Svetteperler for svin

Det er mandag og jeg skal ikke jobbe kveldsvakt. Jeg hoster og harker, men det kan da umulig være så farlig, så jeg lar naturligvis ikke en liten bagatell som det komme i veien for spinningtimen til Kjekke-Jonas. Jeg tar det imidlertid litt rolig. Når jeg sier "rolig," så mener jeg at jeg etter beste evne forsøkte å holde meg til tallene for pulsprosent på det nye, fancy skjermprogrammet nede i spinningsalen. I motsetning til å bare gønne på hver gang pulsprosenten hoppet over det veiledende nivået, var jeg i stedet flink og selvbehersket og lettet litt på motstanden eller roet ned hastigheten. Når pulsen for eksempel skulle være på 82% og Clara fortalte meg at min hadde sneket seg opp til 84%, da tok jeg det litt med ro en liten stund, til jeg nok en gang var i harmoni med den digitale instruksen. Noen ganger følte jeg at det å peile meg inn på nøyaktig riktig puls nesten var mer slitsomt enn å bare la det stå til, men det er sikkert en grunn til at det skal være sånn, o

Hei bloggen! Neida, jeg er ikke død, og jeg har ikke ligget på latsiden, selv om jeg sikkert burde gjort det. Jeg har nemlig pest. OK, det er ikke egentlig pest, det er egentlig bare startfasen på en forkjølelse som nå har ligget i denne startfasen i flere uker, men den blir altså ikke bedre, og jeg hoster og surkler meg gjennom dag etter dag. Derfor hadde det kanskje vært lurere av meg å holde meg hjemme og i ro, slik at jeg a) ikke sprer pesten min videre, og b) får muligheten til å slappe av og kanskje på sikt bli bedre. Men vi vet jo alle at jeg ikke er lur. Derfor dro jeg på spinning på mandag. Halleluja! Endelig en mandag hvor jeg ikke skulle jobbe kveldsvakt! Det hadde vært hele fire uker siden sist, og jeg gledet meg vilt og hemningsløst. Jeg troppet opp på Colosseum med et smil om munnen og noe som føltes som et traktorlass slim i halsen, og ikke minst skyhøye forventninger - både til timen og til meg selv. Sykdom schmykdom, dette hadde jeg ventet lenge på! Både jeg og K

Jeg var på trening i går altså, selv om jeg ikke rakk å blogge. Ettersom jeg hadde tatt yoga på torsdag, ble det spinning på fredag. Jeg tviholder på dette mantraet mitt om variasjon, nemlig. Det er jo også ganske lett å få til når det er så mye flott å velge mellom. Det var dessuten lenge siden sist jeg hadde vært på spinning, og alt for lenge siden jeg hadde vært på spinning med Barske Bjørn. Det har kommet til en del nye timer og instruktører i det siste, også på mitt kjære Colosseum. Derfor blir jeg ekstra glad hver gang jeg får med meg en time med en av mine trofaste, kjente ringrever. Bjørn var jo en av de første instruktørene jeg møtte, både på spinning og Power, så det å komme inn til en av timene hans føles alltid litt som å komme hjem. Ikke at det er noe galt med nye instruktører altså, men det er selvsagt ekstra hyggelig når man føler at man er litt kjent og man vet hva man får. Jeg visste at jeg ville få en god spinningtime, og Bjørn skuffet ikke denne gangen heller. Jeg

Ny suksess! Herregud så gøy dette er. Jeg skulle ønske hver bloggpost var en skrytehistorie. I stedet får jeg nyte litt ekstra disse som kommer.  Dagens skrytehistorie kommer fra yoga. To uker etter den herlige timen med Jivamuktiyoga var jeg tilbake igjen, ettersom jeg ikke skulle jobbe i kveld. Noen har kanskje allerede gjettet hva skrytet vil handle om. Det er den samme gamle visa, vet dere. Den der ene tingen som jeg har slitt og svettet og angstet og bantes så mye over i minst et år nå. Den tingen som jeg opptil flere ganger nesten har klart, og kanskje til og med klart bittelitt et par ganger ved hjelp av veggen bak meg. Jeg klarte det ikke bittelitt forrige gang, for da var jeg veggløs. Nemlig: Skulderstående.  Jeg var veggløs i dag også, men lot meg ikke stoppe av den grunn. Jeg har knekket koden nå. Funnet knepet for å klare det. Jeg må ned i Plogen først. Altså må føttene ned på gulvet bak hodet. Det har jeg for så vidt heller aldri klart før, så kanskje det er en sammenheng

Selv om formen har vært ganske slapp og skral de siste dagene, har jeg tvunget meg avgårde til jobb. Jeg er jo ekstravakt, hvilket betyr at jeg er der i stedet for en fast ansatt som er syk. Derfor hadde det jo vært skikkelig lumpent av meg å ta sykefravær også. (Men mest er det fordi jeg er usikker på om jeg får betalt for den avtalte vakten hvis jeg ikke tar den likevel.) Etter to treningsfrie dager bestemte jeg meg altså for at hvis jeg er ikke er for syk til å jobbe, så er jeg ikke for syk til å trene. Jeg er kanskje for syk til å trene effektivt og intensivt, derfor er jeg glad jeg ikke kastet bort en PT-time på noe som garantert hadde blitt en dårlig innsats på mandag, men noe skulle jeg da saktens få til. Derfor dro jeg til Super-Sissels Styrke & Core nå i ettermiddag. Formen tatt i betraktning, prøvde jeg å ikke tyne meg for hardt. Om jeg klarte det? Tja. Njæ. Kanskje ikke så veldig. Jeg holdt meg på samme vekter som sist, men på det siste settet av knebøy kunne jeg ikk

Søndagsplanen var klassisk yoga på Ullevaal Stadion. Det var jo så fint og fjongt der forrige lørdag, så jeg tenkte jeg ville ta en tur tilbake, i tillegg til at tidspunktet for timen passet perfekt til planene som jeg hadde etterpå.  Denne fornøyelige, spennende følelsen av noe nytt kom over meg allerede mens jeg gikk av t-banen. Jeg hadde jo vært på yoga før, og på Ullevaal før, men ikke i kombinasjon. Dette tilrettela for den unike situasjonen av noe nytt, men likevel ikke skummelt nytt. Som for eksempel denne nye timen som heter 3D Strength, som virker kjempeskummel. Jeg har lyst til å prøve den, men har ikke bestemt meg for om jeg tør ennå. Kanskje i løpet av høsten. Ut av komfortsonen og alt det der.  Men yoga, ja. Det hadde jo gått litt over en uke siden sist, så jeg så fram til dette. Derfor var det litt skuffende at det ikke ble noe av den timen. Instruktøren dukket ikke opp, og selv etter gjentatte forsøk fra jentene i resepsjonen på å ringe ham, var det ikke noe svar å få. J

Herregud så sliten jeg er. Jeg døøøør! I mangel på lørdagsspinningen (savn!) dro jeg i stedet på en Styrke og Core-time (40 minutter), rimelig gira etter fremgangen over de siste ukene. Det var ikke Super-Sissel som skulle ha timen denne gangen, men prinsippet ville jo være det samme, og øvelsene ville vel stort sett være de samme, så det kom sikkert til å bli kjempebra likevel. Og kjempebra var det. Problemet var at det kanskje var litt for kjempebra for meg, for her suset vi gjennom øvelsene alt for raskt til at jeg klarte å henge skikkelig med. Jeg måtte enten gjøre øvelsene litt sånn halvveis, eller bare ignorere tellingen til instruktøren og gjøre min egen greie. Det endte opp med en kombinasjon, og da de 40 minuttene var over følte jeg ikke egentlig at jeg hadde oppnådd så veldig mye annet enn å svette en del og få opp pulsen. En annen forskjell var at denne gangen tok vi to og to øvelser som vi vekslet på, i stedet for tre og tre, slik som Sissel pleier. Det gjorde at jeg va

Du vet den følelsen du får når du skal være et sted til en bestemt tid, er ute i god tid og føler deg kjempeflink, helt til du innser at du tydeligvis lider av presenil demens fordi du har dratt til feil sted? Den følelsen, ja. Den fikk jeg i dag. Kom hjem fra jobb. Hev i meg et par knekkebrød og lot meg irritere av hårreisende tilbakestående kommentarer på internett fra evolusjonens blindspor, FrP-velgere (sorry til FrP-ere som kanskje leser dette; det finnes sikkert noen ålreite eksemplarer også, jeg har bare ikke hatt gleden av å møte noen ennå). Dette gjorde jeg i stedet for å spise en skikkelig middag, fordi jeg ville være ute i god tid til spinningtimen som skulle begynne klokken halv seks. Tre kvarter etter at jeg kom hjem var jeg på vei ut døra igjen, og jeg var på plass på Colosseum i god tid til timen. Hele 20 minutter hadde jeg på meg før den skulle begynne, og jeg følte meg veldig zen. Så scannet jeg kortet på automaten for å hente ut billetten min, og ble rimelig forvi

Jeg har lært noe fantastisk i det siste, gjennom Styrke & Core-timene med Sissel. Vel, strengt tatt visste jeg det allerede, sånn i teorien, men over de siste ukene har jeg virkelig fått erfare det. Det er helt utrolig. Jeg klarer mer enn jeg tror, og jeg er sterkere enn jeg tror. Jeg må bare tørre å prøve.  Forrige onsdag skrøt jeg over hvordan jeg la på tyngre vekter på stanga, og at det i grunn hadde gått ganske bra, at jeg til og med følte at jeg kunne ha klart litt til.  I dag tok jeg meg selv på ordet, og la på enda mer. Jeg byttet ut 6-kilosmanualene til manualer på 7 kg. Jeg tok alle tre settene med roing på 22,5 kg. Jeg tok 20 kg på glute bridge. Og sist, men slettes ikke minst, jeg dundret meg gjennom 30 kg på knebøy og markløft. For en snau måned siden lå jeg på 20 kg på disse øvelsene. Selv om jeg sannsynligvis har blitt noe sterkere over de siste ukene, tviler jeg på at jeg har blitt SÅ mye styrkere. Derfor er det ganske logisk å anta at jeg nok har kunnet legge på tyn

Ops, jeg har vært teit igjen. Flink, men teit. Tøff, men ikke så lur. Jeg har nemlig vært på joggetur i regnet. *nyser* Egentlig skulle jeg på ballet i dag, på Elixia. Det føles som om jeg har ventet i en evighet på muligheten for å dra på en av disse ballettimene, og endelig kom det en tirsdag hvor jeg ikke skulle ha senvakt på jobb. Jeg meldte meg på timen og gledet meg til kvelden. Så ble timen avlyst. Jeg var fristet til å dunke hodet i skrivebordet og rope "why me?!", men nøyet meg med et lidende sukk i stedet. Man må jo være litt cool, selv når tragedien rammer. Så tenkte jeg på alternativer, og etter å ha vurdert en rekke muligheter, bestemte jeg meg altså for en joggetur rundt Sognsvann, for nå var det så lenge siden sist. Dørstokkmila var lang i dag, men det gikk. Jeg kom til Sognsvann idet solen gikk ned og mørket falt på, men det var helt greit, for jeg trives i mørket. Som tjukkaser flest foretrekker jeg å bli sett minst mulig. Så tok jeg den første runden,

Super-Vero var superhelt i dag. Her er historien om hvorfor: Det er søndag. For mange betyr dette slutten på en helg. Det gjorde det ikke for meg, ikke denne gangen. For meg betydde det tredje arbeidsdag på rad, med ytterligere to arbeidsdager som venter på tur. I helgen er det ikke like mange på jobb som det gjerne er i ukedagene, og det merkes. Det blir ofte tungt og travelt og slitsomt. Veldig, veldig slitsomt. Jeg merker det spesielt godt fordi den berømte muskelbetennelsen har begynt å verke igjen. Noe innmari. I 14-tiden, med ca halvannen time igjen av vakten, hadde jeg så vondt at jeg nesten ikke klarte å løfte armen rett opp. Jeg var i ferd med å ta en Diclofenac - så husket jeg at jeg har time hos blodbanken i morgen, og at det ikke er så forenelig med å ha tatt tabletter. Så jeg lot være, og bet tenna sammen. Litt vondt må man jo tåle. (Er det andre yrkesgrupper enn sykepleiere som har dette som arbeidsmotto?) Omsider var de lange, smertefulle, slitsomme åtte timene over.

Det var hyggelig å treffe deg i dag, Ullevaal Stadion, for aller første gang. Jeg burde egentlig besøkt deg for lenge siden, for du er jo bare tre stopp unna Colosseum, og du var veldig fin. Skikkelig fjong og posh, nesten for fjong og posh til at jeg syntes jeg kunne svette på deg. (Men jeg gjorde det likevel - svettet på deg, altså.) Nå var jo planen min opprinnelig at jeg skulle ha besøkt deg allerede, ettersom du er en av de få sentrene som tilbyr ballettimen som jeg har så lyst å prøve meg på. Men kveldsvakt på jobben saboterte fint for den planen tidligere, men jeg håper på bedre flaks neste uke. Det var imidlertid ikke ballett som lurte meg opp til deg i dag, Ullevaal Stadion. Det var spinning. Du skjønner, vi på Colosseum er så bortskjemte med å ha en av verdens gærneste, kuleste og flinkeste spinninginstruktører på lørdager, men akkurat denne lørdagen var Colosseum stengt, så da måtte vi låne deg litt i stedet. Vi var jo en aldri så liten fanklubb som troppet opp, og du var

På samme måte som jeg kunne skryte for et par dager siden, kan jeg i dag bare skamme meg. For det første ble det ingen skikkelig treningsøkt. Jeg hadde et par planer, men endte opp med å miste alt av tid til et altoppslukende skriveprosjekt. Derfor ble dagens trening det å gå til jobb. Det er ikke en puslete distanse fra Grønland til Ullevål, og det tok 45 minutter, men jeg følte likevel ikke helt at det var skikkelig trening. Jeg får kalle det restitusjonstrening og satse på å slite meg helt ut på spinning i morgen (endelig!). For det andre har jeg vært slem pike. En kollega på jobben laget småkaker i løpet av kveldsvakten, og jeg klarte å stå imot de varme, nybakte fristelsene sånn cirka et kvarters tid. Dask på lanken! Dette var egentlig slettes ikke lov, og jeg må skjerpe meg i morgen; men la oss være ærlige - kveldsvakt på en lørdag? Det er å be om bråk. I anledning dette har jeg samlet et lite knippe motivasjonsbilder til meg selv. De er ikke spesielt snille, men ofte er det

For første gang på lenge var det på tide å vende mine stadig stølere, stivere kropp mot yogasalen igjen. Jeg kjente det under stretchingen etter onsdagens styrketime, at nå var det jaggu på tide. Jeg klarte jo nesten ikke ligge på ryggen med beinet bøyd under meg engang, og ved nærmere ettertanke var vel min forrige yogatime en eller annen gang i juni. Derfor så jeg fram til 70 minutter med Jivamuktiyoga i dag, eller Energy Yoga som det også kalles. Jeg var først litt småskremt av at det skulle være en så lang time, men den frykten kunne jeg bare spise i meg. Det var ingenting å være nervøs for i det hele tatt. Timen var fantastisk herlig. Med unntak av noen korte øvelser her og der (alt som innebar å stå på hendene eller hodet, for eksempel, og tilsvarende sinnssyke ting), klarte jeg det vi skulle gjennom. Vi begynte med noen avslappende minutter med mantra og meditasjon, og avsluttet med tilsvarende. Underveis ga instruktøren oss interessant kunnskap om linken mellom chakraer og

To innlegg på en og samme dag, folkens. Håhå! Dette tar jo bare heeelt av. Nå har jeg visst blitt fullstendig vill og gæern. Jeg skylder på dagens styrketime med Super-Sissel, for etter at den var ferdig for en time siden kunne jeg nesten ikke vente med å komme meg til en pc med internett for å skryteblogge. Nemlig. Skryteblogge. Noen husker sikkert forrige ukes hemningsløse skryteblogging hvor jeg, muligens noe overdrevet, sammenlignet meg selv med selveste Hulken. Nå skal jeg gjøre det igjen, men denne gangen har Hulken blitt litt større, litt fulere og litt grønnere. (Og litt mer feminin, håper jeg.) Jeg brøt nemlig nye rekorder igjen i dag. Det stemmer. Nye rekorder. Igjen. Fra 25 kg på knebøy og markløft gikk jeg i dag opp til 27,5 kg. Ikke all verdens forskjell, for all del, men noen ganger kan ett riskorn velte begeret. Igjen måtte jeg få hjelp av Sissel til å løfte stanga på og av skuldrene da vi skulle ta knebøyene, og samtidig fikk jeg ros for all vekten jeg puttet på. De

Men i alle dager, hvor blir tiden av? Jeg synes liksom jeg aldri har tid til å blogge lenger. Skammelig, Vero. Skammelig. På tide å skjerpe seg. Trøsten ligger imidlertid i at selv om jeg ikke alltid blogger, så trener jeg. Ikke hver eneste dag, men ofte nok til at jeg ikke har dårlig samvittighet av den grunn. I går ble det en halvtimes joggetur, inspirert av min gærne venninne som for lenge siden har overgått meg både i treningsambisjoner og pågangsmot. Jeg husker da hun tidligere i år fortalte at hun foretrakk crossing over spinning, fordi det var snillere mot knærne, og knærne hadde hun mye vondt i. Jogging var uaktuelt. Nå jogger hun 50 minutter i strekk! Jeg finner ikke egentlig noen norske ord som rettferdiggjør hvor imponert jeg er, men det engelske ordet "flabbergasted" er ganske bra. Selv klarer jeg såvidt å tyne meg selv gjennom 30 minutter, og da trenger jeg kanskje en liten pause eller to hvor jeg går i stedet for å jogge. Jeg hater jo egentlig jogging. El

Joda, jeg har trenet i løpet av helgen. Jeg har bare ikke hatt tid til å blogge. På fredag var det nemlig avreise til sørlandet, hvor jeg og noen venner skulle på hyttetur, og jeg rakk bare såvidt å skvise inn en time med zumba på Elixia før jeg måtte hjem og pakke i all hast før jeg måtte løpe ut døra igjen. Zumba, ja. Det var lenge siden. Veldig lenge. Jeg skammer meg litt når jeg tenker på hvor lenge det er siden. Jeg husker det ikke, engang. Nå er det ikke bare min skyld. Det er langt færre zumba-timer nå enn det var for et år siden, for eksempel. Likevel burde jeg absolutt fått med meg flere slike timer, for det er jo både morsomt og slitsomt. Langt mer slitsomt enn jeg husket. "En lett zumbatime" tenkte jeg, da jeg planla mine fredagsaktiviteter. "Slik at jeg ikke blir alt for svett og ekkel før jeg skal sitte i en bil med fire andre personer i fire timer." Phail. Jeg ble kjempesvett. Det er noe med morsomme aktiviteter som gjør at man bare fortrenger hvor s