Svetteperler for svin

Kosespinning, det er sånn du gjør når du ikke egentlig jobber så veldig hardt, men bare holder deg i lett bevegelse fordi kroppen din er støl som en dørstokk og du får god samvittighet. Ja, også varer det ikke så veldig lenge, heller. I dag var den fine dagen hvor jeg fikk spinningsko. Hurra! Jeg møtte min supersnille venninne på XXL, hvor vi fikk hjelp til å finne et par som var både tøffe og behagelige, og jeg betalte ikke en eneste krone, for dette var bursdagsgaven min. Stas! Så skulle jeg på spinning på Bjørvika etterpå. Det var i alle fall planen. Men så ble jeg sulten, mens vi gikk omkring der i butikken. Veldig sulten. Og jeg tenkte, kanskje var det best om jeg bare dro hjem og spiste middag i stedet. Jeg bestemte meg for det. På vei fra butikken mot t-banen begynte jeg imidlertid å tenke i andre baner. Det var jo bare en liten time ... jeg kunne jo ta det med ro ... jeg hadde jo nettopp fått disse sykkelskoene og hadde veldig lyst til å prøve dem ... Så jo, jeg skulle dra

" Au. Au. Au. Au. Au. Lyden av en Vero som går ned en trapp etter en times styrketrening. Jeg har savnet deg, Elixia." Dette ble dagens oppdatering på Facebook, få minutter etter å ha stavret meg ut fra Colosseum. Sissel er en fabelaktig instruktør som er et monster i styrkerommet, og det var kanskje i overkant optimistisk av meg å velge hennes Styrke & Core som den første styrketimen på en måned. Min plan om å også ta spinningtimen hennes etterpå ble kansellert delvis av at jeg var blitt litt kvalm, delvis av at jeg var blitt litt svimmel, og delvis av at Sissel nærmest beordret meg til å dra hjem og hvile etter dagens innsats. Du vet du har gjort det bra når instruktøren gir slik tilbakemelding. Dæggern. En hel måned uten styrketrening. Fanden ta deg, sommerferie. Det gjorde så vondt, så vondt. Ikke åpnet jeg høstsesongens treningsregime med lette vekter, heller. Det var tanken i utgangspunktet. "Første gang på en måned, ta det lett og rolig i dag, Vero"

Etter en uke i Bergen og to uker i California var det fantastisk å rusle inn på Elixia Colosseum igjen etter jobb i dag. Som jeg har savnet den plassen, og som jeg har savnet å trene. Utrolig, men sant. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli en sånn person som ville savne å trene, men det har jeg visst. Sært. Men på en bra måte. Jeg skulle ønske jeg også kunne få en sær personlighetsforstyrrelse når det gjelder min svakhet for ostepop og sjokolade, men enn så lenge lar den vente på seg - min entusiasme for Alt Som Er Usunt™ er fremdeles nærmest ukuelig, og spesielt nå etter USA-ferien sliter jeg med å spore litt over i mer sunne matvaner. Jeg skjønner hvorfor så mange amerikanere er tykke, for å si det sånn. Det var liten tvil om hva "høstens" første treningsøkt skulle bli. Spinning. Mitt aktivitetsnivå etter joggeturen i McArthur Park for halvannen uke siden har vært temmelig labert, hvor det meste jeg kan skryte på meg er vandring og en god del kø-ståing. Mer har jeg ikke h

Så jeg har altså kommet meg til junaiten, til selveste California. Her har jeg vært i en uke, og selv om det har vært en god del aktivitet, kan jeg ikke med god samvittighet kalle det for faktisk TRENING. Fram til i dag. Mandag for en uke siden var hovedsaklig tilbragt på fly, så da skjedde det ikke stort annet. Tirsdag våknet jeg opp til en varm solskinnsdag, hvor aktivitetsnivået begrenset seg til litt kosesvømming i hotellbassenget og så noen timer med vandring i Hollywood. Onsdag bestod for det aller meste av venting, ettersom jeg teamet opp med de to personene i verden som kanskje har dårligst retningssans og kartlesertalent, og det var disse som sørget for bil. Det hele endte med at jeg til slutt kostet på meg taxi likevel, men da var allerede mesteparten av dagen kastet bort, og humøret noe redusert. Men så kom torsdag og reddet meg, for da dro jeg til Universal Studios, og dermed fikk jeg en full dag med vandring. Ikke store utfordringen for kondisjonen eller styrken akkurat,

Jeg har slettes ikke tid til å blogge nå, med bare litt over 7 timer unna avgang fra Gardermoen til USA, men jeg skviser inn noen ord likevel. De siste fire dagene har jeg altså ikke bare sittet på stussen i de bergenske skoger. Jeg har gått latterlig mye, i utfordrende (og til tider livsfarlig, i alle fall syntes jeg det der jeg snublet og vaklet meg framover som en nyfødt sommerkalv) terreng, i oppoverbakker og nedoverbakker, tidvis med opptil flere tunge bører. Jeg har badet, og svømt i alle fall en halvtime per bad over et par dager. Jeg har ikke sittet på noe mer komfortabelt enn en fuktig gressbakke eller en hard trebenk. Jeg har vært utendørs og fått frisk luft hvert eneste minutt av hver eneste time av hver eneste dag. Og jeg har spist sunn og god mat i moderate mengder (tidvis sterkt motivert av den manglende tilgangen på hygieniske fasiliteter). Jeg har knallgod samvittighet. Så får jeg bare håpe at jeg klarer å holde et like godt aktivitetsnivå de kommende to ukene i Cal

Så ble det altså trening i dag, men ikke helt den treningen jeg hadde tenkt, og i alle fall ingen dansing. Et par veldig gode venner skulle flytte i dag, og samvittigheten tvang meg til å hjelpe til. Jeg trøstet meg med at bæring og løfting og trappegåing i flere timer var nesten like bra trening som en skikkelig treningsøkt, i tillegg til at jeg kunne bidra til å gjøre dagen deres lettere og bedre. Selvfølgelig var jeg den svakeste av alle bærehjelperne, og spesielt gutta tok minst dobbelt så mye som meg. Naturligvis var jeg den tregeste til å klatre trappene. Men jeg bar, og jeg klatret, og jeg var stolt over det. Noen som husker mine tidligere mangfoldige blogginnlegg om hvor høyt jeg hater trapper? Nemlig. Jeg vet ikke hvor mange etasjer jeg totalt har gått i dag, men det ble en del. I morgen tidlig bærer det altså avgårde til Bergen og ferietur til de våte skoger i vest. Men selv om jeg ikke får kjørt noe treningsopplegg på en stund, kommer jeg neppe til å være inaktiv. Jeg re