En vennlig hilsen fra musklene mine

"Hei kjære Vero.

Vi ville bare stikke en liten tur innom for å minne deg på at vi finnes, og at vi er glade i deg. For å være sikre på at du mottar budskapet, prøver vi derfor å være veldig tydelige, ettersom vi vet at du ikke akkurat er verdensmester i å ta subtile hint. Du tror kanskje at vi hater deg og vil deg vondt, ettersom vi torturerer deg på denne måten (ja, vi har lagt merke til hvordan du skjærer grimaser hver gang du beveger bena dine), men egentlig er denne smerten en kjærlighetserklæring. Takket være galskapen din i går, er vi akkurat nå i ferd med å vokse oss større og sterkere, og det er jo bra. Beklageligvis er ikke denne prosessen så veldig behagelig, men vi håper du vil huske at det er en relativt kortvarig pine som på sikt vil gjøre livet mye bedre - litt som å gå til tannlegen.

Det er i grunn lenge siden sist vi hadde anledning til å besøke deg med så sterke smerter som nå, så vi synes virkelig det var på tide. Vi vet ikke nøyaktig hvilke av øvelsene du gjorde i går som rammet oss så hardt (sannsynligvis var det en kombinasjon av flere), men vi synes absolutt du burde gjøre mer av det. Inntil videre skal vi bare nyte denne visitten så lenge den varer. Husk at det er lov å ta det litt med ro mens vi jobber med å bygge oss opp til tøffe muskelhulker, slik at ikke arbeidet vårt blir forstyrret. Du vil vel ikke ha sinte og sure muskler?

Stor klem,
Musklene dine (mest de på forsiden av lårene, for vi er tøffest!)"

Så støl som dette er det altså lenge siden jeg har vært. Det er skrekkelig, og det er vidunderlig. Etter å ha krøpet under pleddet på sofaen etter jobb, hadde jeg egentlig bestemt meg for å bli der resten av kvelden. Dansing med stive og støle ben var ikke så superveldig forlokkende, og dessuten var jeg trøtt og kunne sovne hvert øyeblikk, og jeg hadde en ny episode av en slags sci-fi-serie tilgjengelig, så da måtte jeg se den. 40 minutter senere, da episoden var over og jeg nesten hadde sovnet, innså jeg imidlertid at jeg fremdeles kunne rekke den dansetimen jeg opprinnelig hadde planagt, dersom jeg kom meg opp av sofaen med det samme. Argumentene og motargumentene kranglet intenst med lynets hastighet i noen sekunder, før jeg sa høyt til meg selv "slutt å være pysete" (på min sjarmerende trøndersk) og dro meg avgårde.

En knapp halvtime senere befant jeg meg i sal 3 på Colosseum, klar for en ny time Burlesque. Det var vondt til å begynne med, men så snart jeg ble varm gikk smertene over. Stort sett, i alle fall. Igjen lot jeg meg forundre over hvor vanvittig sliten jeg faktisk ble av den timen, til tross for det rolige tempoet i dansingen. Koreografien var stort sett den samme som sist, noe jeg syntes var supert, for da ble det litt lettere å henge med, og jeg kunne fokusere mer på å perfeksjonere disse kvasielegante bevegelsene mine. Perfeksjonering av trinn betyr høyere intensitet, ingen tvil om det. Jeg følte meg som en svett, halvsmeltet geléklump som nærmest rant ut av salen etter at timen var over, og jeg kan love at klatreturen opp alle de tusen trappetrinnene etterpå var alt annet enn behagelig.

Det som derimot var behagelig, var den snikende følelsen av stolthet. Jeg kom meg til treningen i dag også, til tross for å egentlig ha fraskrevet meg tanken. I stedet for å sovne på sofaen i en times tid, danset jeg i en times tid. I stedet for å angre på at jeg ikke dro, er jeg fornøyd med at jeg gjorde det.

Jeg kan imidlertid ikke garantere for hva som skjer (eventuelt ikke skjer) i morgen. Hvis jeg blir enda stølere enn dette, kan det hende jeg må leke pyse for en dag, om ikke for min egen del, så i alle fall for musklenes del. De må jo få litt fred og ro til å restituere seg, stakkars. Samtidig er det jo nå hele to uker siden sist jeg var på yoga, og jeg vil få fryktelig dårlig samvittighet dersom jeg går glipp av min faste boksetime, så dette kan gå begge veier. Følg med og finn ut i morgen!