Tre uker til påske
Det var omtrent i fjor på denne tiden, at jeg lovet PT-Alex å ikke spise godteri før påske. Et par uker skulle jeg klare, mente jeg da - og det gjorde jeg. Det var da jeg lærte nøyaktig hvor stor rolle kosthold spiller i hele denne Vektkrigen, for i de to-tre ukene ramlet kiloene av som aldri før. Jeg var overmåte begeistret og imponert, husker jeg. Kunne det virkelig være så enkelt?
Det var jo ikke det. Å holde seg disiplinert og flink over en kortere periode med en tydelig målstrek var én ting, men å gjøre det til hverdagsrutine viste seg å være svært vanskelig. Det er ikke det at jeg ikke vet hva jeg bør og ikke bør spise, men mer at hjernen min skrur seg av det øyeblikket jeg ser noe godt som jeg har lyst på. Det er som om intelligente, reflekterte Vero forsvinner, og i stedet styres kroppen av et fysent, grådig, desperat beist som overhodet ikke evner å se lenger fram i tid enn de neste ti minuttene. Dette beistet slåss jeg mot flere ganger daglig, hver dag, og vanligvis taper jeg.
Imidlertid betyr ikke det at jeg gir opp. Nå er det nesten tre uker til påske igjen, og jeg skal prøve å gjenta suksessen fra i fjor. Jeg har allerede begynt, i det stille. I går og fredag var mine første godtefrie helgedager siden ... påsken i fjor? Ingen sjokolade. Ingen ostepop. Ingen kake. Ingen is. En særdeles trist lørdag, men også heldigvis en kort lørdag, ettersom jeg var på jobb fra kl 15 til 22. Tre uker er lang tid, særlig når jeg har en eksamen inni der, så jeg forventer egentlig ingenting. Ikke nå, som jeg er så stressa. Men jeg skal prøve. Det er ingen skam å prøve og feile; det er verre å ikke prøve i det hele tatt.
Nå som det kjedelige kostholdsgnålet er ute av veien, kan jeg med litt mer entusiasme fortelle at jeg kom meg på spinning igjen i går. Tidlig en lørdags morgen. Tiden i praksis på Ahus har gjort meg dreven på å både sovne og våkne tidlig, så borte er dagene hvor det å stå opp kl tolv var normalt. Nå våkner jeg med god margin til den spinningtimen, og har til og med tid til å lage og spise en skikkelig frokost først. Jeg savner døgnrytmen "min," men skal ikke nekte for at det er veldig praktisk å ha en døgnrytme som er litt mer tilpasset vårt samfunn av A-mennesker. Så jeg møtte opp til timen, både mett og våken, og fullførte intervallene eksemplarisk. "Eksemplarisk" betyr jo her rød i trynet, hivende etter pusten, lett skjelvende i bena og klam over hele kroppen. Vakkert. Lørdagen var reddet, takket være Jan Tore og spinningsalen på Colosseum.
Men greit. Litt under tre uker til påske. En forelesningsuke og en eksamensuke uten snop. Jeg lover ingenting, annet enn innsatsvilje. Og selv om jeg skulle sprekke en gang eller to, vil det fremdeles være bedre enn å spise snop annenhver dag, så jeg har troen på dette.
Det var jo ikke det. Å holde seg disiplinert og flink over en kortere periode med en tydelig målstrek var én ting, men å gjøre det til hverdagsrutine viste seg å være svært vanskelig. Det er ikke det at jeg ikke vet hva jeg bør og ikke bør spise, men mer at hjernen min skrur seg av det øyeblikket jeg ser noe godt som jeg har lyst på. Det er som om intelligente, reflekterte Vero forsvinner, og i stedet styres kroppen av et fysent, grådig, desperat beist som overhodet ikke evner å se lenger fram i tid enn de neste ti minuttene. Dette beistet slåss jeg mot flere ganger daglig, hver dag, og vanligvis taper jeg.
Imidlertid betyr ikke det at jeg gir opp. Nå er det nesten tre uker til påske igjen, og jeg skal prøve å gjenta suksessen fra i fjor. Jeg har allerede begynt, i det stille. I går og fredag var mine første godtefrie helgedager siden ... påsken i fjor? Ingen sjokolade. Ingen ostepop. Ingen kake. Ingen is. En særdeles trist lørdag, men også heldigvis en kort lørdag, ettersom jeg var på jobb fra kl 15 til 22. Tre uker er lang tid, særlig når jeg har en eksamen inni der, så jeg forventer egentlig ingenting. Ikke nå, som jeg er så stressa. Men jeg skal prøve. Det er ingen skam å prøve og feile; det er verre å ikke prøve i det hele tatt.
Nå som det kjedelige kostholdsgnålet er ute av veien, kan jeg med litt mer entusiasme fortelle at jeg kom meg på spinning igjen i går. Tidlig en lørdags morgen. Tiden i praksis på Ahus har gjort meg dreven på å både sovne og våkne tidlig, så borte er dagene hvor det å stå opp kl tolv var normalt. Nå våkner jeg med god margin til den spinningtimen, og har til og med tid til å lage og spise en skikkelig frokost først. Jeg savner døgnrytmen "min," men skal ikke nekte for at det er veldig praktisk å ha en døgnrytme som er litt mer tilpasset vårt samfunn av A-mennesker. Så jeg møtte opp til timen, både mett og våken, og fullførte intervallene eksemplarisk. "Eksemplarisk" betyr jo her rød i trynet, hivende etter pusten, lett skjelvende i bena og klam over hele kroppen. Vakkert. Lørdagen var reddet, takket være Jan Tore og spinningsalen på Colosseum.
Men greit. Litt under tre uker til påske. En forelesningsuke og en eksamensuke uten snop. Jeg lover ingenting, annet enn innsatsvilje. Og selv om jeg skulle sprekke en gang eller to, vil det fremdeles være bedre enn å spise snop annenhver dag, så jeg har troen på dette.
Kommentarer
Legg inn en kommentar