Bokseskulking

For andre mandag på rad skulket jeg boksetimen, fordi min faste sparringspartner skulker og jeg er for feig til å dra alene (men jeg skal ta det igjen på fredag, jeg lover).

I stedet for boksing ble det mer styrketrening, og det er jo ingen dårlig ting det heller. Jeg trenger jo å jobbe med styrken. Bare fem dager etter forrige økt var jeg altså tilbake i timen hos Sissel, og lempet på først 30, så 35 og til slutt 40 kg på kneløftene. Tungt, men absolutt gjørbart, og neste gang skal jeg prøve å øke til 42,5 kg, for det gjorde venninnen min i dag, og da kan jeg jo ikke være dårligere.

Det kommer seg med planken igjen. Egentlig er det litt forunderlig å se hvor lite som skal til før man begynner å merke bedring, særlig med et elendig utgangspunkt. Forrige gang holdt jeg ut i 30 sekunder på strake ben, før jeg falt ned på knærne, men denne gangen holdt jeg meg på tærne til alle 40 sekundene var over. Hurra! Til gjengjeld er sideplanken fremdeles noe jeg bare klarer med det nederste kneet i gulvet, så det er fremdeles et godt stykke igjen før jeg kan kalle meg sterk.

Jeg overlevde faktisk helga uten å spise snop. Jeg tenker på det og drømmer om det hver dag, spesielt når butikkene lokker med supre tilbud nå like før påske, men enn så lenge har jeg klart å holde meg. Vi får bare håpe at det varer. To og en halv uke igjen til påskeaften. Kom igjen, Vero.

Tre uker til påske

Det var omtrent i fjor på denne tiden, at jeg lovet PT-Alex å ikke spise godteri før påske. Et par uker skulle jeg klare, mente jeg da - og det gjorde jeg. Det var da jeg lærte nøyaktig hvor stor rolle kosthold spiller i hele denne Vektkrigen, for i de to-tre ukene ramlet kiloene av som aldri før. Jeg var overmåte begeistret og imponert, husker jeg. Kunne det virkelig være så enkelt?

Det var jo ikke det. Å holde seg disiplinert og flink over en kortere periode med en tydelig målstrek var én ting, men å gjøre det til hverdagsrutine viste seg å være svært vanskelig. Det er ikke det at jeg ikke vet hva jeg bør og ikke bør spise, men mer at hjernen min skrur seg av det øyeblikket jeg ser noe godt som jeg har lyst på. Det er som om intelligente, reflekterte Vero forsvinner, og i stedet styres kroppen av et fysent, grådig, desperat beist som overhodet ikke evner å se lenger fram i tid enn de neste ti minuttene. Dette beistet slåss jeg mot flere ganger daglig, hver dag, og vanligvis taper jeg.

Imidlertid betyr ikke det at jeg gir opp. Nå er det nesten tre uker til påske igjen, og jeg skal prøve å gjenta suksessen fra i fjor. Jeg har allerede begynt, i det stille. I går og fredag var mine første godtefrie helgedager siden ... påsken i fjor? Ingen sjokolade. Ingen ostepop. Ingen kake. Ingen is. En særdeles trist lørdag, men også heldigvis en kort lørdag, ettersom jeg var på jobb fra kl 15 til 22. Tre uker er lang tid, særlig når jeg har en eksamen inni der, så jeg forventer egentlig ingenting. Ikke nå, som jeg er så stressa. Men jeg skal prøve. Det er ingen skam å prøve og feile; det er verre å ikke prøve i det hele tatt.

Nå som det kjedelige kostholdsgnålet er ute av veien, kan jeg med litt mer entusiasme fortelle at jeg kom meg på spinning igjen i går. Tidlig en lørdags morgen. Tiden i praksis på Ahus har gjort meg dreven på å både sovne og våkne tidlig, så borte er dagene hvor det å stå opp kl tolv var normalt. Nå våkner jeg med god margin til den spinningtimen, og har til og med tid til å lage og spise en skikkelig frokost først. Jeg savner døgnrytmen "min," men skal ikke nekte for at det er veldig praktisk å ha en døgnrytme som er litt mer tilpasset vårt samfunn av A-mennesker. Så jeg møtte opp til timen, både mett og våken, og fullførte intervallene eksemplarisk. "Eksemplarisk" betyr jo her rød i trynet, hivende etter pusten, lett skjelvende i bena og klam over hele kroppen. Vakkert. Lørdagen var reddet, takket være Jan Tore og spinningsalen på Colosseum.

Men greit. Litt under tre uker til påske. En forelesningsuke og en eksamensuke uten snop. Jeg lover ingenting, annet enn innsatsvilje. Og selv om jeg skulle sprekke en gang eller to, vil det fremdeles være bedre enn å spise snop annenhver dag, så jeg har troen på dette.

Ny PR

PR (for de uinvidde) står for Personlig Rekord. Det tok meg mange måneder å skjønne dette, så jeg bare belyser elefanten i rommet med det samme slik at vi blir ferdig med det. Sånn.

Det skjedde i de dager at Vero dro tilbake til de regelmessige Styrke & Core-timene på onsdager, for Vero hadde merket at hun var blitt svakere etter å ha dabbet veldig av fra styrketrening den siste tiden. Noen muskler hadde et dårligere utgangspunkt enn andre, og hadde derfor blitt hardere rammet av unnasluntringen. Benmusklene var imidlertid ikke en av disse, og da returen til styrkerommet kom, viste det seg at nettopp bena i grunn hadde holdt seg rimelig bra. Derfor våget vår heltinne å kjøre tungt på knebøy i annen uke, og da tredje uke kom, bestemte hun seg for å prøve noe nytt og radikalt. Hun skulle prøve å legge 40 kg på vektstanga.

Det viste seg at 40 kg var tungt, men overkommelig. Kun én gang bøyde hun seg litt for langt fram slik at vektstanga nesten brakk nakken hennes, men hun hentet seg raskt inn, og forbedret posisjonen merkbart etter nesten-ulykken. Snipp snapp snute, så var PR-eventyret ute.

Nå kan jeg vel nevne at det ikke er første gang jeg har hatt 40 kg på en vektstang når jeg har tatt knebøy. Jeg hadde kanskje til og med litt mer, den gangen jeg var skikkelig i siget sammen med PT-Alex, men dette var definitivt første gang jeg har lempet på så mye i en gruppetime og tatt 10 repetisjoner. Jeg velger derfor å kalle det en PR i den forstand. Også fordi jeg liker å cashe inn PR-er, fordi det gir meg følelsen av fremgang, og fremgang er viktig for motivasjonen.

Dette var altså på onsdag. Så kom torsdagen, og hva passer vel bedre etter en tung styrketime enn yoga? Ettersom jeg gikk glipp av yoga forrige uke, ble denne timen nesten som den hellige gral å regne, og gjett om den gjorde godt. Sakte, sakte merker jeg fremgang også her, hovedsaklig i form av styrke, men også i balanse og smidighet. Ikke mye, bevares. Det skjer fremdeles rett som det er at jeg bare ligger der og måper mens jeg ser på omtrent halvparten av rommet som utfører overmenneskelige øvelser. Å stå på hendene, for eksempel, er overmenneskelig for min del. Eller å stå på hodet. Eller andre ting, som jeg ikke vet hvordan jeg skal begynne å beskrive engang, annet enn at disse menneskene kunne hatt sitt eget nummer på sirkus. Men jeg er fornøyd med min Hund som ser ned, jeg. Der står jeg støtt og sterkt, i alle fall i et par minutter, før skuldrene begynner å skjelve. Men jeg en racer på Trigonasana, og Fiskens posisjon.

Jeg har også kommet meg gjennom en hel dag uten å spise snop eller søppelmat. Wow.

Den siste uka

Mine gode intensjoner om å blogge etter hver treningsøkt kokte litt bort i min travle hverdag, så her kommer en kjapp oppsummering om hvor superhelt jeg har vært siden tirsdag 18. mars:

Onsdag 19. mars
En styrketime på Colosseum. Lempet dumdristig på først 25, deretter 30, og til slutt 35 kg på vektstanga da vi skulle ta knebøy, og taklet det (igjen) overraskende godt. Lovet meg selv å vurdere nok en økning til neste uke. Drylte fortsatt på med 8 kg på manualer, selv om det føltes litt som om armene mine skulle ramle av. Det blir vel bedre etter hvert. Det blir imidlertid ingen 9 kg-manualer med det aller første.

Fredag 21. mars
Det var ikke egentlig tid til å trene mellom jobb og ettermiddagens planlagte sosialisering. I alle fall ikke på Elixia. Imidlertid unnet jeg meg en halvtime inne på trimrommet på sykehuset, som kanskje er det stusseligste trimrommet jeg noen gang har satt mine ben i. Nå er mitt eneste sammenligningsgrunnlag riktignok profesjonelle treningssentre, og hva sykehustrimrom angår var det sikkert helt ålreit. Men én sykkel, to tredemøller og to romaskiner var ikke all verden, særlig ikke når den ene sykkelen var okkupert av samme svette fyr fra før jeg kom til etter at jeg dro. I tillegg hadde de ett styrkeapparat, som åpenbart var av den typen som skal fylle flere funksjoner, men jeg klarte aldri å skjønne mer enn et par av dem. Derfor fokuserte jeg på benpress, i tillegg til å ta push-ups og utfall på matta ved siden av. Økten ble åpnet med fem minutter på romaskin og avsluttet med fem minutter på mølla. Heldigvis er jeg fremdeles såpass til pingle at pushups nærmest tar livet av meg (fremdeles på knærne, vel å merke), så etter tre runder med ti repetisjoner følte jeg at jeg hadde lagt inn en god innsats.

Lørdag 22. mars
Etter en sen kveld på fredag, var jeg stolt over å kunne hale meg avgårde til spinning klokken 10:30. Favorittinstruktør Jan Tore var på plass, og jeg benyttet anledningen til å presse pulsen min opp til det høyeste nivå jeg noen gang har klart: 97%, ifølge Clara. Men det morsomste var kanskje likevel i de to minuttene etterpå, da jeg kjente hvor raskt pulsen gikk ned igjen. Jeg får høre at jo fortere pulsen synker etter trening, desto bedre form er man i, så da er det vel trygt å anta at jeg er i rimelig grei form. Svak og tykk, men i god form - og det er jaggu ikke verst, bare det.

Mandag 24. mars
Enda en spinningdag. Egentlig har jo mandager blitt den nye faste boksedagen, men denne gangen kunne ikke min faste sparringspartner, og min sosiale angst for å måtte teame opp med en vilt fremmed tok overhånd. På toppen av det hele skulle min andre yndlingsinstruktør i spinning vikariere på en time, så da ble det veldig naturlig å bli med på den. Det er mange måneder siden sist Kjekke-Jonas heiet oss mot målstreken, og timen ble en skikkelig "blast from the past," med den alltid like fantastiske låta Vincero på slutten. Ye!

Med andre ord har jeg altså fremdeles stålkontroll og disiplin på treningsøktene mine. Kosthold har vært så-som-så, men helt i tråd med studentlivet. Dessverre. Jeg skulle gjerne skrevet at jeg klarer alt - være i praksis, lese til eksamen, jobbe ekstravakter, trene, sosialisere og spise riktig - men dengang ei. Det er så fryktelig mye som skal gjøres nå for tiden, og som må gjøres "perfekt," og da må nødvendigvis noe nedprioriteres. Jeg skulle ønske jeg kunne legge like mye innsats og viljestyrke i alle disse tingene, men jeg kjenner at det er tøft allerede som det er. Så får det bare være at jeg unner meg en sjokolade nå og da, og litt for ofte tyr til enkle, billige og/eller usunne middagsretter. Noen ganger må man bare gjøre det beste ut av de forutsetninger man har, og være fornøyd med det.

Improtrening

Plutselig fikk jeg det for meg at jeg ville trene i dag, og på vei hjem fra jobb sjekket jeg hvordan timeplanen for en tirsdag på Bjørvika så ut. Der fant jeg en 30-minutters intervallspinning og påfølgende 30 minutter med styrketrening for mage og rygg. Etter en kjapp middag ruslet jeg derfor over den fargerike brua over togsporene til Oslo S, allerede iført treningstøy, med sykkelskoene i sekken. Og jeg følte meg sprek. Sykt sprek.

Spinningtimen var en av disse Heartbeat-timene, hvor konseptet er høy intensitet i en halvtime. Det er faktisk ganske bra treningsutbytte i det, og pulsen min danset opp og ned som en jojo på speed. I løpet av de små 30 minuttene var pulsen oppe i 90% i alle fall tre ganger. Det syntes jeg var ganske bra, og egentlig kunne jeg godt ha gitt meg der. Men neida. Jeg skulle trene mage og rygg også. Instruktøren torturerte oss gjennom en rekke øvelser som jeg elsker å hate, og jeg regner med at det var effektive øvelser for det gjorde etter hvert veldig vondt.

Slik fikk jeg altså en solid treningsøkt på en dag hvor jeg i utgangspunktet ikke egentlig hadde planlagt noe. Helt improvisert. Bonus! Denne treningsuka går jo strålende så langt. La oss se hvor lenge jeg kan fortsette med dette.

Mandagsrapporten

Det ble ikke trening i helga. Dessverre. Det var veldig nære på. Etter jobb på lørdag, var jeg kommet meg til Colosseum. Jeg hadde skiftet til spinningsko og var klar for time. Så ble jeg bevisst på to ting: Jeg hadde glemt drikkeflaska på jobben, og jeg hadde rotet med tiden. Den timen jeg trodde jeg hadde til rådighet, hadde jeg plutselig ikke likevel. Dermed måtte jeg bare skifte ut av spinningskoene og løpe videre. Det gjorde litt vondt i sjela. Akk.

Nuvel. Livet går videre. I dag begynte en ny uke, hvilket har begynt å bety en time med kickboksing. Jeg liker den timen bare mer og mer for hver gang, og har funnet ut at jeg elsker å sparke. Virkelig elsker det. Det er kanskje noe av det morsomste jeg vet akkurat nå. Den tilfredsstillende mestringsfølelsen jeg får hver gang jeg treffer en pute akkurat på riktig sted, med akkurat rette del av benet, er nesten euforisk. Jeg er jo så uendelig mye sterkere i bena enn i armene, så det er kanskje ikke rart at jeg foretrekker å sparke framfor å slå. Men jeg liker fremdeles boksingen og, altså.

Men OK, denne uka SKAL jeg få til fire økter. Sånn. Nå står det Skrevet.

Yogatorsdag

Ikke lenger svimmel i dag. Det gikk seg til etter litt mat i går kveld, akkurat som jeg hadde regnet med. Jeg var derfor ikke i tvil om at en time med yoga i dag var helt på sin plass, selv om det var et aldri så lite mareritt å rulle ut av sofaen etter å ha ligget og slumret i nesten en time. For nå har jeg visst blitt så gammel at jeg trenger en ettermiddagslur. Tenke seg til.

Jeg fortsatte slumringen på t-banen mot Colosseum, men da jeg kom inn til senteret våknet jeg opp. Jeg var dessuten ute i god tid, og rakk ti minutters oppvarming på elipsemaskin før yogatimen. I ettertid har jeg tenkt litt på akkurat det; hvordan ti minutter på elipsemaskin regnes som oppvarming, mens det før i tiden gjerne kunne være en halv treningsøkt. Det har skjedd en stor forandring fra 2009-Vero til 2014-Vero.

2009-Vero ble også kvalm av en halvtime lett yoga. De timene jeg i min tid tok på NTNUI var langt roligere enn disse på Elixia, med mye mer fokus på avspenning og avslapping, men likevel var det såvidt at jeg overlevde dem. Snakker om forskjell.

Dermed har jeg nådd tre økter denne uka også. Det blir ingenting i morgen, for da har jeg først skole før jeg skal på kveldsvakt på sykehuset. Jeg håper imidlertid på en spinningtime etter dagvakt på lørdag, slik at jeg kan klokke inn fire økter denne uka også. Det hadde vært fint, men vi får se hva jeg orker. Jeg er fornøyd med tre, altså. Ikke superfornøyd, men passe fornøyd. OK, litt fornøyd. Fire hadde absolutt vært bedre.

Sliten?

Opptil flere personer har i løpet av den siste tiden gitt meg beskjed om å ikke slite meg ut, med både studier, praksis, jobb og trening. Jeg har sagt at neida, det har jeg ikke tenkt å gjøre. Når jeg nå sitter hjemme etter første time Styrke & Core på alt for lenge, kjenner jeg at jeg er litt svimmel, og lurer på om jeg kanskje kan ha brutt løftet mitt. Det kan tenkes at jeg muligens sliter meg ut en smule. Alternativt trenger jeg bare mat, og om 20 minutter kan jeg ta en god, varm middag ut av ovnen og slappe av på sofaen resten av kvelden. Hvis det fikser problemet med svimmelheten, tar jeg det som et tegn på at alt er bra, og at jeg bare ikke har spist bra nok de siste åtte timene.

Det var en innmari bra time, akkurat som jeg husket. Jeg fikk kjørt omtrent alle muskelgrupper jeg eier og har, og var en anelse skjelven da jeg kravlet opp trappene (ja, faktisk!) fra Colosseum etterpå. 30 kg på både markløft og knebøy var en uventet seier; jeg hadde egentlig regnet med å måtte justere ned nivået på disse øvelsene, siden det var så lenge siden sist. Det var imidlertid gøy at jeg fremdeles klarte å stå ganske sterkt. Det hadde jeg aldri trodd!

Mer kan jeg ikke skrive nå, fordi jeg fremdeles er svimmel og tenker jeg bør spise så fort som mulig. Planer om yoga i morgen, skriver forhåpentligvis litt mer da!

Vero Reloaded: Uke 2

Nok en mandag kom seilende, og for annen uke på rad klarte jeg å dra den slitne, treige ræva mi helt fra praksis på Ahus til boksesalen på Colosseum. Med verkende muskelbetennelse og det hele. Ikke verst, bare det.

Jeg hadde en avtale med meg selv om at jeg skulle ta det forholdsvis pent og forsiktig, av hensyn til skuldrene, og den avtalen klarte jeg å følge ganske greit. I alle fall når det kom til boksingen. Når vi skulle sparke tillot jeg meg å ta i litt mer, for beina mine er det heldigvis ingenting galt med (bank i bordet!).

Sparkene mine begynner å komme seg, altså. Fram til forrige mandag hadde det gått ganske mange måneder siden sist jeg trente noe særlig på spark, og jeg er ærlig talt litt overrasket over hvor lett det har kommet tilbake, og kanskje til og med i forbedret utgave. Frontsparkene føles sterkere og mer kontrollerte, og sidesparkene har utvilsomt blitt mer kontrollerte (og kanskje litt sterkere). Eller så bare innbiller jeg meg det fordi sparringspartneren min er ufortjent raus med komplimentene. Det er sannsynligvis mest det.

Ute i gangen ramlet jeg forøvrig på en av mine (mange) favorittinstruktører, som lurte på om det ble en time med Styrke & Core snart. Jeg innså at jeg har nedprioritert de timene alt for lenge, og lovet å komme på onsdag. Dermed ble det spikret en styrkeøkt til da, og det synes jeg er suverent. Praksis kan være så slitsomt det bare vil - dette fikser jeg!

Den helga, da

Jeg håpet på spinning på lørdag. Det ble det altså ikke. Jeg husket nemlig plutselig at lørdag var 8. mars, og da måtte jeg jo ut og gå i tog rett etter jobb, for å demonstrere mot den tåpelige reservasjonsretten som vår kvinnelige statsminister har forhandlet fram for å kjøpe støtte fra KrF slik at de rike kunne få skattelette og segway. (Bitter? Jeg? Aldri!) Spinningtimen ble derfor utsatt til rett etter jobb på søndag i stedet.

Og spinningtime ble det. En time med overraskende harde intervaller, med mye fokus på teknikk og mentalitet. Instruktøren var i tillegg kjempeflink til å gi litt personlig veiledning til hver enkelt, og det var helt suverent. Jeg følte at jeg jobbet steinhardt, og jeg følte at det ble sett og lagt merke til, og dermed jobbet jeg selvsagt enda hardere. Ikke dumt!

For å slå ihjel en liten halvtime mellom jobb og spinning, tok jeg også en 30-minutters Shape-time først, som er styrketrening for mage og rygg. Det var jo alldeles helt for jævlig, så det var helt sikkert bra for meg.

Dermed klokket jeg inn på fire treningsdager denne uka. Hurra! Jeg er rimelig fornøyd med det.

Dag 3

Forrige uke lovet jeg meg selv at jeg skulle klare minst tre treningsdager denne uka. Dette er nå offisielt en suksess. Det var jo egentlig et veldig enkelt mål, så jeg forventet selvsagt å klare det, men det gir likevel en god følelse når jeg nå sitter her, etter en tøff praksisuke og med en full jobbhelg foran meg. Jeg har stått på, jeg har jobbet, og jeg har gitt 100% både på jobb, skole og trening.

Fremdeles vaggende som en pingvin etter styrkeøkten for to dager siden, dro jeg i dag på yoga igjen. Som så mange ganger før, var det nære på at jeg feiget ut, men ettersom jeg hadde maset på en venn til å bli med på nettopp denne timen, følte jeg at det ville være feil tidspunkt å trekke seg på. Så jeg kom meg opp fra sofaen, skiftet, og gikk ut i det fuktige, forblåste Oslo som i dag har hatt et særdeles lite innbydende uteklima.

Jeg trodde jeg skulle på hatha yoga, men det ble ikke helt slik. I dag var det en vikar i stedet for vår faste instruktør Elen, som gjorde en litt annen greie. Denne andre greia inneholdt noen øvelser jeg aldri hadde gjort før, og det var lett å kjenne hvor stor forskjell det gjorde. Jeg ble nesten like sliten som jeg vanligvis pleier å bli med Elen, selv om denne timen generelt var mye roligere og snillere enn det jeg har blitt vant til, på grunn av de nye øvelsene. Noen av dem følte jeg at jeg hadde noenlunde kontroll på, men det var et par ganger hvor jeg så meg rundt i salen og tenkte "jeg aner ikke hva jeg driver med; gjør jeg det riktig nå?" Jeg liker jo variasjon i treningen, så dette var egentlig helt greit for meg. Men jeg gleder meg likevel til neste time med Elen. Det blir liksom noe spesielt med timer hvor instruktørene kjenner deg igjen og holder et lite øye med frem(- eller tilbake)gangen.

Jeg lover ingenting nå, men jeg skal prøve å ta turen innom Colosseum etter jobb i morgen. Hvis jeg orker. Det kommer litt an på hvor hektisk dagen blir, men jeg håper jeg får det til. Det ville være svært tilfredsstillende å kunne si at jeg klarte fire treningsdager denne uka, når målet var tre. Vi krysser fingrene og håper på det beste!

Roar

Det hersker en smule usikkerhet rundt hvorvidt det jeg holder på med er trening eller moderate forsøk på å ta mitt eget liv. For annen gang denne uka, til tross for slitsomme dager med praksis på Ahus, har jeg vært på trening. Ha miskunn.

Lenge vaklet jeg frem og tilbake mellom hva jeg skulle gjøre. Tanken var jo, som nevnt i forrige innlegg, å prøve en Heartbeat spinningtime i dag. Hvor jeg fikk den planen fra aner jeg ikke, for da jeg kikket over dagens timer på mine faste Colosseum og Bjørvika, var det ikke noe slikt satt opp. Kanskje det er et hint om et eller annet, det at jeg innbiller meg timer som ikke egentlig eksisterer.

Uansett falt valget til slutt på 30 minutter med Styrke & Core på Bjørvika. Jeg har gjort alt, alt, ALT for lite styrketrening i det siste, og trenger å dytte meg selv mer på det. Jeg varmet opp med 8 minutter på tredemølla, før jeg jogget inn i salen, klar til dyst. Men selv om timen var bra og effektiv, var den ikke helt som de styrketimene jeg har blitt så glad i på Colosseum, de som Sissel har. Denne timen var jo kortere, og brukte færre vekter, og jeg følte kanskje at det var vel så mye kondisjonstrening som styrketrening. Derfor labbet jeg ut til frivektsområdet etterpå, for å ta noen tunge løft. Det resulterte i benkpress, markløft og biceps, og det var her jeg virkelig kjente hvordan styrken har ebbet ut i det siste. Der hvor jeg tidligere kunne ta 10 repetisjoner med 10-kilosmanualer på biceps, klarte jeg det i dag bare med 8 kilo. Såvidt. Tre sett med 10 x 8 kg, og jeg var helt skjelven etterpå. Flaut. Her har jeg virkelig noe å ta igjen.

Det samme kan jo sies om benkpress. Noen husker kanskje hvor stolt jeg var før jul, da jeg klarte å gå opp til 22,5 kg? Ikke nå lenger. Tilbake til bare stang, 20 kg blankt. Og igjen; såvidt. Tre runder med 12 repetisjoner, og jeg ville dø. Jeg tror også jeg var veldig nære på å få mitt ønske oppfylt.

På toppen av det hele har jeg tatt trappene i dag også, både da jeg kom hjem fra praksis og da jeg kom hjem fra trening nå nettopp. Helt opp til mitt lille palass i 5. etasje. Au.

Jeg har generelt vært flink til å unnskylde meg fra å trene etter at jeg begynte i praksis. Det har jo vært en gyldig unnskyldning; det ER veldig hektisk og slitsomt å være meg nå for tiden. I dag prøvde jeg imidlertid å minne meg selv på at det er fremdeles bare unnskyldninger. Det er ikke så mye at jeg ikke har tid eller energi til å trene, som at jeg velger å ikke prioritere det. Jeg velger å prioritere sofa og TV etter lange, tunge dager, fordi jeg synes synd på meg selv og føler at jeg "fortjener" å slappe av. Det kan så være, men jeg kommer jo ikke noe videre på den måten, så nå har jeg bestemt meg for å slutte å synes synd på meg selv, og få tilbake mitt "A game," som det så fint heter på nynorsk. Det kommer altså til å bli mer trening framover, og mer blogging, for nå merker jeg at jeg igjen trenger den lille motivasjonsboosten som bloggingen gir.

Mine damer og herrer: Vero er tilbake.

Ny uke, nye muligheter

I forrige innlegg lovet jeg at jeg skulle dra på boksing i går, mandag. Det løftet klarte jeg faktisk å holde. Etter å nesten ha feiga ut, fordi bussen hjem fra Ahus tok så mye lenger tid enn jeg trodde og jeg dermed ikke fikk tid til å spise, valgte jeg å tøffe meg opp og bare gønne på. Dette resulterte i et par ting: 

1. Jeg hadde en kjempekul boksetime med masse sparking, og storkoste meg. 

2. Middagen jeg spiste da jeg omsider kom hjem og kunne sette meg, smakte desto bedre. 

3. Samvittigheten var god som gull. 

4. Bena mine hater meg i dag, spesielt leggmusklene. Å herregud som de hater. 

Det gjorde dagens lange praksisdag forholdsvis utfordrende, da en operasjon som var forventet å ta to timer, klokket inn på fem i stedet. Mye ståing, og slitne ben som allerede var litt sure på meg ble stadig mer gretne etter som timene forløp. Men det var verdt det. Jeg har ikke angret et øyeblikk. 

Til gjengjeld har jeg unnet meg hviledag i dag, mens jeg planlegger å prøve en Heartbeat spinningtime i morgen, med litt styrke etterpå. Krysser fingrene for at jeg orker det. 

Forøvrig har jeg vært flink til å bruke trappene de siste par dagene, når jeg har kommet hjem. Jeg liker det ikke, men jeg hater det ikke så mye som jeg gjorde for et par år siden, og det er jo litt kult. Skal prøve å holde på dette en liten stund framover og se hvordan det går. Hvis jeg klarer en hel uke med trappegåing uten å snuble i mine egne ben og gå på trynet, så skal jeg erklære det en suksess. 

Kom mars du skjønne milde

Tidligere i år kunne jeg skryte litt av at jeg fremdeles trente jevnlig selv om jeg ikke blogget om det. Dette kan jeg dessverre ikke si for de siste to ukene.

For to uker siden begynte jeg i praksis på Ahus. Selv om dagene der ikke er lengre enn vanlige arbeidsdager, og vi kun er der mandag til torsdag, har jeg aldri vært så sliten før i mitt liv. Det er ikke det at det er mye fysisk tungt arbeid inne i en operasjonsstue, men hjernen jobber på høygir, uten pause, fra start til slutt. Det er utrolig mye å lære, mange inntrykk, masse å huske, tusen ting å passe på, og det eneste jeg har orket etter å ha kommet hjem og spist en etterlengtet middag, har vært å kollapse på sofaen. Jeg har hatt dårlig samvittighet over å ha skulket unna så mange planlagte økter, men håper at jeg kanskje vil kunne hente meg litt inn i ukene som kommer, og at alt blir litt lettere. I går var min første treningsdag på litt over en uke, og den ene dagen i forrige uke hadde et tilsvarende gap.

De sier det blir bedre, de kirurgene og operasjonssykepleierne som sliter med oss stakkarslige studentene. Det er alltid verst og tyngst i begynnelsen, sier de. Kjempebratt læringskurve, før den stabiliserer seg mer når man har kommet gjennom den første fasen hvor alt er nytt. Jeg er derfor optimistisk til at jeg skal orke litt mer trening framover, og allerede denne uken har jeg klart litt mer enn de to forrige.

Ukens første økt var altså i går, og det var yoga. Deilige, slitsomme, tunge, avspennende yoga. Akkurat det en overarbeidet student trenger for å koble av litt og føle seg bedre. Jeg merket da at jeg ikke er i like god form som jeg har vært tidligere; flere ganger måtte jeg gå inn i hvileposisjon og hente meg litt inn, og jeg syntes alt var litt tyngre og vanskeligere enn på lenge. Imidlertid prøvde jeg å ikke bli for demotivert av dette, ettersom jeg vet hvor lite jeg har trenet i det siste. Det er jo logisk, og det blir helt sikkert bedre når jeg kommer tilbake til gode, gamle rutiner igjen.

Nå i morges kom jeg meg tilbake til spinningsalen, og det var helt ufattelig herlig. Jeg kjente allerede da jeg ruslet inn i salen at humøret steg, og jeg var innmari fornøyd med at jeg hadde orket å stå opp tidlig for å komme dit. Super-Jan Tore kjørte som vanlig en fantastisk bra time med super stemning og knall musikk, og jeg storkoste meg. Låta fra Neverending Story kom på, og venninna mi og jeg sang med. DA er det lørdag, da! (Jenta på den andre siden av meg så litt rart på oss, men sånt bryr man seg slettes ikke om.)

Heisen på Colosseum er selvfølgelig i ustand igjen, så det ble bonustrening etterpå da vi måtte klatre opp de hundre trappetrinnene for å komme ut. Venninna mi, som i det siste har blitt en skikkelig fitnessjunkie (den typen du ser på TV og har litt lyst til å smekke til fordi de er så perfekte), kvitret om hvor bra det var med denne bonustreninga, mens jeg følte mest for å sette meg ned utenfor heisdøren med armene i kryss og vente til den ble fikset. Det kunne blitt en tidkrevende affære, så jeg dro meg opp trappene likevel, tungt og motvillig. Venninna mi snakket videre om hvordan hun nå tar trappene både hjemme og på jobb, som begge deler er ganske høyt oppe i blokker, og jeg tenkte "satan dryle, hun har jo blitt fullstendig sinnssyk! (på en bra måte)." Denne sinnssykheten må på et eller annet vis har smittet litt over på meg, for da jeg kom hjem til meg selv tok jeg faktisk trappene, jeg også. Jeg bor i femte etasje, så det er jo litt. Jeg vet ikke om det kommer til å bli en vane, men akkurat nå i sted føltes det riktig. Galskap.

To treningsøkter denne uka, altså, hvilket er en økning på 100% fra forrige uke. Hurra! Kanskje tar jeg en styrkeøkt i morgen også, hvis jeg får tid. Neste uke SKAL jeg få til minst tre økter, det lover jeg både meg selv og mine lesere. Jeg kommer til å bruke mye tid i praksis det kommende året, så jeg kan ikke fortsette å bruke det som unnskyldning for å feige ut. Det er bare å bite tenna sammen og bli tøffere med det samme. På sikt vil jeg komme ut av det mye sterkere enn jeg kunne drømt om, og alt det harde arbeidet vil bli verdt det.

"The more you sweat in practice, the less you bleed in battle."  -Unknown soldier