100

Hele ti dager siden forrige blogginnlegg. Hoisann. Her går tiden unna. Jaggu på tide med en liten oppdatering da.

Jeg har altså ikke ligget på latsiden, i fall noen av mine fem (seks?) lesere skulle tro det. Forrige uke klemte jeg til med hele seks treningsdager, inkludert spinning på lørdag ettermiddag (siden jeg jobbet på dagen, sukk) og zumba på søndag, selv om jeg var rimelig forkjølet og slettes ikke i toppform. Det ble litt slapp rumperisting da, kan man si. På fredagen var det boksing, og på torsdag yoga. Onsdag ble fridagen min, tror jeg, mens tirsdag var ballett og mandag var først PT-time på formiddagen OG spinningtime på kvelden. Jaggu. Velkommen til Crazyville.

Mens jeg har holdt på med alt dette, har jeg vært flink med kostholdet. Veldig flink. Mye renskåret kjøtt, fettreduserte produkter, grønnsaker og moderate porsjoner. Ingen mumsing på sjokolade, ostepop, kaker eller annet. Og vet dere hva? Det funker.

Etter å ha slitt med mine to kilo opp og ned gjennom hele høsten (hvor mye bra trening kanskje ikke helt har kunnet kompensere for mine håpløse snopvaner), har jeg nå endelig kommet over den store knekken. Milepælen over alle milepæler. Punktet jeg egentlig aldri hadde trodd jeg ville passere. Det er helt utrolig. Jeg er fremdeles ikke helt sikker på om jeg stoler på den vekta, men den er på et treningssenter, så da må den jo være riktig.

Jeg har aldri skrevet om vekten min. Jeg har skrevet hvor mye jeg har gått ned, men ikke hvor jeg begynte, og hva jeg har ligget på. Dette var fordi jeg skammet meg for mye. Det har rett og slett vært for pinlig å sette ord på det, selv om de aller fleste helt sikkert har visst det uansett. I alle fall da jeg var på mitt tyngste - det var nok ganske åpenbart. Ett av målene var imidlertid at jeg skulle slenge den tunge avsløringen på bordet når jeg bare kom meg over denne grensen, og nå, mine venner, har dagen kommet.

Jeg sjekket i går, på Elixia, mens jeg snek inn en halvtime på elipsemaskin før kveldsvakt på jobben. Etter et par uker med det strengste kostholdet jeg har hatt siden før påske, prøvde jeg å holde forventningene nede. Jeg visste jeg ville bli dritskuffet hvis jeg fremdeles lå på samme tall, eller - gud forby - hadde gått opp. Jeg hadde lagt en slags plan for hvordan jeg skulle takle det hvis jeg fikk en dårlig nyhet, slik at jeg ikke skulle løpe til nærmeste butikk og kjøpe den største ostepopposen jeg kunne finne. Tallet som blinket mot meg kommer jeg aldri til å glemme. 98,4. To siffer. Vel, strengt tatt tre, men selv om jeg runder opp til nærmeste hele tall, er det fremdeles bare to siffer. Det umulige har blitt mulig. Jeg har kommet meg under 100 kg. Der har jeg ikke vært på nesten 10 år.

Tenk det. Nesten 10 år. Det er ganske lang tid for å gå og bære på skam og selvforakt.

Dette betyr en rekke ting for meg. Det betyr blant annet at

• jeg har fått tilbake troen på det jeg driver med
• jeg har fått tilbake troen på meg selv
• jeg nå tør å dele hva jeg veier, og ikke bare hvor mye jeg har gått ned
• jeg kanskje ville føle meg komfortabel i en badedrakt neste sommer
• jeg er mindre redd for å ødelegge knærne når jeg jogger
• jeg er innmari stolt av meg selv

Det er lov å si det, ikke sant? At man er stolt av seg selv? Nå skal jeg ikke blåse alt for hardt i trompeten, for 98,4 kg er fremdeles veldig mye. Men sammenlignet med startvekta (for jeg kan avsløre den også nå som den er så langt bak meg) på 122 kg, så føles det litt som å ha klatret seg ut av en hengemyr.

Det er bare tall. Jeg vet det. Det viktigste er hvordan man føler seg og hvordan man har det. Selvfølgelig er det det. Jeg er på ingen måte en av de som har satt meg en helt konkret idealvekt og griner hvis jeg blir liggende tre kilo over den. Men jeg vet også sånn cirka hvilken vektskala jeg burde ligge på, og den går absolutt ikke over hundre. Derfor er det noe magisk ved dette tallet, denne grensen, denne milepælen. Selv om det bare er tall, så skjer det et eller annet i hodet når du går fra tresifret vekt til tosifret. Det blir en verden av forskjell.

Jeg hadde trodd, da jeg for et år siden fantaserte om denne dagen, at jeg ville juble og feire og danse og skrike euforisk. I stedet tok jeg det med en overveldet, kanskje nummen ro. Jeg stirret på vekta, stirret lenge, stirret på veggen foran meg, sukket dypt og fornøyd med et lite smil om munnen, før jeg rolig gikk av og ruslet tilbake til garderobeskapet for å skifte. Jeg løp ikke til nærmeste butikk for å kjøpe en sjokolade for å feire. Jeg dro på jobb, og jeg mumset ikke på noe som helst av snop der heller. Jeg var helt rolig. Jeg er fremdeles helt rolig, men et eller annet sted inni meg kjenner jeg at det kribler.

Ennå er det langt igjen, jeg prøver ikke å lure meg til å tro noe annet. Men samtidig har jeg kommet langt på vei, og det tyngste er, bokstavelig talt, allerede gjort. Alt jeg trenger å gjøre er å vedlikeholde. Fortsette med dette kostholdet jeg har vært så flink med de siste par ukene, og fortsette med treningen. Det er visst ikke noe mer hokuspokus enn det.

Det går likar no

Mellom min betraktelige forbedring av kosthold den siste uken og min upåklagelige innsats på Elixia, er det kanskje ikke så merkelig at jeg begynner å føle meg litt som en superhelt. Dette funker. Jeg kjenner det og jeg ser det. Det er for eksempel ikke lenger tvil om at jeg har funnet bicepsene mine. Jeg tror jeg kanskje har utviklet et litt usunt forhold til det å stryke på dem.

Jeg slo til med litt ekstra galskap i dag: To separate økter. Jeg har jo gjort dobbelttimer før, men da har det være i samme runde, så det har vært bare som en litt ekstra lang treningstime. I dag hadde jeg først en PT-time på formiddagen, og så spinningtimen til Kjekke-Jonas på kvelden. PT-Alex ga streng beskjed om at jeg bare fikk lov til å dra på spinningtimen hvis jeg lovet å ha lite motstand på sykkelen, for vi hadde gjort mye benstyrke i dag, og vi ville ikke sabotere effekten av det. Jeg lovet å ha lite motstand og ta det rolig. Det ble kanskje dagens største utfordring. En skulle tro at jeg etter en hard PT-time, fulgt av middag og noen timer på soafen, ville være for sliten til å orke å dra ut igjen for å trene mer - men det gikk faktisk helt fint. Jeg lot med vilje Clara ligge igjen hjemme, slik at jeg ikke skulle bli fristet til å tyne meg opp til en puls som kunne matche nivået på skjermen. Jeg lot bena bestemme hvor hardt jeg skulle ta i, og lot være å presse. Jeg fikk absolutt en god puls, og svettet til og med, men jevnt over hadde jeg en veldig behagelig økt. Kosetrening. Har jeg blitt en sånn en? Herrejemini.

Det er fire dager siden forrige blogginnlegg. Har jeg ikke trenet noe siden da? Joda, det har jeg. Såklart jeg har det. Jeg var på yoga på fredag, og tok en økt på elipsemaskinen på lørdag. Ingen boksing på fredag, Vero? Nei, faktisk ikke. Det klarte jeg ikke. Etter en slitsom arbeidsdag og en hard treningsuke (jeg hadde så vondt at jeg nesten ikke klarte å gå, men i stedet vagget som en pingvin), fant jeg ut at det holdt med yogaen den ettermiddagen. Det var bare såvidt jeg kom meg gjennom den, også. Jeg tror det var en klok avgjørelse, for jeg lå på sofaen og ynket meg resten av kvelden.

Nå lurer jeg på hvor mye jeg kommer til å ynke meg i morgen. Først PT-trening og så spinningtime, med ca fire timers restitusjon i mellom. Dæggern. Det er ikke så alt for gæli, altså. Jeg merket det godt da jeg skulle ta brystpress med manualer, hvordan bicepsene jobbet. Jeg har biceps, folkens! Kommer ikke helt over det, jeg. Jeg føler meg litt sånn som dette:

Bicepsene har gitt meg trua på at jeg har abs der inne et sted også. Jeg gleder meg til den dagen jeg finner dem.

Resten av denne uken vil jeg ha god tid til å trene mer. Jeg har bare to vakter på jobb denne uken, på lørdag og søndag. Begge på dagtid, noe som betyr at jeg igjen vil gå glipp av lørdagsspinning med Jan Tore. Buuuuu! Hvorfor hater jobben min meg? Jeg vil ha ny jobb. Skulle ønske jeg kjente noen som trengte en bedriftssykepleier. Det hadde vært stas, det.

Nå skal jeg spise rundstykker og se på Walking Dead. God kveld!

I siste liten

I dag hadde jeg planlagt å dra på trening etter et jobbintervju. Så tok intervjuet litt lenger tid enn jeg håpet, så jeg rakk ingen av de timene jeg hadde tenkt å dra på. I stedet bestemte jeg meg for å dra hjem, handle på veien, lage en god (kremt) middag og slappe av resten av kvelden. Jeg hadde jo vært på jobbintervju. Strevsomme greier! Jeg fortjente en belønning.

Nå viste det seg, etter litt reflektert telling av næringsstoffer (gjesp), at Toro lasagne ikke er spesielt sunt. Selv ikke om man lager det med magert svinekjøtt i stedet for vanlig kjøttdeig. Tenke seg til. Etter den herskapelige middagen havnet jeg altså over grensa for dagens aksepterte kalorimengde, og jeg følte meg lite flink. Hva hjelper det vel å holde seg unna sjokolade og iskrem hvis man inhalerer fete ostesauser i stedet? Fint lite, gitt. Så jeg kalkulerte meg fram til at jeg måtte trene likevel for å kunne legge meg med god samvittighet.

Det var ikke veldig mye om å gjøre, når alt kom til alt. Det hjalp kanskje at det eneste jeg hadde spist tidligere var en frokost bestående av to kokte egg og to grove brødskiver med kaviar. Jeg regnet meg derfor fram til at en liten joggetur på snaue 20 minutter ville duge. Det kunne jeg få til. Så begynte jeg å tenke at i løpet av 20 minutter ville jeg helt fint kunne jogge til mitt nærmeste Elixia og tilbake, og vel så det. Slik gikk det til at kveldens lyntrening ble å jogge til Bjørvika, ta noen sett med markløft og knebøy, og så jogge hjem igjen. Totalt brukte jeg kanskje ikke mer enn en halvtime, og det var vel ikke akkurat kjempeimponerende, men kaloritelleren min ble fornøyd.

Jeg ble litt fornøyd selv også, med tanke på at jeg egentlig hadde gått bort fra planen om å trene i dag. Nå er jeg veldig glad for at jeg sparket meg ut en liten tur likevel, selv om det ble sent, og jeg hadde alt annet enn lyst. Jeg burde vært i seng for en halvtime siden, men jeg kjenner meg selv; jeg hadde bare ligget våken lenge og tenkt på at jeg burde ha trent, og dermed ikke sovnet noe tidligere uansett. Nok en seier i svinebingen, altså. Og NÅ kan jeg legge meg og sove, uten å føle meg som en ballong. God natt!

Motivasjonsmusikk

Det finnes enkelte sanger som man kan lytte til og føle at de er laget for nettopp deg. Spesielt Disney er flink til dette; de har en lang rekke med sanger som motiverer og inspirerer den som hører på til å strekke seg etter sine drømmer uansett hva de måtte være. Noen er selvsagt mer konkret enn andre, og her kommer en av mine fremste motivasjonslåter inn: Sangen "Be a man" fra filmen Mulan, som direkte handler om å bli tøffere. Den spilles sammen med en treningsmontasje, og alle vet at montasjer er vidundermedisin. (Rocky, noen?)

Enkelte strofer er selvsagt mer aktuell enn andre. Her er noen av de som treffer meg best:

"Tranquil as a forest
But on fire within
Once you find your center
You are sure to win.

You're a spineless, pale pathetic lot (jo, takk!)
And you haven't got a clue
Somehow I'll make a man out of you.

Be a man
We must be swift as a coursing river
Be a man
With all the force of a great typhoon
Be a man
With all the strength of a raging fire
Mysterious as the dark side of the moon."

Jeg får innrømme at målet mitt ikke egentlig er å bli en mann, sånn helt bokstavelig, men man skal ikke ta alt helt bokstavelig. Målet er å bli bedre, raskere, tøffere, sterkere. Derfor er dette en av de sangene jeg setter på når jeg har tungt for å få ræva mi ut døra av og til, spesielt nå som dagene blir stadig kaldere og mørkere. Ingenting frister mer enn sofakroken i vinterhalvåret.

Hercules er en annen film (Disney igjen, selvfølgelig) som drar i gang inspirasjonen litt ekstra. Den har også en låt tilhørende en treningsmontasje ("One Last Hope," sunget av selveste Danny DeVito, dere!), men i tillegg til denne har den det som kanskje er den ultimate inspirasjonslåta ever: "Go The Distance." Begge disse er verdt å høre på når jeg føler at jeg trenger et ekstra tupp bak.

"To be a true hero, kid, is a dying art
Like painting a masterpiece, it's a work of heart.
It takes more than sinew, comes down to what's in you
You have to continue to grow!

I'm down to one last shot and my last high note
Before that blasted underworld gets my goat.
My dreams are on you, kid, go make them come true.
Climb that uphill slope, keep pushing that envelope
You're my one last hope and kid, it's up to you."

Det er altså jeg som er kid-en i denne sangen. Unge, uerfarne Hercules som prøver å bli en helt. Akkurat som meg. (Bortsett fra dette med å være barn av gudene og sånn, men hvem vet?)

"I am on my way
I can go the distance
I don't care how far
Somehow I'll be strong
I know every mile
Will be worth my while
I will go most anywhere to find where I belong.

I will beat the odds
I can go the distance
I will face the world
Fearless, proud and strong
I will please the Gods
I can go the distance
Until I find my hero's welcome right where I belong."

Tematikken rundt å "go the distance" har aldri vært mer passende. Jeg nærmer meg nå toårsjubileum for treningsgalskapen min, og selv om jeg har kommet et godt stykke på vei, er det fremdeles langt igjen. Det gjør det lett å miste håpet, å se lyset i enden av tunnelen, noe jeg i stor grad har opplevd nå i høst. Jeg har kjempet mot en stadig dalende motivasjon, og klart å vedlikeholde akkurat nok til å fortsette treningen, men ikke nok til å bevare et bra kosthold. Jeg har vært utålmodig og frustrert og trøstespisingen fulgte med i gavepakken. Denne siste uken har jeg altså tatt meg sammen, og det er sanger som disse som har mye av takken. Når jeg mister min indre motivasjon, må jeg lete utenfor, og heldigvis er det nok å ta av.

Fem ganger i uken har jeg vært på trening de siste månedene, og det skal jeg nok lett klare å fortsette med. Jeg fullførte i går Elixias 20/60-konkurranse (trene 20 ganger i løpet av 60 dager), og går nå for 40. Jeg var på ballet i går (lårmusklene mine hater meg), og hadde PT-time i dag (jeg blir faktisk stadig bedre på å hoppe, utrolig men sant). Der fikk jeg litt oppstramming på grunn av kostholdet. Det hjelper også. Jeg liker ikke å møte opp til PT-time og si "siden sist har jeg spist en kake, fire sjokolader, to sjokoladepuddinger og en stor pose ostepop," og jeg liker heller ikke å lyve, så da gjenstår bare én løsning.

Det stikker dessuten litt å vite at jeg kunne ha kommet så mye lenger, hvis jeg bare hadde hatt kostholdet på stell. Det hadde vært fullt mulig for meg å være normalvektig nå, hvis jeg hadde vært flink nok. Andre klarer det. Andre raser ned 30 kg i løpet av ett år. Jeg har brukt to år på 20. Det er ikke spesielt imponerende. Litt, for det er tross alt bedre enn ingenting (eller det som har vært vanlig for meg tidligere; å gå opp), men ikke veldig. Det vil jeg gjøre noe med. Disse sangene (og andre) er ikke noe jeg må høre på bare når jeg er sliten og sitter fast i sofakroken. Jeg bør også høre på dem når jeg får lyst på noe jeg ikke burde spise, slik at de kan minne meg på HVORFOR jeg ikke burde spise det. Det er nok en stor del av problemet; jeg ser noe jeg har lyst på, og hele min kognitive sans forkaster alt annet enn hvor godt det vil smake mens jeg dytter det innpå. Jeg er nok helt avhengig av påminnelser. Dette skal blant annet Disney hjelpe meg med framover, så får vi se om det går bedre.

Helt til slutt en liten illustrasjon som viser hvordan jeg stort sett føler meg:

Takk for i dag! 

Når goinga blir tøff

OK. Gode nyheter. Etterlengtede nyheter. Jeg har endelig tatt meg sammen. Jeg vet det bare er fredag foreløpig, og man skal ikke selge skinnet før den fete damen har sunget, men så langt denne uken har jeg vært flinkere med kosthold enn jeg har vært på flere måneder. Yahoo! I den anledning har jeg snublet over en side som gir meg all den rosen og skryten jeg fortjener.

Mitt snopinntak har vært minimalt. Ikke helt borte (jeg er fremdeles meg, tross alt), men høyst redusert. Jeg har holdt meg unna Safari-kjeksene i kjøkkenskapet på jobben. Og iskremen i fryseren. Jeg lot være å kjøpe en pose ostepop til å ha som "TV-kos" på torsdagskvelden. Jeg har oppdaget at jeg har gullmedalje i å finne unnskyldninger og grunner til å mumse på noe godt, og at noen av disse grunnene til og med har inkludert "jeg har trenet i dag." Når jeg trener så ofte som jeg gjør, sier det seg selv at jeg ikke kommer langt dersom jeg skal belønne meg med snop hver dag det skjer. Det har tatt meg pinlig lang tid å forstå dette, men jeg tror det begynner å synke inn nå. Omsider. Jeg pleide alltid å tro at jeg var smart, men nå har jeg begynt å lure. De siste månedene har jo bestått utelukkende av dumhet. Men nå er det nok.

Ukens gode kostholdsinnsats har hatt selskap av god treningsinnsats. Jeg tok en fridag på tirsdag, på grunn av kveldsvakt på jobben, men på onsdag var jeg tilbake hos PT-Alex, som fikk meg til å ta knebøy med 40 kg på skuldrene. Så mye har jeg aldri hatt før, og jeg var overrasket over at det gikk så greit som det gjorde. I tillegg fikk han meg til å gjøre mye (MYE) hopping, og jeg fikk nok en overraskelse da jeg innså at det ikke ga meg lyst til å hoppe ut av nærmeste vindu (som uansett bare ville latt meg falle kanskje 4-5 meter før jeg hadde landet i en stor gymsal). Vi gjorde dette i flere sett, 20 hopp hver gang, bortsett fra det siste hvor det ble dobbelt så mange. Opp og ned på to stepkasser som var plassert ved yttersiden av hver fot. Til sammen tror jeg det ble 100 hopp i løpet av økten, og så mye tror jeg aldri jeg har hoppet før i mitt liv. Det er nesten så jeg har lyst til å gjøre det igjen. Nesten.

Jeg var kjempestøl i går på grunn av onsdagstreningen. Det kan ha vært knebøyene. Det kan ha vært hoppingen. Uansett var det flott med 70 minutter Jivamuktiyoga for å få tilbake litt bevegelighet. Jeg sprellet meg opp til en vaklende skulderstående nok en gang, og akkurat den vaklingen tror jeg ikke blir bedre før jeg har litt mindre vekt å stabilisere. Det jobbes med den saken.

Som en velfortjent start på helgen tok jeg en dobbelttime i ettermiddag. Først en time dansing, etterfulgt av en time boksing. Og alt på en ganske tom mage, ettersom jeg ikke hadde spist siden frokost (men frokost hadde vært sen, så det var ikke egentlig så ille som det høres ut som). Jeg var både varm og sliten da jeg slepte meg opp trappene etterpå, og helgen er absolutt fortjent.

Bortsett fra at jeg ikke får helg, da. Når venninnen min koser seg med spinningtimen til Jan Tore i morgen tidlig, har jeg allerede vært på jobb i tre timer, og har fem timer igjen. Ugh! Sukk! Akk! Og så videre. Det er urettferdig, men livet er urettferdig, og jeg får kompensere med å ta en annen spinningtime etter jobb i stedet. Fram til da får jeg passe på å ikke raide desserthylla eller kjeksskapet på jobben, for fristelsene blir liksom ekstra forlokkende når det er lørdag. Nei, i morgen skal jeg være flink. Ikke ødelegge den gode uka. Jeg lover.

Ukesoppdatering og matfrust

"Du har vel ikke sluttet å blogge, Vero?" ble jeg spurt forleden dag. Verdensveven har jo ikke fått livstegn fra meg på nok en uke (bortsett fra de som følger meg på Facebook og Twitter), så det er ikke et upassende spørsmål. Svaret er Nei, jeg har ikke egentlig det. Jeg har bare hatt litt vondt i vilja, som det heter. Eller latskap, som ofte egentlig er tilfellet når det gjelder meg selv. Ikke for lat til å trene, men for lat til å blogge, tydeligvis. Finn logikken i det, den som kan.

Kanskje det har noe å gjøre med at når jeg er hjemme så kobler jeg av. Helt av. Fullstendig over og ut. Særlig når jeg har hatt noe så uvanlig som en 5-dagers arbeidsuke, slik som jeg har hatt nå nettopp. Fem kvelder, strengt tatt, noe som i tillegg skapte en utfordring for treningsregimet mitt. Dermed var det fort gjort at formiddagene, før trening etterfulgt av jobb, gikk med til å ligge på sofaen og se på mine elskede TV-serier. (Jeg har fremdeles superdilla på Huset på prærien, og er nå over halvveis i sesong 2. Jeg føler virkelig at jeg er i ferd med å eldes inn i personligheten min.)

Likevel har jeg altså vært flink til å trene selv om jeg ikke har vært flink til å blogge. Slik som uken før. Det ble fem treningsdager denne uken (altså forrige uke): Hardcore spinning på mandag med Kjekke-Jonas, en forferdelig tøff PT-time på onsdag (ny rekord på markløft: 62,5 kg og enda større træler i hendene), litt tredemølle og elipsemaskin på torsdag, yoga OG boksing på fredag (den kjente jeg), og så litt elipsemaskin og tredemølle på lørdag igjen, før en helg med kveldsvakter kastet seg nådeløst over meg.

Som vanlig er det altså ikke treningen som holder meg tilbake fra å nå mine håp og drømmer, men kostholdet. Ææææsj, som jeg hater kosthold. Hater å snakke om det, tenke på det, jobbe med det, praktisere det ... Å telle kalorier er så utrolig kjedelig. Alternativet til å telle kalorier er å holde meg til en streng, regulert kostholdsplan, men det er ganske kjedelig, det også. Kort sagt er egentlig alt som innebærer å ikke kunne spise alt jeg har lyst på, kjedelig. Dere ser kanskje problemet der. Hvis alt jeg hadde lyst på for det meste var grønnsaker og fisk, så hadde det vært gull og grønne skoger. Jeg har hørt at det finnes slike mennesker - folk som spiser fisk og grønnsaker fordi de synes det er kjempegodt, og som nesten aldri rører snop eller snacks fordi de ikke liker det. Jeg er ikke helt sikker på om de virkelig eksisterer, for det høres veldig mytisk ut, men jeg skulle uansett ønske at jeg var en sånn en. Jeg skulle også ønske at jeg var en havfrue eller en enhjørning, men slik er det altså ikke. I stedet for en havfrue er jeg en sjøku, og i stedet for en enhjørning er jeg et nesehorn. Også er jeg en sånn som elsker fett og sukker. Samtidig kan jeg slenge på at jeg ikke er overmåte glad i å lage mat, så når jeg først gjør det lager jeg dobbel porsjon, slik at jeg skal ha til neste dag også, men så ender jeg opp med å spise alt i løpet av samme kveld i stedet, fordi det er sånt man gjør når ens lengste og mest stabile forhold i singeltilværelsen er ens sofa og TV og man ble født fullstendig uten selvkontroll.

Nei greit, så er det kanskje ikke fullt så ille (alltid), men det føles ofte sånn. Og jeg har jaggu ikke vært flink til å kontrollere meg selv denne høsten. Det vises på vekta. De samme to kiloene fortsetter å gå opp og ned, opp og ned, og det hjelper ikke kjempemasse på motivasjonen. Jeg har imidlertid forsøkt å skjerpe meg (nok en gang), og har over de siste dagene nesten klart å holde meg innenfor rammene jeg har satt. I dag tror jeg faktisk jeg kom i mål (selv om det nok var mye fordi jeg sov så lenge at jeg ikke hadde tid til å spise så mye som jeg kanskje ellers ville gjort).

Denne uken har jeg imidlertid et optimistisk syn på. Jeg har hatt en god start med denne mandagen. En spinningtime hvor svetteperlene dryppet som aldri før (til og med t-skjorta og håret mitt var vått) kombinert med fornuftig inntak av kalorier har satt en god standard for resten av uken. Nå må jeg bare klare å vedlikeholde den. Be for meg. Til hvem eller hva du vil, bare du ber.

Jeg vil egentlig gjerne sutre og klage litt mer akkurat nå, men det har blitt sent og jeg må opp tidlig i morgen. Derfor satser jeg på mer klaging ved en senere anledning, og forhåpentligvis vil det ikke gå en ny uke før jeg skriver igjen.

Takk for støtten, alle sammen! En deg skal jeg klare å ikke skuffe dere.