100
Hele ti dager siden forrige blogginnlegg. Hoisann. Her går tiden unna. Jaggu på tide med en liten oppdatering da.
Jeg har altså ikke ligget på latsiden, i fall noen av mine fem (seks?) lesere skulle tro det. Forrige uke klemte jeg til med hele seks treningsdager, inkludert spinning på lørdag ettermiddag (siden jeg jobbet på dagen, sukk) og zumba på søndag, selv om jeg var rimelig forkjølet og slettes ikke i toppform. Det ble litt slapp rumperisting da, kan man si. På fredagen var det boksing, og på torsdag yoga. Onsdag ble fridagen min, tror jeg, mens tirsdag var ballett og mandag var først PT-time på formiddagen OG spinningtime på kvelden. Jaggu. Velkommen til Crazyville.
Mens jeg har holdt på med alt dette, har jeg vært flink med kostholdet. Veldig flink. Mye renskåret kjøtt, fettreduserte produkter, grønnsaker og moderate porsjoner. Ingen mumsing på sjokolade, ostepop, kaker eller annet. Og vet dere hva? Det funker.
Etter å ha slitt med mine to kilo opp og ned gjennom hele høsten (hvor mye bra trening kanskje ikke helt har kunnet kompensere for mine håpløse snopvaner), har jeg nå endelig kommet over den store knekken. Milepælen over alle milepæler. Punktet jeg egentlig aldri hadde trodd jeg ville passere. Det er helt utrolig. Jeg er fremdeles ikke helt sikker på om jeg stoler på den vekta, men den er på et treningssenter, så da må den jo være riktig.
Jeg har aldri skrevet om vekten min. Jeg har skrevet hvor mye jeg har gått ned, men ikke hvor jeg begynte, og hva jeg har ligget på. Dette var fordi jeg skammet meg for mye. Det har rett og slett vært for pinlig å sette ord på det, selv om de aller fleste helt sikkert har visst det uansett. I alle fall da jeg var på mitt tyngste - det var nok ganske åpenbart. Ett av målene var imidlertid at jeg skulle slenge den tunge avsløringen på bordet når jeg bare kom meg over denne grensen, og nå, mine venner, har dagen kommet.
Jeg sjekket i går, på Elixia, mens jeg snek inn en halvtime på elipsemaskin før kveldsvakt på jobben. Etter et par uker med det strengste kostholdet jeg har hatt siden før påske, prøvde jeg å holde forventningene nede. Jeg visste jeg ville bli dritskuffet hvis jeg fremdeles lå på samme tall, eller - gud forby - hadde gått opp. Jeg hadde lagt en slags plan for hvordan jeg skulle takle det hvis jeg fikk en dårlig nyhet, slik at jeg ikke skulle løpe til nærmeste butikk og kjøpe den største ostepopposen jeg kunne finne. Tallet som blinket mot meg kommer jeg aldri til å glemme. 98,4. To siffer. Vel, strengt tatt tre, men selv om jeg runder opp til nærmeste hele tall, er det fremdeles bare to siffer. Det umulige har blitt mulig. Jeg har kommet meg under 100 kg. Der har jeg ikke vært på nesten 10 år.
Tenk det. Nesten 10 år. Det er ganske lang tid for å gå og bære på skam og selvforakt.
Dette betyr en rekke ting for meg. Det betyr blant annet at
Det er lov å si det, ikke sant? At man er stolt av seg selv? Nå skal jeg ikke blåse alt for hardt i trompeten, for 98,4 kg er fremdeles veldig mye. Men sammenlignet med startvekta (for jeg kan avsløre den også nå som den er så langt bak meg) på 122 kg, så føles det litt som å ha klatret seg ut av en hengemyr.
Det er bare tall. Jeg vet det. Det viktigste er hvordan man føler seg og hvordan man har det. Selvfølgelig er det det. Jeg er på ingen måte en av de som har satt meg en helt konkret idealvekt og griner hvis jeg blir liggende tre kilo over den. Men jeg vet også sånn cirka hvilken vektskala jeg burde ligge på, og den går absolutt ikke over hundre. Derfor er det noe magisk ved dette tallet, denne grensen, denne milepælen. Selv om det bare er tall, så skjer det et eller annet i hodet når du går fra tresifret vekt til tosifret. Det blir en verden av forskjell.
Jeg hadde trodd, da jeg for et år siden fantaserte om denne dagen, at jeg ville juble og feire og danse og skrike euforisk. I stedet tok jeg det med en overveldet, kanskje nummen ro. Jeg stirret på vekta, stirret lenge, stirret på veggen foran meg, sukket dypt og fornøyd med et lite smil om munnen, før jeg rolig gikk av og ruslet tilbake til garderobeskapet for å skifte. Jeg løp ikke til nærmeste butikk for å kjøpe en sjokolade for å feire. Jeg dro på jobb, og jeg mumset ikke på noe som helst av snop der heller. Jeg var helt rolig. Jeg er fremdeles helt rolig, men et eller annet sted inni meg kjenner jeg at det kribler.
Ennå er det langt igjen, jeg prøver ikke å lure meg til å tro noe annet. Men samtidig har jeg kommet langt på vei, og det tyngste er, bokstavelig talt, allerede gjort. Alt jeg trenger å gjøre er å vedlikeholde. Fortsette med dette kostholdet jeg har vært så flink med de siste par ukene, og fortsette med treningen. Det er visst ikke noe mer hokuspokus enn det.
Jeg har altså ikke ligget på latsiden, i fall noen av mine fem (seks?) lesere skulle tro det. Forrige uke klemte jeg til med hele seks treningsdager, inkludert spinning på lørdag ettermiddag (siden jeg jobbet på dagen, sukk) og zumba på søndag, selv om jeg var rimelig forkjølet og slettes ikke i toppform. Det ble litt slapp rumperisting da, kan man si. På fredagen var det boksing, og på torsdag yoga. Onsdag ble fridagen min, tror jeg, mens tirsdag var ballett og mandag var først PT-time på formiddagen OG spinningtime på kvelden. Jaggu. Velkommen til Crazyville.
Mens jeg har holdt på med alt dette, har jeg vært flink med kostholdet. Veldig flink. Mye renskåret kjøtt, fettreduserte produkter, grønnsaker og moderate porsjoner. Ingen mumsing på sjokolade, ostepop, kaker eller annet. Og vet dere hva? Det funker.
Etter å ha slitt med mine to kilo opp og ned gjennom hele høsten (hvor mye bra trening kanskje ikke helt har kunnet kompensere for mine håpløse snopvaner), har jeg nå endelig kommet over den store knekken. Milepælen over alle milepæler. Punktet jeg egentlig aldri hadde trodd jeg ville passere. Det er helt utrolig. Jeg er fremdeles ikke helt sikker på om jeg stoler på den vekta, men den er på et treningssenter, så da må den jo være riktig.
Jeg har aldri skrevet om vekten min. Jeg har skrevet hvor mye jeg har gått ned, men ikke hvor jeg begynte, og hva jeg har ligget på. Dette var fordi jeg skammet meg for mye. Det har rett og slett vært for pinlig å sette ord på det, selv om de aller fleste helt sikkert har visst det uansett. I alle fall da jeg var på mitt tyngste - det var nok ganske åpenbart. Ett av målene var imidlertid at jeg skulle slenge den tunge avsløringen på bordet når jeg bare kom meg over denne grensen, og nå, mine venner, har dagen kommet.
Jeg sjekket i går, på Elixia, mens jeg snek inn en halvtime på elipsemaskin før kveldsvakt på jobben. Etter et par uker med det strengste kostholdet jeg har hatt siden før påske, prøvde jeg å holde forventningene nede. Jeg visste jeg ville bli dritskuffet hvis jeg fremdeles lå på samme tall, eller - gud forby - hadde gått opp. Jeg hadde lagt en slags plan for hvordan jeg skulle takle det hvis jeg fikk en dårlig nyhet, slik at jeg ikke skulle løpe til nærmeste butikk og kjøpe den største ostepopposen jeg kunne finne. Tallet som blinket mot meg kommer jeg aldri til å glemme. 98,4. To siffer. Vel, strengt tatt tre, men selv om jeg runder opp til nærmeste hele tall, er det fremdeles bare to siffer. Det umulige har blitt mulig. Jeg har kommet meg under 100 kg. Der har jeg ikke vært på nesten 10 år.
Tenk det. Nesten 10 år. Det er ganske lang tid for å gå og bære på skam og selvforakt.
Dette betyr en rekke ting for meg. Det betyr blant annet at
- jeg har fått tilbake troen på det jeg driver med
- jeg har fått tilbake troen på meg selv
- jeg nå tør å dele hva jeg veier, og ikke bare hvor mye jeg har gått ned
- jeg kanskje ville føle meg komfortabel i en badedrakt neste sommer
- jeg er mindre redd for å ødelegge knærne når jeg jogger
- jeg er innmari stolt av meg selv
Det er lov å si det, ikke sant? At man er stolt av seg selv? Nå skal jeg ikke blåse alt for hardt i trompeten, for 98,4 kg er fremdeles veldig mye. Men sammenlignet med startvekta (for jeg kan avsløre den også nå som den er så langt bak meg) på 122 kg, så føles det litt som å ha klatret seg ut av en hengemyr.
Det er bare tall. Jeg vet det. Det viktigste er hvordan man føler seg og hvordan man har det. Selvfølgelig er det det. Jeg er på ingen måte en av de som har satt meg en helt konkret idealvekt og griner hvis jeg blir liggende tre kilo over den. Men jeg vet også sånn cirka hvilken vektskala jeg burde ligge på, og den går absolutt ikke over hundre. Derfor er det noe magisk ved dette tallet, denne grensen, denne milepælen. Selv om det bare er tall, så skjer det et eller annet i hodet når du går fra tresifret vekt til tosifret. Det blir en verden av forskjell.
Jeg hadde trodd, da jeg for et år siden fantaserte om denne dagen, at jeg ville juble og feire og danse og skrike euforisk. I stedet tok jeg det med en overveldet, kanskje nummen ro. Jeg stirret på vekta, stirret lenge, stirret på veggen foran meg, sukket dypt og fornøyd med et lite smil om munnen, før jeg rolig gikk av og ruslet tilbake til garderobeskapet for å skifte. Jeg løp ikke til nærmeste butikk for å kjøpe en sjokolade for å feire. Jeg dro på jobb, og jeg mumset ikke på noe som helst av snop der heller. Jeg var helt rolig. Jeg er fremdeles helt rolig, men et eller annet sted inni meg kjenner jeg at det kribler.
Ennå er det langt igjen, jeg prøver ikke å lure meg til å tro noe annet. Men samtidig har jeg kommet langt på vei, og det tyngste er, bokstavelig talt, allerede gjort. Alt jeg trenger å gjøre er å vedlikeholde. Fortsette med dette kostholdet jeg har vært så flink med de siste par ukene, og fortsette med treningen. Det er visst ikke noe mer hokuspokus enn det.
Tenk at denne posten har ligget i to dager før jeg får sett og kommentert den!
SvarSlettKjære Vero!
Du er en fantastisk inspirasjon, og det er helt utrolig å få følge deg og den framgangen du har hatt siden du startet på Elixia for rett under to år siden. Du har utvist en helt utrolig sterk treningsvilje, og stått på og holdt ut både når det har gått bra og mindre bra i lang, lang tid. Det er en ubeskrivelig sterk, stor og imponerende bragd!
Gratulerer så mye med denne milepælen! Det har du så inderlig fortjent! Jeg roper HURRA FOR VERO! veldig høyt inni meg nå, for jeg er så glad på dine vegne! :-D
HEIA VERO!
Glad i deg :-)
Stor klem fra Hanne
Flinkeste snuppa! <3
SvarSlett