Prioriteringer

Noen ganger innebærer trening å dra meg ut av sofaen og bekjempe min egen latskap. Andre ganger innebærer det prioriteringer.

Jeg er økonomiansvarlig i en studentforening på skolen min, og i ettermiddag skulle vi arrangere filmkveld for studentene. Jeg prøver å være mer sosial med medstudenter enn jeg har pleid å være tidligere, men det er vanskelig, og derfor er slike små arrangement som det i dag egentlig ganske bra for meg. MEN - det kolliderte med spinningtimen.

Det har ikke vært noe spinning siden fredag forrige uke, altså for seks dager siden. Det vil sannsynligvis ikke bli noe i morgen eller lørdag heller, fordi jeg trolig vil være på tur til København med båten. Søndag er tiltenkt neste styrkeøkt. Så i dag ble stående igjen som eneste mulighet denne uken. Det ble et hardt valg.

Til syvende og sist endte jeg opp med å velge spinning. Det var flere faktorer som ledet meg dit, men den viktigste var nok helsen. En time med kondisjonstrening trumfet det å sitte og se på film og spise potetgull og popcorn i to timer. Mer aktivitet og færre kalorier > Mindre aktivitet og flere kalorier. Det er kanskje en litt kjedelig måte å tenke på, men jeg føler det er nødvendig. Og jeg overlever uten en filmkveld på skolen, men jeg vet ikke om rumpa ville overlevd en spinningtime neste uke hvis jeg ikke hadde kommet meg på denne nå i dag. Den er jo så sart og skjør, stakkar.

Ble det en bra spinningtime? Absolutt. Jeg kjenner at beina er slitne nå. Og jeg svettet til og med, små fuktige perler fra både pannen og armene. Wow.

Nå sitter jeg igjen med en god følelse, og synes absolutt at jeg valgte riktig. Ikke minst kan jeg nå sitte komfortabelt og avslappet i sofakroken resten av kvelden og spille Mass Effect, med god samvittighet. Det ville jeg nok kanskje ikke hatt hvis jeg hadde kommet rett fra filmkveld og masse potetgullknasking.

Jeg husker en periode for 4-5 år siden hvor jeg var utrolig flink til å prioritere trening på jevnlig basis. Jeg håper dette er et tegn på at jeg kanskje er på vei dit igjen.

Bedre sent enn aldri

"Never miss a Monday" gikk ikke helt gjennom hos meg denne uka heller, til tross for alle mine gode intensjoner. Jeg hadde planlagt en zumbatime mandag ettermiddag - helt til jeg litt utpå formiddagen husket at jeg skulle på et 4-timers kurs i bokføring (av alle ting) den ettermiddagen. Da var det allerede for sent å rekke noe egentrening før kurset, og etter kl 21 var jeg alt for trøtt og utslitt. Det var med et lidende sukk jeg vinket farvel til zumbatimen da jeg innså dette. Kanskje neste mandag?

I går kom også logistikk i veien i form av Andre Avtaler™, da jeg hadde gruppearbeid på skolen om formiddagen (og beklager, men trening om morgenen vil aldri være aktuelt for meg. Jeg trenger de timene til å ta igjen søvn), etterfulgt av en time i blodbanken for å gi blod. Det er veldig dumt å trene etter at man har blitt tappet for en halvliter, for da er ikke overskuddet på topp, man er litt svakere, blodtrykket er lavere og er man skikkelig uheldig kan man besvime. Nei takk.

I dag hadde jeg heldigvis (dessverre?) ingen unnskyldninger igjen, så da ble det endelig en ny styrkeøkt. Jeg kjørte på videre med samme Boot Camp-rutine som jeg har holdt meg til i de siste ukene, og dristet meg i dag til å øke noen vekter. Ikke mye, men det er jo hele poenget - snike inn ett kilo her og ett kilo der så det ikke merkes så godt. I både knebøy og markløft økte jeg vektstangen fra 25 kg til 27,5 kg. Jeg satser på å komme meg opp til 30 kg om et par uker. Det blir en stor milepæl som jeg ikke har sett på lenge, og jeg gleder meg.

I tillegg til dette økte jeg vekten på min triceps-øvelse fra 6 til 7 kg. Det ser ikke mye ut på papiret, men armene mine la merke til det. De lot til å akseptere det, om enn med litt syting og klaging.

Sakte (veeeldig sakte) men sikkert prøver jeg å øke tiden på mine tre runder i planke. Forrige uke var det 60 sekunder, 30 sekunder og 40 sekunder. I dag ble det 60 sekunder, 30 sekunder og 50 sekunder. Mot slutten av neste uke håper jeg på 60 + 30 + 60. Eller kanskje 60 + 40 + 50. Av en eller annen grunn synes jeg alltid den midterste er den verste. Kanskje fordi jeg er mest uthvilt ved den første, og den siste gir meg "kom igjen, aller siste innsats"-adrenalinet som booster utholdenheten? Jeg vet ikke. Treningspsykologi er spennende og mystisk.

Jeg skal innrømme at det satt litt langt inne å komme meg til Elixia i dag, og jeg er usikker på om jeg ville klart det hvis jeg ikke hadde fått litt oppmuntring fra kjæresten og en venninne. Det viser hvor stor forskjell litt støtte kan utgjøre, og jeg er alltid takknemlig for ethvert oppløftende og motiverende ord. For alle andre dager finnes det bilder som dette:

Lørdagsoverraskelsen

Så jeg var ikke helt sikker på om jeg skulle trene i dag eller ikke, men jeg endte altså opp med å pelle meg avgårde likevel. Takket være litt mental overtalelse fra meg selv ("Jeg må jo en tur ut uansett for å handle mat") og oppmuntring fra kjæresten kom jeg meg tilbake til Elixia for en time med styrketrening.

Samme program som tidligere, med minimalt av økninger. Den eneste forskjellen i rutinen var at jeg nå brukte 3 kgs manualer til utfall i stedet for 2 kg. Jeg klarte også å legge til 10 sekunder på det siste settet av planken. Ellers var alt annet identisk til tirsdag, og det er helt greit. Jeg har på ingen måte behov for å manisk øke vektene hver gang, spesielt ikke på de store muskelgruppene. Jeg er redd for skader og overbelastning, så det er best å ta det trygt og rolig.

Det viktigste er fremdeles at jeg kommer meg ut døren og gjør noe. At jeg faktisk klarer å gjøre noe som gir en reel uttelling er bare en bonus.

Men NÅ tar jeg definitivt helgepause, og bestemmer allerede nå at morgendagen blir viet utelukkende til Mass Effect. Jeg har til og med kjøpt inn middag til i morgen i dag, så jeg slipper å dra ut og handle. Alt er planlagt til perfeksjon. Vero skal hvile.

Så nå, nok en gang: God helg!

Går det likar no?

Dette er en spesiell dag som trenger en liten ekstra markering. Hva er så spesielt med den? Vel, et par ting:

1. Jeg klarte å pause Mass Effect Andromeda (igjen!) for å dra på trening. Det er altså to dager på rad hvor jeg har kommet meg til Elixia til tross for dette spillet som scorer rimelig høyt på avhengighetsskalaen. Wow.

2. Med dagens økt har jeg nå klart å trene fire dager denne uken. Ikke bare det - dette er andre uke på rad hvor jeg gjør det. For 2012-Vero var dette ingenting, men for 2016-Vero var det fullstendig håpløst. Jeg begynner å føle meg som meg selv igjen - og det føles fantastisk. 2017-Vero kan skimte et håp i horisonten.

Som forrige fredag ble det spinning i dag også. Det var ekstra motiverende å komme meg til den timen i dag siden jeg måtte gå glipp av spinning på onsdag. Det kan ikke gjentas ofte nok: Går det for lang tid mellom hver økt, så får man vondt i rumpa. Etter en ukes avbrekk slapp jeg unna med å bare kjenne et snev av ømhet, noe jeg delvis skylder på at jeg brakk halebenet en gang i tiden, og slike brudd heles sjeldent 100%. (Alt som innebærer sitting har potensiale for å gjøre mer eller mindre vondt, avhengig av varighet og hardhet.)

Fornøyd med dagens innsats tar jeg nå helg, tenker jeg. Jeg har vurdert å ta en ekstra styrkeøkt i morgen, men er redd for å kjøre på for hardt etter knappe to uker tilbake i aktivitet. Jeg lar det stå åpent inntil videre, og ser an dagsformen i morgen. Det hadde vært kult om jeg orket, men det er også helt greit hvis jeg ikke gjør det. Jeg er fremdeles fornøyd med disse fire dagene jeg har klart.

God helg, folkens!

Et lite mirakel

Dette er en dag jeg har gledet meg til i mange måneder, ja til og med år uten at jeg visste nøyaktig hvilken dato det ville bli. I dag kom nemlig endelig Mass Effect Andromeda ut, og jeg har sittet som klistret til sofaen og min PS4 mesteparten av dagen.

Jeg skriver "mesteparten," for her kommer det lille mirakelet jeg hintet om: Jeg klarte faktisk å rive meg løs for å dra på trening. Faktisk. Meg.    Trening > Mass Effect. Jeg er fremdeles i sjokk.

Det må være litt av en motivasjonsbølge som har feiet over meg når jeg er i stand til å ofre noe så viktig og fantastisk som premierespilling av Andromeda for å dra på trening. Og det er det kanskje. Tanken på å gå glipp av en treningsdag for å utelukkende sitte på ræva i sofaen hele tiden gjorde meg rett og slett litt ukomfortabel. Så jeg argumenterte litt med meg selv, og kom fram til at spillet forsvinner jo strengt tatt ikke - men det gjør treningsmulighetene.

Så jeg dro. Dessuten er det torsdag, og som dere kanskje husker fra forrige uke, så var torsdag den dagen hvor jeg var på den fantastisk avslappende yogatimen. Jeg har gledet meg til denne i en uke. Men ettersom denne timen strengt tatt innebærer minimalt med faktisk trening, valgte jeg å være der en halvtime før, så jeg kunne få inn 30 intensive minutter på elipsemaskinen først. Så det gjorde jeg. Sjokkert? Jeg også.

Og det stopper ikke her. I morgen akter jeg nok en gang å ta en pause fra spillet for å dra på en spinningtime. Dette er jo rene, skjære galskapen, litt sånn som den jeg hadde i 2012 og 2013. Jeg har ventet lenge på å få igjen litt av denne galskapen, så dette er overhodet ikke en klage. Jeg bare håper den blir værende en stund.

Enkelt og greit

Onsdag ble en ganske travel dag, hvor planlagte elementer kom som perler på snor. Jeg hadde et veldig viktig gruppemøte med gruppearbeid på skolen fra 16 - 18, og deretter avtalt rollespill fra 18 og ut kvelden. Den planlagte spinningtimen på ettermiddagen måtte derfor dessverre kanselleres.

Dette syntes jeg var dumt, for jeg befinner meg endelig i en periode hvor jeg har litt overskudd og energi, og faktisk har lyst til å trene (stort sett). Derfor bestemte jeg meg for å poppe innom Elixia på formiddagen i stedet. Ettersom det er dårlig med gruppetimer om formiddagen, ble det derfor bare 50 minutter med meg og elipsemaskinen, noe som ble litt kjedelig i lengden, men var helt okay. Jeg holdt meg på en forholdsvis høy intensitet, klarte til og med å svette litt, og kunne kjenne det i bena etterpå. Ifølge maskinen, basert på min puls, alder og vekt, tok disse 50 minuttene knekken på 650 kalorier - ikke at jeg stoler på at dette tallet er riktig, men det er en fin tanke.

Forøvrig hadde jeg rett i at ukens vekt ikke ble et hyggelig gjensyn. Jeg må nok skjerpe meg fra nå av.

Never miss a Monday?

Et gammelt jungelord sier "Never miss a Monday." Det handler om å starte en ny uke sterkt, og å ta kontroll over den med det samme. Jeg liker tanken, og prinsippet, selv om man selvsagt ikke alltid kan ta det bokstavelig.

I går måtte jeg misse en mandag, fordi jeg var på en liten tur med København-båten. Det er dessverre dårlig med treningslokaler på DFDS Pearl, og de timene jeg hadde i København sentrum før avgang ble heller ikke de mest aktive (men jeg fikk endelig sett Logan på kino, som den siste i verden).

I stedet ble dette min mandag. Tirsdag er jo fremdeles relativt tidlig i uka, så det er godt nok for meg. Dessuten misset jeg mandag forrige uke også, og det gikk jo ganske bra likevel.

For én uke siden kjørte jeg mitt styrkeprogram Vero Boot Camp, så da gjorde jeg like gjerne det samme i dag. Jeg valgte å ikke øke noe særlig på vekter denne gangen, fordi jeg er redd for å overbelaste og gå på en smell. Til gjengjeld husket jeg denne gangen å ta med biceps curl med vektstang, så litt mer ble det da likevel.

Det første jeg la merke til i etterkant av treningen, er at jeg på ingen måte er like sår og støl som jeg var etter økten forrige tirsdag. Kroppen min begynner altså å bli mer vant til treningen igjen. Hurra hurra! Forhåpentligvis vil det innebære at jeg ikke kommer til å være totalt krøpling de neste par dagene.

Det andre jeg har lagt merke til (og det KAN være mest psykisk, fordi det har jo ikke akkurat gått lang tid), er en noe strammere overarm. Det er nesten så jeg kan kjenne at det ligger noen biceps og lurer under der, og at de har blitt strammere og hardere enn de var for en uke siden. Som sagt, det kan nok være mest psykisk, men hey, jeg tar det jeg får. Så lenge jeg føler meg bedre, så føler jeg meg bedre, og det er jo det det hele handler om.

Til tross for trening og forholdsvis saklig kosthold, hadde jeg gått litt opp i vekt i forrige uke. Jeg velger å skylde på økt muskelmasse, for å unngå å bli demotivert. I morgen prøver jeg vekta igjen (forsøker å begrense veiing til max én gang i uka, for å ikke bli sykelig opptatt av det), og ser hva som har skjedd. Jeg har en ganske usunn og kaloririk helg bak meg, samt to usunne dager på båten, så jeg forventer ikke egentlig at det skal se noe særlig bra ut. Så får jeg heller prøve å kompensere for det denne uken.

Ønsker dere alle en fantastisk uke!

Earn your weekend

Min gamle kickboxinginstruktør, som dessverre ikke jobber hos Elixia lenger, pleide å si "Earn your weekend!" under det som pleide å være min relativt faste fredagstrening.

Denne fredagen tok jeg noen øyeblikk for å minnes denne supre instruktøren, og gjentok beskjeden for meg selv. Earn your weekend. Jeg gjentok det et par ganger i løpet av spinningtimen, for å få meg selv til å gi litt ekstra og å holde ut. For selv om kickboxing dessverre ikke lenger er et alternativ på fredager, er det likevel greit å få inn en treningsøkt før en lat og sløv helg kommer.

Så jeg kom meg fra sofaen til spinningsalen igjen, og stod på hardt gjennom hele timen, slik at da vi endelig var kommet i mål, følte jeg at jeg virkelig fortjente å ta helg. Ikke en dårlig følelse det, altså.

Forøvrig var det fantastisk å våkne opp denne dagen og føle meg litt mindre støl enn jeg har gjort de to forrige dagene. Endelig er det mulig å gå relativt som normalt igjen, i stedet for vaggende som en pingvin. Endelig er det ikke et smertemareritt å sette seg ned på toalettet. Og jeg kan nå skryte på meg å ha kommet gjennom fire treningsdager på rad. Det er ganske lenge siden sist, så da var det vel på tide.

Hviledagen

De siste par dagene har jeg stort sett skrevet om hvor vondt og jævlig alt er - men på en god måte. Spesielt gårsdagen var hard.

Det skal jeg ikke gjøre nå. Nå skal jeg skrive om min nye favorittime i yoga, nemlig Yin yoga på Elixia. Det var en time jeg bare såvidt kom meg til. På grunn av grusomme muskelsmerter etter tirsdags styrketrening (å gå på do er noe jeg nå gjør med et tungt hjerte) hadde jeg bestemt meg for å bare bli liggende på sofaen i hele kveld, og åpnet mobilen for å avbestille reservasjonen. Det første som skjer når man åpner mobilen er imidlertid at man blir distrahert, og plutselig var det gått forbi den fristen for at man kan avbestille. Så jeg stod igjen med to valg: Ikke møte opp og få ugyldig fravær i systemet (etter tre slike fravær blir man blokkert fra å reservere plass i 30 dager, og jeg har en fra før av), eller bite tenna sammen og dra. Jeg valgte det siste.

Heldigvis valgte jeg det siste, for dette var akkurat det kroppen min trengte i dag. Yin yoga er nemlig ikke den dynamiske, aktive, slitsomme, tunge yogaen som de ellers har på treningssentre. Nei, dette var en hel time med avslappende uttøyning og strekk i et rolig tempo, sittende på en saueskinnsmatte, omkranset av pledd og puter, til behagelig og rolig musikk. Her var det ingen solhilsen, downward facing dog eller warrior pose. Vi stod ikke engang oppreist en eneste gang. Halvparten av tiden lå vi enten på ryggen eller magen og bare slappet av med en arm eller et ben i tøy.

Dette var rett og slett deilig. Jeg var så avslappet på slutten at jeg nesten sovnet, liggende på et gulv, omringet av en gruppe fremmede mennesker. Jeg hørte instruktøren snakke, men hjernen klarte ikke å analysere meningen av ordene, så langt borte var jeg. Etterpå føltes ikke muskelsmertene like ille, og jeg følte meg selv mindre stresset og negativ. Dette var digg. Jeg gleder meg allerede til neste gang.

Jeg dør

Så i går hadde jeg min første styrkeøkt siden 7. februar. Det er en stund. Derfor var det som forventet at jeg våknet opp ganske støl og vond i dag. Det er greit, jeg var innstilt på at det ville skje. Jeg var også innstilt på at jeg ikke skulle la dette stoppe meg fra å gjennomføre dagens planlagte trening, som var 45 minutter spinning etterfulgt av en halvtime med core-styrke.

Her kommer den delen hvor man forventer at jeg skriver at slik gikk det ikke - men det gjorde det faktisk. Jeg kom meg, på mirakuløst vis, ut av senga. (Det hjelper å kunne rulle litt.) Og ut av døren, og til Elixia, inn i sykkelsalen og opp på sykkelsetet. Det verket i lårmusklene for hvert eneste sykkeltråkk jeg tok i løpet av de 45 minuttene, men jeg fullførte. I halvtimen etterpå var jeg i en core-time hvor instruktøren geleidet oss grundig gjennom en rekke øvelser for mage og rygg. Som om jeg ikke hadde vondt nok fra før.

Nå føler jeg meg døende. Fremdeles på en god måte altså, så jeg klager ikke. Eller jo, jeg klager vel litt, men jeg angrer ingenting. Stølheten har blitt verre etter at jeg kom hjem igjen og satte meg ned med middag (pasta og rester av tacokjøttdeig - kjempesunt!), og nå som jeg er i ferd med å vende nesen mot sengen, har prosjekt Komme Meg Opp Fra Sofaen blitt et smertemareritt av dimensjoner. Jeg overdriver ikke engang - selv når jeg har ligget på sofaen og sett film har jeg bare såvidt orket å skifte litt på stillingen, fordi bevegelse gjør så intenst vondt akkurat nå. Jeg føler meg generelt som en mørbanket biff, men spesielt lårene, skuldrene og armene skriker ut i smerte og vill panikk. De er jo ikke lenger vant til sånn røff behandling, og skjønner ikke hva som skjer, stakkars.

Den gode nyheten er at jeg ikke fikk så vondt i rumpa av spinningtimen denne gangen. Det er kanskje den eneste delen av kroppen min som ikke prøver å drepe meg nå. Jeg gleder meg til yoga i morgen. Tror jeg.

Comeback på styrketreningen

Helgen kom og gikk fort, og plutselig har det allerede gått fem dager siden forrige treningsøkt. Jøssenavn da, hva skjer med at dagene flyr avgårde på den måten? Sånn kan det ikke fortsette. Jeg må klare å trene oftere enn dette.

I dag bestemte jeg meg for å kjøre styrketrening, det programmet min venninne valgte å kalle "Vero Bootcamp." Den runden begynner med benkpress, markløft og knebøy med vektstang (nå på imponerende 25 kg i alle øvelser), for å dekke de store muskelgruppene. Deretter litt rygg, skuldre og armer med 26/33 kg på pulldown og row, før det bærer videre til min nemesis utfall med lette manualer, og litt trening av triceps med litt tyngre manualer. Avslutningsvis sit-ups med en vektball, og helt til sist den forhatte planken. Det skulle egentlig vært en biceps curl med vektstang der også, men den glemte jeg i dag. Akk!

Likevel, tatt i betraktning at det nå er en del uker siden sist jeg trente styrke, kan det være at det er helt greit å ha tatt en øvelse mindre. Disse lange pausene mellom hver økt gjør det jo ikke akkurat lettere, og det er viktig at jeg ikke overanstrenger eller overbelaster så jeg dør. Det er kjedelig å dø.

Til tross for alt jeg glemte mine biceps i dag (sorry, biceps!), så er jeg skikkelig fornøyd med innsatsen og resultatet, kanskje spesielt at jeg tok 25 kg på vektstangen i benkpress, noe som faktisk er en økning fra forrige gang. De siste tre repetisjonene på siste sett var knallharde, og jeg var redd for at jeg skulle miste vektstangen fordi det ble så tungt og jeg var utslitt, men det gikk med et nødskrik.

I tillegg hadde jeg en halvtime på elipsemaskinen først. Det var i utgangspunktet ment som oppvarming, men på grunn av stor pågang til vektene og styrkeapparatene dro jeg det like gjerne ut til en liten kondisjonsøkt mens jeg ventet.

Alt i alt en god kondisjons- og styrkeøkt, som jeg er stygt redd for at jeg vil kjenne konsekvensene av både i morgen og på torsdag. Men det er det pinadø verdt. Treningssmerter er gode smerter. Jeg nyter dem. Helt sant. Jeg elsker å skjære grimaser i smerte når jeg setter meg ned eller reiser meg opp fra en stol, og noen spør hva som er galt, hvorpå jeg svarer "jeg har vært på styrketrening." Da føler jeg meg tøff og sterk, på en litt sånn pinglete og stakkarslig måte. Hey, man tar det man får.

Et etterlengtet gjensyn

Tenk at det allerede er gått en måned siden sist jeg fikk gjort noe trening. Hvor har den siste måneden blitt av? Kort oppsummert har den vel gått til 4 nattevakter, 10 dager i København, noen energiløse dager, og 4 nye nattevakter. Det blir stadig vanskeligere å finne tilbake til en normal døgnrytme etter disse vaktene, og det påvirker i stor grad hvor opplagt jeg føler meg og hva jeg orker. Møkkajobb.

Dette ble da omsider dagen hvor jeg prøvde å ta meg sammen litt og komme meg tilbake til noen slags rutiner. Jeg følte meg overmodig da jeg skulle reservere time, og endte opp med å booke plass både på spinning og på en time pilates som kom rett etterpå. Jeg har jo litt å ta igjen, tenkte jeg.

Da jeg kom til spinningtimen var jeg usikker på om jeg ville orke pilates etterpå (særlig siden jeg ikke hadde spist noe på forhånd, ettersom hele dagen hadde blitt tilbragt i sengen), og jeg bestemte meg for å vurdere fortløpende hva jeg ville orke. Mirakuløst nok følte jeg meg opplagt nok til å fortsette etter spinningen. Kanskje den ga meg et lite energiboost. Jeg havnet i alle fall på pilates også, og led meg gjennom en time med styrketrening av kjernemuskulaturen der. Det var vondt.

Den virkelige smerten forventer jeg imidlertid å få i morgen og på lørdag. Både i ben og rygg og mage, og ikke minst i rumpa. De sykkelsetene er harde når man ikke lenger er vant til dem. Au.

Men litt vondt er greit. Det er det verdt. Og to timer trening i dag er jeg kjempefornøyd med. Det er et bra comeback. Så får jeg bare tåle å dø litt nå i helgen.

Kostholdet mitt har blitt litt bipolar. Det ser ut til at jeg svinger mellom å enten spise masse som jeg ikke burde, eller ikke spise noe i det hele tatt. De siste fem dagene har jeg spist ett måltid om dagen, som har vært en god middag, og dette er jo ikke egentlig så bra. Det har ikke vært et bevisst valg, men noe som skjer litt av seg selv når døgnrytmen ødelegges og jeg sover mesteparten av dagen. Jeg prøver å komme tilbake til bedre spisevaner igjen også. I morgen skal jeg til og med spise frokost, har jeg bestemt.