Skulderstående, del 2

Jeg har vært kjempetøff i dag. Jeg gjorde noe jeg ikke har hatt nerver til å gjøre på et par uker. Jeg besøkte vekta. Tidligere erfaringer har vist at vekta på Colosseum er noe mer kritisk enn vekta på Bjørvika, så da er det den jeg velger å forholde meg til. På den måten er jeg helt sikker på at jeg ikke skryter på meg noe som ikke egentlig er sant. Men vekta på Colosseum var vennlig innstilt i dag; den fortalte meg at jeg er hele to kilo lettere enn jeg var ved forrige besøk! Utrolig, men gøy. Veldig, veldig gøy. Neste milepæl er så nær nå at jeg nesten får vondt i magen når jeg tenker på det. Jeg innbiller meg liksom at når jeg bare har kommet dit, da vil alt gå mye lettere. Hvis jeg bare kommer over akkurat den kneika der, så blir det grei skuring framover. Om det faktisk blir tilfellet, gjenstår jo å se, men enn så lenge skal jeg holde på det håpet.

Det var selvfølgelig ikke bare for å besøke vekta at jeg dro til Colosseum i dag. Jeg skulle også på yoga. Egentlig Jivamukti, som det pleier å være på torsdager, men instruktøren kunne ikke komme i dag. Derfor fikk vi en vikar som ga oss Ashtanga i stedet. Det var helt greit med Ashtanga, og vikaren var flink, men jeg savnet Jivamuktien. Jeg savnet også følelsen av verdighet, for den var ganske liten mot slutten av timen, da vi skulle opp i skulderstående.

Litt nervøs var jeg jo, etter floppen forrige torsdag, men jeg skulle jaggu forsøke, og det var det bra at jeg gjorde, for det gikk. Såvidt. Jeg sjanglet og flakset først med beina som en due som ikke helt klarer å bestemme seg for hvor den skal lande. I det ene øyeblikket var føttene bak hodet, så var de oppe i lufta, så var de på vei ned mot hodet igjen, så opp, så ned mot den andre siden, opp igjen, hele tiden mens jeg prøvde å støtte opp under ryggen med hendene. Jeg lurte på hvordan i alle dager jenta ved siden av meg klarte å ikke begynne å hylflire; det hele må jo ha sett temmelig latterlig ut fra perifersynet hennes. Men neida, ikke en lyd derfra. Hvis hun smilte for seg selv, så la ikke jeg merke til det, jeg var alt for fokusert på å trosse tyngdekraften.

Til slutt klarte jeg å holde meg stabil gjennom de siste fire-fem dype pustene, før vi skulle legge føttene ned bak hodet med strake bein. Det gikk egentlig helt fint, bortsett fra at jeg følte at jeg nesten ikke fikk puste, og da hjalp det neppe at jeg fremdeles har en surklete hostehals. Jeg lot surkling være surkling, og holdt ut til siste pust likevel - og da kjente jeg at jeg var ferdig. De andre gjorde et par andre akrobatiske greier etterpå (fremdeles i skulderstående), men jeg bare sank sammen som en sufflé og ble liggende på ryggen mens jeg prøvde å holde meg i live.

Først sånn. 

Etterpå sånn. Såvidt. 

Til slutt sånn. Noen ganger aller først også.

Helt til slutt kunne vi få prøve oss på hodestående. Som om min vinglete skulderstående ikke hadde vært underholdning nok. Jeg trenger vel neppe å fortelle at det ikke ble noe hodestående på meg. Jeg kom meg opp på tærne, men det var det hele. Det var mer enn nok for det stakkars hodet mitt. I stedet lot jeg meg imponere over en del andre i salen, som behersket dette trylletrikset helt fint. Jeg kan ikke bgripe hvordan de klarer det. Magi? La oss kalle det magi.

Jeg avslutter med dagens store nyhet: Jeg har ikke spist en eneste sjokoladebit i dag! Ikke SoHo engang! I stedet har jeg spist mer kyllingfilét (man spiser gjerne det samme flere dager på rad når man er alene og kjøper økonomipakker av ting som ikke har så lang holdbarhet), og hadde på enda mer salat enn jeg hadde i går. Flink! Nå må jeg bare være flink én kveld til, og så kan lørdagen komme.