Gå til hovedinnhold

Innlegg

Viser innlegg fra oktober, 2013

Uken som gikk

Jeg har ikke vært flink til å blogge denne uken, men jeg har vært flink til å trene. Her kommer en kjapp oppsummering, bare sånn at ingen skal tro at det eneste jeg har gjort har vært å ligge på sofaen og se på TV. Mandag: Spinningdagen. 70 flotte minutter hvor jeg vekslet mellom å hate meg selv og å være stolt over meg selv. 70 minutter som gikk overraskende fort - som vanlig. Det nye skjermsystemet med pulsbelter kom i gang, men jeg har ennå til gode å kunne kjøpe et slikt belte, på grunn av økonomien. Det er imidlertid ikke noe hastverk for min del. Clara gjør fremdeles en veldig god jobb, og selv om jeg naturligvis vil elske å ha navnet mitt på storskjerm foran en svær spinningsal, er det også noe jeg kan klare meg helt greit uten. Da trenger jeg egentlig mer en ny treningsbukse, for min nåværende (som jeg kjøpte i fjor sommer) har jeg slitt hull på nå, og det hullet vokser seg gradvis større. Nye joggesko er også en prioritet; de jeg har nå er snart to år gamle, og det merkes.

The prodigal daughter returns

Når var sist gang jeg var på boksing, egentlig? Jeg husker faktisk ikke. Før sommeren en gang. 20. juni, fant jeg ut etter et lite søk på tagger. Fire måneder. Jaggu. Da var det på sin plass at jeg kom tilbake i dag da. Det var både hyggelig og smigrende at Mester Aristo kjente meg igjen. Det ble kommentert at nå var det veldig lenge siden sist og at jeg måtte skjerpe meg. Jeg lovet skjerpings. Fredagstrening har liksom falt litt ut denne høsten. Delvis på grunn av jobbing, delvis på grunn av helgeturer, delvis på grunn av sosiale greier, og delvis fordi det føltes litt skummelt. Ja, faktisk. Det høres rart ut, men sånn er det. Når det er lenge siden jeg har gjort noe, så blir det skummelt å begynne igjen. Det blir nesten som å begynne helt på nytt. Boksing, som er en av de mer utfordrende timene (synes jeg, fordi jeg ikke bare skal slite meg helt ut, men også hele tiden være fokusert på teknikk mens jeg gjør det) har derfor vært en av de skumleste å skulle dra tilbake til. Særlig al

Trening før jobb? Galskap.

Jeg måtte, som tidligere nevnt, ofre min kjære Jivamukti-yoga i dag, på grunn av jobb. Det var kjipt. Noe som var vel så kjipt, var at det ikke var noen gruppetimer like før jobb, da det passet å trene. Joda, det var tidligere på formiddagen, men med så få timer tilgjengelig før arbeidsettermiddagen begynner, blir det i overkant stress å dra til trening og hjem igjen før jeg så drar videre til jobb. Da ga det mye mer mening å dra på trening et par timer før jobb, og så direkte derfra til til arbeidsplassen som ligger bare få busstopp unna. Dermed ble det duket for noe av det verste jeg vet; egentrening. Eller selvtrening, om man vil. Jeg er ikke flink til å trene meg selv. Dette har jeg innrømmet tidligere; jeg trenger en gruppeinstruktør eller PT for å få meg til å prestere. Ellers tar latskapen over. "Men Vero, du har jo blitt så flink og tøff og alt annet enn lat," sier du? Hah. Latskapen min er bunnløs. Bunnløs! Den sniker seg inn overalt hvor den kan komme til, og sørg

Ynkrygg

En 80 år gammel Vero krøket seg til spinning i dag. Det måtte bli spinning i stedet for Styrke & Core, av hensyn til den latterlig stive og støle korsryggen etter gårsdagens PT-galskap. Styrketrening to dager på rad blir litt for meget for denne gamle skrotten. Neivel, så er jeg kanskje ikke egentlig 80 år, men det har føltes sånn i dag. I alle fall på ryggen. Jeg merker svært godt de hundre millioner markløftene på femti tusen kilo som jeg løftet i går. Det er en smerte jeg koser meg med, for all del, men fytti katta så mye jeg koser meg, da gitt. Etter dagens spinningtime skulle jeg på besøk hos venner, og der halvt lå jeg i sofaen og ynket meg nesten hele kvelden - med verdighet og eleganse! Men spinningtimen var flott, selv om ryggen var vond og ekkel gjennom hele løpet. Ni intervalltopper på ganske høy intensitet ledet an av Super-Sissel holdt imidlertid et godt grep om oppmerksomheten min, slik at jeg i løpet av den perioden var mer fokusert på svetten som rant nedover an

Ny pers!

Jeg var ikke helt sikker på hva jeg skulle forvente da jeg møtte opp til dagens PT-time, men jeg tenkte det sikkert ville bli mer styrketrening, ettersom vi hadde begynt så fint med det forrige uke. Kanskje et par nye sett med 42.5 kg på markløft? PT-Alex hadde imidlertid litt andre planer. Ikke helt andre, men litt. Jeg hadde rett i at det ble styrketrening. Jeg hadde også rett i at det ble markløft. Jeg hadde ikke i min villeste fantasier forespeilet meg at han skulle øke vekten på stanga fra 42.5 til 50. Femti føkkings kilo, folkens! Jeg trodde jeg skulle dø. Jeg trodde også at jeg ikke skulle klare det. Jeg trodde feil. Første sett var 40 kg. Oppvarming, kalte PT-Alex det. Trololo. Annen sett var rett opp til 45 kg. Dæven han steike. Men det gikk bra. Tredje sett introduserte disse allerede ganske berømte 50 kiloene. Jeg tror jeg fremdeles er litt i sjokk over dette. Jeg klarte det jo faktisk. 50 kilo, på tredje sett og fjerde sett, femte sett og et heidundrendes sjette sett! 1

The Blerch

Ukens treningsfinale ble lørdagsspinning med Jan Tore, som beæret Colosseum med en fantastisk time (som alltid). Denne gangen kjørte han Springsteen-tema, hvor all musikken var viet The Boss, og han selv syklet som en gærning iført dongeribukse. Wow. Det var vill jubel i fullsatt sal, og topp stemning som alltid. Absolutt verdt å stå opp tidlig for, selv om jeg hatet meg selv klokken 9 i morges da vekkerklokken gikk av. Det er nesten så jeg tenker det er bra at han bare gjør dette annenhver lørdag nå, i stedet for hver, for så høy intensitet må vel være farlig i lengden? Om ikke for ham, så i alle fall for oss, for jæven hårrå som jeg svettet i dag! Jeg hadde en makspuls på 92% og en gjennomsnittspuls på 82%, og det enda med sånn passe vonde muskler etter både onsdagens Styrke & Core og gårsdagens PT-terror. Kort fortalt var jeg veldig fornøyd med meg selv, og selv om sykkelen ikke flyttet så mye som en centimeter på seg, føltes det som om jeg i stor grad hadde syklet fra The Ble

Å hellige markløft

Det skortet ikke på optimisme hos PT-Alex under dagens åpning av høstsesongen, som faktisk var vår første time sammen siden midten av juni. Det er lenge siden, det! Da var det ikke rart at han ikke forventet så veldig mye av meg, slik at jeg kunne overraske og imponere med å ha blitt sterkere og lettere siden sist. Men positiv, det var han jaggu! Nesten litt FOR positiv. Au. Vi begynte med knebøy, på maskin. Mange repetisjoner. 20, tror jeg. Så tre sett til, litt færre repetisjoner, men mer vekt. Jeg fikk ros. Jeg fikk manualer som jeg skulle gjøre skulderpress med. Først 6 kg. Det gikk kjempebra; jeg har jo trenet litt på akkurat den øvelsen med 8 kg i det siste. Deretter fikk jeg 8 kg, og da ble det mer utfordrende, men jeg klarte det jo, og PT-Alex roste meg videre. Så fikk jeg en vektstang på 17,5 kg som jeg skulle gjøre både biceps curl og skuldrepress med, og da døde jeg nesten. Mot slutten av de siste settene brukte jeg så mye ryggmuskler til skulderpressene at jeg nesten gikk

Klynk

Jeg har vondt! I musklene. Spesielt benmusklene. Au! Men mest av alt: Hurra! Jeg er ganske sikker på at denne smerten kommer av gårsdagens styrkeøkt, og da kanskje spesielt de 35 kiloene på knebøy, og jeg nyter den. Jeg nyter den sånn som normale folk nyter alkohol. (Jeg nyter ikke egentlig alkohol. Jeg bøtter det ned på ekte trøndersk vis og håper det virker så raskt som mulig.) Jeg kjenner på den og smaker på den og lukter på den (den lukter som svette, for de som måtte lure), og så koser jeg meg med den, og så blir jeg kanskje litt høy på den, fordi den får meg til å føle meg så awesome. Ingenting fikser vonde, støle muskler så bra som å ligge på sofaen og se på Downton Abbey - bortsett fra yoga. Derfor skjemmer jeg meg bort meg begge deler i dag. Etter det som kanskje var mitt livs mest hektiske time etter jobb i dag, hvor min framtids skjebne potensielt ble avgjort (en fram-og-tilbake-historie som det ville ta en evighet å fortelle, men det handler om studieplaner), var yogati

Hulken slår til igjen

Ny onsdag betyr ny Styrke & Core, som igjen betyr nye forsøk på å slå rekorder. Jeg trodde ikke egentlig jeg hadde klart det i dag, men da jeg logget økten på Fitocracy etter å ha kommet hjem, ble jeg gjort oppmerksom på at jo, det hadde jeg faktisk. Yay! Jeg var ute i god tid også i dag, slik at jeg kunne ta litt oppvarming i forkant av timen. Først ti minutter på elipsemaskinen på rimelig høy intensitet. Deretter et par styrkeøvelser som hører til Fitocracy-rutinen, men bare et par, for resten ville bli dekket i timen som begynte rett etterpå. Utenfor grupperommet, hvor man fortsatt ventet på at forrige time skulle bli ferdig og overlate rommet til oss, fant jeg min treningsvenninne, hennes mor, hennes forlovede, og en av hennes venninner, som nå er nyvervet medlem av Elixia-kulten. Jeg har i effekt hele fire treningsvenner der nå. Juhu! Det er morsomt å se hvordan vår lille gruppe stadig vokser, og jeg må vel innrømme en viss stolthet over at det var jeg som startet det hele

Litt styrke, masse spinning

Også denne mandagen var jeg velsignet med å ikke ha kveldsvakt, slik at jeg kunne være med på det 70 minutter lange eventyret som er spinnning med Kjekke-Jonas. Yey! Den surklete hosten min har avtatt noe, og formen er generelt på bedringens vei, så i dag hadde jeg ingen grunn til å holde igjen. Derfor lot jeg være å holde igjen, bortsett fra alle de gangene pulsen min gikk over nivået vi skulle ligge på, og jeg måtte roe meg litt. Det skjedde ofte. Kanskje litt for ofte. Kanskje jeg burde justere opp makspulsen min en smule. Jeg tror kanskje det. Bittelitt. Skal prøve det til helga. (Da skal Jan Tore kjøre Bruce Springsteen-tema på lørdagsspinningen, og det blir så awesome! Vi i fanklubben gleder oss!) Spinningen i dag var herlig fra start til slutt, og jeg var så glad for at jeg hadde kommet, til tross for en vanvittig lat ettermiddag på sofaen som jeg nesten ikke klarte å komme meg ut av. (Utrolig hvor fengende "Huset på prærien" kan være, altså.) Ikke bare dro jeg på sp

En topprioritet

Jeg har ofte hørt tid brukt som unnskyldning til å ikke trene. Jeg brukte den for eksempel flittig selv en gang, før jeg ble streng og disiplinert. Etter hvert har jeg imidlertid lært at man kan alltids finne tid til å trene, uansett hvor travel man er. Man må bare ville det nok. Man må prioritere det, og akseptere at for å kunne komme seg på trening, må noe annet vike. Nå befinner jeg meg i den heldige(?) situasjonen at jeg jevnt over ikke har en veldig hektisk hverdag. Jeg jobber turnus, i gjennomsnitt cirka 70% per uke, og har ingen andre enn meg selv å ta hensyn til. Det er ganske digg. Det gjør det i grunn temmelig enkelt å komme meg på trening. Likevel er det én ting som innimellom stikker kjepper i hjulene, og det er depresjonen. Den kan gi utslag på mange rare og festlige måter, og en av dem er å tappe meg for energi. Når depresjonen slår til, blir jeg tiltaksløs, likegyldig, slapp og asosial. I disse periodene er det viljestyrken som holder meg gående, men den varer ikke evi

Skulderstående, del 2

Jeg har vært kjempetøff i dag. Jeg gjorde noe jeg ikke har hatt nerver til å gjøre på et par uker. Jeg besøkte vekta. Tidligere erfaringer har vist at vekta på Colosseum er noe mer kritisk enn vekta på Bjørvika, så da er det den jeg velger å forholde meg til. På den måten er jeg helt sikker på at jeg ikke skryter på meg noe som ikke egentlig er sant. Men vekta på Colosseum var vennlig innstilt i dag; den fortalte meg at jeg er hele to kilo lettere enn jeg var ved forrige besøk! Utrolig, men gøy. Veldig, veldig gøy. Neste milepæl er så nær nå at jeg nesten får vondt i magen når jeg tenker på det. Jeg innbiller meg liksom at når jeg bare har kommet dit, da vil alt gå mye lettere. Hvis jeg bare kommer over akkurat den kneika der, så blir det grei skuring framover. Om det faktisk blir tilfellet, gjenstår jo å se, men enn så lenge skal jeg holde på det håpet. Det var selvfølgelig ikke bare for å besøke vekta at jeg dro til Colosseum i dag. Jeg skulle også på yoga. Egentlig Jivamukti, som

Sterk og sterkere

Styrke & Core med Super-Sissel har så absolutt blitt en rutine nå. Jeg gruegleder meg til disse onsdagene, hvor jeg stadig prøver å legge på litt mer tyngde på vektene jeg bruker. Det ble ikke all verden i dag heller (kurven har stabilisert seg veldig etter at jeg nådde opp til det nivået jeg har vært for pysete til å legge meg på tidligere), men jeg tok da 35 kg på knebøy. Samtidig reduserte jeg vekten litt på roing, for at ikke armene skulle ramle av. For ryggens del kunne jeg nok tatt mer, for ryggen min er egentlig ganske sterk, men armene er svakere, og når det er bicepsene som skal prestere rett etter roingen, er det best å ikke slite meg fullstendig ut på den. Jeg klamrer meg desperat til manualene på 8 kg, selv om jeg kjenner at jeg sliter på, nettopp, bicepsene. Jeg må ta i med en smule fart for å få dem opp, og mot slutten av hvert sett holder jeg nesten på å gi opp. Nesten. Jeg gjør det ikke. Jeg biter tennene sammen, bokstavelig talt, mens jeg skjærer stygge grimaser

Tirsdagsballetten

For andre tirsdag på rad lykkes det meg å dra på en ballettime på Ullevaal Stadion. Denne gangen var det en annen instruktør enn sist, noe som egentlig ikke var overraskende ettersom han som var der i forrige uke sa han var vikar. Hun som instruerte denne gangen er visst hun som har timen fast. Personlig likte jeg kanskje vikaren bedre, for han brukte bare klassisk musikk hele tiden, og ga oss litt mer koreografi og tøying, mens hun som var her nå drillet oss mer på styrkeøvelser (au, lårene mine!) og (ja, dere gjettet det nok) hopping, og brukte en del moderne musikk i tillegg til klassisk. Men personlige preferanser til side, så var det fremdeles en veldig bra time. Beviset på hvor bra timen var, våknet jeg opp med i morges. Det er ikke ofte jeg kan skryte på meg å være støl, så når det først skjer, føler jeg at jeg virkelig må gjøre et poeng ut av det. I morges var jeg altså støl. Det verket i lårmuskler jeg ikke ante at jeg hadde. I mitt overmot har jeg lenge trodd at alle mine m