Galskapen fortsetter. Igjen.

Selv om min 30DC var over i går, dro jeg tilbake på trening i dag. Jeg tenkte det var på tide å prøve noe nytt igjen. Jeg meldte meg derfor på en dansetime som heter "Ragga" - konseptet beskrives som "AfroJamaicansk hip hop; en herlig time med energi, danseglede og rytmer fra gatas kultur og sjel". Interessant. 

En liten time før timen skulle begynne fikk jeg imidlertid en SMS med informasjon om at timen var blitt byttet ut med kondisjonstimen Cardio Energy, på grunn av sykdom. Det var for så vidt også noe jeg har snust litt på og vurdert å prøve, så jeg valgte å kjøre på med dette og se hva det var for noe. 

Kort oppsummert så var det et mareritt. Flott treningsøkt, for all del, men litt for mye hopp og sprett for det litt vonde venstrekneet mitt. Det var dessuten også litt for mye flaksing og veiving med armene for den sinnssykt vonde venstreskulderen, som fikk et brutalt tilbakefall av betennelsessmerter mens jeg var på jobb i dag. Hurramegrundt. Hvorfor fungerer ikke venstre halvdel av kroppen min, egentlig? Hm. Jaja. 

Uansett er jeg i alle fall en erfaring rikere, og tradisjonen tro holdt jeg ut til siste minutt, selv om mine øvelser var ganske tonet ned i forhold til den galskapen instruktøren holdt på med. Jeg trøstet meg med at jeg slettes ikke var den eneste, og opptil flere andre jenter forlot timen før den var ferdig. Jeg velger å se det som en seier at jeg ikke gjorde det samme. 

I mål!

Siste dag er nå fullført, og jeg er ferdig med prosjekt 30DC. Jeg klarte det. Det er fortsatt litt utrolig, og jeg må si det til meg selv nå og da i et forsøk på å begripe hva det er jeg faktisk har gjort. Jeg har trenet hver dag i 30 dager. Den siste uken har jeg vært rimelig sikker på at jeg ville klare det, men uten å håpe for mye. Halvveis gjennom begynte jeg å tro at jeg faktisk kunne ha en sjanse. I uke to var jeg forsiktig optimistisk, men i den første uken hadde jeg null tro på at dette ville vare lenger enn noen dager. Jeg har overrasket meg selv igjen og igjen. Jeg har ikke bare forsert grensene mine; jeg har sprengt dem i fillebiter. Akkurat nå sitter jeg med en følelse av at det er ingenting jeg ikke kan gjøre hvis jeg bare bestemmer meg for det, og det er en veldig god følelse å ha.

Utfordringens siste aktivitet ble spinning, nok en gang. Forrige mandag dristet jeg meg på Xcycling Challenge med instruktør J; en opplevelse som jeg både elsket og hatet. I dag dro jeg tilbake (noe inspirert av at J er en skikkelig kjekkas, vel å merke). Nye 70 minutter med hardcore intervall. Min styrke og utholdenhet har utvilsomt blitt bedre; litt bedre siden forrige mandag, mye bedre siden forrige måned. Jeg sykler på mer motstand, og jeg sykler raskere. Jeg holder ut lenger før jeg begynner å få lyst til å dø. Jeg føler ikke lenger at jeg ikke har noe der å gjøre. Tvert imot; jeg føler meg litt hjemme der nå.

Som jeg skrev i går, så kommer jeg ikke til å kutte drastisk ned på treninga selv om 30-dagersprosjektet mitt nå er fullført og avsluttet. Min ambisjon videre er fremdeles å prøve å trene hver dag, men jeg skal ikke stresse fullt så mye for å få det til på dager hvor jeg ellers kanskje har en del andre ting på kalenderen. Det har ikke alltid vært selve treningen som har gjort meg sliten, men tidvis all planleggingen rundt å få timeplanen til å gå opp. Jeg skal være litt snillere med meg selv i så måte framover. Men kutte ut treninga nå, eller gå tilbake til å "bare" trene to dager i uken? Aldri! Med så mange positive forandringer som jeg har merket etter bare én måned, gleder jeg meg til å finne ut hvordan det vil bli etter en måned til.

Så fortsett å følge med, folkens! Dette blir spennende.

Dag 29; 1 dag igjen

Nå har armene mine vondt igjen, og bra er det, for det betyr at de blir sterkere. Takken går nok en gang til instruktør B, som kjørte gruppa si temmelig bra i dag også. Det frydet meg å kjenne at øvelsene var bittebittelitt lettere å utføre i dag enn på torsdag, samt at skulderen gjør betraktelig mindre vondt enn den gjorde for en uke tilbake. Jeg har ikke tatt smertestillende på flere dager. Hurra!

Det fryder meg også å vite at jeg nå bare er én dag unna å nå mitt mål: 30 påfølgende dager med trening. Hvis noen på noe som helst tidspunkt i mitt liv hadde sagt at jeg en dag kom til å gjøre noe sånt, hadde jeg ledd av dem; godt og lenge. Jeg lo strengt tatt av meg selv også, da jeg for en måned siden bestemte meg for å jobbe mot et slikt mål. Jeg trodde virkelig, virkelig ikke at jeg skulle klare det. Jeg trodde ikke jeg skulle klare å komme halvveis engang. Jeg hadde bestemt meg på forhånd at jeg skulle være fornøyd hvis jeg bare klarte tre-fire dager, mitt dårlige utgangspunkt tatt i betraktning. Jeg har overrasket meg selv, og jeg har overrasket andre. Jeg håper jeg kan fortsette å overraske resten av året også.

Dag 28; 2 dager igjen

Fire uker vel gjennomført trening! Gratulerer, meg!

Mer spinning i dag igjen, men i dag var det en spesiell spinning-time som stod på menyen; en jeg har gledet meg til hele uka: Michael Jackson tribute.

Det var akkurat det det hørtes ut som. En times spinning med Michael Jackson-låter, ledet av en herlig instruktør ikledd glitterhansker, glitterjakke og hatt - og, i anledning den siste låta på spillelisten, Thriller, ikledd varulvmaske. Jeg tuller ikke. Det var rett og slett fantastisk, og spinningsalen var full av godt humør, god stemning og mye svette.

Jeg pratet til og med litt med sidemannen, noe jeg aldri har gjort før, og lot det slippe gjennom at jeg nå har trenet hver dag i fire uker, bare for å se om det ville frambringe noen reaksjon. Det gjorde det, faktisk. Hun virket kjempeimponert, og jeg nøt skamløst rosen hun ga meg; jeg følte jo at jeg fortjente den litt.

Forøvrig dristet jeg meg på vekta igjen i dag, og den indikerte at jeg har mistet det kiloet jeg la på meg tidligere, pluss bittelitt ekstra. Jeg har dessuten krympet litt i omkrets. Sånn bare for å ha det sagt.

Dag 27; 3 dager igjen

En ny runde yoga stod for tur i dag, og bragte med seg den plagsomme sannheten om at jeg fremdeles er ferskis på dette området; jeg ble nemlig kvalm i løpet av denne timen også, noe som er typisk for nybegynnere og de som ikke har yogaet på en stund. Det er aldri kult å være kvalm, så akkurat nå gjør jeg meg klar til å krype sammen i fosterstilling under pleddet på sofaen og se film og teveserier som trøst.

Jeg stakk ikke av fra timen, da. Det skal jeg ha. Jeg tok en snarvei om én øvelse, men ellers hang jeg på etter beste evne, fra start til slutt. Det har blitt en viktig greie for meg, dette med å ikke gi opp. Jeg har gitt opp så mange ganger før, men alltid begynt på nytt igjen etter en viss tid. Jeg vil ikke gi opp nå. Ikke denne gangen. Ikke igjen.

Dag 26; 4 dager igjen

Tilbake til spinning i dag, full av vigør i siste innspurtsperiode for 30DC. I dag møtte jeg nok en ny instruktør, og også denne var temmelig awesome. Han var svensk, positiv og veldig morsom. Tror ikke jeg tidligere  har ledd så mye verken før eller etter en treningsøkt som jeg gjorde i dag. Flotte greier! Timen varte faktisk i en time, men ikke nok med det; på grunn av unormalt synkronisert trikk og t-bane fra jobb kom jeg fram til Elixia mye tidligere enn jeg hadde forventet, og hadde derfor noe ekstra tid å slå ihjel før spinningen begynte. Derfor kastet jeg meg like greit oppå en elipsemaskin og varmet opp der i 20 minutter først. Totalt har jeg jo da trenet i nesten halvannen time i dag. Wow! Da var det sannelig godt å bli påspandert middag etterpå; bedre belønning kan jeg vel egentlig ikke tenke meg.

Bare fire dager igjen. Jeg blir nesten litt trist og nostalgisk når jeg tenker på det.

Dag 25 - 5 dager igjen

Bare fem dager gjenstår av min 30 Days Challenge, og jeg begynner å føle meg overmodig. Hovmod står for fall, sier de, så jeg skal prøve å ikke sprette champagneflaska riktig ennå, og heller rette tanker og energi mot sluttspurten.

Dag 25 bød på nok en retur til Elixia, hvor jeg nå for tredje gang kastet meg inn i instruktør Bs styrketime. Øvelsene var jo blitt kjente for meg nå, og og jeg følte meg ikke overrumplet hver gang vi skiftet grep eller tyngde på vektene. Jeg har funnet mitt vektnivå (2 x 2,5 kg ser ut til å gjøre susen for nå), og liker det å kunne delta på en slik time og føle at jeg faktisk har kontroll over meg selv og hva som skjer.

Muskelbetennelsen i skulderen gjør fremdeles hylende vondt, til tross for (tidvis) jevnlig knasking av ibuprofen. Når lønningsdagen kommer skal jeg nok investere i Voltarol og se om det ikke virker litt bedre. Inntil videre biter jeg tennene sammen og holder ut, både på jobb og på trening. Overraskende nok føles skulderen MINDRE vond etter at jeg har vært på styrketrening. Jeg kan vel ikke annet enn å konkludere med at det hjelper.

Spinning-uke

Jeg døper herved denne uka for spinning-uka, ettersom det (helt tilfeldig) har blitt spinning som dominerer mine treningsaktiviteter, både planlagte og overståtte. Det var spinning i går, det ble spinning igjen i dag, og jeg planlegger spinning en senere dag i uka fordi det rett og slett passer best med den lille biten av et sosialt liv som våger å snike seg inn. (Jeg prøver fremdeles å forstå hvordan DET skjedde.)

Som kompensasjon for gårsdagens hardcore Challenge-time, tok jeg med god samvittighet den noe lettere Easy-timen i dag; den på 40 minutter som ikke har en instruktør som jeg er overbevist om at har vært mange år i militæret. Ikke for det; jeg svettet faktisk litt i dag også, men jeg var ikke småkvalm etterpå, noe som kanskje ikke trenger å være en dårlig ting, sånn egentlig.

40 minutter blir jo likevel litt kort, så etterpå brukte jeg 20 minutter på et par kondisjonsapparater på egenhånd, slik at jeg skulle klokke inn på en time. Bra jobba, meg!

Dette var altså den 24. dagen med trening, og om bare én stakkars liten uke er det over. Ikke treningen, selvfølgelig, men min 30 Days Challenge. Nei, treningen skal jeg fortsette med. Jeg vet ikke helt om det har blitt en skikkelig inngrodd rutine hos meg ennå, men det føles definitivt mye mer normalt og dagligdags enn det gjorde for noen uker siden, og det er jo kult.

Apropos noe litt annet, så innbiller jeg meg at klærne sitter litt løsere, at fasongen har blitt litt strammere, og at hakeflappen har krympet litt. Det er ikke sikkert at det stemmer, men jeg liker å tro det, så da fortsetter jeg å gjøre det. ;)

Dag 23: En ny utfordring

La meg bare først si: Fyyyyyyyyy faen. OK, da var det overstått. Flotte greier.

Såh, jeg tenkte det var på tide å prøve noe nytt igjen i dag. Forrige uke gikk jo treningstimene stort sett i ting jeg har gjort før, men dette har sin naturlige forklaring: Jeg begynner å gå tom for nye gruppetimer som jeg faktisk kan klare å gjennomføre. Ut ifra beskrivelsene av enkelte treningsøkter skjønner jeg ganske lett at der ligger man på et nivå som jeg ennå bare kan drømme om, så å melde meg på de timene ville bare bli en flau nedtur. Derfor har jeg vel nå stort sett utforsket det aller meste som er innenfor (og kanskje bittelitt utenfor) mitt eget kompetansenivå. Stort sett.

Spinning er det litt lenge siden jeg har vært på, så jeg ville gjerne dra på spinning i dag. Jeg fant bare ikke noen timer til et passende tidspunkt, bortsett fra denne som het Xcycling Challenge. "Jaha?" tenkte jeg. "Challenge? Hva betyr det, egentlig?" Jeg leste beskrivelsen, og forstod det slik at det var en time på 70 minutter hvor man kunne presse seg selv så mye eller lite som man selv ønsket. Hørtes jo rimelig greit ut. "Jeg klarer jo sikkert 70 minutter med spinning så lenge jeg kan styre nivået selv," tenkte jeg, pakket treningstøyet og dro av gårde (dørstokkmila har blitt litt mindre, faktisk).

Joda, vi kunne styre nivået og intensiteten selv. Instruktøren var veldig tydelig på dette helt i begynnelsen av timen. Hver enkelt kontrollerte sin egen time og sitt eget nivå. Jeg var fullt forberedt på at jeg skulle ta det ganske chill hele veien, og le litt inni meg mens alle de andre gærningene svetta som noen griser. Nemlig.

Fast forward 40 minutter inn i timen. Instruktøren roper og brøler til oss og er dritmotiverende og skikkelig hardcore, og jeg svetter som en gris, i likhet med alle de andre gærningene. Et kort øyeblikk tenker jeg "Hvordan i all verden skjedde dette?" før jeg tørker av nok en dl med svette fra panna. Og for de som skulle være i tvil: Jeg pleier ikke å svette når jeg trener. Ikke sånn at svetten renner, i alle fall. Det har aldri skjedd. På det meste har den kanskje piplet litt, og jeg har alltid vært overbevist om at jeg har en sånn fysiologi som bare rett og slett ikke svetter, uansett - men i dag gjorde jeg det. Kanskje betyr det at jeg aldri har kjørt meg selv så hardt som i dag? (Noe som virker rart, for jeg har da vitterlig kjørt meg selv til både kvalme og nesten-besvimelse et par ganger tidligere uten halvparten så mye svetting.) Kanskje betyr det at metabolismen har begynt å våkne til live der inne? Det er egentlig de eneste to idéene jeg har, og årsaken er ikke egentlig sånn superviktig. Uansett hvorfor, så tror jeg det er en bra ting at jeg har klart å svette skikkelig. Det var grusomt, men det føltes riktig. Jeg hatet instruktøren litt, men jeg elsket ham litt også. Det var min første tur på Challenge, men det blir ikke min siste.

Au? Litt au.

De som eventuelt måtte mene at pilates ikke er skikkelig trening kan ta seg en bolle. De aner åpenbart ikke hva de snakker om, og har definitivt aldri prøvd det. Det trener smidighet, balanse og styrke, men mest av alt styrke, og det kjennes på kroppen etter dagens time. Jeg har like vondt nå som etter fredagens styrketime, bare mer rundt mageregionen enn i armene. Det morsomme er at jeg likevel henter meg relativt raskt inn igjen.

Jeg kunne klart å trene mer. Jeg leker med tanken på å en dag prøve å melde meg på to timer rett etter hverandre, og se hvordan det går. Galskap? Kanskje, men det var jo også 30DC da jeg begynte med det, og bare se hvor bra DET har gått!

9 dager igjen. Tankene faller tilbake på de første par dagene, da jeg tvilte på at jeg ville klare så mye som en uke engang. Nå føles en uke lite. 9 dager kommer til å gå kjempefort.

Jubileum: Tre uker

Jeg hadde litt problemer med å bestemme meg for hva jeg skulle dra på i av gruppetrening i dag, men etter mye om og men havnet jeg til slutt på nok en time med zumba. Fy søren, jeg slutter aldri å måpe over hvor raskt alt går der. Jeg liker å innbille meg at jeg har en rimelig grei evne til koordinasjon og rytme, men enkelte av de der zumba-trinnene sliter jeg virkelig med. Heldigvis er ikke poenget å gjøre alt riktig, og jeg er flink nok til å improvisere og henge med etter beste evne (mye flinkere enn omtrent halvparten av de andre jentene, i alle fall), så jeg sier meg fornøyd.

Dette markerer altså tre uker fullført med daglig trening. Tiden går fort, det skal den ha. Bare ni dager igjen, så kan jeg ta en fridag. Men for å være helt ærlig, så er det ikke utenkelig at jeg passerer mine 30 dager og går enda lenger. Det føles ikke umulig akkurat nå, i alle fall, men vi får se.

10 dager igjen!

Det er fullstendig utrolig, jeg er fremdeles ikke helt sikker på om jeg tror det selv, men i dag har jeg faktisk trenet hver dag i 20 dager. Jeg har fullført 2/3 av utfordringen, er bare én dag unna milepælen på tre uker, og har bare ti dager igjen. Dette skal jeg få til. Dette MÅ jeg få til; jeg har kommet alt for langt til å feige ut nå.

I dag dro jeg tilbake til styrketrening med instruktør B. Han er snill, men han er også veldig flink til å motivere og pushe. Forrige gang jeg var på timen hans (som var første gang), holdt jeg meg kun til de aller letteste vektene, som var 2 x 1,25 kg som ble festet på en stang. I dag doblet jeg vekta, og brynet meg på 2 x 2,5 kg på stangen. En fordobling kan nok virke litt overilt, men når man befinner seg på nivå Pusling, slik som meg, så er det ikke så mange alternativer. Det finnes ingenting mellom de to. Det gikk heldigvis bra; 2 x 2,5 kg var sånn passe hardt, men slettes ikke uoverkommelig, og hadde det ikke vært for den vonde skuldra kan det tenkes at jeg hadde prøvd enda litt mer. Det får vente inntil videre.

Apropos skuldre og muskelbetennelse, så fulgte jeg rådet jeg mottok her på bloggen tidligere, og spurte B etter at timen var ferdig om det var trygt å trene med et slikt handicap. Han mener at så lenge jeg lytter til kroppen og holder meg til de lettere vektene (noe jeg jo strengt tatt gjør uansett), så er det ingen fare. Og - som det også ble kommentert på her i bloggen tidligere - så vil jo ikke musklene bli sterkere og tåle mer belastning dersom de ikke trenes. Konklusjonen er altså at jeg skal fortsette å kjøre styrketrening; minst én gang i uken, kanskje to, alt ettersom hvordan timeplanen funker for meg. Hurra hurra!

Nå har jeg vondt i armene, men det er godt-vondt, og jeg skal tilbringe resten av kvelden på sofaen med film og sjokolademelk og latterlig god samvittighet.

Dag 19

Se her, ja. Straks ferdig med 2/3 av Prosjekt Galskap. Etter morgendagen er det bare ti dager igjen før jeg kan begynne å roe litt ned. Det skal bli litt godt, kjenner jeg. Men inntil videre kjører jeg på videre.

Jeg valgte å dra tilbake til Street Dance i dag, samme som jeg gjorde forrige torsdag. Jeg er usikker på om det skyldes at treneren var litt snillere med oss denne gangen, eller om det faktisk kan være at jeg har fått litt bedre form i løpet av den siste uken, men åkke som syntes jeg denne økten var mindre krevende enn den forrige. Jeg trengte færre drikkepauser, jeg la mer energi i bevegelsene, og jeg hadde ikke lyst til å kollapse på gulvet da timen (som forøvrig er på 70 minutter) omsider var over. Det er selvfølgelig kulest å tenke at dette er fordi jeg er i bedre form, så da sier vi det sånn. ;)

Trass

Dette er den enestående årsaken til at jeg nok en gang fant veien til Elixia etter jobb i dag. Ren, pur, trassig trass. Jeg har kommet så uendelig mye lenger i min 30DC enn jeg verken hadde trodd, forventet eller engang våget å håpe på, så nå skal jeg dæven døtte meg fullføre den, for faen. Så får jeg bare bli tyngre, da. Hvis det er min last i livet, så greit. Bring it on. Jeg skal påta meg den tunge rollen (haha!) som den evige Kung Fu Panda i enhver gruppetime jeg noen gang deltar på. Jeg skal leve med at de veltrente 20-åringene gløtter bort på meg med et "hva gjør HUN her?"-blikk. Jeg skal godta at den eneste delen av meg som får noe som helst ut av dette er mentaliteten, og kanskje litt kondisjonen, da. Det er faen meg greit, det. Og en dag, om mange, mange måneder, skal jeg vise de der 20 år gamle bertene som kun drar på trening for å skravle med venninnene og vise fram sine nyeste, tettsittende treningsklær, hvor sterk, smidig og utholdende en Kung Fu Panda faktisk kan bli.

For pokker.

P.S. Dagens time ble yoga, dog noe amputert fordi instruktøren kom for sent takket være trafikkaos ved Helsfyr da tanken på at det kan komme snø i Norges hovedstad kommer både sjokkerende og overraskende på trafikkmenneskene.

Nedtur

Etter mye fram og tilbake landet jeg til slutt på spinning i dag. Det ble den korte timen på 40 minutter (fordi den begynte i sånn passe tid for meg å ta rett etter jobb), men jeg fylte ut de resterende 20 minuttene av timekravet med elipsemaskinen. Ifølge den høyteknologiske dataen på elipsemaskinen brente jeg opp 225 kalorier på 20 minutter, og jeg tenkte at det hørtes jo rimelig ok ut.

Jeg dristet meg også på vekta igjen i dag, og må med skuffelse erkjenne at jeg har gått OPP i vekt. Over disse siste 17 dagene hvor jeg har vært på trening hver dag, har jeg klart å gå OPP ett kilo. Jeg vet at man får mer muskler når man trener og at muskler veier litt mer enn fett, men det får da være måte på? Utrolig, utrolig demotiverende, og hvis jeg ikke hadde vært så godt i gang med mitt 30-dagersprosjekt og er for trassig til å gi meg nå, hadde jeg garantert kansellert medlemsskapet og krøpet tilbake under dyna og sykemeldt meg for noen uker. Jeg har mistenkt det lenge, men nå føler jeg nærmest at jeg har empirisk bevis på det: Kroppen min er immun mot trening. Den er åpenbart enda mer føkka enn hodet mitt, og det sier litt.

Pokker. Jeg som var så sikker på at regelmessig, hyppig og god trening skulle ha en positiv effekt. I stedet skjer det motsatte. Jeg hater livet mitt.

Tredje uke, folkens!

Jeg befinner meg i tredje og - wait for it - nest siste uke. Du store! Jeg er altså OVER halvveis i prosessen. Opp med handa alle som trodde at jeg i det hele tatt skulle komme SÅ langt? (Jeg holder min egen klokelig nede ...)

Etter gårsdagens slapptrim kjørte jeg på litt ekstra i dag, med først en halvtimes "stretch" (tøying og lett styrke av ymse muskelgrupper) og deretter en time med zumba. Ye!

Kneet mitt er tilnærmet normalt igjen, men jeg sliter i stedet med en annen plage som gjør all form for bevegelse noe mer utfordrende; nemlig muskelbetennelsen i skulderen. Den der fordømte skulderen, altså. Jeg har jo en haug med tabletter som både døyver smerten og roer betennelsen, men jeg er veldig dårlig til å huske å ta dem - bortsett fra til tider og i situasjoner hvor jeg ikke har mulighet. Det er sannelig ikke så lett å være dum. Jeg må rett og slett bare skjerpe meg og bli flinkere til å knaske disse tablettene. I morgen blir det jo mer trening, men jeg vet ikke hva det blir ennå.

Søndagstur

Tro til min tidligere lovnad om å ta det rolig i dag av hensyn til mitt dumme kne, har dagens trim vært av en frisk og tradisjonell art. Jeg har rett og slett gått en søndagstur, i litt over en time. I den iskalde vinterkvelden har jeg ruslet omkring på Grønland og Gamlebyen med musikk på ørene og beskuet gamle bygninger, gamle kirkeruiner, parker og gravlunder. Det var faktisk ganske hyggelig og avslappende, til tross for kulden og mørket - eller kanskje nettopp på grunn av kulden og mørket?

Jeg må innrømme at det var godt med en "hviledag". Jeg tenker jo strengt tatt ikke på en lengre spasertur som "trening", sånn egentlig, men jeg velger likevel å inkludere det i min 30-dagers utfordring, ettersom halve poenget med dette er å opprettholde et visst aktivitetsnivå, og hvor den største utfordringen ofte er dørstokkmila. Det var tungt å finne fram yttertøyet og komme seg ut døra, og det var faktisk en liten time i ettermiddag hvor jeg tenkte at "Dette blir nok kroken på døra; to uker var da mye bedre enn ingenting", men jeg klarte å presse meg ut til syvende og sist likevel. Bra jobba, meg.

I 15 dager på rad har jeg nå altså holdt meg i aktivitet og gjort en eller annen form for trening og mosjon. Jeg er halvveis. Nøyaktig halvveis. Jeg tror faktisk at jeg kan klare å komme i mål.

Bokselørdag

I går var dag 14 med trening, og jeg feiret mitt toukersjubileum ved å presse meg selv gjennom en gruppetime med kickboksing. Det var både tøft og slitsomt, men jeg observerte med en viss stolthet at jeg faktisk både hang på og holdt ut omtrent like bra som i alle fall et par andre, deriblant min sparringspartner. Bare det å ikke være miserabelt dårligere enn alle andre i en gruppe, var nok til å få meg i svært godt humør.

Mindre godt ble humøret utover dagen senere, da jeg innså at jeg trolig klarte å gjøre et eller annet dumt med mitt venstre kne i løpet av den timen, for det kneet ble bare vrangere og vondere i løpet av kvelden. En god natts (og morgens) søvn har gjort det mye bedre, men jeg har likevel besluttet å gjøre dagens treningsøkt til noe veldig lett. Hva dette blir kommer jeg tilbake til etter at jeg har gjort det. ;)

Det blir mer kickboksing ved en senere anledning. Kanskje ikke neste uke, for nå føler jeg at jeg bør være litt forsiktig, men kanskje uken etter?

Fredag den trettende

Etter en lang, slitsom møkkadag på jobb var det ikke så verst å komme på yogatime etterpå (som jeg bare såvidt rakk, på grunn av overtid på ovennevnte jobb). Det var slitsomt som fu, og jeg hadde mye vondt etterpå, men det er jo latterlig bra trening for styrke og balanse, så jeg kommer nok til å gjøre det igjen. Bare ikke så veldig ofte, for da tror jeg at jeg dør. ;)

Dag 12: Yo!

I dag ville jeg prøve noe nytt, og valget falt på en gruppetime som ikke begynte før klokken 18:45. Treningstimer til slike tidspunkt innebærer at jeg må dra hjem etter jobb, i stedet for rett på trening, og spise først. Så i dag dro jeg altså rett hjem etter jobben, spiste middag, så litt TV, betalte noen regninger og sløvet på sofaen fram til det var på tide å komme seg avgårde.

Fytti katta så tungt det var å komme seg opp fra den sofaen, da. Oi oi oi. Det var dette som ble dagens virkelige utfordring - ikke treningsøkten. Men jeg klarte det. Med et lidende stønn halte jeg meg selv opp fra sofaen, pakket kjapt det jeg trengte, og dro ut i kulda igjen. En halvtime senere var jeg på plass, og følte meg allerede mye bedre. Faktisk så bra at jeg varmet opp litt på egen hånd før selve timen begynte, ettersom jeg hadde litt god tid.

Så begynte timen. Og hva var det jeg hadde meldt meg på? Jo; street dance. Du leste riktig. Street dance. Eller "gangsta dance" som jeg liker å kalle det. Hip hop og RnB og denslags. Jessda. Jeg har vel kanskje aldri følt meg mer malplassert før, men samtidig har jeg kanskje aldri blitt mer positivt overrasket. For dette var en utrolig slitsom og bra treningsøkt, og vi lærte faktisk en dans med koreografi, i motsetning til en del andre dansetimer hvor man egentlig mest bare trener aerobic ispedd varierte dansetrinn. Treneren, en svenske i fullt ghettosmurfkostyme, var skikkelig gøyal, motiverende og trivelig, og han overrasket meg etter timen med å først spørre om dette var min første gang (og det var det jo), og deretter utbryte "men herregud, da er du jo dritflink!". Jeg regner med trenere sier sånt hele tiden, men det var kult å høre likevel. Konklusjon: Dette skal jeg definitivt tilbake på. Meg. Vero. På street dance. Verden står virkelig ikke til påske.

Motivasjon

"Når du har minst lyst til å dra på trening, det er da det er aller viktigst at du gjør det", sa en sånn der Elixia-ansatt til meg for en måned siden. Disse ordene har jeg på besynderlig vis klart å lagre i hukommelsen min, og innimellom henter jeg dem fram når jeg føler motivasjonen dale. Både i dag og i går var motivasjonen relativt dalende. Jeg hadde egentlig mest lyst til å bare dra rett hjem etter jobb, spise middag, og tilbringe resten av ettermiddagen og kvelden på sofaen. Jeg klarte å ta meg sammen; for nå.

I dag prøvde jeg meg altså på en ny time med gruppetrening, og dette var den første som kun handlet om styrke. Timen ble ledet av en motiverende og drivende kar, og jeg befant meg nok en gang i en sal full av unge damer som var tusen ganger mer veltrente enn meg. Nok en gang lot jeg meg ikke stoppe av dette, og hang på så godt jeg klarte. Det gikk bedre enn jeg hadde fryktet. Vi trenet med vektstenger, og kunne henge på akkurat så mye vekt som vi selv var komfortable med, noe som gjorde at jeg fint klarte å henge med på alle øvelsene (men med noen kilo lettere vektstenger enn de fleste andre). Jeg følte meg riktig nok som en pusling, men man må jo begynne et sted.

Alle store muskelgrupper fikk kjøre seg gjennom denne timen, og jeg må innrømme en viss bekymring for denne venstre skulderen min som er så vrien. Jeg er rimelig sikker på at det har satt seg en liten betennelse der (nok en gang), og da er vel kanskje ikke styrketrening som går direkte på skuldermuskelen det lureste jeg kan drive med? Eller er det nettopp det som er det beste for å få den i bedre form? Noen som vet? Inntil jeg finner ut av det er det bare å dytte innpå med Ibuprofen for å døyve smertene. Jeg har holdt ut med dem i en måneds tid allerede, men nå begynner de å bli så høylytte at jeg begynner å få en mild hodepine på den siden, og det er lite gøy.

Men uansett; styrketimen var i bunn og grunn veldig bra, og jeg skal definitivt dra på den flere ganger, med eller uten muskelbetennelse. Jeg var kanskje ikke så motivert da jeg labbet avgårde fra t-banen til senteret, men én time senere følte jeg meg mye bedre.

Dag 10

Det kan se ut som om jeg startet uka med en hviledag, men i så fall ble dere lurt; jeg bare glemte å notere det i bloggen. Jeg var altså på trening i går også - ingen gruppetime da, jeg bare herjet litt omkring på egen hånd i en times tid. Litt tredemølle og sykling og denslags. Jeg er forsiktig med å ikke kjøre meg selv for hardt, så jeg styrte unna styrketrening og holdt meg til kondisjonen. 20 minutter på tredemølle minnet meg på hvorfor jeg ikke jogger; det høyre kneet mitt er ikke så begeistret for denslags, slik som det heller ikke er noe glad i å gå i trapper.

Da er det jaggu bra at det finnes gode alternativer. I dag var jeg tilbake på spinningtime, og tråkket i vei sammen med om lag 20 andre pesende og svettende tullinger (forøvrig var vi omtrent dobbelt så mange forrige gang; så lenge varer altså nyttårsforsetter). Dette utgjorde altså min tiende dag med trening på rad, og jeg er nærmest sprekkferdig av stolthet. Jeg er langt i fra så stiv og støl som jeg var for en uke siden, og tror jeg begynner å komme inn i en god rutine nå. Det sies at det tar omtrent tre uker å gjøre noe til en vane, så jeg har jo fremdeles litt å gå på. Tilfeldigvis er det jo også nå 20 dager igjen av 30DC, så innen måneden er over har jeg forhåpentligvis kommet godt inn i nye treningsvaner.

Noen har ytret en viss bekymring over at jeg trener hver eneste dag, og snakker om at restitusjon er viktig. La meg berolige dere: Restitusjon ER viktig, dette er jeg fullstendig klar over. Det varierer imidlertid hvor lang tid kroppen trenger til restitusjon, avhengig av hva man har utsatt den for og hvor øvet man er. For en gjentakende nybegynner som meg selv er f.eks. restitusjonstiden på styrketrening 2-3 dager. Dette overholder jeg helt fint; jeg trener ikke styrke mer enn 2-3 ganger i uken. Restitusjonstid for kondisjonstrening er derimot merkbart kortere; den er i boks når jeg er nede på hvilepuls igjen. Altså kan man uten problem trene kondisjon hver dag - og det er det jeg stort sett gjør. Så ingen grunn til bekymring, folkens; jeg vet hva jeg gjør, og jeg passer på å ikke kjøre for hardt. Hvis vi alle er ærlige med oss selv, så vet vi jo egentlig at jeg er for lat til å kjøre meg selv for hardt uansett, om jeg enn hadde hatt aldri så lyst. ;)

Ny gruppetime venter på meg i morgen, og da skal jeg prøve noe nytt igjen. Jeg gleder meg masse, og gruer meg litt.

Dag 8, uke 2

Full av ytterligere motivasjon kjører jeg på med uke 2 av mitt sinnssyke treningsopplegg, og jeg fant veien til Elixia nok en gang. Dagens gruppetime var pilates, og denne gangen var det magemusklene som fikk ta mesteparten av støyten. Jeg dro dit tidlig i formiddag, og har følt meg besynderlig lite stiv og støl resten av dagen, men det spørs om jeg ikke får litt mer vondt i morgen i stedet.

Pilates er jo som kjent bra for både muskler og holdning, og et viktig grep med denne treningsformen er pusteteknikker. Vi ble advart om at det ikke var uvanlig å føle seg kvalm etterpå dersom det var første gang, og selv om jeg har gjort både pilates og yoga tidligere er det ganske lenge siden sist, så kvalm ble jeg. Det var likevel ikke så ille å bære når jeg visste at det var fordi jeg hadde gjort noe riktig. Hurra hurra. Kvalmen ga seg forøvrig etter et par timer.

Jeg har begynt å prøve å snike meg på vekta. Det jeg ser er litt oppløftende. Jeg har faktisk gått bittelitt ned, noe som ikke er verst med tanke på at kostholdet mitt fremdeles lever sitt eget særdeles usunne liv. Kostholdet skal jeg først begynne å bryne meg på når jeg har kommet inn i gode treningsrutiner, så inntil videre får jeg bare være fornøyd med at jeg ikke lenger går OPP i vekt. Bare det i seg selv er jo revolusjonerende.

Ukesjubileum

Milde malurka, gjett hva, folkens! I dag var min syvende treningsøkt, noe som betyr at jeg har fullført en hel uke med mitt sinnssyke daglige treningsprogram. Bare tre uker og to dager igjen; det er nesten 1/4 på vei, det! Jeg er rent flabbergasted, for å si det på godt nynorsk.

Dagens time ble zumba, og det er skikkelig slitsomme greier. Denne treneren var en riktig luring, som flyttet seg fra den ene veggen til den andre i løpet av timen, slik at det vekslet på hvem som hadde henne rett foran seg. Jeg, som alltid pleier å gjemme meg bakerst for å gjøre det mindre åpenlyst at jeg er litt slappere enn majoriteten, ble derfor tatt litt på senga da treneren plutselig stod rett foran meg og kjørte på. Jeg kunne jo ikke tape ansikt, og presset meg selv mot uante grenser, og selv om jeg nesten fikk litt lyst til å gråte, så var det jo i bunn og grunn ganske ålreit.

Her er forøvrig noe annet som er ganske ålreit: Selv om jeg hev etter pusten gjennom hele den timen, normaliserte den seg overraskende fort etter at nedkjølingen var over. Kondisjonen HAR faktisk blitt en anelse bedre i løpet av denne uken som har gått, noe som er svært motiverende. Faktisk var dette så motiverende at jeg kastet meg på tredemølla i et kvarter etter at zumbaen var ferdig. En ny overraskelse møtte meg der: Til tross for å allerede ha en time med hopp og sprett bak meg, holdt jeg ut i relativt høyt (for meg) joggetempo lenger enn jeg hadde forventet. Skikkelig kult!

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre i morgen; det eneste jeg vet er at jeg må være ferdig og tilbake i sentrum innen 13:30, for resten av dagen er jeg opptatt. Valget står mellom skitur rundt Sognsvann (selv om jeg ikke aner om det egentlig er godt skiføre der; man må jo prøve seg fram), egentrening på Elixia, pilatestime på Elixia, eller ny runde med Jillian Michaels marerittprogram. Kanskje jeg skal trille terning om det i morgen.

20%

Det er så langt jeg har kommet gjennom min 30DC nå. 6 dager fullført, 24 igjen, altså 80%. Utrolig.

Det ble spinning igjen i dag, også kjent som Xcycling. I motsetning til Easy Xcycling, som var over etter 40 minutter, gikk denne timen i nettopp det - en time. Det var faktisk en betraktelig forskjell. Treneren fikk presset oss stakkars heseblesende tullinger betraktelig hardere på de ekstra 20 minuttene, og jeg lot meg presse. Ikke siden en gruppetrening jeg deltok på i Bristol for nesten to år siden, har jeg vært så fristet til å kaste inn håndkleet og gi meg, men jeg bet tenna sammen og holdt ut. Det var jeg veldig glad for og stolt over etterpå.

Jeg er fremdeles litt støl, og i dag kjenner jeg det spesielt godt i magemusklene, av en eller annen grunn. Det er jo kult, sikkert. Jeg er også uendelig sliten, og gleder meg til å sove lenge i morgen.

Fem dager!

Jeg har fullført 5 dager av min 30DC! Herre min julehatt, det hadde jeg aldri trodd. Det gir meg 25 dager igjen, noe som betyr at jeg har kommet 1/6 på vei. Wow!

I dag dro jeg tilbake til Elixia for ny gruppetime. Dagens meny var "Dance Step" - koreografert hopping rundt sånn der platåer av valgfri høyde. Jeg slet med å henge med, men det var mest fordi koreografien var veldig rotete og vanskelig å henge med på. Ingenting ble forklart på forhånd; dette var en time som hadde gått en stund fra før av, og de fleste som møtte opp var visst gjengangere, så jeg skjønner at instruktøren ikke tar en full introduksjon hver gang. Jeg hang nå på så godt jeg kunne, men det ble en del sporadisk flaksing med armene og tilfeldig snurring omkring. Jaja, sliten ble jeg i alle fall, og kjipt var det ikke, og mer enn det ber jeg vel ikke egentlig om.

Jeg har booket nok en ny time for morgendagen. Følg med for å se hva det blir! ;)

Dag 4: Galskapen fortsetter

Dagens gruppetime ble noe som heter budoko; en kombinasjon av yoga og kampsport. Hva kan jeg oppsummere med, annet enn "au"? Det var kanskje litt mer yoga enn kampsport etter min smak (jeg savnet slag og spark), men det er jo fordi jeg er en svekling som konsekvent må gi opp hver gang instruktøren begynner å gjøre noe kult. Likevel var det øvelser selv jeg fikk til, og jeg var ikke den eneste som strevde, så jeg er ikke misfornøyd. Jeg var flink til å le av meg selv og føle meg som Kung Fu Panda.

Dette må nok definitivt regnes som styrketrening, og spesielt fikk håndledd, armer og skuldre gjennomgå. Det er bra, for det trenger de. Jeg er likevel usikker på om jeg også skal dra på lørdagens time, eller om jeg skal vente til jeg kanskje er i LITT bedre form. Vi får se.

En time med trening ble det i alle fall, og god trening var det. Fjerde dag er fullført, 26 gjenstår. Jeg er rimelig sikker på at jeg skal klare å trene i morgen også; da har jeg nemlig meldt meg på en annen gruppetime. Følg med og se!

Dag 3

Tro det eller ei, men nå har jeg faktisk trent tre dager på rad. Det er allerede 10% av målet, det. Tenke seg til!

I dag dro jeg tilbake til Elixia, rett etter jobb. Jeg hadde booket meg time til "Easy Xcycle", som skulle være en - som navnet tilsier - lett spinningtime. Og det var det, til en viss grad. Det fine med spinning er at man kan justere motstanden etter eget forgodtbefinnende, og jeg passet på å ikke slite meg helt ut. Jeg skal tross alt gjøre dette i 27 dager til. En annen årsak til at timen het "Easy" var fordi den kun varte i 40 minutter. Derfor hoppet jeg videre til cardio-rommet etterpå, og tok 20 minutter på et fancy kondisjonsapparat. Flink? Stolt? Jo, jeg må innrømme at jeg er det.

Jeg har allerede booket morgendagens time; da skal jeg prøve noe som heter "Budoko", som skal være en kombinasjon av kampsport og yoga. Jeg liker jo begge deler, så det må jo absolutt prøves. Og til tross for at det vil bli den fjerde dagen på rad med trening, gleder jeg meg faktisk. Jeg føler meg ikke utslitt av tanken på å dra; jeg bare gleder meg.

Om jeg så bare klarer fire dager, og morgendagen blir den siste, skal jeg være kjempefornøyd med det, altså. Jeg har allerede holdt ut lenger enn jeg egentlig forventet. :P

I gang med 30DC

Dag 2 av min 30 Days Challenge er fullført. Jeg føler meg fullstendig pumpa, og er virkelig nysgjerrig på hvor lenge jeg kan klare å fortsette med dette før jeg enten feiger ut og gir meg eller går i bakken av utmattelse.

Dagens økt ble tilbragt på Elixia, hvor jeg holdt meg til kondisjonsapparatene i en time totalt. Jeg var allerede støl etter gårsdagen da jeg kom dit, og jeg kan ikke akkurat si at jeg er mindre støl nå. Det blir vel spennende å se om jeg klarer å stå opp fra sengen i morgen tidlig; jeg advarte en kollega på jobb om at dersom jeg ikke dukker opp i morgen er det fordi jeg har dødd etter treningen. Det var kanskje en aldri så liten kjerne av bekymring i den spøken.

Men neida, jeg føler meg ikke så ødelagt som jeg liker å syte over. Jeg har vondt overalt, men det er på en god måte. Det er en type vondt som tar med seg en god samvittighet, og en aldri så liten stolthet. Jeg har trent to dager på rad, og i morgen blir min tredje. Flinke meg!

30 Days Challenge

Det er virkelig ikke en nyttårsgreie. Faktisk. Den bare havnet tilfeldigvis i januar fordi jeg ikke fikk idéen før litt uti desember, og å iverksette et hardt treningsopplegg midt i julestria er dømt til å mislykkes. Samtidig gidder jeg ikke vente til februar bare for å unngå å gjøre det i januar, så da ble det slik. Men dette er altså IKKE en nyttårsgreie. Dette er IKKE en sånn "nyttårsforsettet mitt er å begynne å trene"-greie (det begynte jeg jo allerede med igjen for et par uker siden). Nei, dette er en 30 Days Challenge som tilfeldigvis havnet i januar.

Hva er 30 Days Challenge? Det er et lite opplegg som jeg, såvidt jeg kan forstå, egentlig har funnet på selv. Litt. Det er en kombinasjon av Jillian Michaels monstrøse "30 Days Shred" treningsopplegg, og noe jeg leste i et tabloidblad. Der fortalte nemlig en nesten 50 år gammel kjendis om hvordan hun har jobbet seg fram til den fysikken hun har i dag, og at hun kickstarted treningsprogrammet sitt med å trene 60-90 minutter hver dag i 30 påfølgende dager. En inspirerende tanke, som jeg tenkte det hadde vært gøy å prøve seg på (mest for å se hvor lenge jeg kan klare å gjøre det, ettersom jeg aldri i verden forventer å kunne gjennomføre det). Også har vi Jillian Michaels, da. En liten dame som kanskje er verdens hardeste, mest nådeløse trener. Hun har et program som altså heter "30 Days Shred", og det er herfra hovedtanken kommer. For dette programmet finnes det en video med øvelser innen styrke og kondisjon som varer i 20 minutter, som det er meningen at man skal gjøre hver dag i 30 dager. Jeg vet, 20 minutter høres ikke all verden ut, men øvelsene er nesten dødelige. Seriøst. De kommer i tre nivåer, og jeg følger nivå 1, selv om jeg egentlig føler jeg trenger et spesialtilpasset nivå 0,5.

Min egen variant av dette, som jeg kaller min "30 Days Challenge", er nettopp det: En utfordring til meg selv (og til andre som er gærne nok til å ville prøve det samme). Noen dager skal jeg trene på Elixia i 60-90 minutter, noen dager skal jeg kjøre Jillian Michaels nivå 1, og noen dager skal jeg kanskje bare gå en veldig lang tur eller noe slikt. Men jeg skal være i fysisk aktivitet og bli sliten HVER DAG i de kommende 30 dagene; det er poenget.

Første økt var i dag. Det ble 20 minutter med Jillian. Og tro meg når jeg sier at jeg fikk litt lyst til å både besvime og kaste opp (skjønt ikke nødvendigvis i den rekkefølgen). I morgen er planen å besøke Elixia etter jobb.

Kommer jeg til å klare å fullføre 30 dager med dette? Sannsynligvis ikke. Vil det hindre meg fra å prøve? Slettes ikke. Og selv om jeg ikke klarer hver dag, men ender opp med å kanskje klare "bare" annenhver, så er det fremdeles kjempebra. Jeg skal prøve å ikke banke opp meg selv psykisk hvis/når jeg ramler av. Jeg driver tross alt og jobber meg OPP til nybegynnernivå. ;)