Eksamensstress

Siste innspurt nå. Dette er siste uke hvor jeg jobber meg ihjel med både studier og jobb. Siste eksamen (muntlig - grøss) er på fredag, og så kan hele desember vies til jobb, trening, julekos og et par turer til København. Jeg gleder meg.

Men først må jeg altså overleve denne uken, og selv om jeg i utgangspunktet burde bruke hvert ledige minutt på å lese til eksamen, har jeg ikke den slags utholdenhet. Jeg blir gal etter hvert. Derfor er det faktisk veldig fint å kunne ha trening som en gyldig unnskyldning til å avslutte etter x antall timer på studierommet.

I dag jobbet jeg med pensum i ca fire timer, og følte meg rimelig sliten mot slutten av den økten. Jeg hadde booket en dansetime kl 18, og kunne derfor forlate skolen en halvtime før med litt halvgod samvittighet. Jeg droppet lesing for å gjøre noe annet som er omtrent like viktig. Det må jo være greit.

Dansetimen var en blanding av ulike dansetyper, alt fra zumba og salsa til disco og house. Slitsomt og krevende, men gøy. Sånn som trening pleier å være, altså. Jeg har forøvrig en skamfull hemmelighet i forbindelse med en del treningsøkter; jeg har en tendens til å slippe ut litt luft når jeg anstrenger meg, og det er alltid like flaut når jeg kjenner dunsten av mitt eget skaperverk spre seg i salen. Men i dag fikk jeg gleden av å kjenne lukten av noen andres skaperverk i stedet for mitt eget, og det gjorde meg bemerkelsesverdig glad. Det er ikke bare meg! Det finnes andre som promper på trening. Andre jenter! Hurra! Komfortsone +1.

Så det var dagen min. En time med dansing og en lykkelig promp. Jeg belønnet meg selv med mac & cheese til middag da jeg kom hjem. Ikke verdens sunneste rett, men tilgjengeld klarte jeg å holde hele dagen kjøttfri, så det kompenserer kanskje litt? Jeg vet jo at jeg spiser for mye kjøtt, spesielt prosessert kjøtt, og prøver å redusere litt der. Jeg burde klare i alle fall to kjøttfrie dager i uken, og så kanskje putte inn litt mer grønnsaker i stedet. Man kan jo håpe.

Desember lurer like rundt hjørnet, og jeg er tålelig fornøyd med novembers treningsinnsats. Et snitt på to økter i uka er ikke kjempeimponerende, men jeg tror det er bedre enn november i fjor. Og jeg tror jeg gradvis begynner å få litt mer stabilitet i treningen. Jeg dristet meg på vekta i morges, og har faktisk gått litt ned. Så hurra for det! Regner med det endrer seg i løpet av desember, da. :-P

På kanten av galskap

Herregud, denne uken, altså.

6 arbeidsdager + en bakvakt
Prosjektpresentasjon på skolen (for hele klassen og mange lærere - ANGST)
Deadline for innlevering av prosjektrapport på skolen (20 sider)
Forberedelser til neste ukes eksamener

Og på toppen av det hele, to treningsdager. Som kanskje ikke er allverdens, men som er to mer enn jeg ville trodd at jeg kunne klare.

Jeg har allerede begynt å merke effekten av gårsdagens styrketrening, spesielt i lårene, pectoralis og biceps, og likevel dro jeg til trening etter jobb i dag også. Jeg imponerer meg selv noen ganger.

I dag imponerte jeg meg selv med en time zumba. Slitsomt men morsomt, og jeg jeg ble i veldig godt humør etterpå. Følte meg sprek og sterk og til og med en smule koordinert (jeg klarer å henge med litt og litt bedre for hver gang), og syntes duskregnet var ganske deilig da jeg kom ut igjen etterpå. De sier "never miss a Monday," for å få en sterk start på treningsuken, men jeg synes søndager kan være vel så gode å få med seg. Det er ikke så verst å avslutte en uke med en god innsats. Det gir en god følelse.

To ukers pause

Som forventet har det nå gått en stund uten tid til trening. Nå skulle jeg til å skrive noen misbilligende, kritiske ord til meg selv om hvor udugelig jeg har vært, men det er strengt tatt ikke sant. Jeg har brukt denne tiden på intensivt skolearbeid, i tillegg til å ha tatt en del ekstravakter på jobben (mye sykdom + halv skatt på neste månedslønn = vanskelig å si nei til sjefen). Denne uken var faktisk fredag min eneste fridag. (Den ble tilbragt på skolen.) Samtidig har jeg hatt prosjektpresentasjon og deadline for prosjektrapport. Neste uke har jeg skriftlig eksamen på tirsdag og muntlig eksamen på fredag. TLDR; Jeg dør.

Derfor var det skjønt å skvise inn litt trening etter jobb i dag. Egentlig burde jeg vel dratt rett til skolen eller hjem for å pugge til eksamen, men mitt mentale overskudd er totalt fraværende akkurat nå. Jeg er psykisk utslitt etter mange hektiske arbeidsdager og så mye press på skolen, og trenger noen timer hvor jeg tar litt vare på meg selv.

Ettersom det er lørdag gikk det ingen gruppetimer etter at jeg var ferdig på jobb, så jeg trente for meg selv i dag. Tok tak i vektstanga og kjørte øvelser for de fleste større muskelgrupper. Markløft. knebøy, benkpress, skulderpress, biceps og triceps. Jeg har begynt å like denne rutinen, ikke minst fordi jeg kan gjøre nesten alt med én vektstang på ett sted, så det går relativt kjapt å komme gjennom. Det føles også som litt mindre tiltak enn det å forflytte meg mellom forskjellige vektstasjoner og apparater som er plassert rundt omkring.

I starten av måneden tok jeg kun en vektstang på 10 kg, for å begynne forsiktig. I dag valgte jeg å kjøre fjerde og siste runde med 12,5 kg, for etter et par ukers fravær syntes jeg at jeg burde kompensere litt. Det gikk heldigvis overraskende fint, så neste gang tenker jeg at jeg gjør alle fire rundene med 12,5 kg. Det er jo ikke akkurat en imponerende tyngde, men det er trening, og det er fremgang.

Belønningen? Risengrynsgrøt til middag, en liten pose ostepop og en Lion-sjokolade (på tilbud til 10 kr klarte jeg ikke la den være. Dessuten er det lørdag. Ti stille, Diabetes, ingen spurte deg). Og en halvliter Sprite Zero. Om ikke annet skal jeg i det minste klare å unngå brus med sukker.

God helg!

Ukas krampetrekk

Det er travle dager nå, og travlere skal det bli, nå som eksamenstiden kryper stadig nærmere. Prosjektrapport skal snart leveres, og det ser dårlig ut for trening de neste par ukene når jeg må prioritere skolearbeid, rapportskriving og eksamensforberedelser. Min trøst er at jeg får komme sterkere tilbake i desember, for min siste eksamen er 1. desember, og resten av måneden er det kun jobb (og kanskje en liten tur til Danmark) som vil stå mellom meg og trening.

Men jeg klarte å trene i dag, da. Etter dagvakt på jobben med en halvtimes overtid var jeg egentlig sliten nok da jeg slepte mine verkende føtter ut fra Ullevål sykehus. Jeg vurderte å bare dra rett hjem, handle på veien, og tillate meg selv å hoppe over trening - bare denne gangen. Den har vi hørt før; "bare denne gangen." Så jeg var streng med meg selv, og hoppet på første buss mot Majorstuen, uten å gruble mer over saken så jeg skulle klare å overtale meg selv til noe annet.

Som vanlig er jeg veldig fornøyd med valget mitt nå som det er ferdig og jeg har kommet hjem. Det ble en god time med 15 minutters oppvarming på ellipsemaskinen, og en rekke lette styrkeøvelser med vektstang. Samme rutine som søndag forrige uke, for det gikk ganske greit. Ikke nevneverdig tungt, men tyngden er fremdeles ikke poenget. Rutinen er poenget. Det å beseire dørstokkmila og faktisk gjennomføre treningsplanene. Det er lettere dersom planene ikke har så høye ambisjoner, så da gjør jeg det litt lett for meg selv inntil videre.

Nå skal jeg kose meg med en velfortjent hjemmelaget lasagne, litt ostepop og et par nye episoder av ymse serier. Det er lørdagskveld, jeg har både vært på jobb og trening i dag, så dette skal jeg unne meg. Unn deg selv noe godt i kveld, du også. God helg!

Å trene bort frustrasjon

Noen dager trener jeg fordi jeg må. Noen dager fordi det er gøy. Noen dager fordi jeg trenger en oppmuntring, eller å tenke på noe annet. I dag trente jeg for å få utløp for litt frustrasjon. Okay, mye frustrasjon.

For å gjøre en litt lang historie litt kortere, har gruppen min i et skoleprosjekt fått skikkelig dårlig oppfølging fra våre veiledere, med dårlig kommunikasjon, noe som har ført til at vi først nå, tre uker etter en presentasjon og to uker før innlevering av sluttrapport, fikk beskjed om at det var noen større elementer i prosjektet vårt som måtte endres. To uker før innlevering. Kult. I tillegg forsøkte den veilederen å gi oss skylden for at vi ikke hadde fått denne informasjonen tidligere, fordi hun hadde spurt om når vi hadde tid til et møte, og vi hadde ikke gitt svar. Det stemmer forsåvidt; da vi fremdeles ikke hadde funnet et tidspunkt som passet for både henne og oss i løpet av den første uken, lot vi det ligge. Hun nevnte nemlig ingenting om at møtet gjaldt viktig og essensiell tilbakemelding på prosjektet, og vi hadde derfor ingen anelse om at noe stod på spill. Hun skrev kun for å foreslå et møte så hun kunne se prototypen vår og eventuelt komme med noen tips til den, og nevnte ikke tilbakemelding på presentasjon med et ord. Vi ante derfor fred og ingen fare, og følte ikke behov for tips akkurat da, så vi prioriterte det ikke. Det viste seg altså at det var veldig dumt at ingen av oss var tankelesere.

Kombinasjonen av denne bomben, veilederens forsøk på å gi oss skylden, samt hennes arrogante og passiv-aggressive uttrykksform i mailene, hadde gjort meg mer irritert, sint og aggressiv enn jeg har følt meg på lenge. Jeg ønsket desperat at jeg kunne dratt på en boksetime med Aristo, for det hadde vært perfekt da, men dessverre finnes ikke de timene lenger. Jeg fikk derfor nøye meg med en dansetime, og i løpet av denne timen prøvde jeg å bli kvitt så mye energi som mulig, slik at jeg kanskje kunne roe meg litt ned etterpå.

Det fungerte litt, i alle fall. Da jeg kom hjem etterpå var jeg rolig nok til at jeg kunne formulere en saklig og høflig mail til vår andre veileder (som vi ikke hadde hatt noe særlig kontakt med tidligere), for å forklare situasjonen og spørre om hvordan vi burde gå fram videre, og nå skal en av de andre gruppemedlemmene møte henne senere i uken for å få litt mer orden på ting. Vi håper det ordner seg.

Dette ble ikke så veldig relevant til trening, men det fungerer som en påminnelse om hvordan en god treningsøkt kan hjelpe på ymse humør, i tillegg til kroppen.

Nå følger en uke uten trening, på grunn av jobb og en liten tur til København, men jeg er veldig innstilt på å ta en ny økt etter dagvakten min på lørdag. Inntil da: Ha en flott uke, fri for idiotiske veiledere og slitsomme studieprosjekter! Guder, som jeg gleder meg til å bli ferdig med dette faget!

Ukas siste sjanse

Så ble det dessverre ikke mange treningsdager denne uka, men jeg forsøkte å gjøre det beste ut av de to dagene jeg fikk.

Jeg hadde booket meg på Yin Yoga i dag igjen - samme som forrige søndag, for det var en så deilig time. Denne gangen kom jeg imidlertid en time tidligere, for å få inn litt mer aktivitet først, og totalt ble det derfor to timer med god trening.

Først 20 minutter på ellipsemaskinen for en god oppvarming og en liten pulsøkning. Deretter en halvtime med lett styrketrening. Jeg tok det lett fordi det er år og dag siden sist, og jeg vil ikke overanstrenge meg. Lavterskel er greit. Så jeg tok en vektstang på 10 kg og brukte denne til både knebøy, markløft, skulderpress og benkpress (på gulv). Til slutt tok jeg manualer på 6 kg for å trene triceps og biceps, og ble ferdig akkurat i tide til yogatimen som startet kl 15.

Det var en veldig bra time i dag også, men jeg var litt uheldig. Den aller første øvelsen presset på et punkt hvor jeg var veldig anspent, og resultatet var at jeg ble skikkelig kvalm og svimmel. Jeg klarte meg gjennom resten av timen til tross for kvalmen (som dempet seg litt etter hvert, mens ørheten forsvant helt), men jeg hadde nok kost meg mer uten noe som helst av den. Det er imidlertid gøy å merke så godt at treningen faktisk har en effekt på kroppen, da. Kanskje går det bedre når jeg kommer tilbake om to uker.

En dårlig uke, men en god helg. Det kunne vel vært verre.

Team Lørdagsspinning

Etter en alt for lang og hektisk uke fikk jeg endelig tid til trening igjen i dag. Der hvor jeg titt og ofte gjennom de siste par årene har vært flink til å finne unnskyldninger for å ikke dra på trening når jeg ikke følte for det, har denne uken vært annerledes. Jeg har nemlig hatt veldig lyst, men ikke fått mulighet, og det har vært utrolig frustrerende.

Jeg visste allerede for en uke siden at mandag og tirsdag ville utgå, siden jeg da skulle jobbe kveldsvakter. På grunn av akutt sykdom og krise på jobb, endte jeg opp med å gå dobbelt på mandag - både kvelden og den påfølgende natten. Da jeg dro hjem tirsdag morgen var jeg helt utslitt, og denne uventede nattevakten gjorde en del skade både på døgnrytmen og energinivået mitt. Det tok meg noen dager og betydelig arbeid med struktur for å komme tilbake til noe som lignet normalen igjen etterpå.

Så kom altså onsdag, hvor jeg egentlig hadde planlagt en styrketime - men jeg var dum og dro fra skolen fem minutter senere enn jeg hadde tenkt, mistet banen, måtte vente på neste, og neste bestemte seg for å stoppe opp ca 200 m fra Majorstua stasjon (hvor jeg skulle av) og stå der i en liten evighet. Dermed rakk jeg ikke timen. Jeg var så skuffet at jeg nesten begynte å grine.

På torsdag hadde jeg planlagt zumba etter jobb, men på grunn av videre sykdom og krise på arbeidsplassen måtte jeg jobbe fredag også. Konsekvensen av dette var at trening måtte vike for å dra hjem og jobbe med en innleveringsoppgave som hadde frist fredag kveld, ettersom jeg ikke lenger kunne jobbe med den på dagtid fredag. Dette var også grunnen til at jeg ikke kunne prioritere trening i går heller.

Men i dag! Endelig! Noen dager fri fra jobb, oppgave levert, og jeg kunne endelig bruke tiden på hva enn jeg hadde lyst til. Jeg var litt usikker på om jeg overhodet ville klare å våkne og stå opp tidlig nok til å rekke lørdagsspinningen kl 10:30 (jeg savner den tiden da den pleide å begynne kl 11 ...), men heldigvis klarte jeg altså det. Som ved forrige lørdag booket jeg meg også på en 30-minutters time med fleksibilitetstrening etter spinningen, som denne gangen var med en annen instruktør og føltes nesten mer som styrketrening enn fleksibilitetstrening. Jeg gjorde så godt jeg kunne, men måtte gjentatte ganger ned på kneet hvor instruktøren mente vi skulle ha benet strakt. Hah! Ikke denne blåhvalen, nei.

Jeg har ikke våget meg tilbake på vekta. Etter forrige uke med masse trening og nesten saklig kosthold, hvor vekta likevel hadde gått opp, er det for skummelt. Forrige ukes resultat hjemsøker meg fremdeles. Demotiverende. Skuffende. Frustrerende. Jeg er overbevist om at kroppen min aktivt motarbeider meg, og at den eneste sjansen jeg har til å noen sinne gå ned i vekt igjen er ved å slutte å spise totalt. Sukk.

Men jeg kommer meg i det minste på trening. Jeg fortsetter, selv om jeg har lyst til å gi opp, si "føkk it" og hengi meg fullstendig til en tidlig død ved diabetes. Jeg drar til Elixia, og jeg sitter i den stappfulle, overopphetede spinningsalen og tråkker som om det står om livet. For det gjør det kanskje.