4 måneder! OMG.

Dagen i dag, 30. april, markerer nok et jubileum for meg og min tøysete treningsblogg. Nå har jeg nemlig trenet jevnt og trutt i hele fire måneder, hvilket tilsvarer 1/3 av et helt år! Herrejemini. Jeg kan med den sikreste sikkerhet si at jeg aldri har holdt ut så lenge før, selv ikke om jeg regner med sporadiske treningsturer (1-2 ganger per mnd). Wow. Stor greie. Jeg føler at jeg burde feire det på et eller annet vis, men jeg aner ikke hvordan. Det eneste jeg egentlig har råd til å kjøpe er godteri og snacks, og det er jo egentlig en veldig teit belønning for god treningsinnsats.

Nå får jeg imidlertid mitt 25. klistremerke når jeg drar på trening i morgen, så da får jeg jo belønning fra Elixia; en toalettmappe med stæsj inni, samt den gode, stolte vissheten om at jeg har fullført 25/90-konkurransen på 25/32. Det er noen blant de mange, mange plakatene som har fullført i løpet av forrige uke (sånne skikkelig gærninger som trener bortimot hver eneste dag, og gjerne både morgen og kveld), men de aller, aller fleste har ikke gjort det, og mange er ikke halvveis engang. Jeg vet det er lite verdig å skryte, men jeg er så stolt, så stolt.

Kjekke-Jonas var også stolt i dag. Stolt av oss i spinningtimen. Stolt av meg. Det åpnet han timen med å si, etter en kjapp håndsopprekning på hvem som hadde deltatt på 100 minutter forrige uke, og hvem som hadde tatt 200 (det var meg og én til, viste det seg). Masse skryt, jeg visste nesten ikke hvor jeg skulle se eller gjøre av meg, og satt egentlig bare der og gliste som en idiot. Og mer skryt skulle jeg få. I dag som forrige mandag var jeg en av få utvalgte som fikk personlig ros og heiing fra verdens mest motiverende instruktør, der han stod varm og svett foran meg og ropte så hele salen kunne høre det hvor flink jeg var. Sukk. Borte var demotiverende tanker om vondt i bena, svett i nakken, tung i pusten; det eneste jeg tenkte på var å være flink for Jonas. Og for meg. Men mest for Jonas. Sukk. Her snakker vi nesten ikke bare fjortiscrush lenger; her snakker vi potensielt tilbedelse. Kjekke-Jonas er helten min, ingen tvil om det.

Jeg gruer meg litt til juni. Da kommer en egen sommermeny for gruppetimer, og jeg vil ikke få trene med Kjekke-Jonas igjen før godt uti august. Dette betyr at jeg bare har fire mandager igjen med helten min framover nå, fram til høsten kommer. Det blir spennende å se om jeg klarer å vedlikeholde treningsrutinen like godt i mellomtiden, for det er ikke til å se bort fra at disse mandagstimene har vært noe av min største og viktigste drivkraft. Men jeg skal ikke legge meg ned og gi opp med det første. Jeg har overrasket meg selv flerfoldige ganger så langt i år, så jeg kan jo overraske igjen.

Men dæh - fire måneder altså. Jeg merker meg også at dette er mitt 99. innlegg så langt i år; altså 99 treningsøkter. I morgen blir altså min 100. treningsøkt. Da passer det jo veldig godt at det er i morgen jeg fullfører 25/90-konkurransen og får premie. En skulle nesten tro det var planlagt. Artig.

Døden på Oslo Vest

Halvveis gjennom dagens treningsøkt trodde jeg virkelig (nesten) at jeg skulle dø. En ny happening utenom de vanlige timene ble arrangert, og jeg tok utfordringen. Det skulle jeg ikke gjort.

Konseptet heter "Pop Yoga" - det er for tradisjonell yoga det samme som jazzballett er for klassisk ballett; man bytter ut den rolige musikken med noe mer energisk (som for eksempel pop), og kjører en yogatime med mye mer fart enn man er vant til.

O hildrane du. Jeg som sliter nok med det vanlige tempoet i en yogatime. Jeg var helt skutt. Jeg var dypt og inderlig takknemlig hver gang instruktøren skulle dra oss med på noen posisjoner som bare fikk meg til å le høyt (på innsiden), slik at jeg hadde unnskyldning til å ligge i stabilt sideleie og drikke vann og holde meg i live.

Det er det som gjør yoga så fascinerende. Hver gang jeg går inn til en yogatime, det være seg en vanlig eller en dødstime slik som denne, så innbiller jeg meg at det vil bli en rolig, avslappende økt hvor jeg trener litt balanse og styrke - men så, halvveis gjennom økten, innser jeg at jeg nok en gang har kastet meg ut i noe av det hardeste jeg kan tenke meg. Og bra er det, at jeg klarer å glemme nøyaktig hvor tungt det er mellom hver gang, ellers hadde jeg jo aldri meldt meg på igjen, og da hadde jeg nok mistet et vesentlig tilskudd i min plan for å bedre styrke og balanse.

Men Pop Yoga, altså. Jeg er jaggu glad for at det ikke er noe som går fast, for da hadde jeg garantert dratt på det igjen, og dødd enda flere ganger.

Utetrening!

Årets første utetrening! (Hvis man ser bort fra de gangene jeg har gått tur, og det gjør jeg, for selv om det er god trim er det ikke noe jeg lenger tenker på som faktisk trening.)

Elixia laget en ny happening i dag, som var planlagt utendørs. Det hadde faktisk aldri falt meg inn at det kunne bli vått og kaldt vær, for når man tenker på zumba så tenker man sol og varme. Heldigvis var det akkurat det vi fikk. Oslo fikk i dag sin første soldag på lenge, og det passet veldig godt med den planlagte zumbafesten på Operataket.

Klokken 13 møtte jeg, og ca hundre andre mennesker, opp foran inngangen til Operaen, hvor våre fire zumbainstruktører hadde rigget til et skikkelig musikkanlegg og ledet oss gjennom en time med zumba i solsteken. Kan tro det ble varmt! Og kan tro tilfeldige turister som befant seg på området tok bilder. Helt i starten syntes jeg det var veldig ubehagelig, men det er utrolig hvor kort tid det faktisk gikk før jeg bare ga fullstendig blaffen i dem og andre tilskuere, og zumbaet i vei som på en hvilken som helst treningsøkt. Mye bra musikk, mange spreke bevegelser, og veldig god stemning. Så utrolig mange glade folk på ett sted! Noe av det kuleste var vel da noen som i utgangspunktet tilfeldigvis hadde vært der som tilskuere kastet seg med i løpet av økten - for det meste unge jenter. Det var treningstøy og jeans i skjønn forening, og det var umulig å ikke bli i godt humør. Skikkelig artig!

Som vanlig er det dansing som er best på å gjøre meg støl. Kroppen min har tydeligvis blitt vant til de rutinerte, kontrollerte bevegelsene på spinning, mens på en dansetime kan hva som helst skje, og det har jeg merket i etterkant. Det er bare gøy, det.

Jeg er så imponert over Elixias evne til å arrangere sånne spesielle opplegg. De gjør en skikkelig god jobb med å ikke kjøre seg fast i rutiner, og skaper i stedet et variert og spennende treningsmiljø. Min takknemlighet kjenner ingen grenser. Det finnes håp selv for sånne som meg.

Fokus på styrke

Fysioterapeuten min, som seg hør og bør har temmelig god peiling på dette med muskler, fortalte meg noe interessant ved forrige besøk. Hvis jeg vil styrke musklene mine bør det ikke gå mer enn 4,5 dager fra én styrkeøkt til den neste. Han forklarte hvorfor, men jeg er litt dum og har allerede glemt detaljene, men det var noe med at musklene bygger seg opp etter styrketrening i 4,5 dager før de begynner å synke tilbake til utgangspunktet igjen.

Dette er noe som har lagt seg i hukommelsen min. 4,5 dager. Det er tidsfristen min mellom hver styrketrening. Jeg har lagt mer fokus på hyppigheten av styrketreningen min etter at jeg hørte dette. Det var et så deilig konkret tall, noe det virkelig går an å forholde seg til, og jeg liker konkrete ting jeg kan forholde meg til.

Før var jeg mer forsiktig med styrketreningen. Så redd for å overbelaste min utrente kropp. Det måtte gå MINST to dager mellom hver gang jeg trente styrke, gjerne mer, bare for sikkerhets skyld. Men det slo meg denne uken at min utrente kropp er ikke egentlig så veldig utrent lenger. Over de siste fire månedene har den tilpasset seg å bli presset opptil flere ganger i uken. Den har tilpasset seg i så stor grad at jeg kan gjennomføre et 3,5-timers spinningmaraton uten det spor av stølhet etterpå. Med denne nye innsikten kom vissheten om at det er trygt for meg å være litt rausere med styrketreningen, så jeg har besluttet at det skal jeg bli. Jeg trenger ikke lenger minst to restitusjonsdager mellom hver gang. Det går helt fint med én.

For to dager siden kjørte jeg styrketrening med instruktør Bjørn. I dag, slik som forrige fredag og fredagen før der, presset jeg meg avgårde til TRX. Det kjentes helt greit. Tungt, selvfølgelig, fordi jeg tar i, men slik skal det jo være. Jeg gjør allerede ting jeg ikke gjorde for tre uker siden. Veldig dårlig, såklart, men jeg gjør dem, disse øvelsene som jeg bare lo av på min første TRX-time. Jeg ler ikke lenger. Jeg prøver. Jeg prøver alt jeg kan, og er fornøyd med hva enn jeg får til.

Fysioterapeuten anbefaler meg å styrke musklene mine, slik at jeg får bedre sirkulasjon, hvilket kan hjelpe mot betennelsen og forebygge at jeg får noe mer. Han anbefaler også at jeg kjører hard og eksplosiv styrke, i stedet for utholdende, ettersom det er førstnevnte som virkelig bygger muskler. Et opplegg med 4 x 4 repetisjoner på så tungt jeg overhodet klarer er visstnok det som skal gjøre susen. Vekter så tungt at jeg bare såvidt klarer å gjenta dem fire ganger, over fire runder. Akkurat dette har jeg ikke gjort ennå, fordi det ikke finnes noen gruppetimer som kjører slik styrketrening (selv om TRX kanskje er det nærmeste jeg kommer; det er ikke alltid så veldig mange repetisjoner på de tyngre øvelsene der), og jeg er jo som kjent ikke superglad i å trene alene på apparater. Men jeg skal prøve å skjerpe meg og bli bedre på det, og jeg skal prøve å trene styrke annenhver dag over de nærmeste ukene og se hvordan det går.

Jeg er motivert. Jeg trenger bare kjenne på armene mine for å merke hvor mye strammere og hardere de er nå enn for et par måneder siden. Jeg både ser og kjenner at all denne treningen faktisk har en effekt, og dette gir meg lyst til å fortsette. Hvor mye sterkere og lettere kan jeg for eksempel klare å bli i løpet av våren og sommeren? Jeg er innmari nysgjerrig på å finne ut av det.

Tilbake i drift

Tirsdag måtte selvsagt bli en hviledag, etter det sinnssyke spinningstuntet jeg utførte på mandag. Jeg skal imidlertid selvsagt ikke la min forkrøplede hånd stoppe meg helt, så i dag var det tilbake til treningen. Jeg hadde booket min gode, gamle styrketime med instruktør Bjørn, og var litt spent på forhånd for hvorvidt jeg i det hele tatt ville klare å løfte vekstanga.

Det er nemlig ikke bare overdrevet tull, når jeg snakker om min forkrøplede hånd. Helt siden spinningen på mandag, har jeg vært svak og nummen i begge hendene, men aller mest høyre. Den venstre er nesten normalt fungerende igjen nå, men den høyre ... Tsjæ. Der ligger fremdeles lillefingeren i en søt liten c-formet bue med mindre jeg konsentrerer meg om å strekke ut alle fingerleddene, mens jeg nå for tredje dag på rad har kjent en nummen prikking i fingertuppene. Jeg klarer såvidt å holde en penn og skrive med den, og den skriften blir stygg, og ikke går det fort heller. Når jeg spiser med bestikk, holder jeg gaffelen slik jeg gjorde da jeg var liten, i et slikt uelegant knyttnevegrep, for jeg klarer ikke å holde gaffelen på normal måte i mer enn et lite minutt eller to. 

Den rådende diagnosen på jobb er "nerver i klem". Jeg bryr meg egentlig ikke om hva det er, bare det går bort snart. Jeg trodde oppriktig at det ville være normalt igjen til tirsdag morgen, og jeg trodde i alle fall at i løpet av uken ville alt fikse seg, men dengang ei. Jeg skjønner jo at dette kom av de 200 minuttene spinning, og sannsynligvis hadde noe å gjøre med å holde rundt et sykkelstyre så lenge, men jeg skjønner ikke helt HVORDAN. Eller hvorfor dette da ikke skjedde forrige gang jeg taklet et maraton av tilsvarende lengde. Merkelig. 

Men uansett, til tross for denne hånden som ennå ikke vil oppføre seg, klarte jeg å gripe rundt vektstanga og løfte tunge ting. Så lenge jeg kan bruke hele neven er det tydeligvis ikke noe problem, det er de små tingene som krever bruken av fingrene som blir vanskelig. Jeg får vel bare smøre meg med mer tålmodighet. Det har jo blitt NOE bedre, så det går vel rette vei, sakte men sikkert. 

Det som var litt morsomt med dagens økt, var at instruktøren nå definitivt kjenner meg igjen - Bjørn var nemlig en av de fire instruktørene som ledet oss gjennom spinningen. Da jeg kom spurte han hvordan formen var etter mandagens innsats, og så snakket vi litt om hvordan det hadde vært. Han innrømmet at selv han var blitt ganske utkjørt mot slutten av de timene, og det fikk meg til å føle meg enda litt bedre. Jeg er kanskje ikke noe særlig sterk ennå, eller rask, og ikke har jeg nevneverdig god kondisjon heller - men jeg er i det minste utholdende. Seig som furusevje. Det skal jeg ha. 

Hvis nå alle mine fysiske skavanker, slik som kneet, muskelbetennelsen og nå denne hånden, kunne bli litt mindre seige, så kan dette bli riktig så bra.  

Det ultimate selvmordsoppdrag

Jeg har gjort det igjen, folkens. Noe fullstendig tullete. Noe så sprøtt at jeg akkurat nå nesten ikke klarer å skrive på tastaturet fordi fingrene er numne og slappe. Noe så sprøtt at jeg på forhånd ikke engang var sikker på om jeg ville klare å gjennomføre det. Noe så sprøtt som det jeg gjorde i begynnelsen av mars.

Noen husker kanskje dette blogginnlegget, Maraton, som jeg skrev for nesten to måneder siden. I det innlegget avslutter jeg med spørsmålet "Vil jeg gjøre dette igjen, dersom anledningen byr seg?" og svarer "Herregud ja". Vel, i dag kom den anledningen.

Jeg hadde ikke like mye tid på å forberede meg mentalt denne gangen som sist. Jeg har bare visst om denne muligheten siden forrige mandag, da Kjekke-Jonas informerte om at denne mandagen ville det ikke bli vanlig spinningtime men en Happening, hvor han og tre andre drevne instruktører skulle veksle på å lede oss gjennom henholdvis to økter på 100 minutter hver.

Det var altså ikke et maraton i lik forstand som for to måneder siden, for dette var delt opp i to økter. Én økt fra 17:15 til 19:00, og én økt fra 19:00 til 20:45. Man kunne booke seg til den ene, eller den andre, eller begge. Tre og en halv time totalt. 200 minutter. Jeg hadde booket meg til begge. Ved en kjapp håndsopprekning da annen økt skulle begynne så vi at vi var omtrent fem-seks personer som tok begge øktene, pluss instruktørene så klart. Da følte jeg meg tøff.

Jeg følte meg enda mer tøff da en dame som hadde klatret opp på sykkelen ved siden av meg, etter at hun forrige hadde dratt, kommenterte med en noe imponert vantro stemme "skal du virkelig ta begge øktene?", og skrøt av meg da jeg bekreftet dette. Det var nok rimelig synlig at jeg allerede hadde sittet der i 100 minutter, tenker jeg.

Som sist gang var ikke dette noen søndagstur. Hver av de fire vidunderlige instruktørene (ja, Kjekke-Jonas var en av dem, hurra!) kjørte 25 minutter hver per økt, og de hadde alle laget et skikkelig opplegg. Det ble utholdenhet, intervall og styrke i skjønn forening, og svetten både dryppet og rant. Håret ble gjennombløtt; jeg hadde det oppsatt i en knute, og da jeg nå nylig tok ut hårstrikkene har det fuktige håret laget store, fine krøller - sånn som hår gjerne gjør når det legges vått i enkelte posisjoner. Imponerende. Det eneste som ikke er krøllet er luggen, som hele tiden sørget for jevn drypping av svette fra pannen og nedover resten av ansiktet. Tøft, det.

Så der satt jeg, i 3,5 timer og fikk kastet mange beundrende blikk mot mitt store treningsidol, Kjekke-Jonas. Tre ganger så lang tid som ellers. Snakker om bra mandag! I begynnelsen av runde to blunket han oppmuntrende til meg, sannsynligvis fordi jeg så medtatt og halvt døende ut, og jeg kniste innvendig med fornyet energi. Helt mot slutten, da instruktør Kristin ledet oss gjennom finalespurten, gikk de tre andre instruktørene omkring mellom syklene for å motivere folk. Med tre minutter igjen av den siste økten kom Jonas bort til meg og ropte "Fantastisk bra innsats! Nydelig!" og klemte hånden min. OMG! Jeg trodde nesten jeg skulle dø litt, men i stedet tråkket jeg bare enda raskere og hardere, med viljen låst fast på at jeg skulle imponere Jonas. Og meg selv. Og mine trofaste lesere, som nå får den tvilsomme gleden av å lese dette (gud jeg håper ikke Kjekke-Jonas har googlet navnet sitt og funnet denne bloggen, det hadde vært kjempekleint - Jonas, hvis du leser dette, så er jeg IKKE hun rødhåra jenta med den kuleste t-skjorta i hele salen. Jeg trener på en helt annen Elixia. Carl Berner, sikkert. Jepp).

Jeg har vært nummen i fingrene siden begynnelsen av annen økt. Det var såvidt jeg klarte å knytte skolissene da jeg skiftet etterpå, og det var også bare med nød og neppe at jeg klarte å dra opp glidelåsen på jakka mi. Da jeg kom hjem til døren min strevde jeg i fem minutter før jeg klarte å låse den opp, og dette blogginnlegget har jeg brukt en evighet på fordi det å treffe riktige bokstaver på tastaturet har vært en utfordring. Jeg har virkelig tømt meg fullstendig, og fytti grisen så herlig det føles. Jeg var så uendelig stolt da jeg stod der og tråkket, i takt med rytmen på musikken, i den siste innspurten, og denne stoltheten vil jeg nok bære med meg en stund. I tillegg føler jeg meg unormalt avslappet og glad akkurat nå, nærmest euforisk, og alle problemer og utfordringer som vanligvis kverner rundt i hodet mitt er helt borte. Det er en ekstra glede at forrige gang jeg gjorde noe så sprøtt, var det på en lørdag morgen, uthvilt etter en god natts søvn. Denne gangen var det rett etter en full arbeidsdag. Jepp.

Det ultimate selvmordsoppdrag, har jeg kalt dette for. Enten klarer man det ikke, eller så overlever man med heder og ære. Jeg har definitivt overlevd med heder og ære. Instruktørene ga oss alle mye skryt etter at timene var over, og jeg sugde til meg hvert eneste kompliment; aldri før har jeg følt at positive ting sagt om meg og til meg har vært så berettiget. For en uvant og herlig følelse.

En stor takk til Elixia som har gitt livet mitt mening. En stor takk til dere lesere, som motiverer meg til å fortsette å trene slik at jeg har noen å blogge for. En stor takk til Kjekke-Jonas som gjør at mandager ikke lenger er den verste dagen i uka likvel. Men ikke minst; en stor takk til meg for at jeg faktisk klarer å gjennomføre dette. Jeg vet ikke med dere, men JEG er imponert.

Jaggu er det vår

Jeg har lært meg mange vårtegn i løpet av mitt snart 30 år gamle liv, men i år har jeg lært et nytt. Du vet det er vår når instruktørene på treningssenteret ditt begynner å kjøre deg enda hardere i timene enn de gjorde på nyåret. Jeg skjønner hva de vil og hvor de skal med det, og jeg er takknemlig for det, men det er øyeblikk hvor jeg hater dem litt, sånn akkurat mens det står på.

For våren er jo ikke annet enn forberedelse til sommeren, og til sommeren skal man være sprek og frisk og sunn. Tiden har kommet for instruktørene til å presse oss litt ekstra, slik at vi skal få best mulig resultat før bikinesesongen - eller badedraktsesongen, for mitt vedkommende.

Dette merket jeg i dag, da steptimen gikk litt på overtid slik at vi skulle få skvise inn et par ekstra runder med hele programmet, og da vi fikk beskjed om å ta med oss løse vekter for å gjøre styrke & core-timen etterpå enda tyngre - vanligvis er det ingen øvelser i det programmet som bruker vekter, nemlig, men i dag var det det. Nå er det jo snart sommer. Au. Den sommeren bør bli bra.

Men jeg er ikke misfornøyd med det, altså. Det er bra at det gjør vondt, at jeg blir sliten og nesten litt kvalm. Det gir jo resultater. Et nytt forsiktig besøk på vekta i dag konkluderte med at jeg endelig har beseiret dette platået jeg har ligget på de siste 3-4 ukene, og kommet meg ned til en total på 8 kilos vekttap. Det er ikke all verden på i underkant av fire måneder, men tatt i betraktning mitt sjokkerende dårlige kosthold er det absolutt saklig, og enkel matematikk tilsier at jeg da om en måned burde ha oppnådd milepælen som er -10 kilo. Det er en dag jeg virkelig ser fram til. Da skal jeg være stolt. Da skal jeg belønne meg selv med noe kult, og jeg har minst en måned på å tenke ut hva det skal bli.

I morgen skal jeg forøvrig være med på noe crazy treningsopplegg igjen. Det skriver jeg om i morgen, hvis jeg klarer å gjennomføre det og fremdeles lever etterpå. Spennende, spennende!

Bedre rytme?

Jeg vet ikke om det skyldes at instruktøren kanskje var litt snillere i dag, eller om det er jeg som har blitt flinkere til å skjønne trinn og rytme, men i dagens zumba følte jeg at jeg klarte meg mye bedre enn jeg har gjort den siste tiden. Det var kanskje en kombinasjon.

Noen mester er jeg ennå ikke; langt derifra. Derimot klarte jeg i dag å henge med godt nok til at jeg fikk tatt i skikkelig, og kjente hvordan det verket i bena allerede etter femten minutter. Fokuset på koordinasjonsevnen var ikke så høy at intensiteten måtte vike, og det er jo veldig bra, for det har tidvis vært et problem tidligere.

Det jeg liker så godt med dansetrening er at man trener så mange forskjellige muskler uten at man egentlig legger merke til det. Nå nettopp reiste jeg meg opp fra kontorstolen litt, og kjente med det samme at jeg har blitt stiv og støl i lårmusklene. Jeg blir nesten aldri stiv og støl etter trening lenger, så dette er en smerte jeg holder ut med glede. Jeg har blitt oppriktig glad i å ha vondt etter trening; det er da jeg virkelig føler at jeg har gjort en innsats og er i ferd med å få bedre form.

TRX del 2

TRX igjen i dag, da. God økt, god innsats. Jeg var så slapp og skjelven i armer og hender etterpå at jeg hadde litt problemer med å knytte skolissene mine da jeg skiftet. Ikke verst.

Min nemesis Planken dukket opp i dag igjen, både vanlig og sideveis. Jeg merket meg med undring at sideveis planke er ørlite grann lettere nå enn for et par måneder siden. Eventuelt er det så lenge siden jeg har gjort den at jeg har undervurdert min egen tidligere evne. Det er bare én måte å finne ut av det på; mer Planke. Jeg lurer på om søndag kan bli en god dag for det. I morgen har jeg andre planer.

Forøvrig lå jeg i dag på UDELT førsteplass på plakaten min over antall treningsøkter, og det er vel sånn ca 40-50 navn på hver plakat. Det var gøy! Nå MÅ jeg jo tilbake hver eneste dag for å holde min posisjon. ;)

Spinn spinn

Spinning, altså. Kanskje noe av det enkleste treningskonseptet noen gang, kun beseiret av løping, og tilsvarende effektivt. Det er faktisk få timer som får meg til å hive slik etter pusten som siste innspurt på en spinningtime.

Når jeg tenker på det, på selve aktiviteten, så er det jo egentlig fryktelig kjedelig. Du sitter der på et sykkelsete, eller står på pedalene, og du tråkker. Tråkker, tråkker, tråkker i vei. Du lærer å elske styret framfor deg, som er din eneste støtte gjennom hele økten. Du støtter deg på det, men ikke for mye - ikke så mye at du avlaster tyngden på tråkkene, bare nok til å holde balansen. Også tråkker du. Rundt og rundt og rundt med bena, igjen og igjen. Herregud så kjedelig det høres ut.

Men så kommer musikken. Enten den motiverende musikken, den som er glad, den som gir deg energi og lyst til å fortsette, den som får økten til å føles som en lek; i takt med musikken - ett-to ett-to. Eller den utfordrende musikken, som som er hard og nådeløs og som nærmest håner deg til å bite tenna sammen og tenke at du ikke skal la deg knekke, den som gjør at du tråkker bestemt og kontrollert med en iskald konsentrasjon og målbevissthet.

Også er det instruktørene. De presser deg det lille tråkket videre. Ut av komfortsonen. Det SKAL gjøre vondt. Setet er ingen hvilepute. Litt til, litt til, dette klarer du. Du må jobbe for resultatene. Kom igjen, hold ut!

Jeg holder ut. Nå har jeg holdt ut i snart fire måneder. Det er en tredjedel av et helt år, det. Steike ta. Jeg skal helt ærlig innrømme at jeg alltid har innbilt meg at dersom jeg skulle ha klart å trene regelmessig og ofte over flere måneder, så ville jeg sett mye mer resultater enn det jeg gjør i dag. Egentlig. Dette har kanskje vært et noe urealistisk håp; jeg har jo aldri trenet så mye før og kunne umulig vite hvordan det skulle bli, men jeg hadde altså trodd at det skulle bli litt ... mer. Litt mer forandring, litt mer wow-faktor. Jeg føler meg egentlig stort sett som jeg alltid har gjort, bare noen kilo lettere. Ikke så mange kilo heller, tatt i betraktning hvor lang tid det nå egentlig har gått. De siste tre ukene (kanskje lenger) har vekta stått nærmest helt i ro, og jeg blir mer og mer irritert for hver gang jeg sjekker. Tydeligvis er det noe som mangler.

Jeg vet hva som mangler. Den andre tingen som er minst like viktig som gode treningsrutiner, om ikke mer. Kostholdet. Mitt forhatte kosthold. Jeg har utsatt og utsatt å legge om kostholdet under unnskyldningen om at jeg måtte "bli vant til trening først". Vel, etter nesten fire måneder kan jeg nesten ikke lene meg på den unnskyldningen stort lenger. Jeg har en gruende mistanke om at jeg må begynne å fokusere mer på hva jeg putter i munnen dersom jeg skal komme meg over dette platået som jeg synes å ha stagnert på. Problemet er bare at jeg har veldig lite lyst.

Men nok om det. Dette er en treningsblogg, ikke en kostholdsblogg (nei, jeg gidder ikke lage en egen blogg om kostholdet mitt). Det viktigste er at jeg, til tross for følelsen av å ha stagnert, ikke gir opp treningen av den grunn, men at jeg klarer å holde på denne motivasjonen og vanen (som det jo har blitt) videre. I perioder hvor jeg føler meg veldig sliten, slik som nå, er det sentralt at jeg klarer å huske de gode konsekvensene av trening - for de ER der, selv om jeg ikke alltid føler det. Jeg må bare gjøre som spinningmusikken og instruktørene forteller meg: Bite tenna sammen og ikke la meg knekke. Holde ut. Litt til, litt til. Dette klarer jeg.

Ja. Dette klarer jeg.

Street Jazz

Ny time i dag også, om enn noe improvisert.

Jeg hadde opprinnelig booket meg til dansetimen Ragga, som jeg prøvde en gang tidligere for en tid tilbake. Instruktøren var imidlertid ikke tilgjengelig i dag, så derfor ble timen skiftet til Street Dance i stedet. Fett nok, det har jeg jo vært med på noen ganger og liker (overraskende nok).

Men her kommer twisten: Det var ikke helt Street Dance. Det kom en instruktør jeg aldri har sett før (men som var veldig bra), som kalte timen for Street Jazz. Etter relativt kort tid skjønte jeg hvorfor; denne dansingen her viste seg å være en blanding av jazzballett og street dance. Oi! I did NOT see that coming.

Nå skal det sies at jeg er en stor fan av ballett. Det er en imponerende og fantastisk dansemåte, og noe jeg alltid har ønsket at jeg kunne klare selv. Dere ser hva jeg impliserte nå, ikke sant? Nemlig. Dette ble vanskelige saker for meg. Ikke bare måtte jeg prøve å grave dypt inn i meg selv for å finne min godt gjemte koordinasjonsevne som trengs til street dance, men også i tillegg hale ut det lille jeg besitter av balanse og eleganse til jazzballetten - hvilket er svært, svært lite.

Problemet med dansetimer hvor man ikke klarer å henge med på trinnene, er at man blir passiv. Etter mange nok mislykkede forsøk på å klare det som alle andre tilsynelatende klarer med letthet, står man til slutt der og bare ser på mens man sporadisk løfter en arm her og et bein der og snurrer rundt et halvt minutt etter at alle andre har gjort det. Man blir altså ikke like godt trent som disse andre, de som synes å vite akkurat hva de skal gjøre og gjør det nærmest perfekt.

I dag passet dette meg i grunn bra, for muskelbetennelsen verket og et eller annet litt pussig på en ikke-behagelig måte foregikk i beinet mitt, så jeg var fornøyd. Og til at det var mitt aller første forsøk noen gang på noe slikt, bør jeg vel kanskje ikke være så voldsomt misfornøyd - og det er jeg ikke, altså.

Én ting er i alle fall sikkert: Jeg har alltid vært imponert over dyktige dansere, men nå er jeg det enda mer. Fytti grisen, så mye man skal huske på, og så fokusert man må være, og balansert og sterk og rask og smidig og ... ja. Jøsses.

Velkommen tilbake, Kjekke-Jonas!

Hurra! Det er mandag igjen, og verdens beste spinninginstruktør var endelig tilbake fra påskeferie, etter to lange mandagers fravær. Denne timen har jeg gledet meg til lenge, og jeg ble ikke skuffet.

Jonas var like fin som alltid, han. Selv om det i dag dessverre ikke lyktes meg å kuppe en sykkel med best utsikt, fikk jeg fremdeles tittet noe, og jeg hørte like godt som før. Og folkens, halve magien til denne instruktøren er jo strengt tatt stemmen hans og de motiverende ordene han tidvis brøler ut til oss. Herlig herlig.

Jaggu klarte jeg å presse ut noe svette i dag også. Jeg merket godt at det var tre uker siden forrige 70-minutters Challenge-time, for i dag skulle det ikke mye til før jeg var klar til å legge meg ned og dø. Men Kjekke-Jonas brølte og jeg presset. Og det skal sies, da; jeg er fremdeles både sterkere, raskere og mer utholdende enn jeg var til å begynne med. Jeg følger med ujevne og sporadiske mellomrom rytmen på musikken stående, og jeg har merket meg at musikken til Jonas ofte har en noe kjappere rytme enn musikken til de andre instruktørene. Det er vel en del av pakka som gjør at denne timen heter Challenge.

Det er forøvrig et godt tegn for mine kanskje-ikke-lenger-fullt-så-nye treningsvaner at jeg nå tenker "Endelig kan jeg gå tilbake til en normal hverdag, for nå er mandagsspinningen på plass igjen". Duverden. Min normale hverdag innebærer trening. Jeg, verdens lateste drog, VM-mester i sofapotetisering og klinisk deprimert innehaver av en kropp som er immun mot trening; JEG har klart å gjøre trening til en del av min hverdag. Hvis du leter etter et håp om at du kanskje kan klare det samme, let ikke lenger. Her er det. I akkurat dette avsnittet. Hvis JEG kan klare dette, så kan DU også - det er jeg helt sikker på.

Det var dagens lille peptalk fra meg, rusa på treningsadrenalin og fjortisforelskelse som jeg er. Ha en flott uke, alle sammen!

90 minutter

I dag klokket jeg inn ytterligere 90 minutter med god trening. Jeg fikk pine meg gjennom først 60 minutter pilates, og deretter 30 minutter step - bortsett fra at det strengt tatt var svært lite pine involvert.

Dagens pilates-time var faktisk veldig snill. Instruktør Nina kombinerte pilates med yoga, slik at det ble en del behagelige, rolige uttøyninger underveis, og ikke bare fullt fres på styrke hele veien. Men joda, da hun først satte oss i gang med mage- og ryggmuskler så var det liten nåde å finne, og opptil flere ganger måtte jeg fokusere for å dempe lyder av anstrengelse som ikke var helt ulikt noe man kan høre for eksempel under en fødsel.

Jeg skjønner ikke helt hvordan styrkegutta ikke synes det er flaut når de står der og løfter vektene sine og stønner og peser som om et eller annet skulle være i ferd med å presse seg gjennom en litt for smal kroppsåpning eller noe tilsvarende ubehagelig. Jeg blir fryktelig selvbevisst når jeg trener styrke, og legger mye arbeid i å presse meg akkurat til det punktet hvor jeg skal til å lage lyder men aldri forbi. Jeg vil ikke lage lyder. Det er flaut og kleint. Jeg lurer litt på om det bare er jeg som begrenser meg selv av dette, eller om det er et utbredt treningsfenomen kanskje spesielt blant jenter.

I så måte var de 30 minuttene med step mye greiere å forholde seg til; jeg stønner nemlig ikke når jeg trener kondisjon. Da bare svetter jeg, peser som en hund og får en lite kledelig rødfarge i ansiktet. Men i dag eide jeg salen, i alle fall blant de andre jentene som befant seg rundt meg. Jeg hang med litt bedre enn enkelte, og mye bedre enn andre. Jeg har sluttet å prøve å gjemme meg bakerst i salen nå; det er det noen enda nyere nybegynnere som gjør. Likevel har jeg fortsatt lang vei å gå før jeg spretter like lekende lett rundt stepkassene som jentene på de første rekkene, men det er greit. Jeg har god tid.

En utfordring

Det å komme seg til trening i dag ble en utfordring. Jeg hadde booket spinningtime i ettermiddag, og etter et overnattingsbesøk hos noen venner ble planen at jeg skulle dra direkte derfra og til trening, og jeg planla reiseruten deretter.

Utfordringen kom omtrent to minutter før jeg skulle til å dra, da jeg innså at jeg bare hadde innbilt meg at jeg hadde tatt med treningstøy da jeg kom dit på besøk i går, og derfor likevel måtte hjemom før treningen. Det ble stress. Det hjalp heller ikke at bussen var forsinket, og da jeg fremdeles befant meg på motsatt side av vår store hovedstad tre kvarter før timen skulle begynne, følte jeg et smell av demotivasjon og håpløshet. Jeg kom aldri til å rekke det. Det var egentlig bare å legge seg på sofaen med det samme jeg kom hjem og bli der, for dette var tydeligvis ikke min dag.

Der hadde jeg den: En perfekt unnskyldning til å ikke dra på trening; jeg ville rett og slett ikke rekke det. Ikke noe mer å tenke på.

Bortsett fra at jeg tenkte på det. Gjennom hele bussturen inn til sentrum tenkte jeg på det, og da jeg omsider ramlet inn døren hjemme og kikket på klokken, tenkte jeg i et utbrudd av fornyet motivasjon, at jeg fremdeles kunne klare det. Jeg ville ikke rekke å hente ut billetten min ti minutter før start, slik man må gjøre for å ikke miste plassen, men jeg kunne ringe Elixia og be dem ta ut billetten min for meg slik at jeg kunne plukke den opp fra skranken når jeg omsider kom.

For å spare mest mulig tid ved ankomst, skiftet jeg lynkjapt til treningstøy i stua, lot rot være rot, og løp ut igjen omtrent tre minutter etter at jeg hadde kommet inn. På vei til t-banen ringte jeg senteret og snakket med en hyggelig jente som sa at det ikke var noe problem å hente ut billetten for meg.

Seks minutter før timen begynte stod jeg ved skranken og fikk både billett og klistremerke, hvorpå jeg jogget ned trappene, tok ut håndkle og drikkeflaske fra sekken, slengte sekk og jakke inn i et skap, fylte drikkeflasken og stresset inn i spinningsalen.

Jeg rakk det akkurat. Mot alle odds var jeg der tidsnok, noe jeg aldri hadde trodd 45 minutter tidligere. Så enkelt det hadde vært for meg å bare resignere og holdt meg hjemme i stedet. Nok en gang følte jeg meg temmelig flink, og var etterpå nesten like stolt over å ha gjennomført timen som å ha kommet meg til den. Dørstokkmila kan fremdeles være utfordrende lang, og særlig når man støter på komplikasjoner underveis.

Vero prøver nye ting

Det finnes en time som jeg helt siden nyåret har vært nysgjerrig på. TRX, eller slyngetrening, er i seg selv et interessant konsept; man fester et par solide bånd (altså slynger) (ikke elastiske) på en krok i taket, tar tak i håndtakene på båndene og setter i gang med styrketreningen. Interessant, men skummelt. Jeg har i mange uker tenkt "en dag skal jeg prøve det, men jeg tror jeg må komme i litt bedre form først".

I dag ble dagen hvor jeg tenkte "pyttsann, jeg kjører på - hvor ille kan det bli?". Famous last words, ikke sant?

Jeg skal innrømme at jeg var en anelse skrekkslagen da jeg snek meg så ubemerket som mulig inn på salen med slyngekroker en knapp time etter jobb i dag. Jeg hadde ikke den fjerneste anelse om hva jeg skulle gjøre, eller hvordan. Jeg observerte de som allerede hadde kommet og festet opp sine slynger, merket meg kurven med små sorte tøyposer, og la to og to sammen. Jeg plukket opp en slik pose, som jeg kjapt fikk bekreftet at inneholdt et slikt slyngesett, og så meg om etter en ledig krok. Det var bare rundt 20 plasser/kroker i salen, og de fleste var allerede tatt, men jeg fant en som ikke så alt for truende ut og begynte nølende å feste denne greia mens jeg smugkikket på andre rundt meg for å få et lite inntrykk av hvordan det skulle gjøres. Jeg følte meg nesten som en slags ingeniør, selv om jeg etter hvert skjønte hvor enkelt det egentlig var.

Jeg fikk ikke fomlet så veldig mye før instruktøren tok til mikrofonen og spurte om det var mange nye. Et overraskende høyt antall hender løftet seg, deriblant både den ene jenta ved siden av meg og hun rett ovenfor meg. Jeg kjente knuten i magen løse seg en smule; min store frykt for å være den eneste uvitende idioten som alle andre kastet oppgitte blikk på ble betraktelig mindre.

Ikke hadde jeg hatt noe å frykte uansett, selv om jeg faktisk hadde vært den eneste nye. Det skulle nemlig vise seg, til min gledelig store overraskelse, at dette var noe jeg tok forholdsvis lett. Øvelsene var tunge, men de var ikke vanskelige, mye takket være at instruktøren demonstrerte hver eneste øvelse før vi skulle gjøre den. Han viste oss hvordan det skulle se ut, forklarte hvor vi skulle kjenne hva, og dette førte til at innbilte meg at jeg hadde god kontroll jevnt over. Det var kanskje ikke alle øvelsene jeg klarte å gjøre så veldig bra, men da var det fordi jeg var svak og ikke fordi jeg ikke skjønte hvordan. Det var litt kult. Jeg gjorde ingen store blundere, som for eksempel jenta ved siden av meg som på i alle fall én øvelse var fullstendig på bærtur, og instruktøren var ikke borte hos meg flere ganger for å korrigere meg slik som hun nye som var rett ovenfor meg. Tvert imot. Hele to ganger fikk jeg skryt fra instruktøren mens han gikk rundene sine og observerte oss. "Nydelig teknikk" var kanskje komplimentet som gravde seg dypest inn i bevisstheten min, og jeg følte meg rett og slett som kongen på haugen. Et naturtalent. Den fødte TRX-er som bare trenger å bli sterkere for å kunne rettferdiggjøre sine gudegitte slyngegaver.

Kort oppsummert: Jeg kom, jeg erobret, jeg dro - og jeg skal komme tilbake. Ingenting er så gøy som å prøve en treningsform for første gang og allerede da føle at dette er noe du får til men fremdeles kan forbedre, kanskje bortsett fra følelsen du får etter å ha jobbet med noe en stund og merket at du HAR forbedret deg.

Forøvrig lå jeg i dag på delt førsteplass på min plakat (det er mange medlemmer, derfor mange plakater) over flest treningsøkter så langt, og det enda jeg har valgt å bare ta et klistremerke per dag i stedet for per økt. Så flink jeg er!

Downward Facing Dog

Det er navnet på en av grunnposisjonene i yoga. Det er den som jeg avskydde inderlig i begynnelsen, men som jeg nå omsider har blitt vant til, og attpåtil liker bedre enn en del andre øvelser (fordi denne, i motsetning til en del andre, får jeg faktisk til tålelig bra nå).

Yoga har blitt treningen jeg velger når jeg ikke føler meg helt på topp. De dagene hvor jeg, av ulike årsaker, egentlig helst ville holdt meg hjemme i sofakroken. Jeg må ikke, kan ikke gi opp nå. Selv om formen er dårlig, må rutinene vedlikeholdes.

Det er den fysiske formen som er sliten nå. Skulderen har ikke vært så grei, og kneet har også plaget meg litt. Derfor valgte jeg bort både styrke og spinning i dag, og tok en rolig time klassisk yoga i stedet. Jeg tror det hjalp; om ikke annet kjente jeg meg mindre stiv og støl etter timen enn før, og jeg passet på å ikke vri for mye i områdene hvor det gjorde vondt.

Det gjør litt mindre vondt nå, tror jeg. Jeg tror også at jeg skal prøve meg på noe litt mer pulsøkende i morgen, men jeg tør ikke love noe. Jeg må bare se det litt an, som alltid livredd for å gjøre noe vondt verre. I morgen har jeg også ny time til fysioterapeuten, så jeg tenker å rådføre meg litt med ham også.

Min personlige teori er at det er det kalde, våte og grå aprilværet som er årsaken. Det suger liksom all livskraften ut av meg, og ettersom jeg nekter å skru opp strømregningen ytterligere ved å fortsette å ha på varmeovn, fryser jeg mye når jeg er hjemme. Når jeg tenker meg om er jo det egentlig enda en grunn til at jeg burde være mer på trening ...

Siste påsketrening

Jaggu har disse påskedagene passert fort! Tiden går alltid fort når man har fri, selv om man ikke gjør noen verdens ting. Påskeferien min har i stor grad vært preget av å ikke gjøre så mye, men treningen har vært unntaket. Jeg har vært flink og dratt på trening hver eneste dag, og dette kjenner jeg nå.

Venstre skulder skaper seg litt igjen, og det samme gjør venstre kne. Det er ikke utenkelig at jeg har kjørt på litt i overkant med styrketrening over de siste dagene, og det er derfor ikke utenkelig at jeg unner meg en fridag i morgen.

I formiddag var jeg faktisk på nippet til å kansellere timen jeg hadde booket til zumba, men lot det stå til. Jeg tok det imidlertid relativt med ro; sørget for å plassere meg diskret bakerst i salen og hermet noe avslappet etter bevegelsene som  de andre gjorde. Jeg hoppet ikke der hvor andre hoppet, og jeg satte meg ikke så langt ned som de andre satte seg. Armene hang stort sett slapt ned på siden eller gjorde sin egen merkelige greie. Jeg kjente at jeg var sliten allerede før vi begynte, men i motsetning til et par andre damer forlot jeg ikke salen halvveis gjennom timen - og enhver time hvor jeg klarer å holde ut til siste minutt er, som kjent, en seier.

En stor takk går til Elixia og deres ansatte som har holdt åpent alle disse dagene. Jeg er overbevist om at sofaen hadde hatt dype rumpemerker ellers, og jeg hadde garantert gått opp i vekt igjen, i stedet for ned. Et medlemsskap der er kanskje dyrt, men det er verdt hver krone. Jeg erklærer herved Påsken 2012 som en Treningsseier (og takket være feriedagene hvor så mange medlemmer har vært borte, ligger jeg langt foran flesteparten på klistremerkeplakatene - ye!).

Påskegalskap

Ren og skjær galskap. Det er 1. påskedag, en søndag, og jeg stiller alarmen til å vekke meg klokka 9 fordi jeg vil rekke en treningstime som begynner 10:45. Herregud hvem er jeg?

Det var verdt det, da. Step-timen var bra trening, selv om jeg kanskje føler jeg får mer enn nok "step"-trening av å klatre opp alle trappene i blokken min hver dag. Den var 30 minutter lang, så etterpå ble jeg værende for en like lang Shape-time, med styrketrening for mage og rygg. "I dag skal vi bruke litt vekter, slik at dere får en ekstra utfordring," sa instruktøren i begynnelsen av timen, og jeg lo litt inni meg. Som om jeg trenger å bruke vekter for å få en ekstra utfordring; hver eneste time jeg deltar på er en ekstra utfordring i seg selv. Jeg er kanskje i bedre form nå enn jeg var for tre måneder siden, men den er fremdeles langt unna å være bra. Men jeg brukte nå disse vektene likevel, og holdt på å dø et par ganger. Sikkert sunt, det.

Nå skal jeg derfor med god samvittighet nyte resten av påskedagen med godteri, ostepop, brus og god middag. Vekta viste noen hundre gram mindre i dag enn for en uke siden, og at jeg har klart det til tross for påskedagene er jeg ganske fornøyd med. Jeg var forberedt på det motsatte.

Trappetortur

En skulle tro at etter over tre måneder med jevn og hyppig trening ville jeg ikke lenger avsky trapper så mye som jeg gjorde før, men det gjør jeg. Inderlig og lidenskapelig. Ikke at dette egentlig har noe å gjøre med dagens trening, men det har seg nemlig slik at heisen i bygget mitt har kapitulert, noe som betyr at jeg fra og med onsdag har vært nødt til å klatre opp dusinvis av trappetrinn hver gang jeg har kommet hjem til min leilighet i 5. etasje. Urk. Det er jo typisk at heisen skulle streike rett før påske, slik at vi må vente i tusen år før den blir reparert. Dobbel-urk. Min eneste trøst er at jeg får betrakte det som bonustrening, og det kan vel egentlig komme godt med i disse påsketider. Jeg har mer enn ett påskeegg, for å si det sånn.

Påske, ja. Noen har familie og/eller venner å tilbringe feriedagene sammen med. Jeg har Elixia. Fine, vidunderlige Elixia som holder åpent hver eneste påskedag, slik at jeg kan gjøre noe annet enn å bare ligge som en grønnsak på sofaen og se på TV.

Nok en gang hadde jeg booket to timer for i dag; først en time spinning, deretter en time styrke. Det var slitsomt og tidvis temmelig vondt, men det var også utvilsomt dagens beste to timer. Jeg prøvde å doble vekten på styrkeøvelsen for skuldrene, men fant kjapt ut at det er det for tidlig for; muskelbetennelsen har endelig begynt å roe seg, så jeg vil ikke ta sjansen på overbelastning slik at den kommer susende tilbake igjen.

Bortsett fra det reduserte tilbudet i gruppetimer, er det veldig deilig å være på Elixia nå i ferietiden. Det er ikke så mange folk der, noe som gjør tiden i garderoben merkbart mer rolig og avslappet. I morgen tror jeg til og med jeg skal se om jeg kanskje kan få badstuen for meg selv en liten stund. Kanskje ta med en bok? Går det an å lese i en badstue, eller blir det for fuktig luft for boken?

Påsketøying

Da jeg våknet i morges kjente jeg at dagens time med Candlelight Stretching ikke kunne kommet på et bedre tidspunkt. Tydeligvis hadde jeg gjort uvante bevegelser med kroppen på gårsdagens dansetime, for jeg kjente meg tålelig støl og stiv i enkelte deler. Jeg både sutret og jublet litt da jeg kravlet meg ut av senga, for selv om det er litt vondt å være støl, er det også et tegn på at treningen virker.

Klokken 11 i formiddag begynte altså spesialtimen Candlelight Stretching, som har vært arrangert et par ganger tidligere i år. Det er fremdeles en deilig time hvor man sakte og rolig strekker og tøyer og bøyer hver muskel fra topp til tå. Etter den timen var jeg mer avslappet, mer fleksibel og mindre støl enn jeg hadde vært før den begynte, og følte meg klar til å holde ut videre til neste time jeg hadde booket meg på, Power Pilates, som begynte rett etterpå.

Power Pilates, om jeg ikke har nevnt det før, er en litt mer dynamisk pilatestime; øvelsene går tidvis litt kjappere, er noe tyngre, og er en videreføring av grunnøvelsene. Jeg synes det er stor stas at jeg faktisk klarer å være med på en slik time og henge tålelig godt med på det meste. Ting går stadig framover.

Jeg har en ulljakke som jeg kjøpte senhøsten 2010. I løpet av våren 2011 begynte den å bli trang, til den grad at jeg sluttet å bruke den nederste knappen. Da jeg fant den fram igjen på senhøsten 2011, kunne jeg bare glemme å få igjen noe annet enn de to øverste knappene, og det var skikkelig nedtur. I dag kom den på igjen, knapper og alt. Snart kommer (forhåpentligvis) våren for fullt, og jeg kan legge bort de varmere plaggene, men når høsten kommer igjen, satser jeg på at den samme jakken skal være romslig.

Det var lenge siden

De siste par ukene har torsdag hatt en tendens til å bli den dagen hvor jeg IKKE drar på trening; mye på grunn av fysioterapi som havner midt i smørøyet av kule gruppetimer. Men "påskemorgen slukker sorgen", og en helt annen torsdagskalender enn ellers gjorde det mulig for meg å igjen få med meg en time med street dance.

Ja ok, så er det ikke bare på grunn av fysioterapi at jeg ikke har vært på street dance på lenge; jeg har jo strengt tatt vært på trening på torsdager og gjort andre ting. Det er ikke det at street dance ikke er artig eller bra trening, for det er det virkelig. Men det er også utfordrende og vanskelig; utfordrende på en slik måte som kan gjøre meg frustrert. Det er mange trinn man skal lære, og en del av disse trinnene raser avgårde i et nesten umenneskelig tempo. Selv om jeg ikke har verdens dårligste evne til koordinasjon og rytme, har jeg heller ikke verdens beste, og når jeg sliter med å få til noe blir jeg fort litt lei.

Men jeg prøvde meg altså igjen i dag, og det gikk tålelig greit. Det var noen trinn som jeg bare ga fullstendig opp å få til, men en del var også ganske ålreite. Og jeg fikk trenet både styrken og kondisjonen, og samtidig nyte vissheten om at jeg hadde den kuleste treningsskjorten av alle som var der. Faktisk er den så kul at en av de andre deltagerne - den eneste fyren i gruppa - kom bort til meg og snakket til meg. Mye. Nesten ubehagelig mye. Først spurte han bare om et par ting, og jeg svarte høflig og pent, slik som man gjør. Eller kanskje ikke alle gjør det, for det virket som om han tolket min høflige respons som en invitasjon til å snakke videre, og det ble egentlig bare litt kleint; jeg var jo ikke så veldig interessert i å snakke akkurat da. Heldigvis kunne jeg unnskylde meg med å gå ut og fylle på vannflaska, og så holdt jeg meg ute i korridorene til jeg så at instruktøren kom slik at vi skulle begynne.

Jeg har fortsatt en lang vei å gå før jeg kan bli et normalt, sosialt fungerende menneske.

Ny treningsskjorte

I dag kom den, den nye t-skjorta jeg bestilte for overraskende kort tid siden. Det var jaggu effektivt. Jeg rev opp emballasjen og kastet den på meg øyeblikkelig, for å sjekke om den passet. Det gjør den. Hurra! Nå gleder jeg meg til å dra tilbake på trening og vise fram denne aller nyeste moten. De veltrente 20-åringene kan bare få sprette rundt i sine tettsittende, utringede spandexer; t-skjorta mi er mye kulere uansett. Jeg tok til og med et bilde:

Enhjørning neste! 

Trening i dag ble veldig basic, forresten. Litt kjedelig. På grunn av påskeferie (hurra!) var arbeidsdagen min ferdig klokken 12 i dag (hurra!), og rundt den tiden var det ingen gruppetimer (ikke fullt så hurra). Jeg ville likevel helst trene før jeg dro hjem, så da ble det en times egentrening, for første gang på lenge. Jeg lå ikke på latsiden, det skal være sagt, men det var langt fra så morsomt som en time spinning, styrke, dans eller yoga sammen med andre. Jeg skjønner veldig godt at jeg ikke har holdt ut med hyppig og langvarig trening tidligere, når jeg tenker på at det stort sett er dette enfoldige opplegget jeg holdt på med da. Det ble først 20 minutter lett intervall på tredemølle, fulgt opp av 40 minutter elipsemaskin. Sånn, ferdig. Jeg har faktisk vært litt støl i dag etter gårsdagens styrketrening, så jeg kjente på meg at én time var nok i dag. Ifølge apparatene har jeg lagt igjen 500 kcal der borte, og det må da vel være ålreit.

Påsketrening

I går hadde Jonas tatt påskeferie, så det ble derfor ingen mandagsspinning. I stedet lot jeg meg torturere hos fysioterapeuten og kollapset på sofaen etterpå, hvor jeg stort sett ble resten av kvelden. Jeg følte meg unormalt sløv og trøtt, og det var ikke egentlig så veldig artig.

Dette var årsaken til at jeg i dag bestemte meg for å satse hardt og stort - som i mitt tilfelle betyr å trene i mer enn bare en time. Jeg hadde booket meg til en 40-minutters spinningtime, men sluttet tidlig nok på jobb til å få unna 20 minutter på elipsemaskin først. Jeg hadde også satt meg på venteliste til en annen time som het Styrke & Core, som jeg aldri hadde prøvd før. Da jeg meldte meg på var jeg nummer 28 på ventelista og regnet ikke med at jeg ville få plass, men det fikk jeg faktisk. Dermed hoppet jeg videre fra spinningen til denne nye, skumle timen som også skulle vare i 40 minutter. Hvis mine matematiske evner står meg bi, klokker det totalt inn på 100 minutter, noe som ikke er ille.

Styrke & Core var forøvrig ikke så veldig skummelt. Det var til en viss grad mye som de styrketimene jeg pleier å ta (Power), men med mindre vektstang og mer fokus på rygg og mage (kjernemuskulaturen; det er vel en grunn til at timen har det navnet den har). Jeg snakket litt med instruktøren etterpå, og hun kunne glede meg ved å fortelle at hun ikke hadde trodd at dette var min første gang på den timen. Jeg følte meg flink og rutinert, og enda mer motivert. Det er helt utrolig hvor mye litt skryt og ros gjør for selvtilliten og motivasjonen, altså.

3 måneder

I dag er det 3 måneder siden jeg begynte med dette gærne treningsopplegget mitt. De siste to månedene har riktig nok ikke vært så hardcore som den første, men med en gjennomsnittlig innsats på 5-6 treningsdager i uka er jeg slettes ikke misfornøyd.

Sakte (veeeldig sakte) men sikkert kryper vekta nedover samtidig som kondisjonen og styrken øker. Faktisk har kondisjon og styrke (og utholdenhet) økt såpass mye at det å booke meg på mer enn én time per dag ikke lenger føles fullstendig sinnssykt. Jeg gjorde det igjen i dag, og det gikk helt fint.

Først en time pilates, og deretter en halvtime med step. Og den step-timen var merkbart lettere å komme gjennom enn den var forrige gang jeg tok den, for tre uker siden, så der koste jeg meg masse. En god markering av mitt 3-månedersjubileum.

I dag markerte også begynnelsen på Elixias konkurranse; trene 25 ganger i løpet av 90 dager. Alle som trener 25 ganger (eller mer) i løpet av 90 dager, får en toalettmappe med innhold, og blir med videre i trekningen av en større premie. Denne større premien kan jeg ikke egentlig benytte meg av, fordi den involverer å kunne kjøre en bil, så for min del spiller det ingen rolle om jeg vinner eller ikke - jeg blir fornøyd bare jeg får toalettmappa mi, jeg. Men det gøyeste med konkurransen er metoden: Man skriver navnet sitt på en listeplakat som henger inne på senteret, og hver gang man kommer får man et lite klistremerke som man fester på "sin" linje, med 25 ruter horisontalt. Jeg elsker å bruke klistremerker for å markere noe; av en eller annen grunn er dette veldig motiverende for meg.

Jeg tror april vil bli en gøy treningsmåned. Stå på videre, alle sammen!