Jeg bestemte meg naturligvis for å gjenopplive treningsbloggen i en av de mest travle og hektiske perioder av året for meg. Sånn akkurat da musikalforestillingen vår var på tampen av premiere, og uka før jeg skulle på laiv. Jeg kunne sagt at det var dårlig planlagt, men det var strengt tatt ikke planlagt overhodet. Treningsbloggens renessanse var et impulsivt innfall, men jeg vil likevel prøve å holde det ved like.
Da har altså gått noen uker nå, og den ekstremt kaotiske og stressede perioden er over. Jeg kan med glede og en viss stolthet innrømme at jeg har vært bedre til å trene enn jeg har vært til å blogge.
Forrige uke klarte jeg en solotrening hvor jeg løp på hastighet 7 i tolv intervaller på ett minutt hver. Det er minst 6 år siden sist jeg presset meg opp til noe over 6.5, så det er jeg stolt av. Jeg klarte også en spinningtime, hvor jeg pusha meg skikkelig så jeg faktisk svetta skikkelig. Digg.
I dag er det onsdag, og jeg har så langt hatt tre økter; to i går, og en i dag.
I går hadde jeg meldt meg på Bodypump, for det var et par uker siden sist. Rett etter styrketimen var det 75 minutter med Yin yoga, og jeg besluttet spontant at jeg ville bli med på den også, så da gjorde jeg det. Det hadde nok kroppen, og spesielt ryggen, godt av.
I dag hadde jeg spinningtime igjen. Jeg har nå kommet såpass godt tilbake i rutinen at jeg ikke lenger får vondt i rumpa, verken under timen eller etterpå. Jeg begynner å merke at jeg har litt bedre kjernemuskulatur til å holde gode posisjoner, og at jeg klarer både mer motstand og høyere hastighet enn for en måned siden. Det er kult, da.
Jeg har ikke planlagt noe for i morgen. Fra nå av er det korøvelse hver torsdag kveld, og da må treningen dessverre vike. Jeg har fri fra jobb, men en eller annen gang mellom 8 og 17 skal noen komme og levere vår nye oppvaskmaskin og installere den, så jeg må være hjemme til de har vært her. Hvis de kommer og blir ferdig tidlig, kan det hende jeg rekker noe løping før middag og kor. Vi får se hva som skjer. Det er ikke alt man kan planlegge, og noen ganger må man bare ta ting som de kommer.
