Uken som gikk

Jeg har ikke vært flink til å blogge denne uken, men jeg har vært flink til å trene. Her kommer en kjapp oppsummering, bare sånn at ingen skal tro at det eneste jeg har gjort har vært å ligge på sofaen og se på TV.

Mandag: Spinningdagen. 70 flotte minutter hvor jeg vekslet mellom å hate meg selv og å være stolt over meg selv. 70 minutter som gikk overraskende fort - som vanlig. Det nye skjermsystemet med pulsbelter kom i gang, men jeg har ennå til gode å kunne kjøpe et slikt belte, på grunn av økonomien. Det er imidlertid ikke noe hastverk for min del. Clara gjør fremdeles en veldig god jobb, og selv om jeg naturligvis vil elske å ha navnet mitt på storskjerm foran en svær spinningsal, er det også noe jeg kan klare meg helt greit uten. Da trenger jeg egentlig mer en ny treningsbukse, for min nåværende (som jeg kjøpte i fjor sommer) har jeg slitt hull på nå, og det hullet vokser seg gradvis større. Nye joggesko er også en prioritet; de jeg har nå er snart to år gamle, og det merkes.

Tirsdag: Jeg skulle egentlig ha PT-time, men litt kluss i kalenderen gjorde at PT-Alex printet ut en rutine for meg som jeg skulle gjennomføre på egenhånd. Det gikk ganske greit, og jeg tror kanskje jeg satte en ny rekord på romaskinen (500 meter på 2:14). Ikke store rekorden, men jeg innbiller meg at det var i alle fall et par sekunder kjappere enn jeg har klart tidligere. Kanskje?

Onsdag var hviledag. Det var deilig.

Torsdag prøvde jeg noe nytt. Gruppetimen het 3D Strength, og jeg hadde hørt mye bra om det fra moren til venninnen min, så jeg hadde bestemt meg for å prøve. Den passet så fint inn i timeplanen rett etter arbeidsdagen, også var jeg jo litt nysgjerrig. Kort fortalt, tror jeg kanskje jeg døde litt den dagen. Dette var jævlig. En time hvor vi kombinerte puls, styrke og bevegelighet, hvor delene med bevegelighet var de eneste som ikke gjorde at jeg hadde lyst til å drukne meg i vannflaska mi. Basert på navnet på timen var jeg jo innstilt på at det ville bli styrketrening, så det gikk også forholdsvis greit (vondt, men greit). Derimot var jeg ikke innstilt på delene med puls, hvor spesielt hopping i forskjellige variasjoner stod på menyen. Hva ER det med disse hoppeøvelsene som til enhver tid stalker meg? Drit og dra, hoppehelvete! Vi er altså fremdeles ikke venner, i tilfellet det skulle være uklart.

Fredag: Støl og vond etter gårsdagen, men jeg var likevel fast bestemt på å dra tilbake til boksetimen hos Mester Aristo. Det angret jeg ikke på, selv om jeg gispet etter luft som fisk på land opptil flere ganger i løpet av timen. For ikke å snakke om de mageøvelsene han tvang oss gjennom helt til slutt. Også denne gangen, som sist, var det forholdsvis uproblematisk å partne opp sammen med en ukjent person. Jeg tror kanskje jeg begynner å bli litt flinkere med akkurat dette. Jeg friker ikke lenger ut av tanken på å dra til den timen alene. Ikke så veldig, i alle fall.

Lørdag: Spinningdag igjen. Denne uka var Jan Tore tilbake (hurra!), og han tok med seg sin Halloween-time med god stemningsmusikk og umenneskelig varme kostymer og masker. Fullstendig sprø, som alltid. Det var full jubel og applaus i en tettstappet spinningsal, og svetten rant fra både ansikt og armer denne dagen. Jeg befant meg langt utenfor komfortsonen. Kjempeslitsomt og kjempegøy.

Halloween-spinning med Jan Tore = best!

Søndag ble også hviledag. Den føltes velfortjent. Så kan jeg være uthvilt og klar for en ny uke. Neste uke kommer jeg til å gå glipp av mange faste timer, for jeg har en haug med kveldsskift foran meg. I det minste har jeg en PT-time spikret, som vil sikre innsatsen minst én av disse formiddagene. Så får vi se hvordan det blir med resten.

The prodigal daughter returns

Når var sist gang jeg var på boksing, egentlig? Jeg husker faktisk ikke. Før sommeren en gang. 20. juni, fant jeg ut etter et lite søk på tagger. Fire måneder. Jaggu. Da var det på sin plass at jeg kom tilbake i dag da.

Det var både hyggelig og smigrende at Mester Aristo kjente meg igjen. Det ble kommentert at nå var det veldig lenge siden sist og at jeg måtte skjerpe meg. Jeg lovet skjerpings. Fredagstrening har liksom falt litt ut denne høsten. Delvis på grunn av jobbing, delvis på grunn av helgeturer, delvis på grunn av sosiale greier, og delvis fordi det føltes litt skummelt. Ja, faktisk. Det høres rart ut, men sånn er det. Når det er lenge siden jeg har gjort noe, så blir det skummelt å begynne igjen. Det blir nesten som å begynne helt på nytt. Boksing, som er en av de mer utfordrende timene (synes jeg, fordi jeg ikke bare skal slite meg helt ut, men også hele tiden være fokusert på teknikk mens jeg gjør det) har derfor vært en av de skumleste å skulle dra tilbake til. Særlig alene. Mine tidligere boksepartnere har falt fra, noe som betyr at jeg må partnes opp med en fremmed når vi skal jobbe sammen to og to. Min sosiale angst er veldig imot dette, men i dag klarte jeg altså å be min sosiale angst ryke og reise. Det er jeg veldig glad for.

Til å ikke ha gjort dette på fire måneder, gikk det i grunn helt ålreit. Det viste seg at jeg hadde ikke glemt alt, og jeg fikk ros av Aristo for teknikken. "Veldig bra teknikk i dag" er faktisk et ordrett sitat. Ikke bare bra, men veldig bra. Så det så. Dessuten teamet jeg opp med en jente som slettes ikke var skummel i det hele tatt, men ganske hyggelig. Hun var litt bedre enn meg, hvilket egentlig er det perfekte nivået. Ikke så uerfaren at det gjør vondt å se på, slik at jeg nesten går inn i instruktør-modus, og ikke så proff at jeg føler meg som en inkompetent pudding ved siden av. Perfekt!

Og det var deilig å slå og sparke igjen! Jeg var ikke klar over hvor mye jeg savnet den sekken før jeg stod der og drylte til den med mine stadig bedre hooks, jabs og punches. For ikke å snakke om sparkingen, som jo er min spesialitet (i den grad jeg egentlig kan påstå å ha en spesialitet i det hele tatt; men det er definitivt noe jeg er litt bedre på enn slag, kanskje på grunn av mine barndomsår med taekwon-do).

Samtidig har vi jo mestringsfølelsen. Aldri undervurdere mestringsfølelsen. Det at jeg kom meg over den dørstokkmila for boksetimen, og omsider turde dra tilbake dit alene, har gitt selvtilliten min en boost. Én ting mindre å være redd for. Jeg kommer nok til å være litt nervøs neste gang også, men ikke så nervøs at jeg vil la det stoppe meg. Og det synes jeg egentlig er ganske tøft.

Til slutt vil jeg ønske alle en god helg og la Leslie Knope oppsummere min første boksetime på et tredjedels år:

Trening før jobb? Galskap.

Jeg måtte, som tidligere nevnt, ofre min kjære Jivamukti-yoga i dag, på grunn av jobb. Det var kjipt. Noe som var vel så kjipt, var at det ikke var noen gruppetimer like før jobb, da det passet å trene. Joda, det var tidligere på formiddagen, men med så få timer tilgjengelig før arbeidsettermiddagen begynner, blir det i overkant stress å dra til trening og hjem igjen før jeg så drar videre til jobb. Da ga det mye mer mening å dra på trening et par timer før jobb, og så direkte derfra til til arbeidsplassen som ligger bare få busstopp unna. Dermed ble det duket for noe av det verste jeg vet; egentrening. Eller selvtrening, om man vil.

Jeg er ikke flink til å trene meg selv. Dette har jeg innrømmet tidligere; jeg trenger en gruppeinstruktør eller PT for å få meg til å prestere. Ellers tar latskapen over. "Men Vero, du har jo blitt så flink og tøff og alt annet enn lat," sier du? Hah. Latskapen min er bunnløs. Bunnløs! Den sniker seg inn overalt hvor den kan komme til, og sørger for at jeg aldri gjør mer enn jeg må, og helst litt mindre enn det også. (Det er derfor leiligheten min så ofte ser ut som om en tornado har feiet gjennom den.) Å presse meg selv ut av komfortsonen på eget initiativ er derfor en nesten håpløs oppgave.

Men jeg prøvde, i alle fall, etter å ha vaklet veldig på beslutningen om hvorvidt jeg i det hele tatt skulle gidde å forlate min myke, deilige sofa før det var på tide å dra på jobb. Omsider kom jeg meg til Colosseum, hvor jeg først tok 20 minutter intervalløping på tredemølla. Ugh. Først 8, deretter 8.5, etterfulgt av 9, videre til 9.5 og til slutt til 10. På hastighet, altså. Først 6 minutter, deretter 2, etterfulgt av halvannet, videre til ett minutt og til slutt et halvt minutt. Og alt på 2% bakke. Totalt nedla jeg 250 meter på de 20 minuttene, noe som er ganske normalt for meg. Så ingen imponerende prestasjon der, altså.

Etterpå tok jeg en runde med mine manualer på 8 kg, etter programmet til Fitocracy som jeg har kjørt noen ganger tidligere. Jeg tror jeg sakte og gradvis blir en anelse sterkere. Jeg håper i alle fall det, men det kan jo selvsagt være ønsketenkning.

Dagens gledelige nyhet er at ryggen er tilbake til normalen. Hvis jeg kjenner godt etter, så merker jeg kanskje et vagt ubehag, men ingenting i nærheten av hvordan det var i går. Jeg føler meg ikke som en 80-åring lenger, og det å ta 7 timer med løping og stressing på jobb rett etter treningsøkten gikk i grunn veldig bra. Jeg orket til og med 5 minutter med overtid for å blande antibiotika. Samtidig har jeg vært flink i hele dag og ikke spist noe form for godteri eller snacks. Så alt i alt bør jeg vel være fornøyd.

Ynkrygg

En 80 år gammel Vero krøket seg til spinning i dag. Det måtte bli spinning i stedet for Styrke & Core, av hensyn til den latterlig stive og støle korsryggen etter gårsdagens PT-galskap. Styrketrening to dager på rad blir litt for meget for denne gamle skrotten.

Neivel, så er jeg kanskje ikke egentlig 80 år, men det har føltes sånn i dag. I alle fall på ryggen. Jeg merker svært godt de hundre millioner markløftene på femti tusen kilo som jeg løftet i går. Det er en smerte jeg koser meg med, for all del, men fytti katta så mye jeg koser meg, da gitt. Etter dagens spinningtime skulle jeg på besøk hos venner, og der halvt lå jeg i sofaen og ynket meg nesten hele kvelden - med verdighet og eleganse!

Men spinningtimen var flott, selv om ryggen var vond og ekkel gjennom hele løpet. Ni intervalltopper på ganske høy intensitet ledet an av Super-Sissel holdt imidlertid et godt grep om oppmerksomheten min, slik at jeg i løpet av den perioden var mer fokusert på svetten som rant nedover ansitket mitt enn jeg var på støle muskler. Takk og pris.

Og nå, nå skal jeg legge meg. I senga. På magen. Med tusen puter dandert rundt meg for optimal støtte og komfort. Mens jeg syter litt for meg selv i mørket. I morgen er det ny kveldsvakt på jobb, hvilket betyr at jeg vil gå glipp av yoga. Upraktisk, for det tror jeg ryggen min virkelig kunne satt pris på. Jeg tror ikke den vil sette pris på masse løping og stress og kanskje noe løfting av pasienter, så jeg får krysse fingrene for en rolig aften.

Au.

Ny pers!

Jeg var ikke helt sikker på hva jeg skulle forvente da jeg møtte opp til dagens PT-time, men jeg tenkte det sikkert ville bli mer styrketrening, ettersom vi hadde begynt så fint med det forrige uke. Kanskje et par nye sett med 42.5 kg på markløft?

PT-Alex hadde imidlertid litt andre planer. Ikke helt andre, men litt. Jeg hadde rett i at det ble styrketrening. Jeg hadde også rett i at det ble markløft. Jeg hadde ikke i min villeste fantasier forespeilet meg at han skulle øke vekten på stanga fra 42.5 til 50. Femti føkkings kilo, folkens! Jeg trodde jeg skulle dø. Jeg trodde også at jeg ikke skulle klare det. Jeg trodde feil.

Første sett var 40 kg. Oppvarming, kalte PT-Alex det. Trololo. Annen sett var rett opp til 45 kg. Dæven han steike. Men det gikk bra. Tredje sett introduserte disse allerede ganske berømte 50 kiloene. Jeg tror jeg fremdeles er litt i sjokk over dette. Jeg klarte det jo faktisk. 50 kilo, på tredje sett og fjerde sett, femte sett og et heidundrendes sjette sett! 12 repetisjoner på hvert sett. Jeg er ingen stor matematiker, men i mitt hode tilsvarer det hele 72 løft, hvorav 48 av dem var med 50 kg. Det er faktisk en anelse sinnssykt, i alle fall for meg. Dette er så langt over hva jeg noen gang hadde trodd at jeg ville klare, at jeg ikke egentlig helt vet hva jeg skal si. Man kan kanskje si at jeg føler meg som en blanding av dette:

og dette: 

Denne gangen, som sist, var det faktisk hendene som fikk den største utfordringen. På de siste par repetisjonene i siste sett, holdt jeg stanga nesten bare med fingrene, fordi hendene var så slitne. Og vonde. Åhurramegrundt, så vonde. De verker fortsatt, rett nedenfor fingrene, der hvor trælene har lagt seg. Jeg føler meg beintøff, og samtidig litt stakkarslig. 

Det var ikke bare markløft, heller. Skuldrene fikk gjennomgå ganske bra. Brystmusklene også. Til og med magen, litt. Det er en stund siden sist jeg tok planken nå, derfor var jeg litt overrasket over at jeg klarte den såpass greit i dag. Av alt jeg gjorde i dag, var kanskje planken noe av det enkleste, faktisk. Sånn var det ikke før. Jeg tror rett og slett jeg har blitt sterkere. Ny personlig rekord har jeg i alle fall satt. I bøtter og spann. 

The Blerch

Ukens treningsfinale ble lørdagsspinning med Jan Tore, som beæret Colosseum med en fantastisk time (som alltid). Denne gangen kjørte han Springsteen-tema, hvor all musikken var viet The Boss, og han selv syklet som en gærning iført dongeribukse. Wow. Det var vill jubel i fullsatt sal, og topp stemning som alltid. Absolutt verdt å stå opp tidlig for, selv om jeg hatet meg selv klokken 9 i morges da vekkerklokken gikk av.

Det er nesten så jeg tenker det er bra at han bare gjør dette annenhver lørdag nå, i stedet for hver, for så høy intensitet må vel være farlig i lengden? Om ikke for ham, så i alle fall for oss, for jæven hårrå som jeg svettet i dag! Jeg hadde en makspuls på 92% og en gjennomsnittspuls på 82%, og det enda med sånn passe vonde muskler etter både onsdagens Styrke & Core og gårsdagens PT-terror. Kort fortalt var jeg veldig fornøyd med meg selv, og selv om sykkelen ikke flyttet så mye som en centimeter på seg, føltes det som om jeg i stor grad hadde syklet fra The Blerch.

Hva er The Blerch? Vel, en fabelaktig komiker som kalles The Oatmeal har laget en seriestripe om dette fenomenet, og jeg kjente meg veldig igjen i det. For en opplysende aha-opplevelse (og en god latter) kan jeg henvise til den aktuelle seriestripen her. Her er en smakebit:

Vel bekomme!

Å hellige markløft

Det skortet ikke på optimisme hos PT-Alex under dagens åpning av høstsesongen, som faktisk var vår første time sammen siden midten av juni. Det er lenge siden, det! Da var det ikke rart at han ikke forventet så veldig mye av meg, slik at jeg kunne overraske og imponere med å ha blitt sterkere og lettere siden sist. Men positiv, det var han jaggu! Nesten litt FOR positiv. Au.

Vi begynte med knebøy, på maskin. Mange repetisjoner. 20, tror jeg. Så tre sett til, litt færre repetisjoner, men mer vekt. Jeg fikk ros. Jeg fikk manualer som jeg skulle gjøre skulderpress med. Først 6 kg. Det gikk kjempebra; jeg har jo trenet litt på akkurat den øvelsen med 8 kg i det siste. Deretter fikk jeg 8 kg, og da ble det mer utfordrende, men jeg klarte det jo, og PT-Alex roste meg videre. Så fikk jeg en vektstang på 17,5 kg som jeg skulle gjøre både biceps curl og skuldrepress med, og da døde jeg nesten. Mot slutten av de siste settene brukte jeg så mye ryggmuskler til skulderpressene at jeg nesten gikk ned i bro. Da fant PT-Alex ut at vi hadde gjort nok av denslags, og tok meg med for å gjøre markløft i stedet.

På veien mot det skumle styrkerommet med de tunge vektstengene, tillot jeg meg å skryte over innsatsen min i det siste, og om hvordan jeg nå klarte 32,5 kg på markløft i Styrke & Core-timene. Det skrytet skulle jeg få bite i meg, for PT-Alex trodde jeg kunne klare enda mer. "Jaja," klukket og lo jeg for meg selv, "det får vi nå se på." Og det fikk vi.

Vi begynte med 30 kg. Det gikk veldig fint. 15 repetisjoner, fiks ferdig. PT-Alex puttet på 10 kg til. Jeg hevet begge øyenbrynene. "40 kilo? Du tuller, sant?" Han tullet ikke. Det var ingen vei unna. Jeg måtte i det minste prøve. Jeg inntok plassen, bøyde meg ned og justerte holdningen, tok et godt grep rundt stanga, og løftet. Og løftet, og løftet og løftet igjen. Hele 12 ganger, før jeg fikk lov til å stoppe. Underveis fikk jeg masse ros for at jeg stod riktig og var rett i ryggen, og jeg følte meg skamløst flink. Direkte stolt, faktisk. Førti kilo, folkens! Dette gjorde jeg i ett sett til, og innimellom disse tynet han meg gjennom mageøvelser. Før fjerde sett la han på enda litt mer vekt, og et snaut minutt senere stod jeg der med 42,5 kg i hendene. 12 repetisjoner. BLAM. Som en jækla She-Hulk! Og for å toppe det hele, så avsluttet vi med et femte sett. Galskap!

Det verste av alt var at det var hendene som gjorde mest vondt. Ikke ryggen, ikke bena - men mine små, sensitive, silkemyke sykepleierhender. Nå har jeg fått sånne stygge træler nedenfor ringfingeren og langefingeren på begge hendene; bevis på hvor ufattelig tøff jeg har vært i dag. Det er ikke et problem jeg har hatt ved styrketrening tidligere; jeg har jo aldri løftet så tungt før i mitt liv! Men selv om de er litt vonde og ikke så veldig pene, så liker jeg dem litt. Jeg liker det de betyr. Og så lenge jeg ikke gjør dette for ofte, så kan jeg nok leve med det. Pain is temporary; glory is forever!

Klynk

Jeg har vondt! I musklene. Spesielt benmusklene. Au! Men mest av alt: Hurra! Jeg er ganske sikker på at denne smerten kommer av gårsdagens styrkeøkt, og da kanskje spesielt de 35 kiloene på knebøy, og jeg nyter den. Jeg nyter den sånn som normale folk nyter alkohol. (Jeg nyter ikke egentlig alkohol. Jeg bøtter det ned på ekte trøndersk vis og håper det virker så raskt som mulig.) Jeg kjenner på den og smaker på den og lukter på den (den lukter som svette, for de som måtte lure), og så koser jeg meg med den, og så blir jeg kanskje litt høy på den, fordi den får meg til å føle meg så awesome.

Ingenting fikser vonde, støle muskler så bra som å ligge på sofaen og se på Downton Abbey - bortsett fra yoga. Derfor skjemmer jeg meg bort meg begge deler i dag.

Etter det som kanskje var mitt livs mest hektiske time etter jobb i dag, hvor min framtids skjebne potensielt ble avgjort (en fram-og-tilbake-historie som det ville ta en evighet å fortelle, men det handler om studieplaner), var yogatimen virkelig noe jeg trengte. Ikke bare for å roe de vonde musklene, men også for å roe det hyperstressa hodet. Og den hjalp. Virkelig. De 70 minuttene, som på underlig vis klarte å både få meg svett og sliten samtidig som jeg følte meg rolig og avbalansert, kom som bestilt. Jeg tenkte nesten ikke på problemene mine i det hele tatt, og kroppen fikk vridd og strukket på seg, og jaggu kom jeg meg opp i skulderstående denne gangen, og klarte å holde meg der nesten helt fram til siste dype pust (i alle fall et minutt), og med noe mindre vakling og flaksing enn tidligere.

Ikke for det; jeg kjenner fremdeles at jeg er støl, altså. Yoga hjelper, men det er ingen øyeblikkelig mirakelkur. Heldigvis, for hvis det hadde vært SÅ lett å bli kvitt stølheten, hadde jeg blitt i tvil om hvor ekte den egentlig var. Dessuten fører den til at jeg kan slenge meg ned på sofaen og se en episode Downton Abbey med verdens beste samvittighet, så det skal jeg gjøre nå - men først skal jeg avslutte med noen bilder, bare fordi det er så lenge siden sist, og enhver blogg med respekt for seg selv må jo ha bilder:

Klatring i Ekebergparken. Fordi jeg kan!

Har mistet så mange kilo at det er vanskelig å holde på alt og ta bilde samtidig. 

Nærbilde av vekttapet. Ikke verst! 

Skriver mer i morgen! Da er det premiere på høstsesongens PT-eventyr. Følg med!

Hulken slår til igjen

Ny onsdag betyr ny Styrke & Core, som igjen betyr nye forsøk på å slå rekorder. Jeg trodde ikke egentlig jeg hadde klart det i dag, men da jeg logget økten på Fitocracy etter å ha kommet hjem, ble jeg gjort oppmerksom på at jo, det hadde jeg faktisk. Yay!

Jeg var ute i god tid også i dag, slik at jeg kunne ta litt oppvarming i forkant av timen. Først ti minutter på elipsemaskinen på rimelig høy intensitet. Deretter et par styrkeøvelser som hører til Fitocracy-rutinen, men bare et par, for resten ville bli dekket i timen som begynte rett etterpå.

Utenfor grupperommet, hvor man fortsatt ventet på at forrige time skulle bli ferdig og overlate rommet til oss, fant jeg min treningsvenninne, hennes mor, hennes forlovede, og en av hennes venninner, som nå er nyvervet medlem av Elixia-kulten. Jeg har i effekt hele fire treningsvenner der nå. Juhu! Det er morsomt å se hvordan vår lille gruppe stadig vokser, og jeg må vel innrømme en viss stolthet over at det var jeg som startet det hele. Jeg lurte med venninnen min, og hun har i ettertid lurt med disse tre andre. Godt jobba!

Så begynte altså styrketimen, og jeg følte meg veldig tøff, og hadde ingen planer om å holde igjen på noe. Jeg hadde imidlertid ingen konkrete planer om å presse meg opp til noen nye rekorder heller, for jeg følte sist gang at jeg endelig hadde funnet det nivået som var akkurat hardt nok. Likevel gikk det slik at jeg lempet på 35 kg på knebøy den siste runden, og det ble dagens rekord. Men NÅ tror jeg det får klare seg, altså. Jeg vil gjerne prøve meg på 40 kg mot slutten av måneden, men nåværende nivå tror jeg vil fungere bra i et par uker til. Jeg gjør ikke dette SÅ veldig ofte, strengt tatt. Den ene gangen i uken kunne gjerne blitt til to; problemet er bare at det er så mye annet jeg vil trene på de andre dagene. Snakker om luksusproblem.

Og snakker om problem jeg aldri i mine villeste fantasier ville forestilt meg at jeg noen gang skulle komme til ha. "Jeg vil trene mer X, men det vil kræsje med trening av Y, N, Z eller W, og jeg vil ikke ofre noen av dem!" Hvem er jeg, og hva har jeg gjort med Vero?

Vero skal legge seg nå, slik at hun klarer å komme seg på jobb i morgen tidlig. Det er i alle fall en del av min personlighet som ikke har endret seg i det hele tatt; jeg er fremdeles et B-menneske som hater å stå opp tidlig om morgenen, og som sjeldent klarer å sovne til et fornuftig tidspunkt. Derfor koser jeg meg nå med Zopiclone, og mens jeg har skrevet dette blogginnlegget kjenner jeg at effekten såvidt har kommet i gang.

God natt! Jeg skriver mer i morgen.

P.S. Ikke noe sjokolade, iskrem eller snacks i dag! Flink ja?

Litt styrke, masse spinning

Også denne mandagen var jeg velsignet med å ikke ha kveldsvakt, slik at jeg kunne være med på det 70 minutter lange eventyret som er spinnning med Kjekke-Jonas. Yey! Den surklete hosten min har avtatt noe, og formen er generelt på bedringens vei, så i dag hadde jeg ingen grunn til å holde igjen. Derfor lot jeg være å holde igjen, bortsett fra alle de gangene pulsen min gikk over nivået vi skulle ligge på, og jeg måtte roe meg litt. Det skjedde ofte. Kanskje litt for ofte. Kanskje jeg burde justere opp makspulsen min en smule. Jeg tror kanskje det. Bittelitt. Skal prøve det til helga. (Da skal Jan Tore kjøre Bruce Springsteen-tema på lørdagsspinningen, og det blir så awesome! Vi i fanklubben gleder oss!)

Spinningen i dag var herlig fra start til slutt, og jeg var så glad for at jeg hadde kommet, til tross for en vanvittig lat ettermiddag på sofaen som jeg nesten ikke klarte å komme meg ut av. (Utrolig hvor fengende "Huset på prærien" kan være, altså.) Ikke bare dro jeg på spinning, heller. Jeg var ute i god tid, slik at jeg først kunne gripe et par manualer og ta en ny runde av Fitocracy-opplegget som jeg gjennomførte på lørdag. Det ble 8 kg denne gangen også, men det føltes ikke like tungt som sist. Ganske likt, men kanskje bittelitt lettere. Push-ups var definitivt litt lettere, men der har jeg jo fått en del trening gjennom Styrke & Core-timene også. Det var i grunn på tide at jeg begynte å merke bedring der. Jeg må fremdeles ta dem på knærne, bevares, og jeg kommer ikke HELT ned før jeg må dytte meg opp igjen (for da blir jeg værende der), men det kjennes utvilsomt litt greiere.

Tanken min er at jeg skal gjennomføre dette styrkeopplegget til Fitocracy annenhver dag ut måneden, og se hva som skjer. Blir jeg bedre på push-ups? Får jeg mer synlige biceps? Kan jeg klare manualer på 9 kg etter hvert? Dette blir spennende. Jeg tenker på det som et eksperiment. For science!

En topprioritet

Jeg har ofte hørt tid brukt som unnskyldning til å ikke trene. Jeg brukte den for eksempel flittig selv en gang, før jeg ble streng og disiplinert. Etter hvert har jeg imidlertid lært at man kan alltids finne tid til å trene, uansett hvor travel man er. Man må bare ville det nok. Man må prioritere det, og akseptere at for å kunne komme seg på trening, må noe annet vike.

Nå befinner jeg meg i den heldige(?) situasjonen at jeg jevnt over ikke har en veldig hektisk hverdag. Jeg jobber turnus, i gjennomsnitt cirka 70% per uke, og har ingen andre enn meg selv å ta hensyn til. Det er ganske digg. Det gjør det i grunn temmelig enkelt å komme meg på trening. Likevel er det én ting som innimellom stikker kjepper i hjulene, og det er depresjonen. Den kan gi utslag på mange rare og festlige måter, og en av dem er å tappe meg for energi. Når depresjonen slår til, blir jeg tiltaksløs, likegyldig, slapp og asosial. I disse periodene er det viljestyrken som holder meg gående, men den varer ikke evig. Så jeg må prioritere. Hva vil jeg at viljestyrken min skal presse meg til å gjøre i dag? Jeg kan velge én, kanskje to ting.

Dette har vært en sånn dag. Alt var kjempeslitsomt og tungt og meningsløst. Jeg kom meg ut av senga før 12 utelukkende fordi jeg hadde overnattingsbesøk av en venninne, og min pliktoppfyllende, indre vertinnestemme mente at jeg måtte lage frokost til oss. Viljestyrken min hjalp meg med dette, og vips var halvparten av dagens energi brukt opp. Etter at venninnen min dro, hadde jeg noen timer på sofaen, hvor jeg måtte ta stilling til hva jeg skulle bruke siste dose på. Jeg kunne dra på besøk og få mat og spille brettspill, eller jeg kunne dra på trening. Ikke begge deler. Jeg måtte velge én. Jeg måtte prioritere.

Jeg prioriterte selvfølgelig treningen. Jeg var jo sosial i går kveld, og skal være det i morgen igjen, så da var det bare rett og rimelig at denne dagen gikk i helsens favør. Selvfølgelig følte jeg meg som en dårlig venninne da jeg avslo innbydelsen til mat og spill, men slik blir det noen ganger, når jeg ikke orker så mye. Hadde jeg valgt annerledes, ville jeg fått dårlig samvittighet over å ha skulket trening, så jeg kunne uansett ikke komme seirende ut av den klemma.

Ikke ble det verdens mest imponerende treningsøkt, heller. Først 20 ganske intense minutter på elipsemaskinen, fulgt av kanskje en snau halvtime med styrketrening, hvor jeg fylgte et opplegg via Arnold og Fitocracy. (Det involverte biceps og triceps, skulder-, rygg- og brystmuskler, samt utfall.) Likevel var jeg fornøyd med prioriteringen min. Jeg følte meg bedre da jeg dro hjem etterpå, og angret ikke på valget. Jeg hadde fullført fem treningsdager denne uken, og det er et rimelig bra tall. Det gjorde at jeg kunne unne meg selv litt god samvittighet. Jeg har hatt en ganske sløv og ubrukelig dag, men i det minste kom jeg meg på trening til slutt. Fordi jeg prioriterte det.

Skulderstående, del 2

Jeg har vært kjempetøff i dag. Jeg gjorde noe jeg ikke har hatt nerver til å gjøre på et par uker. Jeg besøkte vekta. Tidligere erfaringer har vist at vekta på Colosseum er noe mer kritisk enn vekta på Bjørvika, så da er det den jeg velger å forholde meg til. På den måten er jeg helt sikker på at jeg ikke skryter på meg noe som ikke egentlig er sant. Men vekta på Colosseum var vennlig innstilt i dag; den fortalte meg at jeg er hele to kilo lettere enn jeg var ved forrige besøk! Utrolig, men gøy. Veldig, veldig gøy. Neste milepæl er så nær nå at jeg nesten får vondt i magen når jeg tenker på det. Jeg innbiller meg liksom at når jeg bare har kommet dit, da vil alt gå mye lettere. Hvis jeg bare kommer over akkurat den kneika der, så blir det grei skuring framover. Om det faktisk blir tilfellet, gjenstår jo å se, men enn så lenge skal jeg holde på det håpet.

Det var selvfølgelig ikke bare for å besøke vekta at jeg dro til Colosseum i dag. Jeg skulle også på yoga. Egentlig Jivamukti, som det pleier å være på torsdager, men instruktøren kunne ikke komme i dag. Derfor fikk vi en vikar som ga oss Ashtanga i stedet. Det var helt greit med Ashtanga, og vikaren var flink, men jeg savnet Jivamuktien. Jeg savnet også følelsen av verdighet, for den var ganske liten mot slutten av timen, da vi skulle opp i skulderstående.

Litt nervøs var jeg jo, etter floppen forrige torsdag, men jeg skulle jaggu forsøke, og det var det bra at jeg gjorde, for det gikk. Såvidt. Jeg sjanglet og flakset først med beina som en due som ikke helt klarer å bestemme seg for hvor den skal lande. I det ene øyeblikket var føttene bak hodet, så var de oppe i lufta, så var de på vei ned mot hodet igjen, så opp, så ned mot den andre siden, opp igjen, hele tiden mens jeg prøvde å støtte opp under ryggen med hendene. Jeg lurte på hvordan i alle dager jenta ved siden av meg klarte å ikke begynne å hylflire; det hele må jo ha sett temmelig latterlig ut fra perifersynet hennes. Men neida, ikke en lyd derfra. Hvis hun smilte for seg selv, så la ikke jeg merke til det, jeg var alt for fokusert på å trosse tyngdekraften.

Til slutt klarte jeg å holde meg stabil gjennom de siste fire-fem dype pustene, før vi skulle legge føttene ned bak hodet med strake bein. Det gikk egentlig helt fint, bortsett fra at jeg følte at jeg nesten ikke fikk puste, og da hjalp det neppe at jeg fremdeles har en surklete hostehals. Jeg lot surkling være surkling, og holdt ut til siste pust likevel - og da kjente jeg at jeg var ferdig. De andre gjorde et par andre akrobatiske greier etterpå (fremdeles i skulderstående), men jeg bare sank sammen som en sufflé og ble liggende på ryggen mens jeg prøvde å holde meg i live.

Først sånn. 

Etterpå sånn. Såvidt. 

Til slutt sånn. Noen ganger aller først også.

Helt til slutt kunne vi få prøve oss på hodestående. Som om min vinglete skulderstående ikke hadde vært underholdning nok. Jeg trenger vel neppe å fortelle at det ikke ble noe hodestående på meg. Jeg kom meg opp på tærne, men det var det hele. Det var mer enn nok for det stakkars hodet mitt. I stedet lot jeg meg imponere over en del andre i salen, som behersket dette trylletrikset helt fint. Jeg kan ikke bgripe hvordan de klarer det. Magi? La oss kalle det magi.

Jeg avslutter med dagens store nyhet: Jeg har ikke spist en eneste sjokoladebit i dag! Ikke SoHo engang! I stedet har jeg spist mer kyllingfilét (man spiser gjerne det samme flere dager på rad når man er alene og kjøper økonomipakker av ting som ikke har så lang holdbarhet), og hadde på enda mer salat enn jeg hadde i går. Flink! Nå må jeg bare være flink én kveld til, og så kan lørdagen komme.

Sterk og sterkere

Styrke & Core med Super-Sissel har så absolutt blitt en rutine nå. Jeg gruegleder meg til disse onsdagene, hvor jeg stadig prøver å legge på litt mer tyngde på vektene jeg bruker. Det ble ikke all verden i dag heller (kurven har stabilisert seg veldig etter at jeg nådde opp til det nivået jeg har vært for pysete til å legge meg på tidligere), men jeg tok da 35 kg på knebøy. Samtidig reduserte jeg vekten litt på roing, for at ikke armene skulle ramle av. For ryggens del kunne jeg nok tatt mer, for ryggen min er egentlig ganske sterk, men armene er svakere, og når det er bicepsene som skal prestere rett etter roingen, er det best å ikke slite meg fullstendig ut på den.

Jeg klamrer meg desperat til manualene på 8 kg, selv om jeg kjenner at jeg sliter på, nettopp, bicepsene. Jeg må ta i med en smule fart for å få dem opp, og mot slutten av hvert sett holder jeg nesten på å gi opp. Nesten. Jeg gjør det ikke. Jeg biter tennene sammen, bokstavelig talt, mens jeg skjærer stygge grimaser og blir rød i ansiktet. Super-Sissel smiler fornøyd når hun går forbi. Jeg tenker at etter hvert må det vel bli litt lettere.

De 40 minuttene med intens styrketrening fikk både prolog og epilog i dag. Først var jeg flink og kom tidlig, slik at jeg kunne varme opp i et kvarter på elipsemaskin. Etter timen ble jeg værende igjen for et kvarter med uttøying, og det kvarteret der tror jeg gjør mye for hvordan jeg føler meg når jeg går ut derfra etterpå. Det bidrar kanskje også til at jeg ikke blir komplett invalid i morgen.

Jeg er kjempefornøyd, altså. Det verker etter styrketreningen, men enda mer etter balletten i går, av alle ting. Jeg har blitt såpass sprø at jeg virkelig elsker når det gjør vondt etter trening. Det er sånn cirka den beste følelsen i verden. Jeg ligger på sofaen om kvelden og akker og oier meg hver gang jeg snur litt på meg, hele tiden med et smil om munnen, og jeg føler meg sprek og flink. Det gjør virkelig mirakler for selvfølelsen. Så får det bare være at jeg snek til meg en SoHo-sjokolade i dag (SoHo er tilbake, folkens! Jippi! Uhm, jeg mener ... æsj, denslags spiser man jo ikke. Kremt). En uke med snopforbud var visst for mye forlangt, i alle fall denne uken. Vi prøver igjen neste uke, og i mellomtiden skal jeg prøve å begrense inntaket til kun helgen, i alle fall. Det skal sies at jeg hadde salat til middagen i dag, og middagen bestod av kyllingfilet, så det kunne jo vært verre. (Det skal også sies at når jeg sier "salat" så mener jeg salat i ordets bokstavelige mening; salatblader med litt grønnsaker i (i dag var det agurk). Ingen dressing eller olje eller noe slikt, for det synes jeg rett og slett smaker pyton. Så når jeg snakker om salat, mener jeg ikke en sånn bolle hvor halvparten består av dressing, pasta og ost, altså. Skal det være, så skal det pinadø være.)

Tre treningsdager på rad nå, og jeg klokker til med yoga igjen i morgen. Klarer jeg å komme meg opp i skulderstående igjen? Og i så fall; hvor lenge? Følg med videre! Dette blir spennende, dere!

Tirsdagsballetten

For andre tirsdag på rad lykkes det meg å dra på en ballettime på Ullevaal Stadion. Denne gangen var det en annen instruktør enn sist, noe som egentlig ikke var overraskende ettersom han som var der i forrige uke sa han var vikar. Hun som instruerte denne gangen er visst hun som har timen fast. Personlig likte jeg kanskje vikaren bedre, for han brukte bare klassisk musikk hele tiden, og ga oss litt mer koreografi og tøying, mens hun som var her nå drillet oss mer på styrkeøvelser (au, lårene mine!) og (ja, dere gjettet det nok) hopping, og brukte en del moderne musikk i tillegg til klassisk. Men personlige preferanser til side, så var det fremdeles en veldig bra time.

Beviset på hvor bra timen var, våknet jeg opp med i morges. Det er ikke ofte jeg kan skryte på meg å være støl, så når det først skjer, føler jeg at jeg virkelig må gjøre et poeng ut av det. I morges var jeg altså støl. Det verket i lårmuskler jeg ikke ante at jeg hadde. I mitt overmot har jeg lenge trodd at alle mine muskelgrupper knyttet til rumpe og lår har blitt kjempebarske og veltrente etter uendelige antall knebøy og markløft, men tydeligvis ikke. Jeg har vært overbevist om at disse områdene har vært immune mot stølhet, men dengang ei. Noen minutter ballett var visst det som trengtes for å aktivere disse mystiske, nye musklene. Magi!

Jeg skal definitivt tilbake igjen neste tirsdag.