeg først har lagt dem. Det er ALT for risikabelt. Her er historien: I går avtalte jeg med en venninne at vi skulle trene sammen i dag, etter at jeg var ferdig på jobb (som jeg regnet med å kunne gå tidlig fra), på et senter med spa-avdeling. I morges våknet jeg til en melding med spørsmål om vi kunne utsette treningen til senere på dagen, på grunn av noe som dukket opp. Jeg svarte at det var greit, og tenkte at da kunne jeg dra hjem fra jobb, spise og slappe av i et par timer, og så være opplagt til ettermiddagstrening i stedet. Timene gikk, og jeg hørte ingenting. Jeg så en film. Jeg sovnet på sofaen. Kl 19(!!) våknet jeg av en ny melding; først DA var venninnen ferdig med det som hadde dukket opp, og var nesten klar til å dra hjemmefra. Problemet: Hun bor ca hundre tusen mil utenfor byen, og sentrene med spa stengte tidlig på grunn av romjula; det ene var allerede stengt, det andre vill

Etter to dager med intens julespising var det på tide med Skammens trening.™ Skammens trening er det jeg tenker på som treningsekvivalenten til "the walk of shame" - et konsept jeg tror de fleste burde kjenne til. Skammens trening er den treningsøkten man må ha etter å ha gjort noe skammelig, som for eksempel å ligge på sofaen i to døgn og konstant mumse på julemat, marsipan, krumkaker, pepperkaker, potetgull, riskrem og sjokolade. For eksempel. Men det skal sies; etter to dager hvor mitt aktivitetsnivå har begrenset seg til et par spaserturer, matlaging og å strekke armen ut mot godteskåla, var det godt å komme tilbake til spinningsalen og styrkesalen. Selvsagt kjørte jeg på med dobbelttime i dag - jeg hadde ikke samvittighet til noe annet. Jeg begynte med en time spinning, etterfulgt av en time Power, og jeg holdt ikke tilbake på noen av dem. OK, jeg holdt kanskje litt tilbake på spinningen, fordi jeg visste at jeg skulle mer etterpå. Under den påfølgende styrketimen, der

Årets siste treningsøkt før jul er gjennomført. Hvis noen hadde sagt for et år siden at jeg en dag skulle finne på å dra på trening på lille julaften, så hadde jeg ledd høyt og ristet litt oppgitt på hodet. Sånn har jeg altså blitt - en av de gærningene som jeg pleide å le av. Jeg antar det egentlig er en bra ting, selv om jeg også føler at jeg har blitt litt "skadet" i hodet. Samvittigheten har i alle fall minst like mye utbytte av dagens økt som det kroppen har, for nå føler jeg virkelig at jeg skal kunne kose meg i morgen uten å tenke at "dette burde jeg ikke spise." Jeg kjørte på med to gruppetimer i dag; først 40 minutter spinning, og deretter 45 minutter Power (utholdende styrketrening). Nå verker det som bare juling i spesielt armene, og jeg er kjempefornøyd. Bra innsats, gode resultater. Nå kan julen bare komme, og jeg tar pause fra trening for i alle fall et par dager. Ønsker derfor alle lesere en kjempefin og fredelig jul! Nå er det lov til å skeie ut

Det var Elixia på Carl Berner som fikk æren av mitt besøk i kveld, etter at dagens jobb og gjøremål var fullført. Min opprinnelige plan var å ta en full hviledag i dag, men mens jeg lå på sofaen under pleddet og hutret litt, falt tankene på det varme, dampende steamrommet de har der oppe, og den forfriskende kuldekulpen som man kan dyppe seg nedi. Dermed bestemte jeg meg for å dra en tur dit; ikke for å trene, men for å nyte spa-anlegget. Da jeg litt senere pakket håndkle og badedrakt i gymbagen, tenkte jeg at jeg kunne jo like gjerne ta med treningstøyet også, bare sånn i tilfellet. Kanskje jeg fikk ånden over meg når jeg først var der; jeg har jo en tendens til å være ganske flink når jeg bare har kommet over dørstokkmila. Så jeg pakket treningstøyet også. Kom meg ut, hoppet på bussene som tok meg dit, og allerede før jeg var kommet inn på senteret visste jeg at jeg kom til å trene litt til å begynne med. Men bare litt. Ikke fordi jeg ikke hadde lyst til å holde på lenger (faktis

Dette har vært enda en sånn dag hvor motivasjonen for å gå utendørs og komme meg på trening har vært faretruende lav. Mye av ettermiddagen gikk med på å se på TV og sulle omkring på internett, og plutselig var det bare tre kvarter til det skulle starte en dansetime som jeg tidligere hadde planer om å dra på. Jeg begynte å veie for og imot, og innså at dette var en felle som jeg måtte komme meg ut av snarest; hvis jeg først begynner å gruble på hvorvidt jeg skal dra på trening eller ikke, så blir det vanligvis ikke. Uten å tenke noe mer, kastet jeg treningstøyet i sekken, dro på meg jakka og hastet ut i minusgradene (men veldig snille minusgrader, altså). Det var jo en dansetime, og til og med en dansetime jeg ikke hadde vært på før, så hvordan kunne jeg vel gå glipp av det? Timen het Music Video Dance, og var en sånn rosa time, altså en happening, noe som ikke står fast på programmet. Dette var jeg veldig lei meg for etter at timen var over, for den var helt super og jeg hadde virkel

Å overraske folk er kanskje noe av det morsomste jeg vet, særlig når det kommer i form av å gi bort et eller annet, som for eksempel gaver. Det er derfor jeg ikke har for vane å annonsere på forhånd at jeg har tenkt å gi noen en julegave; jeg vil ikke at de skal føle at jeg forventer å få noe igjen, og jeg blir i godt humør av å se folk bli glade og overrasket. Ansiktet på PT-Alex i dag var ubetalelig, da jeg etter at timen vår var over kunne overrekke ham gaveposen med sprudlevin. På gavelappen takket jeg for mange flotte og jævlige timer i 2012, og innrømmet at jeg gledet meg til flere i 2013. PT-Alex er enten er dreven skuespiller, eller så ble han særdeles overrasket. I et kort øyeblikk lurte jeg på om jeg kanskje virket som en sinnssyk stalker; kanskje det bare ER i helsevesenet at man får gaver fra svært fornøyde pasienter? Jeg roer meg imidlertid med at selv om han skulle tenke at jeg er en sinnssyk stalker, så kan han banke meg opp med begge hendene sine bundet på ryggen, med

I hele dag har jeg gått og vært ambivalent. Skulle jeg dra på årets siste 70-minutters spinningtime med Challenge, eller skulle jeg ta en ny time med magedans? Jeg bestemte meg og ombestemte meg og ombestemte meg igjen. Til slutt ble avgjørelsen tatt av min treningsvenninne som skulle på spinning, og dermed ble det spinning på meg også. Det var jo tross alt mer sosialt, og jeg har jo ikke vært sosial i hele dag. Beslutningen har jeg ikke angret på. Selv om magedans er kjempegøy, er spinning mer slitsomt og utfordrende for kondisjonen og utholdenheten, og forbrenner nok mer fett. Er det noe jeg trenger i disse juletider, så er det timer som får meg til å svette som den julegrisen jeg er i ferd med å bli, hvis jeg skal ha noen som helst sjanse til å holde den vekten jeg har kjempet meg ned til nå. Jeg klarte faktisk å svette tålelig bra i løpet av disse 70 minuttene, og lå nok rundt makspuls opptil flere ganger. Nydelig. Venninna mi er mye flinkere til å svette enn meg, og jeg er lit

Etter at gårsdagens treningsambisjoner gikk så totalt i vasken (jeg ble distrahert av gavehandel, middag, Glee og frivillig arbeid i forbindelse med Artistgallaen på TV2), ble det av en eller annen grunn enda vanskeligere å finne veien til Colosseum i dag. Kanskje fordi jeg la meg fryktelig sent i går natt, kanskje fordi det nydelige, hvite vinterværet vi har vært velsignet med nå har begynt å regne bort (snufs!), eller kanskje jeg bare er lei og demotivert av at håndleddet mitt fremdeles er litt vondt (etter en hel uke? Ærlig talt!) - det begrenser nemlig hva jeg kan gjøre og hvor mye jeg kan ta i, og det begynner å bli kjedelig. Men uansett årsak(er) klarte jeg i det minste å dra meg avgårde til en time med pilates, og det var jaggu på tide, for jeg har ikke vært på pilates på kanskje tusen år. Eller, på et mindre overdrevet plan, i alle fall flere måneder. Det er fort gjort å kassere bort pilatestimer ved å tenke at "det er for lett" og "det er ikke 'ordentlig

Endelig fredag, og endelig helg. I desember presterer ukedagene det magiske kunststykket å gå veldig sakte og veldig raskt samtidig. Fredagen kan liksom ikke komme fort nok, for jobb er kjedelig og ingenting er mer hellig enn lørdag- og søndagsmorgenene hvor jeg kan sove lenge. Samtidig går desemberdagene alt for fort, helgedager såvel som ukedager, for det er så mye som skal gjøres og det blir aldri nok tid. Aldri. Likevel tar jeg meg tid til å vedlikeholde mine gode og nå nokså veletablerte treningsrutiner. I dag vedlikeholdt jeg en god, gammel tradisjon med først litt oppvarming på elipsemaskinen, deretter en time yoga og til slutt en time kickboksing. Det er lite som slår den triumferende følelsen av seier og god samvittighet som når Mester Aristo driller oss drithardt på styrkeøvelser de siste minuttene av timen, og så endelig roper "God helg!" og slipper oss ut for å spise usunn fredagskosemat med (nesten) god samvittighet. Denne gangen var jeg imidlertid litt mer f

Dette er litt flaut å innrømme, men la gå: For hver dag nærmere jul vi kommer, blir jeg litt og litt dårligere til å motstå søtsaker og andre usunne ting. Den lille sjokoladebiten fra adventskalenderen er langt fra det syndigste jeg putter i munnen min i løpet av dagen, og spesielt på jobb har dette begynt å bli en utfordring; der er det jo kaker og sjokolade nesten hver dag, og jeg har ikke blitt noe sterkere i viljen enn at jeg prøvesmaker alt. To ganger. Av og til tre. Sukk. PT-Alex hadde vært skuffet over meg. Jeg prøver å kompensere for dette ved å være ekstra streng med trening, og det går sånn halvveis. Jeg hadde treningsfri dag på tirsdag denne uken, men flere skal det ikke bli. I dag tok jeg turen innom Carl Berner igjen og ble med på en spinningtime med Bjørn, som fremdeles er en like herlig instruktør som da jeg ramlet inn i styrkerommet hans for nesten et år siden. Litt støl fra gårsdagens PT-time, men ikke så mye at jeg ikke klarte å legge på litt mer motstand hver gang

PT-Alex sa at jeg var flink i dag. Det sier han vel egentlig hver gang, men det er gøy å høre det likevel. I dag skulle vi (jeg) egentlig bokse en del, men da jeg fortalte om det litt vonde håndleddet mitt etter søndagens trafikkulykke på skøytebanen, fikk jeg ikke lov til det. I stedet kjørte vi videre på varierte styrkeøvelser for alt fra armer og bein til mage og rygg, og han benyttet anledningen til å introdusere noen nye varianter som inkluderte en pilatesball og en vektball. Dette hadde noe å gjøre med trening av balansen min, tror jeg, og det viste seg at det kunne jeg jaggu behøve. Jeg har aldri før sett PT-Alex knekke så fullstendig sammen i latter som han gjorde nå i dag, selv om han hentet seg inn fort. Jeg klandrer ham slettes ikke, jeg hikstet og lo selv også. Det var uvante øvelser, og jeg tippet bokstavelig talt over på siden, litt sånn som kyr gjør når man praktiserer kuvelting. Men jeg prøvde, det skal jeg ha. Jeg prøvde så inderlig. Ikke bare balanseøvelsene med pilat

Dagens lille treningsøkt ble en ordentlig kjappis. Jeg hadde stramt med tid i utgangspunktet, på grunn av ettermiddagsplaner, og da det ble overtid på jobb var det nesten så jeg tenkte at det ville være meningsløst å dra på trening i det hele tatt. Jeg endte til slutt med å dra likevel, under det seirende argumentet om at "en halvtime er bedre enn ingenting." Så det ble ikke mer enn en snau halvtime i dag; et kvarter på ellipsemaskinen og et kvarter på tredemølla. Jeg kjørte hardt på intervallene på sistnevnte, så noe utbytte håper jeg at jeg fikk likevel. Dessuten fikk jeg lurt PT-Alex skikkelig; jeg så ham plassere en kunde på et apparat og deretter gå til benken, og benyttet anledningen til å rusle bort og si "du har vel ikke glemt timen vår igjen?" Den stakkars gutten fikk skikkelig noia og begynte å bla febrilsk i avtaleboken og spurte "kødder du med meg nå??", og jeg var så slem at jeg bare smilte en stund før jeg til slutt svarte  at "ja, jeg

Hurra, det er vinter! Jeg har registrert at vinter ikke er den mest populære årstiden blant de fleste, men så lenge den er hvit, og ikke grå, synes jeg egentlig at den er ganske fin. Utrolig nok, min late og makelige bakgrunn tatt i betraktning, er jeg veldig glad i vinteraktiviteter som ski og skøyter; det blir bare alltid litt mye tiltak for å faktisk gjøre det. Men ikke nå lenger! I dag kom jeg meg til skøytebanen i Spikersuppa, sammen med en venninne som svarte på min kontaktannonse på facebook i grevens tid. Det har vært minst tre år siden sist jeg hadde skøyter på bena, så jeg var litt spent og smånervøs, men det jo gikk jo egentlig ganske bra. Jeg falt bare én gang, og det var kun fordi en fjortis deiset rett inn i meg i høyt tempo, uten evne til å bremse eller svinge unna. Det er mulig jeg må få en av ortopedene på jobben til å se på hånden min i morgen, men den tid, den sorg. Det ble en del runder på isen over en times tid, og det var gøy å kjenne hvor mye tryggere jeg var

Jeg har tatt et stort skritt i dag. Det sa instruktøren til oss i spinningsalen etter at vi hadde fullført et tre timer langt maraton, så da velger jeg å tro på det. Tanken om at jeg for hver uke, for hver måned, blir sterkere, raskere og bedre er veldig inspirerende, men noen ganger føler jeg nok at dagens eller ukas innsats ikke egentlig har gjort så mye fra eller til. Da er det fint med noen slike lange økter, hvor instruktørene sier slike ting. Vips så er motivasjonen tilbake igjen. Dagens spinning skilte seg ut fra tidligere spinninger ikke bare med lengden, men også med stilen. I disse tre timene skulle vi nemlig sitte på setet mest mulig, og kun stå litt innimellom når vi trengte avlastning, og det kan jeg love gikk hardt utover MITT stakkars sete. Spesielt med tanke på at jeg er mest vant til timer hvor vi står mye, ble dette en hard utfordring. Jeg fullførte imidlertid uten problem, og overlevde til og med de tre høyhastighetsintervallene på slutten. Da jeg gikk ut av sa

Vi har kommet til den dagen hvor jeg innser at jeg og min venninne har blitt mer eller mindre fast inventar på fredagenes boksetimer. Dette innså jeg i dag, i begynnelsen av timen. Venninnen min var litt forsinket, og da Mester Aristo gikk runden for å samle inn billettene, spurte han meg hvor jeg hadde gjort av partneren min. Jeg svarte at hun kom snart, og han nikket fornøyd (tror jeg). Jeg tenker at man har fått en ganske fast rutine når treneren kjenner en igjen. Alternativt har man bare gjort et eksepsjonelt godt inntrykk. Eller, i verste fall, et eksepsjonelt dårlig. Jeg håper det ikke er det siste. Jeg liker godt at det alltid er noe variasjon i boksetimene. Jeg vet aldri helt nøyaktig hva jeg går til, annet enn at de vil involvere slag og spark i en eller annen form, og det er aldri samme treningstime to ganger. Det gir både mer variert og mer interessant trening, og er nok noe av trekkplasteret til denne timen som strengt tatt er forholdsvis tung (hvis man tillater det), i t

Jeg har en vinterjakke. Den er svart og av ull. Den er nå to år gammel, og lever fremdeles i beste velgående, bortsett fra at den mangler en knapp. Den mangler en knapp fordi den egentlig var for trang da jeg kjøpte den - den var likevel det største jeg fant i løpet av min runde med hasteshopping da sprengkulda plutselig angrep Oslo den gangen, og jeg aksepterte at jeg måtte holde inn magen og leve som et pølseskinn den vinteren. Da jakken var ett år gammel, altså i fjor, var den ikke bare trang lenger. Den nederste knappen, som er omtrent akkurat der hvor midjen går, gikk ikke igjen. Den var ikke i nærheten engang; her snakker vi sprik på flere centimeter. Jeg sluttet å bruke den nederste, og kneppet bare de tre øvre. Dermed ble det for mye press på den som da ble den nye nederste, og knappen kapitulerte. Så kunne jeg bare kneppe igjen de TO øverste knappene. To av fire. For et nederlag. Dermed er det litt av en opptur å ta på denne jakken nå i dag. Ikke bare får jeg kneppet igjen

Av og til, sånn ca én av ti ganger i mitt tilfelle, løser ting seg på en overraskende god måte. I dag opplevde jeg denne ene av de ti gangene. Husker du hvordan jeg bekymret meg i går over dagens PT-time? Ingen grunn til bekymring; The Powers That Be tok seg av saken. Her er det som skjedde, i korte drag (merk at det som for meg er "kort" vanligvis er "langt" for normale mennesker): Jeg møtte opp til avtalt tid, var et par minutter tidlig ute og startet på oppvarmingen. I mellomtiden stakk PT-Alex av med en annen jente(!). Jeg var dypt såret og vonbroten, sjokkert og forferdet, og følte meg forrådt. Neida, ikke egentlig, men det hadde jo gjort både livet mitt og bloggen litt mer interessant. Egentlig følte jeg meg bare dum, for jeg tenkte at jeg måtte ha husket feil dag eller klokkeslett for timen, og jeg himlet med øynene over meg selv mens jeg klatret tilbake opp på elipsemaskinen, ettersom jeg da plutselig ikke hadde noe bedre å ta meg til. Jeg vurderte mine

Jeg kan ha gjort noe mindre gjennomtenkt i dag. Jeg kan ha vært med på en to timer lang spinningøkt med Kristine og Kjekke-Jonas, uten å reflektere over at jeg i morgen har PT-time. De som ikke helt ser hvorfor dette kan være et problem, er utvilsomt i mye bedre form enn meg. Her er hvorfor: To timer spinning er ganske slitsomt. Akkurat nå er jeg veldig sliten. Kjempefornøyd og nesten litt glad, til og med (til tross for det lidende savnet etter konserten jeg egentlig skulle opplevd om to dager), men sliten. Jeg angrer ikke et øyeblikk på at jeg dro, for det var skikkelig digg. Men jeg er sliten. Jeg kommer sikkert til å være sliten helt til i morgen. I morgen blir jeg kanskje til og med litt støl. Den siste halvtimen av spinningen begynte jeg å få vondt i rumpa (det er lov å le, folkens!). Kanskje la noen merke til dette og ble imponert over at jeg syklet så mye stående helt på slutten (som jo er tyngre enn å sykle sittende), men det var altså ikke fordi jeg følte meg så sprek og st

Desembertreningen er offisielt i gang, og jeg nærmer meg et jubileum. Jeg må nesten sjekke opp nøyaktig hvilken dato det var jeg ble medlem hos Elixia, slik at jeg kan feire, men jeg mener det var sånn omtrent halvveis uti desember i fjor. Fremdeles husker jeg at Sandra, som fikk meg i tale på Majorstuen da jeg ble vervet, spurte hvor mange ganger i uka jeg hadde ambisjoner om å trene, og jeg svarte to, og vi var begge enige om at det var en bra og realistisk forventning. Aldri hadde jeg trodd at det skulle bli så mye mer, og at jeg til og med skulle klare å holde det ved like over et helt år. Utrolig. Jeg unnet meg en hviledag i går, etter to smertefulle dager med mye stølhet etter PT-timen på onsdag, men i dag var ferien over. Jeg lot meg ikke stoppe av den moderate hodepinen etter den litt for lange festnatten jeg hadde i går natt, og kastet meg uti en halvtime med zumba etterfulgt av en halvtime med styrketrening for mage og rygg. Det gjorde vondt, altså. Hodet protesterte noe