Å trene bort frustrasjon

Noen dager trener jeg fordi jeg må. Noen dager fordi det er gøy. Noen dager fordi jeg trenger en oppmuntring, eller å tenke på noe annet. I dag trente jeg for å få utløp for litt frustrasjon. Okay, mye frustrasjon.

For å gjøre en litt lang historie litt kortere, har gruppen min i et skoleprosjekt fått skikkelig dårlig oppfølging fra våre veiledere, med dårlig kommunikasjon, noe som har ført til at vi først nå, tre uker etter en presentasjon og to uker før innlevering av sluttrapport, fikk beskjed om at det var noen større elementer i prosjektet vårt som måtte endres. To uker før innlevering. Kult. I tillegg forsøkte den veilederen å gi oss skylden for at vi ikke hadde fått denne informasjonen tidligere, fordi hun hadde spurt om når vi hadde tid til et møte, og vi hadde ikke gitt svar. Det stemmer forsåvidt; da vi fremdeles ikke hadde funnet et tidspunkt som passet for både henne og oss i løpet av den første uken, lot vi det ligge. Hun nevnte nemlig ingenting om at møtet gjaldt viktig og essensiell tilbakemelding på prosjektet, og vi hadde derfor ingen anelse om at noe stod på spill. Hun skrev kun for å foreslå et møte så hun kunne se prototypen vår og eventuelt komme med noen tips til den, og nevnte ikke tilbakemelding på presentasjon med et ord. Vi ante derfor fred og ingen fare, og følte ikke behov for tips akkurat da, så vi prioriterte det ikke. Det viste seg altså at det var veldig dumt at ingen av oss var tankelesere.

Kombinasjonen av denne bomben, veilederens forsøk på å gi oss skylden, samt hennes arrogante og passiv-aggressive uttrykksform i mailene, hadde gjort meg mer irritert, sint og aggressiv enn jeg har følt meg på lenge. Jeg ønsket desperat at jeg kunne dratt på en boksetime med Aristo, for det hadde vært perfekt da, men dessverre finnes ikke de timene lenger. Jeg fikk derfor nøye meg med en dansetime, og i løpet av denne timen prøvde jeg å bli kvitt så mye energi som mulig, slik at jeg kanskje kunne roe meg litt ned etterpå.

Det fungerte litt, i alle fall. Da jeg kom hjem etterpå var jeg rolig nok til at jeg kunne formulere en saklig og høflig mail til vår andre veileder (som vi ikke hadde hatt noe særlig kontakt med tidligere), for å forklare situasjonen og spørre om hvordan vi burde gå fram videre, og nå skal en av de andre gruppemedlemmene møte henne senere i uken for å få litt mer orden på ting. Vi håper det ordner seg.

Dette ble ikke så veldig relevant til trening, men det fungerer som en påminnelse om hvordan en god treningsøkt kan hjelpe på ymse humør, i tillegg til kroppen.

Nå følger en uke uten trening, på grunn av jobb og en liten tur til København, men jeg er veldig innstilt på å ta en ny økt etter dagvakten min på lørdag. Inntil da: Ha en flott uke, fri for idiotiske veiledere og slitsomme studieprosjekter! Guder, som jeg gleder meg til å bli ferdig med dette faget!