Tilgi meg, Alex, for jeg har syndet

Dette ble det jeg liker å kalle for en "jojo-dag." Fram og tilbake, opp og ned. Skal, skal ikke? Jeg dro på jobb med svømmetøy i sekken, smertelig bevisst på at det nå er flere uker siden sist jeg trenet det jeg kanskje er aller best på, og med all verdens gode intensjoner om å stikke opp til Domus Athletica etter at arbeidsdagen var over.

Men så var det den kinoplanen jeg hadde avtalt, som jeg plutselig husket på. Jeg skulle kjøpe billettene, og siden jeg bruker den fine rabattkoden fra Chess som gir meg to billetter til prisen av én, kunne de ikke kjøpes på nett. Derfor måtte jeg først innom kinoen, og dermed ble hele ettermiddagsplanen endret. Kanskje ville det bli litt mye stress å dra på svømming etter å ha kjøpt billettene. Også ville det bli senere, noe som betydde mer folk, og masse folk i bassenget er masete og plagsomt. Kanskje jeg heller bare skulle dra rett hjem, og bruke tiden fram til kinoen begynte på å lage en skikkelig bra og sunn middag? Jeg overrøste meg selv med forslag og alternative planer, men til syvende og sist bestemte jeg meg for å bare kjøre på med den opprinnelige tanken - dra på svømming.

Så jeg dro på svømming. Nesten en time senere enn planlagt (ja, for jeg tok også litt overtid på jobben, det må jeg ikke glemme) var jeg uti bassenget klokken 16:45. Da var det sånn litt over halvfullt. Dette kunne jeg tåle, tenkte jeg, og satte i gang. Det var mange plaskesvømmere der i dag også, men disse er mindre plagsomme når jeg ikke har noen illusjoner om å holde håret tørt; det skulle uansett vaskes etterpå, så mens jeg svømte mine rolige og fredelige løp, tenkte jeg "jada, bare plask og sprut i vei dere, jeg overlever litt vann i ansiktet, og min teknikk er uansett mye bedre enn deres." Gradvis ble det stadig flere og flere mennesker i bassenget, og mer og mer trangt om plassen i svømmebanene. Stadig flere av disse plaskesvømmerne var ikke lenger fornøyd med å bare sprute vann i ansiktet mitt og håret mitt; en skulle nesten tro de regelrett prøvde å drukne meg. Samtidig svømte jeg forbi noen andre som sparket meg ganske hardt. Jeg ble etter hvert lei. Veldig lei.

Min planlagte time endte etter 45 minutter og 1500 meter. Da var det nok. Nok folkemengde, nok sparking, nok plasking. Det var litt bittert, men jeg tror at dersom jeg hadde holdt meg i bassenget et kvarter til, så hadde jeg forsøk å drukne meg selv dersom ingen andre gjorde jobben for meg. Og 45 minutter var da fremdeles bedre enn ingenting.

Men så, vet du. Etter å ha dusjet og tørket og kommet ut igjen; da kom sultfølelsen, rivende og rastløs. Klokken var blitt 18, og jeg hadde ikke spist siden lunsj på jobb kl 12. Jeg kastet et av mine sjeldne blikk mot mobilen, og så at jeg hadde fått en melding. Det var fra kveldens kinodate, som lurte på når vi skulle møtes og hintet frempå om muligheten for å spise først. Jeg ville gjerne spise først. En glimrende unnskyldning til å spise ute og ikke lage min egen mat! En glimrende unnskyldning til å synde. Vi avtalte  TGI Friday's, fordi den lå rett ved siden av kinoen, og jeg kunne ta t-banen direkte dit og så ville jeg kunne spise veldig, veldig snart. Jeg innså at det faktisk er over fire måneder siden sist jeg spiste der, og bestemte derfor at jeg skulle få lov til å skeie ut litt, med en Jack Daniels-burger. Med pommes frittes. Og Cola Zero. Og dessert. Nettopp, ja. Dessert. Iskrem og kake dynket i karamellsaus. Jeg tilstår alt, og angrer ingenting. Ingenting! Non, je ne regrette rien. Greit, så angrer jeg kanskje litt, da. Særlig etter at jeg skeiet ut nok en gang på kinoen etterpå, med popcorn og en halvliter Fanta. Den (eneste?) gode nyheten er at jeg nå har tilstått absolutt alt. Det stoppet der.

Så viljesterke, sta, flinke Vero er ikke så flink likevel. Ikke alltid. Jeg er, når alt kommer til alt, bare en helt vanlig person, et menneske med svakheter og feil og mangler og tidvis malplassert trass. For dette var, hvis jeg skal være helt ærlig og litt psykologisk, delvis på trass, mot meg selv. Etter å ha trenet masse og ikke rørt godteri, kaker eller is på over en måned, står vekta fremdeles på stedet hvil. Kroppen min har tydeligvis ikke tenkt å samarbeide noe mer, så da kan jeg like gjerne kose meg når jeg uansett ikke kommer noe videre. Dette er altså min malplasserte trass som snakker. Alle fornuftige tanker i hodet mitt forteller meg at jeg bare må holde ut litt til, og plutselig løser det seg og ting går framover igjen. Dette er bare en liten fase. En justering. Et såkalt "platå." Men så blir jeg lei og trassig. Andre folk mister flere kilo i uken bare ved å kutte ut kaker og snop, uten å trene engang, og så skal jeg måtte kjempe i flere måneder for å oppnå det samme? Det er ikke rettferdig, ikke i det hele tatt, og da blir jeg sur og tverr og straffer meg selv. Malplassert trass - eller genuin idioti.

Jeg er ikke noe særlig stolt av meg selv i dag. Treningstiden ble forkortet, og utskeielsene kom etterpå som perler på snor. I dag gikk seieren til Gamle Vero, hun som aldri rørte på seg, tilba sofaen som sin gud, og levde på kake og sjokolade. Og jeg liker henne ikke.

Fit for Nightmare

Nå som Xycling Challenge bare går annenhver mandag, skaper det litt rom for å prøve nye ting. Ikke at jeg har noe imot andre spinningtimer altså, men det er unektelig lettere å dra rett på trening etter jobb, i stedet for å dra hjem først og bli fanget av sofaen. Derfor valgte jeg i dag å prøve en time jeg aldri har vært på før, primært motivert av at den begynte i akkurat passe tid rett etter jobb.

Timen het Fit for Beach, og er et fenomen jeg la merke til allerede i fjor vår. I fjor vår våget jeg imidlertid aldri å dra på den, fordi jeg var hellig overbevist om at nivået der ville ligge LANGT over min kompetanse. Nå, ett år senere, tenkte jeg at den bare lå LITT over min kompetanse, og besluttet at den var verdt et forsøk.

Fytti grisen.

Det er jaggu bra jeg ikke dro på den for et år siden, for da hadde jeg utvilsomt dødd. Dette var smertefull, slitsom og skrekkelig sirkeltrening som aldri tok slutt. Fire stasjoner med forskjellige aktviteter, tre omganger. Så fire stasjoner med nye aktiviteter, tre omganger. Så tre forskjellige styrkeøvelser for kjernemuskulatur, tre omganger. Jeg verket. Jeg hoppet (faktisk!). Jeg crunchet. Jeg presset. Jeg gispet. Jeg gråt (OK, ikke egentlig, men litt inni meg). Jeg kollapset. Jeg feilet. Jeg lyktes. Jeg drakk. Jeg led.

Denne timen skilter med at den skal få meg i form til badesesongen, og det tror jeg på, etter dagens opplevelse. (I mitt tilfelle kanskje heller neste års badesesong enn den som kommer nå, men la gå.) Øvelsene minnet meg til en viss grad om den varierte terroren som PT-Alex pleier å tyne meg gjennom, og instruktøren (som jeg tror også er en PT) var omtrent like nådeløs. Samtidig var hun også flink til å gi ros når man jobbet hardt og behersket teknikken, noe som var oppløftende og ga den lille ekstra motivasjonen man trengte for å ikke kollapse i en utslitt haug blant TRX-kabler, stepkasser og matter.

Det var en tøff time, ingen tvil om det. Tøff og effektiv. Jeg kan godt finne på å ta den igjen en annen gang; jeg kjenner at jeg har både lyst og ikke lyst samtidig. Ikke lyst fordi den var et aldri så lite mareritt, men lyst fordi jeg tross alt overlevde, og følte meg superflink etterpå, og helt sikkert har veldig, veldig godt av den. Jeg tror aldri jeg har tatt så mange push-ups* før i mitt liv.


* Vero-varianten av push-ups innebærer å bare gå halvveis ned til gulvet, med armene veldig bredt, og hele tiden på knærne. En dag klarer jeg kanskje å gjøre det skikkelig. 

Opp? OPP?!

Vet dere hva som er verre enn å stå opp klokken 9 på en lørdags morgen? Å stå opp klokken 9 på en lørdags morgen etter å ha sovet bare 4,5 timer. Au. Det var min egen feil, da. Jeg skulle egentlig legge meg til rimelig tid i går, men på grunn av godt selskap, litt musserende vin og mange episoder av en veldig morsom TV-serie, fløy tiden avgårde og plutselig var det gått et par timer over midnatt. Deretter dro selskapet hjem, og jeg skulle krype til korset (som er soverommet), men ble forført av internettet og så var plutselig klokken over fire om morgenen. Selvdisiplin er ikke min sterke side.

Likevel hadde jeg selvdisiplin nok til å faktisk komme meg opp i morges og være på Colosseum i god tid til ett av ukas höjdare, spinningtime med superkule instruktør Jan-Tore, favorittgærning numero uno. Sprudlende og smilende fortalte han hvor flott det var å se en sal full av våkne og klare mennesker, og jeg kikket skamfullt ned i gulvet for å gjemme mitt eget slitne, trøtte morgentryne. Ikke mye våkenhet i denne gården nei, selv ikke etter å ha varmet opp med noen styrkeøvelser i forkant av timen. Ikke hadde jeg spist frokost før jeg kom heller, for det hadde jeg ikke hatt tid til. Jeg satset på at en full vannflaske og en god dose stå-på-vilje ville få meg gjennom det hele, og der hadde jeg rett. Er det ikke bemerkelsesverdig hvor mye ens innstilling har å si for hva man klarer å gjøre? Innstilling, motivasjon og vilje. Kjempeviktig. Kanskje viktigst av alt. Også her gjør alle instruktørene mine en super innsats; de er rause med rosen og mer enn villige til å dele ut tips og gode råd. Jeg fikk noen gode råd nå i dag, som for eksempel å ikke bli for opphengt i tallene fra Clara, samt å sjekke hva makspulsen min faktisk er. Det å sjekke makspulsen høres ut som et skikkelig mareritt, og jeg kan ikke påstå at jeg bobler over av iver etter å gjøre det, men det hadde unektelig vært veldig praktisk. Skal nevne det for PT-Alex på vår neste time - jeg tror ikke egentlig han vil ha noe imot å torturere meg til jeg kollapser av utmattelse, så Prosjekt Makspuls burde være gjørbart.

Så til dagens store nedtur. Med over en uke siden forrige heltemodige tur på vekta, dristet jeg meg tilbake til den i dag. Jeg har jo vært kjempeflink med både mange og tidvis lange økter etter at jeg ble tilnærmet frisk igjen, og jeg har ikke rørt en eneste kake- eller sjokoladebit siden påske. Jeg forventet derfor et hyggelig resultat i dag, men dengang ei. Tidligere var jeg kun ett kilo unna min neste milepæl - nå er det tre. Så tre uker med masse trening og null godteri har altså ført til at jeg har gått OPP i vekt. Det gir overhodet ingen mening. Dette er en typisk sånn ting som er helt sykt demotiverende. Man sliter og jobber og unner seg ikke noe av det man elsker mest i hele verden, og så kommer det resultatet der. Hva i alle dager? Greit nok at jeg har justert opp fokuset på styrketrening i det siste, men kan muskelmassen øke SÅ fort? Uansett om det er muskler, fett, vann, bein eller overmot som er årsaken, så var ikke dette så gøy. Jeg prøver å ikke henge meg opp i dette med tall og vekt, men nå har jeg vært SÅ nære denne milepælen SÅ lenge at jeg holder på å bli sprø. Det føles som om jeg har havnet i en hittil uoppdaget sirkel av Dantes inferno, og at jeg er dømt til å alltid komme tett inntil neste målestrek, men aldri forbi den. Frustrasjonen er til å ta og føle på, og konsekvensen av det er at det er ingenting jeg har mer lyst til å gjøre enn å løpe til butikken, kjøpe et kilo sjokolade, benke meg på sofaen og spise all denne sjokoladen mens jeg ser på en deprimerende amerikansk romantisk forviklingskomedie med en urealistisk lykkelig slutt. Etter at jeg har gjort det, vil jeg ut og kjøpe is, og så spise den isen mens jeg ser Titanic, og i scenene hvor skipet synker gråter jeg fordi jeg føler meg som det skipet. Deretter har jeg lyst til å bake en kake (gulrotkake? ostekake? Oreo-kake? Alt?), og spise av denne kaken til både frokost, lunsj, middag og kvelds resten av uken. Men det skal jeg ikke gjøre. Dette er en kneik, og jeg må bare komme meg gjennom den. Jeg må bite tenna sammen og holde ut, være tøff og kul og viljesterk, og aldri, ikke under noen omstendighet, gi opp. Ikke engang nå. Spesielt ikke nå.

Nå som jeg har frustet meg ferdig, kan jeg styre fokuset over på noe mer positivt igjen. Det er vår. Er det flere som har lagt merke til det? Omsider har våren kommet, sånn på ordentlig, og det var så herlig å komme ut til sol og blå himmel etter treningen i dag, at jeg valgte å spasere hjem i stedet for å ta trikk eller t-bane slik jeg vanligvis gjør. Det er jo et lite stykke fra Majorstua til Grønland, men i vårsolen var det helt greit. Mer enn greit; det var riktig så herlig. På veien unnet jeg meg først en banan, senere en frozen yogurt fra 7-11 (det må vel være lov, ikke sant, Alex?), og jeg ruslet i et behagelig tempo og kikket på fine ting rundt meg. Her er noen av de tingene:

Et lite stykke vår.

En sur gammel mann.

Hilste på Nobel.

Kastet lange, lengselsfulle blikk over gata (men lot være å gå dit).

Kom etter hvert fram til Slottet og Slottsparken.

Hug the trees - Enjoy! Kloke ord.

Alt i alt egentlig en bra dag, med mye aktivitet (jeg brukte totalt nesten fire timer på den turen hjem, men det innebar også litt vindusshopping langs Karl Johan), til tross for den lille skuffelsen på vekta. Men vekt shmekt - jeg er i bedre form enn jeg har vært siden jeg var 10 år ellerno, så jeg er fornøyd likevel, altså. Lettere forvirret, men stort sett fornøyd.

En rolig fredag

For å gjøre livet mer spennende for alle, kommer denne ukens fredagsblogging på en lørdag. Innen nå har sikkert alle trofaste følgere anslått at jeg feiget ut fra trening i går, men dengang ei. Fredagsprogrammet var riktig nok noe amputert i forhold til ellers, men ikke borte. Langt der i fra:

Samvittigheten min måtte ta en støyt idet jeg besluttet å ikke dra på boksing i dag. Delvis på grunn av støle, verkende muskler, delvis på grunn av kveldsplaner. Jeg følte meg som en desertør da jeg forlot Colosseum mens jeg gløttet inn mot salen hvor oppvarmingen til boksetimen nettopp var begynt. Der skulle jeg egentlig vært, men i stedet var jeg altså på vei hjem. Det føltes så feil, så feil, men jeg skal ta det igjen neste fredag.

Det jeg derimot faktisk fikk gjort, var noen styrkeøvelser etterfulgt av en time yoga. Min idé om en "rolig" fredag, altså. Igjen gjorde jeg den tabben å tenke at yoga var en lugn og lite krevende time  - en naturlig tanke når jeg ikke har vært der på to uker og nok en gang har klart å fortrenge hvor tungt det faktisk kan være. For hva er vel yoga, om ikke statisk styrketrening på sitt beste/verste? Her knøler og presser man seg inn i de mest absurde stillinger, hele tiden med fokus på å bare puste gjennom nesen, og så skal man holde disse stillingene i en evighet hvor hvert sekund river og skjærer i armer og ben - hvis man er så heldig/dyktig at man klarer å komme inn i stillingen, da. Jeg klarer jo de fleste sånn passe greit, men det er fremdeles enkelte som bare ikke går. Skulderstående, for eksempel. Klin umulig. Den hvor den ene armen skal under det ene benet, den andre armen på tvers over ryggen, og så skal hendene liksom møtes. Ikke sjans (men jeg innbiller meg at jeg kommer bittelitt nærmere for hver gang). I tillegg en øvelse som var ny for meg denne gangen, hvor vi skulle stå på alle fire, så løfte det ene benet fram og legge det på overarmen. Hæ? Hvordan er det overhodet mulig? Det ER tydeligvis mulig, for jeg så andre gjøre det, men jeg så (heldigvis) også mange andre som var like forvillede som meg, så jeg var ikke alene i min håpløshet. Jeg prøvde, da. Et par forsiktige, spinkle forsøk som gjorde meg oppmerksom på at jeg slettes ikke var sterk nok til dette, særlig ikke såpass langt uti timen hvor jeg allerede var ganske så sliten. Så jo, yoga er ganske tøffe saker, altså. Slettes ikke bare øvelser for smidighet. Jeg er ganske fleksibel, i alle fall i underekstremitetene, men fleksibiliteten min alene hjelper meg i grunn ganske lite - det er musklene som får kjørt seg.

En rolig fredag, altså. Jajamennsann. Noen bør kanskje få meg lagt inn på psykiatrisk avdeling snart.

En vennlig hilsen fra musklene mine

"Hei kjære Vero.

Vi ville bare stikke en liten tur innom for å minne deg på at vi finnes, og at vi er glade i deg. For å være sikre på at du mottar budskapet, prøver vi derfor å være veldig tydelige, ettersom vi vet at du ikke akkurat er verdensmester i å ta subtile hint. Du tror kanskje at vi hater deg og vil deg vondt, ettersom vi torturerer deg på denne måten (ja, vi har lagt merke til hvordan du skjærer grimaser hver gang du beveger bena dine), men egentlig er denne smerten en kjærlighetserklæring. Takket være galskapen din i går, er vi akkurat nå i ferd med å vokse oss større og sterkere, og det er jo bra. Beklageligvis er ikke denne prosessen så veldig behagelig, men vi håper du vil huske at det er en relativt kortvarig pine som på sikt vil gjøre livet mye bedre - litt som å gå til tannlegen.

Det er i grunn lenge siden sist vi hadde anledning til å besøke deg med så sterke smerter som nå, så vi synes virkelig det var på tide. Vi vet ikke nøyaktig hvilke av øvelsene du gjorde i går som rammet oss så hardt (sannsynligvis var det en kombinasjon av flere), men vi synes absolutt du burde gjøre mer av det. Inntil videre skal vi bare nyte denne visitten så lenge den varer. Husk at det er lov å ta det litt med ro mens vi jobber med å bygge oss opp til tøffe muskelhulker, slik at ikke arbeidet vårt blir forstyrret. Du vil vel ikke ha sinte og sure muskler?

Stor klem,
Musklene dine (mest de på forsiden av lårene, for vi er tøffest!)"

Så støl som dette er det altså lenge siden jeg har vært. Det er skrekkelig, og det er vidunderlig. Etter å ha krøpet under pleddet på sofaen etter jobb, hadde jeg egentlig bestemt meg for å bli der resten av kvelden. Dansing med stive og støle ben var ikke så superveldig forlokkende, og dessuten var jeg trøtt og kunne sovne hvert øyeblikk, og jeg hadde en ny episode av en slags sci-fi-serie tilgjengelig, så da måtte jeg se den. 40 minutter senere, da episoden var over og jeg nesten hadde sovnet, innså jeg imidlertid at jeg fremdeles kunne rekke den dansetimen jeg opprinnelig hadde planagt, dersom jeg kom meg opp av sofaen med det samme. Argumentene og motargumentene kranglet intenst med lynets hastighet i noen sekunder, før jeg sa høyt til meg selv "slutt å være pysete" (på min sjarmerende trøndersk) og dro meg avgårde.

En knapp halvtime senere befant jeg meg i sal 3 på Colosseum, klar for en ny time Burlesque. Det var vondt til å begynne med, men så snart jeg ble varm gikk smertene over. Stort sett, i alle fall. Igjen lot jeg meg forundre over hvor vanvittig sliten jeg faktisk ble av den timen, til tross for det rolige tempoet i dansingen. Koreografien var stort sett den samme som sist, noe jeg syntes var supert, for da ble det litt lettere å henge med, og jeg kunne fokusere mer på å perfeksjonere disse kvasielegante bevegelsene mine. Perfeksjonering av trinn betyr høyere intensitet, ingen tvil om det. Jeg følte meg som en svett, halvsmeltet geléklump som nærmest rant ut av salen etter at timen var over, og jeg kan love at klatreturen opp alle de tusen trappetrinnene etterpå var alt annet enn behagelig.

Det som derimot var behagelig, var den snikende følelsen av stolthet. Jeg kom meg til treningen i dag også, til tross for å egentlig ha fraskrevet meg tanken. I stedet for å sovne på sofaen i en times tid, danset jeg i en times tid. I stedet for å angre på at jeg ikke dro, er jeg fornøyd med at jeg gjorde det.

Jeg kan imidlertid ikke garantere for hva som skjer (eventuelt ikke skjer) i morgen. Hvis jeg blir enda stølere enn dette, kan det hende jeg må leke pyse for en dag, om ikke for min egen del, så i alle fall for musklenes del. De må jo få litt fred og ro til å restituere seg, stakkars. Samtidig er det jo nå hele to uker siden sist jeg var på yoga, og jeg vil få fryktelig dårlig samvittighet dersom jeg går glipp av min faste boksetime, så dette kan gå begge veier. Følg med og finn ut i morgen!

Hasteblogging

Jeg er sliten. Sliten og trøtt. Det er sent, det har vært en lang dag, og jeg burde vært i seng for en time siden. Jeg er også kjempefornøyd med dagens innsats.

Omsider i gang med ny runde PT-trening, og første time var i dag. For å være grei tillot jeg at vår avtalte time kl 16 ble utsatt til kl 17, men det innebar at jeg hadde en ekstra time å slå ihjel etter jobb. Dette resulterte i at jeg i siste liten kastet meg med på en 45-minutter med den alltid like fabelaktige Power-timen. Denne var ferdig akkurat tidsnok til at PT-Alex kunne fortsette torturen på meg rett etterpå. Jeg tror jeg kanskje ødela litt for planene hans, ettersom jeg nettopp hadde trenet masse styrke, men han var som vanlig kreativ og ga meg noen like jævlige (eller kanskje til og med enda verre) øvelser i statisk styrketrening. Mye planke, mye løfting på kroppsdeler og holde dem i ro i hundre år, litt balanse/styrke-greier (Kung Fu Panda lever ennå!), og helt til slutt litt krisebehandling av det som kanskje er verdens mest anspente og vonde nakke- og skulderområde. PT-Alex trykket på noen punkter som gjorde så vondt at jeg ble både kvalm og svimmel, men så føltes det mye bedre etterpå, så det var verdt det.

Alt dette kunne jeg skrevet mye mer detaljert og underholdende om, men jeg må bare komme meg i seng snarest. Håper på en mindre travel dag i morgen. Bloggen lever, og det gjør jeg og! (Såvidt.)

Claras mysterier

Jeg har omsider funnet et navn til pulsklokka mi. Hun heter nå Clara, oppkalt etter den nyeste følgesvennen til Doktoren i den fabelaktige serien Doctor Who. Det er jo nettopp det hun er - min følgesvenn - så jeg tenkte at det passer jo bra. Også er hun ny, akkurat sånn som karakteren Clara er i serien.

Clara er en dame med forunderlige meninger. På lørdagens spinningtime slet jeg som et uvær med å holde tritt med pulsprosentene på skjermen, uten å aldri helt klare det. I dag slet jeg også som et uvær av akkurat samme grunn, men i dag klarte jeg som regel å såvidt komme meg opp til det nederste tallet i frekvensen. Der vi for eksempel skulle ligge på 76% - 84% klarte jeg akkurat å legge meg på 76%, og da vi skulle ligge mellom 87% - 90% klarte jeg med nød og neppe å tyne meg opp til imponerende 88%. Det er jo hele 3% mer enn det meste jeg klarte på lørdag, og jeg aner ikke hva det betyr. Jobbet jeg hardere i dag? Var det fordi det var en lengre time denne gangen? Hadde jeg ikke festet sensorbeltet godt nok på lørdag? Festet jeg det feil i dag? Jeg har prøvd å spørre Clara, men hun bare blinker mystisk til meg, med noe som føles som en pulsklokkes ekvivalent av et lurt smil. Jeg har fremdeles mye å lære, ung padawan som jeg er.

Uten å henge meg alt for mye opp i tall (som jeg har en tendens til å gjøre, når jeg får tak i noen), kan jeg slå fast at dagens 70 minutter med Kjekke-Jonas kanskje var de hardeste jeg har hatt på lenge, om ikke noen gang. Jeg er helt sikker på at Clara har noe med dette å gjøre. Jeg merker at jeg tør å ta i mer, tør å kjøre meg selv hardere, når jeg ser at jeg fremdeles har mer puls å ta av, mer energi å gi. Litt forsiktig har jeg jo alltid vært. Alltid en smule redd for å presse meg selv FOR hardt, slik at jeg besvimer eller noe tilsvarende flaut og forstyrrende. (Marerittet mitt er at jeg skal ramle av sykkelen, bevisst eller ubevisst, og skape masse furore og bekymring blant instruktør og folk rundt meg, mens jeg ligger der på gulvet mellom to sykler i en lite flatterende stilling og tunga hengende ut av munnviken som en påkjørt pungrotte. Det hadde vært noe å blogge om, det!) Nå som jeg har Clara til å passe litt på meg, tør jeg imidlertid å slite litt ekstra når jeg kommer til det punktet hvor jeg tidligere ville begynt å roe ned fordi det ble for ubehagelig. Ikke i dag. I dag fortsatte jeg selv etter at det ble for ubehagelig, for Clara fortalte at jeg fremdeles hadde mer å gå på. Så hvis noen i salen syntes de hørte noe som minnet om en døende hest, så var det nok meg.

En superb spinningtime var heller ikke det eneste jeg gjorde i dag. Jeg jobber fremdeles med The Spark Challenge, på Fitocracy, som jeg nevnte i begynnelsen av april. Altså det korte treningsopplegget designet av selveste Arnold, som det er meningen at man skal utføre 15 ganger i løpet av måneden for å få et merke (en slags digital medalje, kan man si). Man kan velge mellom to opplegg, ett med øvelser kun med kroppsvekt, og ett med kjelebjelle og vektstang. I dag tok jeg den med kjelebjelle og vektstang, samtidig som jeg slengte inn litt benkpress. Skulderen min oppfører seg fremdeles tålelig bra, og jeg vet å smi mens jernet er varmt, altså. Og det hjelper. Jeg klarer fremdeles ikke å ta ordentlige push-ups, men i går kom jeg så nære som jeg aldri har vært før i mitt liv, og det var utrolig festlig. Så festlig at jeg har begynt å nynne på melodien "I Am Ironman" i tide og utide, selv om det er noe i overkant optimistisk. Men sann mine ord - én dag ...!

Spinning og veldedighet

Lørdag morgen. Etter en lang uke med varierende form og dårlig søvn var det særdeles lite behagelig å våkne av vekkingen klokken 9. Jeg motiverte meg imidlertid med tanken på nok en svett, jævlig og fabelaktig spinningtime med Super-Jan-Tore, og ikke minst vissheten om at jeg endelig skulle få prøve den nye, flotte pulsklokka som jeg fikk forrige helg. Som alltid gjorde det vondt å stå opp før klokken 10 på en helgedag (dessverre er jeg fremdeles et B-menneske), men som alltid var det også totalt verdt det. Jeg lengtet kanskje tilbake til senga mens jeg satt på T-banen, men så snart timen begynte fikk jeg andre ting å tenke på.

Jeg innså ganske tidlig at det å bruke pulsklokke øker intensiteten, i alle fall for mitt vedkommende. Jeg jobbet som en siklende gærning for å få pulsen min opp i den prosenten som var angitt på skjermen, men klarte det ikke helt, og jobbet derfor enda hardere. Jeg svettet som en hund i tropevarme (og jeg pleier ikke å svette mye), men lå konsekvent på 10% lavere enn det jeg ideelt sett skulle. På det aller meste klarte jeg å presse meg opp til 85%, og da trodde jeg nesten at jeg ikke ville overleve.

Likevel er jeg superfornøyd med dette. Jeg vet jo at ikke alle følger den standardiserte formelen for makspuls, og har nå trenet såpass mye kondisjon at jeg vet sånn omtrent hvor min ligger; litt lavere enn det formelen tilsier. Ifølge formelen burde min makspuls være 190 (220 minus alder, så nå kan de som er nysgjerrige regne seg fram til hvor ung/gammel jeg faktisk er), men jeg har så langt aldri klart å måle den høyere enn 167 (det var nok den gangen PT-Alex jaget meg sånn på tredemølla at jeg nesten kastet opp - et stolt øyeblikk med masse verdighet). Derfor er det greit dersom teknologien forteller meg at jeg ikke ligger på så høy prosent som den mener jeg skal, for teknologien vet ikke at jeg i utgangspunktet har ganske lav hvile- og makspuls. (Eller gjør den? I så fall må jeg visst skjerpe meg litt.)

Bortsett fra å vite akkurat det, så tror jeg imidlertid at denne pulsklokka vet mer eller mindre alt i hele verden. Den forteller meg dato, klokkeslett, puslfrekvens, prosent til makspuls, regner ut forbrenning av kalorier - ja, gjør i det hele tatt bortimot alt unntatt å servere meg middag og finne husnøklene for meg. Jeg er imponert! Jeg har blitt så glad i den allerede at jeg begynner å tenke på navn. Den må jo ha et navn, slik som alle dingsene mine har. Andre folk grumbler på navn til barna sine, hundene sine og kattene sine, mens jeg grubler på navn til dingsene mine. Akkurat nå er navnekreativiteten min noe tørr, så jeg får se det litt an. I mellomtiden er jeg åpen for forslag.

Dagens aktivitet var forøvrig ikke helt ferdig etter spinningen. I dag hadde jeg nemlig meldt meg til å være bøssebærer for Røde Kors (hvor jeg er med i hjelpekorpset), så da ble det to timer med vandring rundt på Majorstua rett etterpå, mens jeg prøvde å gi shopperne på gata nok dårlig samvittighet til å gi noen kroner til krigsofrene i Syria. Jeg kjente det godt i føttene etter de to timene, og litt i armene etter hvert som bøssen ble stadig tyngre (hurra for nordmenn som bryr seg!). Hvis du nå sitter der og tenker "pokker at jeg ikke var der akkurat da slik at jeg kunne donert litt," så kan jeg glede deg meg å dele denne vesle linken, hvor alle muligheter finnes fremdeles: Støtt Røde Kors sitt arbeid.

(Er det litt juks av meg å bruke bloggen for å samle flere donasjoner? Kanskje. Men det er ikke noe jeg gjør ofte, og det er til en veldig god sak, så jeg håper jeg blir tilgitt for det denne ene gangen. Jeg lover at det ikke skal gjenta seg.)

Nå som dagens gode gjerninger er vel overstått, er det på tide å vie oppmerksomheten til to av de beste tingene jeg vet om; middag og sofaen. Håper alle har en kjempefin helg, og at de som har finvær koser seg med det. Her i Oslo er det i alle fall sol. Hurra!

Dansetorsdag og boksefredag

Sist gang jeg prøvde noe nytt var i januar. Det begynner å bli noen måneder siden, og jeg har jevnt over blitt ganske komfortabel med mine mer eller mindre "faste" treningstimer. Derfor var det ekstra skummelt da jeg i går skulle prøve meg på noe jeg aldri hadde gjort før, en dansetime som het Burlesque.

Det hører med til historien at jeg er en ganske sjenert person, sånn i utgangspunktet. Jeg dusjer alltid hjemme etter trening, har aldri kortere skjørt enn til knærne, er småredd for å snakke med folk jeg ikke kjenner, og hele pakka. En klassisk katolsk pike med skyldfølelse, bare uten å være katolikk. Det å skulle "utforske min komfortsone", som det står i timebeskrivelsen, sitter derfor ganske langt inne hos meg. Men trening er ment å utfordre det som er komfortabelt, og hvis jeg kan jobbe litt med det psykiske samtidig som jeg kommer i bedre form, så er jo det en bonus. Derfor fikk jeg overtalt en av mine treningsvenninner til å bli med, slik at vi kunne kaste oss ut i det sammen. Det hjalp masse.

Timen begynte som de fleste timer jeg prøver for første gang, med meg helt bakerst i salen og innerst mot et hjørne, med rastløse, nervøse hender og et flakkende, usikkert blikk. "Herregud, hva gjør jeg her?" spurte jeg venninnen min, men hun var flink til å roe meg ned. Jeg så på alle de andre jentene foran meg - høye, slanke, grasiøse gaseller som så ut til å være skapt for en dansetime som dette. Selv følte jeg meg som vannbøffelen som prøvde å gjemme seg i sivet. Så begynte timen, og showet var i gang. Vannbøffelen skulle opp på land.

Det er med stor lettelse og fryd jeg kan fortelle at det gikk sånn cirka tusen ganger bedre enn jeg hadde fryktet. Panikken forsvant etter de første fem minuttene, da den ble visket bort av en behagelig rytme fra kul musikk, enkel og morsom koreografi, og en veldig avslappet og oppmuntrende instruktør. Halvveis gjennom timen kunne jeg ikke forstå hva i alle dager det var jeg hadde vært nervøs for, og storkoste meg i stedet med musikken og koreografien som jeg i stadig økende grad følte at jeg mestret. I tillegg til å være gøy, var det dessuten en ganske bra treningstime; jeg klarte å bli både tørst og småsvett og andpusten, til tross for at det ikke var kjempehøy hastighet på disse trinnene. Det viser seg at rolige, kontrollerte bevegelser kan være vel så tunge å utføre som kjappe, samtidig som de er lettere å huske. Superbra kombinasjon!

Min venninne og jeg var begge kjempefornøyde med timen, og er ikke i tvil om at dette skal vi bli med på flere ganger. En ny komfortsone er utforsket og overvunnet. En soleklar seier. Hurra!

Når det gjelder dagen i dag, fredag, valgte jeg å riste litt på rutinen min. I stedet for yoga ble det derfor styrketrening i forkant av boksetimen. Styrke er jo som kjent noe som jeg har alt for lett for å glemme å gjøre ofte nok, og jeg prøver innimellom små, desperate tak for å få en bedre rutine på dette. Dermed klarte jeg å snike til meg noen øvelser på større muskelgrupper, blant annet benkpress, og klarte det tålelig bra. Disse metallstengene som hører til stativene i styrkearealet er ganske tunge (for meg), så jeg trengte ingen vektlodd på den for at det skulle kjennes. Jeg så sikkert ikke nevneverdig imponerende ut der jeg lå på benken og løftet på en tom stang, men så var jeg ikke der for å imponere, heller. Pinglehulken slår til igjen.

Etter en god halvtime med styrketrening (og 20 intense minutter på elipsemaskin aller først) var jeg i grunn allerede litt sliten da boksetimen skulle begynne. Jeg kjente på kroppen at de kommende 60 minuttene ville bli lange, og det hadde jeg rett i. Den siste halvtimen begynte jeg å telle minutter (tabbe!), og det siste kvarteret gikk på ren viljestyrke. Men det er jo det som er veldig effektivt, er det ikke? Presse seg selv til man føler at man ikke orker mer, og så likevel fortsette litt til? Jeg innbiller meg å ha hørt noe sånt, i alle fall, og var stolt over å ikke ha gitt meg før timen var ferdig selv om jeg hadde aldri så lyst.

To flotte treningsdager har jeg nå lagt bak meg, og troen på meg selv stiger bittelitt for hver gang. Noe annet som stiger for hver gang, er behovet for å kjøpe meg egne boksehansker. Selv om senterets hansker er gode nok, er de også fulle av andre folks klamme håndsvette, og hver gang jeg tar dem av lukter det død og fordervelse av hendene mine. Hygienesykepleieren i meg har veldig lyst til å bade dem i klorhexidin (sprit), men jeg tror nok det enkleste bare vil være å kjøpe egne. Det skal visstnok ikke være så dyrt. Jeg må bare huske å gjøre det.

Frisk nok

Etter en natt med overraskende god søvn og en rolig morgen/formiddag på sofaen, dristet jeg meg til å gjøre noe lett husarbeid på kjøkkenet (som åpenbart har blitt forsømt over de siste fire dagene, og dermed led under hygieniske tilstander som potensielt kunne skape nytt liv). Da dette arbeidet gikk tålelig greit (jeg døde jo ikke), tenkte jeg at da ville det være greit for meg å dra tilbake til trening også. Hvis jeg er frisk nok til å gjøre husarbeid, så er jeg frisk nok til å trene litt. Derfor beholdt jeg reservasjonen til Power-timen som jeg så optimistisk hadde booket i går, men lovet meg selv å ta det rolig og forsiktig.

Måtehold er ikke alltid min sterkeste side når jeg først har fått noe treningsutstyr i hendene (slik var det ikke før, altså), men denne gangen var jeg egentlig ganske flink til det. Jeg gikk ikke noe særlig dypt på utfallene og brukte bare lette vekter (ingen oransje i dag). I tillegg lot jeg oppvarmingen på tredemølla være veldig rolig, med en hastighet på maks 5. Jeg følte meg sånn cirka som den late, dvaske nerden jeg er, men trøstet samvittigheten med at jeg var jo strengt tatt fremdeles litt syk.

Jeg er ikke 100% bra. Jeg snufser ennå, halsen klør, innimellom klarer et host eller et nys å presse seg fram, og jeg er litt slapp. Men jeg er bra nok til å sitte oppreist ved maskinen (ikke lenger laptop i fanget på sofaen), bra nok til å gjøre litt husarbeid og bake boller, og dermed bra nok til å begynne å trene litt forsiktig. Og det går jo framover. Jeg regner med å være enda bedre i morgen, og innen helgen skal jeg være på topp igjen.

Aller siste frist er en uke fra nå, når jeg skal starte opp med PT-timer igjen. Jeg klarte nemlig å dra meg til Colosseum i går for å signere ny kontrakt (med 10% rabatt, hurra!), og PT-Alex har lovet/truet med å kjøre meg hardt fram til sommerferien. Gode guder. (Han klarte til og med å overtale meg til å kjøpe 20 timer i stedet for 10, slik jeg hadde planlagt. For en snik, altså.) Tankene mine kverner mye rundt noe han har sagt tidligere, om å dra meg med ut på joggeturer. Jeg hater joggeturer. Tredemølle er akseptabelt, for der ser ikke folk hvor treg jeg faktisk er. Ute på joggetur kan alle se hvor sakte det går. Joggeturene rundt Sognsvann med Nina i fjor sommer var et eksperiment i trass, og det er ingen tvil om at jeg primært dro på grunn av forpliktelsen til min venninne og fordi jeg kunne bade etterpå. Selve joggingen kunne jeg gjerne vært foruten. På en annen side er det kanskje et signal om at jeg burde gjøre mer av det, når jeg misliker det så sterkt. Jeg mislikte jo trening generelt før jeg klarte å komme ordentlig i gang, og nå elsker jeg det. Det er altså håp for alt, og alle.

Nå håper jeg bare at jeg ikke gjorde noe veldig dumt i dag, og blir dårligere igjen i morgen som straff. Det hadde vært høyst upraktisk. Jeg har jo allerede lagt planer.

Noen ord fra sykesofaen

Kan man dø av forkjølelse? I så fall kan det hende jeg ikke har så lenge igjen å leve. Denne forkjølelsen

Hvis forkjølelsen var en katt og kunne snakke ...

føles i alle fall som om den prøver å ta livet av meg, og har vunnet flere slag allerede. Den vant et slag i går, da jeg tilbragte hele dagen på sofaen og ikke klarte å komme meg på svømming, som planlagt. Den vant et slag tidligere i dag, da jeg måtte dra hjem fra jobben bare få timer etter å ha krøpet meg opp og ut av huset (det fine med på jobbe på sykehus er at kollegene skjønner når de skal sende deg hjem). Til slutt vant den også et slag nå i kveld, da jeg for første gang i år måtte gå glipp av en Xycling Challenge-time.

Snufs.

Jeg snufser ikke bare fordi nesen min produserer mer væske enn man skulle tro var mulig, men vel så mye fordi jeg savner treningen min. Etter bare to dager på sofaen er jeg allerede lei, og hittil har det bare blitt verre, så det ser ikke lovende ut foreløpig. Én ting kan jeg imidlertid ikke gå glipp av, og det er avtalen jeg har med PT-Alex i morgen for å skrive ny kontrakt på flere timer. I morgen er nemlig siste dag av PT-dagene på Elixia, hvor man får rabatt på timene, så akkurat den avtalen kan jeg ikke utsette. Men det skal jeg klare. Den er ikke før utpå ettermiddagen, så jeg har hele natten, morgenen og formiddagen på meg til å bli litt bedre. Kanskje ikke bra nok til å kombinere kontraktsigneringen med en treningstime (slik jeg hadde planlagt), men i alle fall bra nok til å kunne møte opp. Det er verdt det.

Men jeg synes synd på meg selv nå, altså. Så innmari synd på meg selv. Jeg hadde endelig begynt å bli flink til å trene styrke igjen, og fått en pause fra muskelbetennelsen, og så kommer dette i stedet. Også akkurat NÅ, når jeg har en flunkende ny, superfin pulsklokke som jeg gleder meg til å bruke. Livet er ikke rettferdig. Stakkars, stakkars meg. Jeg er virkelig ikke flink til å være syk. All verdighet forsvinner som dugg for solen, her hvor jeg ligger som et slakt på sofaen og hoster, nyser, snørrer og ynker meg. Likevel er det et par småting jeg velger å være stolt over:

1. Jeg har ikke fulgt mitt vanlige mønster med å hamstre masse sykegodteri. Vanligvis er sykdom Den Store Syndsforlatelsen jeg gir meg selv når det gjelder min svakhet for søtsaker. Hvis jeg er syk, kan jeg spise så mye snop jeg bare vil uten dårlig samvittighet - men ikke denne gangen. Ikke så mye som en kjekspakke engang. Det er da noe. Jeg har faktisk blitt flinkere.
2. Jeg har vært flink til å drikke vann. I løpet av kvelden har jeg klart å tømme en hel drikkeflaske. Det er ikke egentlig i nærheten av så mye som jeg BURDE drikke, men det er mer enn hva jeg har pleid å få i meg ved tidligere sykdomsperioder.
3. Jeg har spist litt mat. Frukt, salatkylling, noen skiver loff. Stort mer trenger jeg vel ikke, når jeg ikke gjør annet enn å bare ligge her uansett. Likevel vet jeg at det ikke skader om jeg får i meg litt mer; jeg pleier å være veldig flink til å forklare pasienter (og syke venner) at det er viktig å spise når man er syk, selv om man ikke føler seg sulten, slik at kroppen har energi nok til å bli frisk igjen. Men jeg er altså ikke like flink til å følge mine egne råd. Jeg tror jeg skal dytte i meg litt mer salatkylling nå straks.

Egentlig blogger jeg jo bare når jeg faktisk har gjort noe, men ettersom det nå har gått noen dager siden sist jeg har gitt livstegn fra meg, tenkte jeg det var på sin plass å forklare hvorfor. Jeg håper imidlertid at jeg vil være tilbake igjen innen noen dager, og at neste innlegg kan handle om hvor tunge ("tunge") vekter jeg har løftet, i stedet for hvor mange pakker Kleenex (med balsam som eukalyptus-lukt) jeg har pløyet meg gjennom (2 stk siden i formiddag).

Cirka sånn føler jeg meg i dag.

Ja, også får vi håpe at jeg ikke dør, da. Det hadde vært litt kjedelig.

En takketale

For første gang på lenge sitter jeg her og er litt målløs. Jeg har begynt å skrive dette innlegget flere ganger, slettet, redigert, startet på nytt, redigert igjen. Jeg sitter her med kanskje verdens beste følelse, men ingen ord som helt kan rettferdiggjøre den. Jeg skal likevel prøve.

Det var spinningmaraton på Colosseum i dag. Jeg har gledet meg til det i et par ukers tid, men samtidig ikke vært helt sikker på om jeg faktisk skulle dra (mye på grunn av halebenet, delvis på grunn av hyttetur, og til slutt delvis på grunn av noe som føles som en gryende forkjølelse). Da jeg våknet ugudelig tidlig i morges til lyden av mobilalarmen, bestemte jeg meg omsider for å kjøre på. Hyttetur? Det kan jeg gjøre en annen gang. Forkjølelse? Trening er super medisin. Halebenet? Det fikk bare ha det så godt. Jeg tåler å ha det litt vondt, og da kan jaggu halebenet mitt tåle det også. Dessuten våknet jeg opp fra en drøm om at jeg var på spinningmaraton (som den ene av to instruktører, og i tillegg til å lede spinningen stekte jeg også pannekaker til deltagerne), og var blitt ekstra gira av det.

La det være sagt, både for gamle og nye lesere, at jeg er et B-menneske. Å si at jeg ikke liker å stå opp tidlig er en underdrivelse. Jeg avskyr å stå opp tidlig. Det gjør fysisk vondt i både kropp og sjel hvis jeg må krype ut av senga før klokken 10. Likevel gjør jeg det fem ganger i uka når jeg drar på jobb. Mine to hellige dager i uka, lørdager og søndager, eksisterer primært for at jeg skal kunne sove lenge, og jeg ofrer ikke de ekstra sovetimene for hva som helst. Spinningmaraton er imidlertid en av de tingene som kan få meg til å stå opp tidlig på en fridag. Dagens maraton begynte så tidlig som klokken 10 (vi ser problemet her, ikke sant?), men det var ingen hindring. Har jeg bestemt meg, så har jeg bestemt meg. Når maratonet i tillegg ledes an av "De 4 rustne herrer" (som er alt annet enn rustne, og jeg hadde lett giftet meg med hvem som helst av dem), sier det seg selv at dette ikke er noe man vil gå glipp av. Ikke engang for å kunne sove lenge. Så jeg kom meg avgårde, trøtt og jævlig. Det angret jeg ikke et øyeblikk på.

Når man møter ordet "spinningmaraton" så høres det kanskje kjedelig ut. Slitsomt og kjedelig. Du sitter/står på en sykkel i flere timer, uten å engang få gleden av å se omgivelsene endre seg og føle at du faktisk er på vei et sted, i en full spinningsal med mye varme og lite frisk luft. Når jeg ser det på den måten, så høres det nesten skrekkelig ut. Heldigvis finnes det andre måter å se det på. Jeg kan se på det som en utfordring. Eller som en mulighet til å koble ut tankene i flere timer mens jeg bare fokuserer på meg selv og helsa mi. Eller, som ofte er tilfellet på mitt kjære Colosseum, som et show. Når disse folka kjører spinningmaraton, gjør de det nemlig med stil. Jeg kommer kanskje til timen med søvn i øynene og en klagende kropp, men disse fantastiske instruktørene kommer med glimt i øynene, drivende musikk, mat og drikke og premier, og et traktorlass med godt humør og god humor. Her snakker vi høy wow-faktor, altså. Jeg må heller ikke glemme de mange kjempetrivelige menneskene som sitter i salen sammen med meg. Det er spesielt én dame der som har utmerket seg. Jeg har snakket litt med henne noen ganger tidligere, hvor hun har roset meg for at jeg trener så mye, og anbefalt meg å prøve sykkelsko. Det har jeg hatt veldig lyst til, men jeg er jo Tregheten selv, og har ikke kommet så langt ennå. I dag hadde imidlertid denne utrolig snille damen tatt med et ekstra par spinningsko, som hun tenkte at jeg kunne låne hvis de passet. Det gjorde de, og med litt (ganske mye) hjelp fikk jeg festet skoene til pedalene og var klar til å begynne. Når man bor i byen og ser mye kjipt kan det være lett å miste troen på menneskeheten, men heldigvis finnes det folk som dette, som gjør verden mye bedre igjen. For en kjempesnill ting å gjøre! (Skoene var faktisk veldig flotte å sykle med, så nå tror jeg virkelig jeg må få ut fingern og kjøpe meg et par.)

Klar for første time med sykkelsko.

I 150 minutter (2,5 timer) har jeg altså sittet og stått på en spinningsykkel og jobbet som et uvær, og selvfølgelig har det tidvis vært både slitsomt og vondt og jævlig (særlig med et pyse-haleben som mitt). Det jeg imidlertid husker etterpå er alle smilene, både fra meg selv og fra andre, de morsomme kommentarene, latteren, Jan Tores episke kostymer, den supre stemninga, og den utrolig gode følelsen av å ha utrettet noe bra. På toppen av det hele får vi ting. Gratis! (Som statlig ansatt på sykehuset er jeg ikke bortskjemt når det gjelder å få ting, så dette imponerer meg like mye hver gang.) I dag fikk vi både energidrikk og proteinbar, i tillegg til at gutta gikk runder i salen og serverte appelsinbåter og bananbiter. (Det var også en skål med sjokolade som gikk rundt en gang, og akkurat da brøt jeg godteforbudet mitt og tok en bit. Jeg følte at jeg fortjente den.) Til slutt var det loddtrekning fra en eske hvor alle billettene var samlet, og mange deltagere kunne gå hjem med fine premier. (På mitt første(?) maraton vant jeg et håndkle, og det var stor stas, husker jeg.)

Gratis energidrikk! (Kom veldig godt med.)

Jeg vant ikke noe i loddtrekningen denne gangen, men det trengte jeg ikke. Jeg fikk nemlig gave. Etter at alle øktene var vel overstått og vi var begynt å tøye litt ut, tok Jan Tore til ordet. Han begynte å snakke om at det var en person i salen i dag som var veldig inspirerende, som trenet så mye og jobbet så hardt for å nå sine mål. I et humoristisk øyeblikk av stormannsgalskap tenkte jeg "det er sikkert meg han snakker om, haha!", men da han videre fortalte at denne personen også blogget, stoppet latteren inne i hodet mitt. Det kunne vel ikke faktisk være meg han mente?

I heart U

Men jo, det var det. Foran en stappfull spinningsal stod en av yndlingsinstruktørene mine og roset meg (og bloggen min) opp i skyene, og de fire rustne herrer applauderte, og alle andre applauderte, og jeg måtte bruke all min viljestyrke for å ikke ta til tårene, for dette var helt utrolig rørende og jeg har aldri opplevd maken i hele mitt liv. Jeg var på ingen måte forberedt på at noe sånt skulle skje, og mange forvirrede tanker svirret rundt i hodet på én gang (den mest fremtredende av disse var kanskje "har jeg appelsinkjøtt mellom tennene nå?" mens jeg smilte) uten at jeg klarte å stotre fram stort mer enn en rekke "tusen takk." Ikke klarte jeg å komme fram for å få klem og gave heller, for jeg ante ikke hvordan jeg skulle få spinningskoene løs fra pedalene. Perfekt timing; følte meg kjempesmart! I stedet kom Jan Tore bort til meg, og overrakte både klem og gave; en kjempefin pulsklokke fra Polar. Midt i blinken, ettersom den gamle pulsklokken jeg arvet i fjor sommer for lenge siden takket for seg. Dette var fra alle på Elixia, fikk jeg vite, og visstnok følger de alle sammen med på denne bloggen så nå har jeg ikke prestasjonsangst i det hele tatt, altså.

Se så fin! 

Så her kommer takketalen til alle de fine Elixia-mennesker som leser dette og som har fått meg til å føle meg som en Oscar-vinner: Tusen, tusen takk for dette! Ikke bare for den superfine gaven, men for at dere i det hele tatt tenkte på meg og kom på idéen (eller er det min #1 fan Hanne som står bak det hele? Det skulle ikke forundre meg, for hun er gal.) og utførte den på en så elegant måte. Jeg smilte hele veien hjem etter disse timene - satt på bussen og stirret ut av vinduet og smilte som en tulling, og andre passasjerer så rart på meg, men det brydde jeg meg ikke om for jeg hadde nettopp kommet fra 150 herlige minutter på Elixia med verdens mest episke avslutning. Det var også veldig hyggelig å høre at så mange liker all denne galskapen jeg skriver, og synes den er inspirerende, og dette motivererer meg selvsagt til å fortsette. Da denne bloggen så dagens lyst for første gang i 2009 var det kun for min egen del, men nå skriver jeg like mye for dere som leser dette.

Det er nå seks timer siden jeg kom hjem fra spinningen, og fremdeles sitter jeg her og smiler. Smiler og skriver og føler meg fantastisk. Husker ordene, husker smilene, og kommer aldri til å glemme. Aldri. Jeg tror den viktigste dagen i mitt liv kan ha vært den desemberdagen i 2011 da jeg møtte Sandra på Majorstuen og hoppet på medlemstilbudet hun ga meg. Man kan si mye om innsatsviljen min og pågangsmotet mitt, men jeg hadde aldri funnet noen av delene hvis jeg ikke hadde hatt slike supre treningsforhold, med varierte og gode gruppetimer, fantastiske instruktører og kjempekule PT-er. Ingen nevnt, ingen glemt, men jeg elsker dere alle, og jeg ser fram til å fortsette eventyret i flere år framover!

Tusen takk!

Stooor klem fra meg! 

Fredagsgalskap

Det utroligste skjedde på jobben i dag; vi var tomme for pasienter før tiden, og fikk lov til å dra tidlig. Ikke kjempemye før tiden, bare et kvarter, men nok. For meg, som skulle rett på trening etterpå, ble det derfor ekstra tid å slå ihjel før yogatimen skulle begynne. Halvannen time, faktisk. Hva i all verden skulle jeg bruke all den tiden på, annet enn å dra hjem og snu i døra?

Jeg begynte med en spasertur, fra jobben til Elixia. Deretter tok jeg 10 minutters oppvarming på elipsemaskinen. Så husket jeg PT-Alex' forslag om å trene mer benkpress, så da gjorde jeg det. Etter benkpressen hadde jeg fremdeles en liten stund igjen, så jeg tok like greit noen styrkeøvelser for beina også. 10-15 minutter før timen skulle begynne, la jeg meg ned på matten i yogasalen og slappet av, mens jeg mentalt forberedte meg på de to timene med trening som straks skulle begynne. Videre fulgte min vanlige fredagsrutiene; en time med yoga og en time med kickboksing.

O hildrane du. Snakker om å bli sliten. Halvveis inne i kickboksingen følte jeg veldig for å legge meg ned i et hjørne og bare se på at sparringspartneren min jobbet, særlig etter å ha fått litt personlig coaching fra Mester Aristo som virkelig hevet intensitetsnivået mitt. For ikke å snakke om hvor sulten jeg var, der hvor klokken tikket forbi 1800, og det siste jeg hadde spist var tre youghurtnøtter klokken to.

Men så følte jeg meg sykt tøff etterpå, da. Og flink. Veldig flink. Også fordi jeg nå har kommet gjennom en hel arbeidsuke uten å spise snop. På kvelder hvor det å putte noe godt i munnen omtrent er den eneste trøsten jeg kan komme på, har dette vært vanskelig, men det har gått. Det er ingen tvil om at jeg både trøstespiser og kjedespiser når mørke, tunge dager kommer snikende, men nå er det slutt på det, i alle fall for en periode. Forhåpentligvis for alltid. Det hadde vært lettere dersom jeg hadde fått lov til å unne meg noe på lørdager, men det får komme senere. I stedet skal jeg prøve å fokusere på god mat, med karbohydrater og det hele. I morgen tenker jeg å lage lasagne, og det får være lørdagsgodt nok.

På en annen side ... Hva ville du si at boller og vafler faller inn under? Kan det være noe man kan kose seg med i moderate mengder, selv om man har en "godtestreik"? Her gjelder det å utforske hvert eneste potensielle smutthull, nemlig. ;)

Defying Gravity

Jeg synes å huske å ha bedt folk minne meg på å dra oftere på dansetimer. Ingen har gitt meg en slik påminnelse, og derfor har det nå gått mange uker siden sist jeg danset. Fy og skam. Det måtte jeg gjøre noe med i dag.

Etter forrige torsdags treningsfioasko, prøvde jeg på nytt i dag å komme meg til den mystiske Burlesque-timen. I dag slapp jeg overtid på jobb, og var 100% innstilt på at denne gangen skulle jeg komme meg avgårde. Så ble timen avlyst. Instruktøren skulle ha en danseforestilling ellerno. I stedet satte de inn Jazz Dance med instruktør Elen, som jeg vanligvis treffer på fredagsyogaen min. Det fungerte vel så bra for meg, så etter å ha spist en kanskje litt for stor middag (memo til meg selv: Man MÅ ikke ha hvitløksbaguett til absolutt ALT) kom jeg meg ut døra og rakk timen akkurat en halvtime senere.

Idet anlegget begynte å spille en upbeat versjon av Defying Gravity (fra Wicked, en av mine yndlingsmusikaler) forholdsvis tidlig, visste jeg at jeg var på riktig sted. Timen gikk kjempefort, mens vi danset oss gjennom det ene minuttet etter det andre, trinn for trinn. Det var snurring og hopping og bøying og eleganse (mer hos enkelte enn hos andre, ahem), og generelt super trening for kondisjonen, kjernemuskulaturen og ikke minst livslysten. For ikke å snakke om mestringsfølelsen når man endelig skjønner koreografien. Yey!

Jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen (mest til meg selv): Jeg må danse oftere.

Styrke og trapper

Etter én dag med kondisjonstrening og én hviledag var det på tide å komme meg tilbake til styrkerommet til yndlingsinstruktør Bjørn og hans Power-time. Som vanlig hadde jeg moderate smerter i muskelbetennelsen etter jobb, men nå som jeg sitter her hjemme og slapper av etter en treningsøkt med formidabel innsats (jeg har begynt å øke vektene igjen) kjenner jeg meg så godt som bra igjen. Jaggu. En skulle nesten tro at styrketrening var bra for musklene eller noe sånt.

Dagens økt begynte med 15 minutters oppvarming på ellipsemaskinen, før jeg danset meg til salen hvor gruppetimen ventet (og vinket til PT-Alex på veien, som lusket omkring og garantert savnet timene våre).

Jeg har altså begynt å legge på litt tyngre vekter igjen, mens jeg drømmer meg tilbake til den tiden da jeg brukte oransje (5 kg) langt hyppigere enn jeg gjør nå. I dag var faktisk første gang jeg brukte oransje vektlodd på ganske mange måneder, og det gjorde godt for både kropp og stolthet. Vondt, men riktig type vondt. De oransje vektloddene ble brukt på markløft, som trener primært ryggen og sekundært armene. I tillegg brukte jeg ett av de loddene til å trene triceps, og holdt i dag ut lenger enn forrige gang før jeg måtte jenke meg og bytte til noe litt lettere. Hvis jeg fortsetter å gjøre dette et par ganger i uka, vil jeg kanskje snart klare å ta alle repetisjonene på samme tyngde? Det hadde vært gøy.

Avslutningsvis gikk jeg hundre tusen trapper. (Jeg overdriver aldri!) Heisen på Colosseum er nemlig ute av drift denne uken og begynnelsen av neste, fordi den skal skiftes ut. Det betyr bonustrening for meg, og selv om jeg i forkant av treningen gruet meg masse til å skulle gå opp alle de trappene, har det gått ganske bra både i dag og på mandag. Jeg husker en gang jeg gikk opp de trappene og var døden nær da jeg kom til toppen. I dag ble jeg bare litt sliten, såvidt andpusten. En klar forbedring, og en jeg er veldig fornøyd med. Det hjelper jo selvfølgelig å være nesten 20 kg lettere enn jeg var den gang.

Nesten 20 kg. En av disse dagene skal jeg kunne fjerne ordet "nesten." Da blir det feiring.

På eventyr med halebenet

Det skal en skikkelig tøffing til for å dra på en 70-minutters spinningtime når man fremdeles har vondt i halebenet. Eventuelt en skikkelig idiot, alt ettersom. Min idiot-faktor nådde kanskje nye høyder i dag, da jeg bestemte meg for å la haleben være haleben og tvang meg opp på sykkelsetet åkke som. Det var jo første time med Kjekke-Jonas på tre uker, etter hele to påskemandagers fravær, så det kunne jeg naturligvis ikke gå glipp av. 

På den positive siden gjorde det litt mindre vondt enn forrige spinningtime, som jeg hadde på påskeaften (bare tre dager etter skaden). Det var jo flaks, for ellers hadde jeg kanskje ikke overlevd hele timen, og i alle fall ikke på samme intensitet. På den negative siden klarte jeg fremdeles ikke å holde like høy intensitet som jeg ellers ville gjort, ettersom nesten hver bevegelse (spesielt sittende) var død og pine, men Jonas ga oss beskjed om å være stolte av oss selv etter at timen var over, så da er jeg det. 

Blokkene på disse timene blir stadig lengre, samtidig som det blir færre av dem. Tidligere var det gjerne en 6-8 blokker på alt mellom 2-9 minutter på hver. I dag var det fire blokker, de to første på henholdsvis 5 og 6 minutter, den tredje på 14 minutter og den siste på heidundrende 24 minutter. For de som skulle være i tvil, så er 24 minutter lenge å holde på uten pause. Og jeg pauset ikke. Nemlig. Fordi jeg er så TØFF! (Og kanskje fremdeles litt høy på spinning-endorfiner akkurat nå.)

Men generelt går det gradvis bedre med halebenet, altså. Det bare tar tid. Lang tid. Jeg slo meg kanskje litt hardere enn jeg anslo (etter at den første "herregud har jeg brukket halebenet igjen?"-panikken hadde gitt seg), og må nok belage meg på at dette vil ta litt mer tid enn bare noen uker. Men det er greit. Så lenge det faktisk blir bedre, og ikke hindrer meg fra å trene, så er jeg fornøyd, jeg.

Styrke, muskelbetennelse og jobb

Nå som jeg har hatt fri fra jobb i et par dager, har muskelbetennelsen nok en gang tatt noen skritt tilbake. Gode nyheter for meg og treningen min, for det betyr at jeg kunne hive meg med på nok en Power-time på Elixia i dag.

Selv om det er skikkelig digg å gjøre styrketrening igjen, kjenner jeg at det ikke er noe jeg har gjort mye av på en god stund. Styrke har logisk nok blitt nedprioritert i flere måneder av hensyn til betennelsen, og det merker jeg nå at har satt sine spor. Jeg klarer ikke like tunge vektlodd nå som jeg gjorde før jeg sluttet å dra på de timene. Det er jo ganske naturlig, men det er nokså kjedelig selv om det er forståelig. Jeg håper jo nå å kunne trene styrke mer regelmessig framover, og dersom betennelsen blusser så mye opp igjen at det blir et problem, vurderer jeg å ta ut en sykemelding for å gi musklene en skikkelig mulighet til å bli helt bra igjen.

Det er nemlig ikke styrketreningen som trigger betennelsen; det er jobben. Det taler for seg selv når jeg etter én arbeidsdag har problemer med å trekke arbeidsskjorta over hodet og skifte til sivilt på grunn av smerter, mens jeg etter en styrkeøkt har det helt fint. Liten tvil om hvor problemet ligger da, altså. Så kanskje en sykemelding faktisk vil være på sin plass - dersom problemet kommer tilbake i like stor grad som før. Man skal jo passe på helsa si, er det ikke det de sier?

I am Ironfish

Nå er det to uker siden sist jeg besøkte bassenget på Domus Athletica. Som nevnt i forrige bloggpost har treningslysten vært noe redusert i det siste på grunn av søvnmangel, og etter forrige svømmetur hvor jeg nesten ble druknet av alle som plasket rundt meg, følte jeg veldig lite for å dra tilbake dit forrige helg.

Dette kompenserte jeg for i dag, ved å svømme dobbelt så langt og dobbelt så lenge som jeg pleier å gjøre. I stedet for 2 km på én time, svømte jeg i dag 4 km på to timer. Og i motsetning til sist gang jeg var der, var det ikke fullt av bøllete, plaskende mannfolk som tok opp all plass - ellers hadde jeg neppe holdt ut så lenge.

Denne galskapen om å doble svømmingen kom fra Fitocracy. Dette fabelaktige nettsamfunnet (som jeg tydeligvis ikke kan skryte nok av) har nemlig Achievements (oppnåelser) som man får hver gang man har nådd et konkret mål, og man får ekstra poeng av å tjene disse. En av disse oppnåelsene heter I am Ironfish, og den får du ved å svømme 4 km på én økt. Da jeg så denne, visste jeg at jeg måtte ha den, og da ble det slik. Det føltes som en evighet, og den siste timen begynte armer og ben å bli mer og mer støle, men det var ikke snakk om at jeg skulle kaste inn håndkleet før jeg var i mål.

Fra å ha begynt formiddagen med "jeg er trøtt og sliten, kanskje jeg bare skal droppe svømmeplanen for i dag" var det litt av en helomvending å komme til "ta deg sammen, nå drar du til bassenget og så svømmer du fire jævla kilometer." Jeg hadde i utgangspunktet mest lyst til å bare tilbringe hele dagen på sofaen, men fy pokker så glad jeg er for at jeg tok meg sammen. Jeg følte meg nærmest uovervinnelig da jeg forlot Domus Athletica etter de to timene, og det er fremdeles sant som det er sagt: Man angrer ikke på en treningsøkt. Jeg husker utallige ganger jeg har angret på at jeg droppet trening, men ikke en eneste gang har jeg angret på at jeg har dratt.

Jernfisken. Det er tittelen jeg kan smykke meg med etter dagens innsats. To timer, fire kilometer. Slå den, du!

Hverdagsproblemer

I går skulle jeg egentlig prøve meg på den skumle, mystiske Burlesque-dansetimen, men slik ble det altså ikke. Når halvparten av kollegene på jobb er sykemeldte, hender det at noen må jobbe overtid en gang i blant, og i går ble denne personen meg. Jeg MÅTTE strengt tatt ikke, men litt ekstra på neste lønning er alltid bra, så jeg aksepterte forslaget som ble presentert sammen med et par bedende øyne. Dermed utgikk torsdagstreningen, noe som av en eller annen grunn demotiverte meg litt for å trene i dag også, men det kunne jeg jo ikke ha noe av.

Imidlertid brøt jeg i dag tradisjonen med dobbelttime på fredager. I stedet for spinning eller yoga rett etter jobb, dro jeg i stedet til byen for å skaffe meg ny iPhone, noe jeg har ventet i flere måneder på å kunne gjøre. Det var verdt tiden, og jeg rakk likevel boksetimen med Aristo etterpå, og den timen alene er fremdeles en super treningsøkt, så jeg er ikke misfornøyd med det. Særlig ikke med tanke på at han fikk oss til å ta tusen styrkeøvelser for magen helt til slutt. Godt og vondt på samme tid.

Jeg har ikke vært så treningsmotivert denne uken som jeg vanligvis pleier å være. Flere ganger har jeg kommet hjem fra jobb, sovnet på sofaen og hatt episke kamper mot meg selv når det har vært på tide å dra meg opp igjen. Jeg har jo klart det (bortsett fra i går, men det var mest på grunn av overtiden på jobb), men det har vært ekstra slitsomt og smertefullt. Jeg vet utmerket godt at dette skyldes søvnproblematikken som sitter godt fast nå for tiden; det er unektelig et problem at jeg konsekvent ikke klarer å sovne før i 1-2-tiden om natten når jeg må stå opp litt over klokken 6 om morgenen igjen. Kroppen får ikke hvilt skikkelig og restituert seg, og dette gir dårligere treningsresultater samt en mer sliten og mindre motivert Vero. Søvnproblematikken henger sammen med depresjonen, og kommer og går i perioder, uten at jeg ennå har klart å finne ut hvordan jeg kan fikse det. Det spiller ingen rolle om jeg legger meg kl 22 eller ved midnatt, søvnen kommer uansett ikke før litt utpå natten. Jeg får bare håpe denne runden snart er over, før jeg eventuelt sliter meg selv helt ut.

Likevel, i en lang og tung hverdag med underbemanning på jobb, muskelbetennelse, halebensmerter og søvnreduksjon, forblir treningsøktene ukas ubestridte høydepunkter. Hvis det ikke hadde vært for treningen, hadde jeg ikke gjort noe annet etter jobb enn å ligge på sofaen og se på TV, spille xbox eller slumre. Man kan vel si at det er treningen som gir meg følelsen av at jeg lever, og det er ikke verst, bare det.

Siste PT-time

Det var med stor vemodighet jeg i dag dro til min siste time med PT-Alex. De 20 timene har gått alt for fort, selv om jeg har klart å strekke dem ut over mange måneder. Dessverre har jeg ikke råd til å kjøpe flere timer akkurat nå, så nå er det slutt på PT-trening for en stund. Det finnes imidlertid lys i enden av tunnelen. Om et par uker har Elixia kampanjedager, og da gir de rabatt på PT-timer. Derfor avtalte vi en time den dagen for å skrive ny kontrakt, slik at jeg får det litt billigere, og så starter vi opp om igjen i mai måned. Denne gangen blir det riktignok bare 10 timer, for det er alt jeg har råd til i denne omgang, men så får jeg se etter sommerferien om jeg kanskje kan investere i flere da. Nå som jeg vurderer å begynne i turnusstilling til høsten, har jeg jo muligheten til å tjene litt mer enn jeg har gjort hittil, så da kan det løse seg.

I dag fant vi ut at jeg nå klarer å hoppe. Det kunne jeg ikke før. Jeg skulle stå på gulvet mellom to stepkasser, og så hoppe rett opp på dem, med én fot på hver, 20 ganger. Pause. 20 ganger til. Pause. 15 ganger. Pause. 20 ganger til. Merk at når jeg skriver "pause," så betyr det egentlig "pause fra hoppingen mens vi gjør andre slitsomme ting i stedet" - ting som planken (død og satan!), boksing (yey!), vektløfting (au! men også yey!) og - for første gang på kanskje en million år - hoppetau (mer hopping, altså). Jeg forbauset oss begge ved å beherske hoppetauet mye bedre enn noen av oss hadde forventet. Jeg antar det er litt som å sykle; har man først lært det så sitter det. Jeg hoppet mye hoppetau da jeg var liten. Alt dette akkompagnert av min episke Powow!-liste på Spotify, naturligvis.

Selv om det er leit at dette var siste time på en måneds tid, så hjelper det at jeg vet at jeg skal starte opp igjen. Det gikk jo omtrent en måned mellom siste time før jul og første time etter nyttår, så det blir jo ikke så veldig annerledes. Mai og juni blir imidlertid to harde måneder økonomisk, men det er det garantert verdt, så da får jeg bare leve på vann, brød og gulrøtter i noen uker. Det har kanskje kostholdet mitt godt av uansett, særlig etter de ekstreme utskeielsene jeg har hatt nå i påskeuka.

Apropos kosthold, så har Alex gitt meg godteforbud igjen, fram til vi gjenopptar timene våre. Lørdagene i april er derfor offisielt avlyst. Lørdagssnopet mitt vil bestå av en god og mindre sunn middag (taco, lasagne, pizza, e.l.) og frukt. Hvis jeg klarte tre uker før påske, så burde jeg klare fire uker framover nå, også. Problemet er bare hva jeg skal gjøre med godterirestene som ligger i påskeeggene ... Å kaste godteri er jo nærmest blasfemisk, så det går vel ikke an. Forslag?

Mens jeg sitter her har jeg også problemer med å bestemme meg for hva jeg skal gjøre i morgen. Det er nemlig flere ting som frister. På Bjørvika kjører de en joggetime, som kan være morsom nå som jeg faktisk har begynt å få kondisjon. Den begynner imidlertid bare 45 minutter etter at jeg er ferdig på jobb, så det kan bli stress. Et annet alternativ er Crossing kl 17:30, evt kombinert med TRX 18:30, for slik å få både kondisjons- og styrketrening. På Colosseum, imidlertid, har de en dansetime kl 18:15 som heter Burlesque. Den har de hatt tidligere også, men den har vært borte en stund. Har aldri prøvd den, men den høres litt småskummel og morsom ut. Dessuten er det lenge siden jeg har vært på en dansetime. Dette er altså mine 3-4 toppkandidater, og jeg aner ikke hva jeg skal velge. Når jeg sliter med å velge, blir jeg litt som et rådyr i billys på veien, og fryser fast helt til det er for sent å gjøre noe som helst, og det vil jeg helst unngå. Hvis noen kan fortelle meg hvilken time jeg skal ta, blir jeg derfor svært takknemlig. Dere har fram til i morgen kl 14:30 til å gi meg ordre. I mellomtiden håper jeg alle får en god natt med masse fine drømmer! :-)

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

En fjerdedel av året er allerede forbi, og selv om jeg elsker at det endelig er vår i luften, er jeg mildt sjokkert over hvor fort denne tiden til stadighet går. Tre treningsmåneder er allerede fullført, og nå er det bare tre igjen før sommerferie. Med en viss skuffelse må jeg nok innse at jeg ikke vil rekke å bli så "fit for beach" som jeg skulle ønske innen da, men jeg får i det minste stå på og gjøre så godt jeg kan. Resultatet vil uansett være en bedring fra i dag, og det er jo det viktigste. 

April, altså. Måneden hvor alles hellige nyttårsløfter ligger døde og begravet i grøftekanten, og treningsinstitusjoner prøver å gjenopplive disse ved hjelp av diverse motiverende tiltak. Selv om motivasjonen min fremdeles står mirakuløst sterkt hos meg, står jeg ikke tilbake for å benytte meg av disse tiltakene når jeg uansett har de tilgjengelige. 

Det første finner jeg hos Elixia. I år som i fjor kjører de sin 25/90-kampanje, som skal motivere medlemmene til å trene minst 25 ganger over 90 dager. I fjor eide jeg kampanjen og klokket inn over 50 treningsdager i løpet av perioden, og jeg akter ikke å være dårligere i år. I fjor fikk vi en toalettmappe for hver 25. treningsøkt. I år får vi gi bort tre gratis treningsdager for hver 10. treningsøkt. Jeg aner at mange gratis treningsdager til venner og bekjente er på vei i min retning, så hvis dette skulle være av interesse for deg, er det bare å ta kontakt. (Elixia har lokaler også i Trondheim.)

Det andre motivasjonstiltaket er det Fitocracy som står bak, i samarbeid med ingen ringere enn Arnold Schwarzenegger. Her har de nemlig lagt hodene i bløt og kokkelimonket seg fram til kampanjen The Spark Challenge, som jeg helt ærlig synes er et supert tiltak. Det koster ingenting, og krever ikke annet enn at du er registrert hos Fitocracy. Her finner jeg et par programmer som ligger lett tilgjengelige på siden min, og som jeg kan gjøre hver dag. Det ene programmet kan jeg gjøre hjemme uten noe som helst utstyr, mens det andre krever et par elementer som alle treningssentre med respekt for seg selv har. Den viktigste motivasjonen her ligger ikke så mye i belønningen for min del (selv om badges er kult og muligheten til en personlig hilsen fra Arnold er episk), men vel så mye i motivasjonen, rådene og samholdet jeg finner blant alle andre som deltar. Fitocracy er nemlig et veldig aktivt samfunn, og det å kunne kommunisere med andre som er i samme båt som meg er ofte veldig givende. The Spark Challenge er enda en ting som man kan knyttes gjennom, og dette gir motivasjonen et ekstra puff - en ekstra "spark," så å si. Anbefales! 

Så noen ord om hva jeg har gjort i dag. Jeg krøp motvillig ut av sengen litt over klokken 10 i morges, etter nok en natt med bare halvparten så mye søvn som jeg trenger (sover dårlig nå for tiden, takk til depresjonen for det). Dette for å rekke en time med Crossing som begynte klokken 11. Crossing er, som jeg tror jeg har nevnt en gang for et par måneder siden, en gruppetime på ellipsemaskin med instruktør. Den kjøres sammen med spinningtimen, og så kan man velge om man vil sitte på sykkel eller stå på ellipsemaskin. Jeg foretrekker generelt sykkel, men av hensyn til halebenet valgte jeg stående svetting denne gangen. 

Etter en time med dette avsluttet jeg med et kvarter på tredemølla. Fitocracy har nemlig et merke (man får merker for diverse konkrete ting man oppnår, i tillegg til ekstra poeng) for å løpe 1.6 km på 12 minutter, og det hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle klare. Det innebar å holde et joggetempo gjennom hele denne tidsintervallen, uten pause. 12 minutter uten pause gjorde vondt. Særlig når jeg begynte på hastighet 8, gradvis skrudde den opp til 8.5, og de siste par minuttene lå på 9. Jeg var slettes ikke sikker på at jeg kom til å klare det, men så syntes jeg at jeg hørte PT-Alex stå ved siden av og heie på meg, og det holdt akkurat til å få meg i mål. Pulsen lå på 165, som er tett oppunder makspulsen min, og jeg vet at PT-Alex ville vært kjempefornøyd hvis han faktisk hadde vært der. Så utholdende tror jeg aldri jeg har vært før. Kudos! 

Det siste av dagens aktiviteter ble gjort hjemme på stuegulvet, da jeg kjørte kroppsvektrutinen for The Spark Challenge, som bestod av fire sett knebøy, armhevinger, planke, jumping jacks, utfall og hofteheving. Dette skal jeg altså prøve å gjøre hver dag denne måneden, eventuelt variere med det andre programmet - i tillegg til det jeg vanligvis gjør. Disse øvelsene tar jo ikke lang tid, så det burde gå helt fint. 

Så gjenstår det bare å ta farvel med påsken. Jeg har hatt 10 deilige fridager fra jobb, men i morgen er det tilbake til høygiret. Det er også tilbake til et strengere kosthold, slik jeg hadde i de tre ukene før påsken. De siste fire dagene har jeg mumset unevnelige mengder sjokolade og snop, men nå er det slutt. Jeg har masse rester igjen, som skal få ligge i fred fram til lørdag kommer, og som sannsynligvis kommer til å vare i noen lørdager framover. Akkurat nå er jeg faktisk så lei av godteri at jeg føler det ikke vil by på noen problemer i det hele tatt. 

Avslutningsvis kan jeg nevne at halebenet er på bedringens vei. Jeg synes ikke det går kjempefort, men det er i alle fall på et helt annet nivå enn da jeg fikk brudd for et par år siden, så jeg er nå 99% sikker på at det ikke er snakk om noe brudd denne gangen. Regner med å bli tilnærmet bra igjen i løpet av uken. 

Håper alle har hatt en superfin påske, med mye godt og uten skader! ;-)