Som sagt, så gjort. Jeg meldte meg på to timer i dag, og fullførte dem begge. Men steike ta, den andre timen ble tung!
Først ute var spinning, fra klokken 15:30 til 16:25. Den var slitsom nok i seg selv, med mye fokus på kondisjon og tempo. Ugh. Etterpå begynte styrketimen, som gikk fra 16:30 til 17:25. Denne var altså litt lenger enn de styrketimene jeg pleier å ha på onsdager, og involverte et par øvelser som jeg ikke er vant til å ta og som dermed ble latterlig vonde. Dette i tillegg til at jeg allerede var sliten etter en time med spinning gjorde at jeg følte meg som en komplett pusling, men jeg er litt stolt over at jeg likevel ikke gikk for lettere vekter; det skal som sagt gjøre vondt å trene, i alle fall en gang i blant hvis man vil få noe framgang. Dette er jo selvfølgelig en bra ting, men jeg må jo syte litt likevel.
Jeg tror faktisk at jeg kan finne på å bli støl etter dagens eksplosjon av galskap. Likevel skal jeg ikke ha noen kosedag i morgen, heller; da blir det halvannen time med sprek aktivitet. Jeg gleder meg til treningen, men gruer meg til å stå opp "tidlig". Jeg husker ikke lenger sist gang jeg hadde en sløv hjemmedag hvor jeg sov til sent og så bare daffet omkring i leiligheten uten å gå ut en eneste gang. Jeg savner det, selv om jeg vet at det jeg gjør nå er mye bedre for meg.
lørdag 31. mars 2012
fredag 30. mars 2012
Trøsteyoga
I går ble det heller ikke tid til trening, for da var jeg travelt opptatt etter arbeidstid med fysioterapi og kakebaking. Kaken skulle være med til jobb i dag, ettersom det var siste arbeidsdag i en jobb jeg har blitt veldig glad i.
Siste arbeidsdag var emosjonell og trist. Faktisk så trist (uten å gå i detalj) at jeg etter endt arbeidsdag ikke hadde lyst til noe annet enn å komme meg hjem raskest mulig, krype så langt inn under dyna som mulig, og bare bli der. Jeg hadde imidlertid booket meg til en yogatime, og husket ordene fra damen som vervet meg for tre måneder siden: "Det er når du har minst lyst til å trene at det er mest viktig å gjøre det." Så jeg presset meg selv til å dra, og det er jeg glad for nå.
Selv om alle triste tanker kom skyllende tilbake i løpet av trikketuren hjem fra treningen, var selve yogatimen en velsignet pause fra all melankoli og vemodighet. En hel time hvor jeg fokuserte kun på pust, på strekking og tøying, på balanse og på styrke. Og så enda mer på pust. Jeg fikk senket skuldrene litt, og den hjalp nok på å holde dem litt mer senket også resten av dagen enn de kanskje ellers ville vært.
Nå gleder jeg meg til morgendagen. Da skal jeg kjøre to timer igjen.
Siste arbeidsdag var emosjonell og trist. Faktisk så trist (uten å gå i detalj) at jeg etter endt arbeidsdag ikke hadde lyst til noe annet enn å komme meg hjem raskest mulig, krype så langt inn under dyna som mulig, og bare bli der. Jeg hadde imidlertid booket meg til en yogatime, og husket ordene fra damen som vervet meg for tre måneder siden: "Det er når du har minst lyst til å trene at det er mest viktig å gjøre det." Så jeg presset meg selv til å dra, og det er jeg glad for nå.
Selv om alle triste tanker kom skyllende tilbake i løpet av trikketuren hjem fra treningen, var selve yogatimen en velsignet pause fra all melankoli og vemodighet. En hel time hvor jeg fokuserte kun på pust, på strekking og tøying, på balanse og på styrke. Og så enda mer på pust. Jeg fikk senket skuldrene litt, og den hjalp nok på å holde dem litt mer senket også resten av dagen enn de kanskje ellers ville vært.
Nå gleder jeg meg til morgendagen. Da skal jeg kjøre to timer igjen.
onsdag 28. mars 2012
En ekstra innsats
Jeg hadde litt dårlig samvittighet for at jeg ikke fikk trenet i går men i stedet stappet i meg masse mat, kaker og snop (takk til jobben for det). Dette måtte jeg selvfølgelig kompensere for, og bestemte meg derfor for å booke to timer i dag, i stedet for bare én. Jeg har jo gjort dette en gang før, og overlevde da, så jeg regnet med det ville gå bra i dag også.
Det gjorde det. Faktisk gikk det svært bra. Så bra at jeg tror jaggu jeg skal begynne å gjøre det oftere. Jeg er gjerne den første til å si til meg selv at jeg ikke må overdrive, men nå som jeg faktisk har trenet ganske hyppig i tre måneder føler jeg at det begynner å bli rimelig trygt å kjøre på litt ekstra hardt, både i mengde og intensitet. Dessuten kjenner jeg det på kroppen hvis det blir for mye; den er ganske flink til å gi beskjed. Enn så lenge har det altså gått bra.
Første time var var klokken 16:15 til 17:00, og det var styrketimen til Bjørn, som jeg har pleid å ta på onsdager. Det var med glede jeg la merke til at det har skjedd noen forandringer i programmet som kjøres; noen øvelser var annerledes, og noe av musikken var byttet ut. Herlig, herlig. Jeg utfordret meg selv ytterligere fra sist, og lot 10-kilosvektene henge på stanga til både kneløft OG markløft. Det kjentes i korsryggen, ja. Gode greier.
Etter styrketimen bar det rett over på spinning som begynte 17:05 og holdt på til 18:00. Dette var en ny spinningtime for meg, med en instruktør som het Romeo som jeg aldri har møtt før. Også dette var en veldig bra time, hvor svetten bokstavelig talt rant ned fra panna og dryppet fra nesetippen. Romeo er en skikkelig luring; han bygger opp intensiteten sakte men sikkert, slik at man plutselig innser at man står der og tråkker seg halvt ihjel til rytmen fra musikken mens tyngden på sykkelen har fordoblet seg. Innen jeg forstod at jeg syklet på mer tyngde og høyere tempo enn jeg hadde trodd jeg kunne klare, var det allerede for sent; jeg hadde allerede klart det, og det var bare et spørsmål om å holde ut så lenge som mulig. Jeg holdt ut nesten hele veien. Det var et par sporadiske minutter mot slutten av timen hvor jeg ikke klarte å henge med på musikken, men jeg senket aldri tyngden etter at den ble skrudd opp, og det var jeg godt fornøyd med.
Angående noe helt annet, har jeg gjort meg en observasjon: Det er på tide å gå til innkjøp av sånn der spray som fjerner lukt, for jeg er sikker på at treningsskoene mine kan ta livet av opptil flere organismer akkurat nå. Hvis noen kan anbefale et eller annet, så vil det være helt supert, altså.
Det gjorde det. Faktisk gikk det svært bra. Så bra at jeg tror jaggu jeg skal begynne å gjøre det oftere. Jeg er gjerne den første til å si til meg selv at jeg ikke må overdrive, men nå som jeg faktisk har trenet ganske hyppig i tre måneder føler jeg at det begynner å bli rimelig trygt å kjøre på litt ekstra hardt, både i mengde og intensitet. Dessuten kjenner jeg det på kroppen hvis det blir for mye; den er ganske flink til å gi beskjed. Enn så lenge har det altså gått bra.
Første time var var klokken 16:15 til 17:00, og det var styrketimen til Bjørn, som jeg har pleid å ta på onsdager. Det var med glede jeg la merke til at det har skjedd noen forandringer i programmet som kjøres; noen øvelser var annerledes, og noe av musikken var byttet ut. Herlig, herlig. Jeg utfordret meg selv ytterligere fra sist, og lot 10-kilosvektene henge på stanga til både kneløft OG markløft. Det kjentes i korsryggen, ja. Gode greier.
Etter styrketimen bar det rett over på spinning som begynte 17:05 og holdt på til 18:00. Dette var en ny spinningtime for meg, med en instruktør som het Romeo som jeg aldri har møtt før. Også dette var en veldig bra time, hvor svetten bokstavelig talt rant ned fra panna og dryppet fra nesetippen. Romeo er en skikkelig luring; han bygger opp intensiteten sakte men sikkert, slik at man plutselig innser at man står der og tråkker seg halvt ihjel til rytmen fra musikken mens tyngden på sykkelen har fordoblet seg. Innen jeg forstod at jeg syklet på mer tyngde og høyere tempo enn jeg hadde trodd jeg kunne klare, var det allerede for sent; jeg hadde allerede klart det, og det var bare et spørsmål om å holde ut så lenge som mulig. Jeg holdt ut nesten hele veien. Det var et par sporadiske minutter mot slutten av timen hvor jeg ikke klarte å henge med på musikken, men jeg senket aldri tyngden etter at den ble skrudd opp, og det var jeg godt fornøyd med.
Angående noe helt annet, har jeg gjort meg en observasjon: Det er på tide å gå til innkjøp av sånn der spray som fjerner lukt, for jeg er sikker på at treningsskoene mine kan ta livet av opptil flere organismer akkurat nå. Hvis noen kan anbefale et eller annet, så vil det være helt supert, altså.
mandag 26. mars 2012
Hjerte og smerte
Akk. Akk! Dette ble dagen, folkens. Dette ble dagen hvor fjortisfantasien gikk i tusen knas. Ikke at det kom som noen overraskelse, bevares, men mitt lille fjortishjerte lider likevel. I dag, under uttøyningen på slutten av spinningtimen, fortalte nemlig superinstruktøren om at hans fire år gamle datter nettopp hadde fått sin første sykkel. Jepp. Han har unge. Selvfølgelig har han unge. Jeg hadde virkelig ikke forventet noe annet, men det som kjennetegner et fjortiscrush mest er kanskje det at man håper litt likevel, til tross for hva all fornuft sier - helt til noe sånt som dette skjer. AKK!
Men sånn bortsett fra det var det en veldig bra time, altså. Kjekke-Jonas kjørte et flott program i dag også, og fortsetter med å være flink til å holde timene varierte og utfordrende. Og fjortisdrøm eller ikke - han er fortsatt fin å se på, så det er ikke som om spinningtimene har mistet noe som helst av sin verdi. Det er litt krise at han nå tar påskeferie for noen uker, slik at jeg må finne på noe annet å gjøre de neste to mandagene. Akk. Akk!
Akk. O ve.
Men sånn bortsett fra det var det en veldig bra time, altså. Kjekke-Jonas kjørte et flott program i dag også, og fortsetter med å være flink til å holde timene varierte og utfordrende. Og fjortisdrøm eller ikke - han er fortsatt fin å se på, så det er ikke som om spinningtimene har mistet noe som helst av sin verdi. Det er litt krise at han nå tar påskeferie for noen uker, slik at jeg må finne på noe annet å gjøre de neste to mandagene. Akk. Akk!
Akk. O ve.
søndag 25. mars 2012
Tilbake til Bjørn
Jeg valgte meg styrketime med Bjørn i dag, ettersom det nå er over to uker siden sist. Jeg har savnet de trygge, velkjente øvelsene, men det er nettopp dette som gjør at jeg må bli flinkere til å variere. Det tar ikke lang tid før "trygt og velkjent" blir til "kjedelig og forutsigbart" og da er det over og ut. Men i dag, etter et par uker med alternative styrketimer, var det helt fint.
Jeg økte faktisk vektene mine i dag. Bare på knebøyen, riktignok, men økning er økning. Fra grønn til oransje; fra 7,5 kg totalt til 10 kg totalt. Jeg var egentlig litt overrasket over at det ikke var vondere; det gikk strengt tatt veldig bra. Jeg kunne gjerne tenke meg å øke vekten på øvre halvdel av kroppen også, men bekymringen over skulderbetennelsen gjør meg pysete og forsiktig. Kanskje om en måned?
I morges var jeg flink og husket å booke meg til time hos min kjære Jonas, så nå gleder jeg meg bare til morgendagens spinning. Endelig mandag! ;)
Forøvrig har jeg innsett at nå som våren har kommet er det på tide å oppgradere treningstøyet litt. Jeg har derfor bestilt meg en t-skjorte spesielt til dette formål, nemlig denne her. Egentlig burde jeg finne meg noen nye bukser også, ettersom mine gamle nå omsider har begynt å få slitasjehull langs sømmene. I løpet av disse siste tre månedene har buksene blitt mer slitt enn de har blitt over de siste 8 årene til sammen. Ja, jeg kjøpte dem faktisk høsten 2004, i Glasgow da jeg studerte der, og at de har holdt så lenge sier jo litt om hvor flittig jeg har brukt dem. Jeg har blitt så vant til dem at jeg kan nesten ikke tenke meg å skulle ha på meg noe annet, men når hullene blir store nok må jeg vel investere i noe nytt. Den tid den sorg.
For øvrig fikk jeg øye på dette lille skiltet som hang på oppslagstavlen på Colosseum i dag:
Gjett om jeg har tenkt å vinne den konkurransen, da! 25 ganger på 90 dager? Hah! På 90 dager skal jeg klare MINST det dobbelte. ;)
Jeg økte faktisk vektene mine i dag. Bare på knebøyen, riktignok, men økning er økning. Fra grønn til oransje; fra 7,5 kg totalt til 10 kg totalt. Jeg var egentlig litt overrasket over at det ikke var vondere; det gikk strengt tatt veldig bra. Jeg kunne gjerne tenke meg å øke vekten på øvre halvdel av kroppen også, men bekymringen over skulderbetennelsen gjør meg pysete og forsiktig. Kanskje om en måned?
I morges var jeg flink og husket å booke meg til time hos min kjære Jonas, så nå gleder jeg meg bare til morgendagens spinning. Endelig mandag! ;)
Forøvrig har jeg innsett at nå som våren har kommet er det på tide å oppgradere treningstøyet litt. Jeg har derfor bestilt meg en t-skjorte spesielt til dette formål, nemlig denne her. Egentlig burde jeg finne meg noen nye bukser også, ettersom mine gamle nå omsider har begynt å få slitasjehull langs sømmene. I løpet av disse siste tre månedene har buksene blitt mer slitt enn de har blitt over de siste 8 årene til sammen. Ja, jeg kjøpte dem faktisk høsten 2004, i Glasgow da jeg studerte der, og at de har holdt så lenge sier jo litt om hvor flittig jeg har brukt dem. Jeg har blitt så vant til dem at jeg kan nesten ikke tenke meg å skulle ha på meg noe annet, men når hullene blir store nok må jeg vel investere i noe nytt. Den tid den sorg.
For øvrig fikk jeg øye på dette lille skiltet som hang på oppslagstavlen på Colosseum i dag:
Gjett om jeg har tenkt å vinne den konkurransen, da! 25 ganger på 90 dager? Hah! På 90 dager skal jeg klare MINST det dobbelte. ;)
lørdag 24. mars 2012
Trim, trening og trivsel
Det var litt morsomt å lese gårsdagens blogginnlegg da jeg satte meg ned ved tastaturet nå nettopp, hvor jeg spekulerte i hvorvidt jeg skulle trene i dag eller ikke. Til tross for temmelig verkende rygg da jeg våknet provoserende tidlig i morges, var all tvil fjernet fra mitt sinn - det skulle bli både trim og trening. Jeg hadde ærlig talt glemt at jeg i går kveld vurderte å la denne dagen bli en hviledag. Det falt meg rett og slett ikke inn, og godt er det.
Det første jeg la merke til da jeg stod opp litt over klokken åtte, etter å ha ligget i sengen og slappet av og lest bok i en time, var det utrolig fantastiske været. Himmel og hav, her er jeg i Norge i slutten av mars måned, og våkner til en dag hvor solen stråler på skyfri himmel, all snø er borte, og det er oppimot 10 varmegrader i skyggen. Det sier seg nærmest selv at man må ut på skogstur da. For å være effektiv pakket jeg sekken med treningstøy, slik at jeg kunne dra rett til Majorstua etterpå. Drikkeflasken full av vann ble også med, og på vei til bussen svinset jeg innom butikken og kjøpte en liten yoghurt og noen bananer til turen. Så bar det avgårde til marka, i et område som heter Skullerud.
Jeg vandret omkring langs ukjente stier i omtrent to timer der oppe. Jeg vandret strengt tatt ikke hele tiden, for jeg hadde en liten lunsjpause på toppen av en stor stein, og da jeg senere fant en kjempefin brygge som fremdeles var omringet av is, ble jeg liggende noen minutter der og ta imot D-vitaminer fra solen. (Gjett om jeg skal dit for å bade når det blir sommer!) Ellers var det oppover- og nedoverbakker om hverandre, og det ble faktisk en tålelig ålreit trimtur. Tiden gikk fort, og plutselig var det på tide å vende nesen mot Elixia, for klokken halv fire begynte spinningtimen jeg hadde meldt meg på.
Nei, det var ikke Jonas som instruerte denne (akk, men nå er det heldigvis snart mandag igjen), men den gravide damen som kjørte oss var også flink, og hun klarte å trykke på noen ganske riktige knapper som gjorde at jeg presset meg skikkelig. Og gjett hva? Jeg klarte å følge rytmen til musikken - og instruktøren - gjennom hele første halvdel av timen! Steike ta! Da var jeg imponert over meg selv, og tålelig fornøyd. Jeg var sliten, jeg var svett, jeg hadde vondt, og det var herlig. Noen ganger er jeg ikke helt sikker på hvem jeg er lenger, men det tror jeg sannsynligvis kan være en bra ting. Hvis jeg ikke likte den jeg har vært, så kanskje jeg kan like den jeg er i ferd med å bli? Oi, det ble en uventet strofe med klisjéfylt filosofi. Jeg får hoppe raskt unna den fellen, og kaste meg over konklusjonen: Deilig tur, herlig trening, flott dag, hurra!
Det første jeg la merke til da jeg stod opp litt over klokken åtte, etter å ha ligget i sengen og slappet av og lest bok i en time, var det utrolig fantastiske været. Himmel og hav, her er jeg i Norge i slutten av mars måned, og våkner til en dag hvor solen stråler på skyfri himmel, all snø er borte, og det er oppimot 10 varmegrader i skyggen. Det sier seg nærmest selv at man må ut på skogstur da. For å være effektiv pakket jeg sekken med treningstøy, slik at jeg kunne dra rett til Majorstua etterpå. Drikkeflasken full av vann ble også med, og på vei til bussen svinset jeg innom butikken og kjøpte en liten yoghurt og noen bananer til turen. Så bar det avgårde til marka, i et område som heter Skullerud.
Jeg vandret omkring langs ukjente stier i omtrent to timer der oppe. Jeg vandret strengt tatt ikke hele tiden, for jeg hadde en liten lunsjpause på toppen av en stor stein, og da jeg senere fant en kjempefin brygge som fremdeles var omringet av is, ble jeg liggende noen minutter der og ta imot D-vitaminer fra solen. (Gjett om jeg skal dit for å bade når det blir sommer!) Ellers var det oppover- og nedoverbakker om hverandre, og det ble faktisk en tålelig ålreit trimtur. Tiden gikk fort, og plutselig var det på tide å vende nesen mot Elixia, for klokken halv fire begynte spinningtimen jeg hadde meldt meg på.
Nei, det var ikke Jonas som instruerte denne (akk, men nå er det heldigvis snart mandag igjen), men den gravide damen som kjørte oss var også flink, og hun klarte å trykke på noen ganske riktige knapper som gjorde at jeg presset meg skikkelig. Og gjett hva? Jeg klarte å følge rytmen til musikken - og instruktøren - gjennom hele første halvdel av timen! Steike ta! Da var jeg imponert over meg selv, og tålelig fornøyd. Jeg var sliten, jeg var svett, jeg hadde vondt, og det var herlig. Noen ganger er jeg ikke helt sikker på hvem jeg er lenger, men det tror jeg sannsynligvis kan være en bra ting. Hvis jeg ikke likte den jeg har vært, så kanskje jeg kan like den jeg er i ferd med å bli? Oi, det ble en uventet strofe med klisjéfylt filosofi. Jeg får hoppe raskt unna den fellen, og kaste meg over konklusjonen: Deilig tur, herlig trening, flott dag, hurra!
fredag 23. mars 2012
Auauau
OK, i går gjorde jeg enten noe veldig galt eller noe veldig rett. Jeg har nemlig hatt latterlig vondt i korsryggen i hele dag, noe jeg regner med skyldes at jeg belastet den feil på et eller annet tidspunkt mens jeg svingte rundt på kjelebjellene i går, eller at jeg belastet den helt riktig og at ryggmusklene derfor fikk kjørt seg skikkelig. Jeg aner virkelig ikke, men håper på det siste, samt at det vonde forsvinner snarlig.
Ryggsmertene hindret meg ikke fra å trene etter jobb i dag, da. Jeg hadde booket en time yoga, og tenkte at det måtte jo være midt i blinken nå som jeg har så vondt. Tja, jo. Det skadet ikke, det er jeg rimelig sikker på, for jeg kjente lite til ryggsmertene mens jeg holdt på; men om det hjelper? Sannelig om jeg vet. Etter at yogatimen var over hadde jeg like vondt som før. Det må vel kanskje bare gå over av seg selv.
I skrivende stund grubler jeg på om jeg skal gyve løs med trening i morgen også, eller om jeg skal la ryggen (og resten av meg) få en pustepause. Vi får se.
Ryggsmertene hindret meg ikke fra å trene etter jobb i dag, da. Jeg hadde booket en time yoga, og tenkte at det måtte jo være midt i blinken nå som jeg har så vondt. Tja, jo. Det skadet ikke, det er jeg rimelig sikker på, for jeg kjente lite til ryggsmertene mens jeg holdt på; men om det hjelper? Sannelig om jeg vet. Etter at yogatimen var over hadde jeg like vondt som før. Det må vel kanskje bare gå over av seg selv.
I skrivende stund grubler jeg på om jeg skal gyve løs med trening i morgen også, eller om jeg skal la ryggen (og resten av meg) få en pustepause. Vi får se.
torsdag 22. mars 2012
Kjelebjeller
Det heter vel strengt tatt kettle bells på norsk også, men jeg synes kjelebjeller høres mye morsommere ut. Det var uansett dette jeg prøvde i dag, for aller første gang. Det er lenge siden jeg har gått inn i en sal og ikke hatt den fjerneste peiling på hva som skulle komme til å foregå og hva instruktøren ville få meg til å (prøve å) gjøre. Det var en litt skummel følelse, men også veldig spennende og morsom.
Ja, så hva går egentlig kettle bells (heretter omtalt som kjelebjeller) ut på? Først og fremst er det styrketrening for rygg, mage og armer, men man blir også noe kortpustet mens man holder på. Det hele er egentlig latterlig enkelt: Man tar en metallkule som har håndtak og løfter den. Det er egentlig, veldig kort oppsummert, hele greia. Man løfter en metallkule med håndtak. Greia er teknikken du bruker når du løfter denne metallkula med håndtak, denne kjelebjella, for det er teknikken som avgjør om du f.eks. belaster magemusklene eller skuldermusklene (førstnevnte er bra, sistnevnte er ikke så bra, særlig ikke for meg).
Jeg begynte selvsagt med den letteste kjelebjella; den på 8 kg. Først skulle jeg svinge den fra mellom bena og opp til over brysthøyde; bena litt fra hverandre, ikke bøye meg framover men sitte litt som i kneløft, bruke hoftemuskulaturen aktivt. Ikke helt suksess første gang; teknikken min trengte noe veiledning. Heldigvis var instruktøren veldig oppmerksom og kom bort for å gi meg litt ekstra hjelp. For noen måneder siden hadde den typen oppmerksomhet vært superflaut, men i dag syntes jeg bare det var fint med litt ekstra tilsyn, og det var i alle fall fint at jeg lærte å gjøre det riktig. Også fikk jeg skryt og klapp på skulderen da jeg fikk det til, og jeg er jo veldig svak for skryt og kroppskontakt (som jeg får så lite av ellers).
Deretter skulle vi gjøre det samme, men med én arm. Først åtte repetisjoner på den ene armen, så åtte repetisjoner på den andre. Jeg tenkte først at "dette kommer aldri til å gå", men det gjorde det. Faktisk. Med enhåndsløftene vel overstått, skulle vi gå opp til tyngre bjeller; alle skulle hoppe til neste klasse. For meg innebar det å plukke opp en bjelle på 12 kg; jeg var skeptisk, men innstilt på å prøve. Her skulle vi igjen bruke begge armene på å svinge, og det gikk egentlig forholdsvis greit. Jeg var livredd for at jeg skulle glippe den kjelebjella og sende den flyvende tvers over rommet, men ingen katastrofe inntraff. På 12-kilosbjellene skulle vi ta to runder med 15 repetisjoner hver. Det ble tungt mot slutten, helt klart, men jeg klarte det.
Da instruktøren etterpå sa at vi nok en gang skulle hoppe opp en vektklasse, måtte jeg le. 16 kg ble det da for meg, og jeg kunne ikke begripe hvordan jeg skulle klare å svinge en 16-kilos metallbjelle opp til over brysthøyde uten å bæsje på meg. Jeg prøvde, like fullt. "Bare" 12 repetisjoner denne gangen, men til gjengjeld tre runder. 30 sekunders pause mellom hver. O hildrane du. De siste to-tre løftene mine ble ikke så veldig imponerende, akkurat, men jeg skal innrømme at jeg egentlig klarte mer enn jeg i utgangspunktet hadde trodd.
Noe annet som overrasket meg var hvor fort tiden gikk. Plutselig var det gått en halvtime, og så en til, og plutselig var timen over. Jøssda. Det er alltid et godt tegn når tiden går fort; da har man det jo faktisk litt morsomt. Jeg tror sannelig jeg skal prøve dette neste torsdag også.
Ja, så hva går egentlig kettle bells (heretter omtalt som kjelebjeller) ut på? Først og fremst er det styrketrening for rygg, mage og armer, men man blir også noe kortpustet mens man holder på. Det hele er egentlig latterlig enkelt: Man tar en metallkule som har håndtak og løfter den. Det er egentlig, veldig kort oppsummert, hele greia. Man løfter en metallkule med håndtak. Greia er teknikken du bruker når du løfter denne metallkula med håndtak, denne kjelebjella, for det er teknikken som avgjør om du f.eks. belaster magemusklene eller skuldermusklene (førstnevnte er bra, sistnevnte er ikke så bra, særlig ikke for meg).
Jeg begynte selvsagt med den letteste kjelebjella; den på 8 kg. Først skulle jeg svinge den fra mellom bena og opp til over brysthøyde; bena litt fra hverandre, ikke bøye meg framover men sitte litt som i kneløft, bruke hoftemuskulaturen aktivt. Ikke helt suksess første gang; teknikken min trengte noe veiledning. Heldigvis var instruktøren veldig oppmerksom og kom bort for å gi meg litt ekstra hjelp. For noen måneder siden hadde den typen oppmerksomhet vært superflaut, men i dag syntes jeg bare det var fint med litt ekstra tilsyn, og det var i alle fall fint at jeg lærte å gjøre det riktig. Også fikk jeg skryt og klapp på skulderen da jeg fikk det til, og jeg er jo veldig svak for skryt og kroppskontakt (som jeg får så lite av ellers).
Deretter skulle vi gjøre det samme, men med én arm. Først åtte repetisjoner på den ene armen, så åtte repetisjoner på den andre. Jeg tenkte først at "dette kommer aldri til å gå", men det gjorde det. Faktisk. Med enhåndsløftene vel overstått, skulle vi gå opp til tyngre bjeller; alle skulle hoppe til neste klasse. For meg innebar det å plukke opp en bjelle på 12 kg; jeg var skeptisk, men innstilt på å prøve. Her skulle vi igjen bruke begge armene på å svinge, og det gikk egentlig forholdsvis greit. Jeg var livredd for at jeg skulle glippe den kjelebjella og sende den flyvende tvers over rommet, men ingen katastrofe inntraff. På 12-kilosbjellene skulle vi ta to runder med 15 repetisjoner hver. Det ble tungt mot slutten, helt klart, men jeg klarte det.
Da instruktøren etterpå sa at vi nok en gang skulle hoppe opp en vektklasse, måtte jeg le. 16 kg ble det da for meg, og jeg kunne ikke begripe hvordan jeg skulle klare å svinge en 16-kilos metallbjelle opp til over brysthøyde uten å bæsje på meg. Jeg prøvde, like fullt. "Bare" 12 repetisjoner denne gangen, men til gjengjeld tre runder. 30 sekunders pause mellom hver. O hildrane du. De siste to-tre løftene mine ble ikke så veldig imponerende, akkurat, men jeg skal innrømme at jeg egentlig klarte mer enn jeg i utgangspunktet hadde trodd.
Noe annet som overrasket meg var hvor fort tiden gikk. Plutselig var det gått en halvtime, og så en til, og plutselig var timen over. Jøssda. Det er alltid et godt tegn når tiden går fort; da har man det jo faktisk litt morsomt. Jeg tror sannelig jeg skal prøve dette neste torsdag også.
Noe nytt. Igjen.
Nok en gang ofret jeg min faste styrketime på onsdager for noe nytt. I går dristet jeg meg til å prøve Step. Jeg husker såvidt at jeg forsøkte meg på noe som het Dance Step i begynnelsen av januar, hvor koordinasjonen var den største utfordringen. Gårsdagens opplevelse ga en viss indikasjon på forskjellen mellom Step og Dance Step; førstnevnte er mer utfordrende for kondisjonen, mens sistnevnte er mer utfordrende for koordinasjonen. For hildrane du, som jeg svettet og hev etter pusten i går, altså.
Koordinasjonen var ikke helt glemt her heller, altså. Det begynte enkelt og greit, men bygget seg opp til mer komplekse saker etter hvert, som jeg trengte noen gjennomganger på å lære meg (blir sikkert litt lettere å huske hvis man tar den timen oftere). Mot slutten av timen var min evne til å huske mønster og holde meg koordinert samtidig som jeg skulle holde meg på beina og ikke besvime av utmattelse noe utfordret. Jeg var rett og slett så sliten at jeg ikke klarte å tenke, og flere ganger ramlet jeg helt av lasset og ante ikke hva det egentlig var jeg skulle gjøre, så jeg stod der som en forvillet apekatt mens resten kjørte på med en nærmest provoserende eleganse og letthet (i alle fall fra mitt perspektiv).
Jeg ble både frustrert og sliten av den timen, og det var øyeblikk hvor jeg hatet instruktøren en anelse; litt som min første spinningtime med Jonas. Jeg tror imidlertid at jeg kanskje kommer til å prøve meg på denne en gang til, for den var unektelig effektiv. "No pain, no gain" og "What doesn't kill you makes you stronger" er fraser som popper opp i hodet mitt etter timer som dette. Trening skal jo være gøy, men det skal også gjøre litt vondt; det er derfor det er så godt etterpå.
Koordinasjonen var ikke helt glemt her heller, altså. Det begynte enkelt og greit, men bygget seg opp til mer komplekse saker etter hvert, som jeg trengte noen gjennomganger på å lære meg (blir sikkert litt lettere å huske hvis man tar den timen oftere). Mot slutten av timen var min evne til å huske mønster og holde meg koordinert samtidig som jeg skulle holde meg på beina og ikke besvime av utmattelse noe utfordret. Jeg var rett og slett så sliten at jeg ikke klarte å tenke, og flere ganger ramlet jeg helt av lasset og ante ikke hva det egentlig var jeg skulle gjøre, så jeg stod der som en forvillet apekatt mens resten kjørte på med en nærmest provoserende eleganse og letthet (i alle fall fra mitt perspektiv).
Jeg ble både frustrert og sliten av den timen, og det var øyeblikk hvor jeg hatet instruktøren en anelse; litt som min første spinningtime med Jonas. Jeg tror imidlertid at jeg kanskje kommer til å prøve meg på denne en gang til, for den var unektelig effektiv. "No pain, no gain" og "What doesn't kill you makes you stronger" er fraser som popper opp i hodet mitt etter timer som dette. Trening skal jo være gøy, men det skal også gjøre litt vondt; det er derfor det er så godt etterpå.
tirsdag 20. mars 2012
Mandagsgleden
Hvis du for et år tilbake hadde fortalt meg at jeg en dag skulle komme til å dømme kvaliteten på en dag etter hvorvidt jeg fikk en spinningtime eller ikke, så hadde jeg ledd høyt. Dette ble imidlertid den pussige realiteten i går.
Av en eller annen grunn klarte jeg å glemme å booke mandagens spinningtime med fjortiscrushet mitt dagen i forveien. Det var derfor med gru jeg våknet opp i går morges med tanken "Jeg må skynde meg og booke den timen NÅ, før det er for sent!" og kastet meg over den fine Elixia-appen jeg har på mobilen min, fremdeles halvt i søvne med knapt åpne øyne under dyna. Det var imidlertid allerede for sent. Jeg booket timen, og fikk beskjed om at jeg stod på venteliste - som nummer 26. Det var det, tenkte jeg, og hatet dagen allerede før jeg hadde kommet meg ut av sengen. Med 25 personer foran meg på venteliste kunne jeg bare drømme om å få plass på denne elskede timen min, og jeg ble overrasket over å kjenne hvor utrolig skuffet jeg faktisk følte meg. De 70 minuttene med spinning instruert av Jonas på mandager er kanskje den eneste rutinen jeg faktisk liker så godt at jeg ikke engang er i nærheten av å bli lei; mye takket være at han hele tiden varierer timene sine, både i musikk, antall intervaller og motivasjon (det er ikke de samme heiaropene hver gang, for å si det sånn) - hver mandag er unik.
Og denne mandagen skulle jeg altså ikke få bli med. Jeg var knust, furten og gretten. Jeg håpet selvsagt på det beste, men innstilte meg på det motsatte. Jeg planla til og med å møte opp til timen åkke som, og håpe at noen som hadde glemt å kansellere ikke dukket opp, slik at jeg kunne snike meg inn sånn helt på tampen.
Mot slutten av arbeidsdagen, sånn rundt klokken halv tre, sjekket jeg statusen på ventelisten. Jeg hadde rykket opp til nummer 19. Det så mørkt ut. En lege som har vært på ferie hadde tatt med seg sjokolade fra tax-free, og jeg trøstet meg med et par håndfuller av disse, før jeg furtent dro hjem igjen. "Møkkamandag," tenkte jeg. "Mandager er noe skit." "Dustetime som ikke har flere plasser." "Duste-Jonas som bare har denne ene timen i uka." Humøret var rett og slett bedritent.
Jeg kom hjem, varmet opp en Grandiosa og krøp under pleddet i sofakroken med Xbox-kontrollen og pleiet humøret etter beste evne, godt assistert av en håndfull sjokolade jeg hadde tatt med fra jobben.
Men så, halvveis gjennom måltidet, pep det i mobilen. Det var en melding fra Elixia, og det var den fineste meldingen jeg har fått på lenge. "Gratulerer! Du har fått plass på Xcycling Challenge i dag klokken 19:15 (Jonas)." Ettermiddagen og kvelden var reddet. Humøret hoppet umiddelbart opp fra bunn til topp, og kastet meg omkring for å pakke treningstøy med fornyet energi og motivasjon.
Timen var fantastisk, som alltid. Vi ble presset opp til hele syv intervalltopper i løpet av de 70 minuttene, og svetten rant fra pannen ned langs neseryggen og truet med å dryppe videre før jeg tørket den bort med en nesten like fuktig hånd (jeg hadde selvfølgelig glemt å ta med håndkle). Jeg stod på som en gal, og halvt lå over styret og hev etter pusten da vi var ferdige. Etter å ha vært så nære ved å ikke få plass på timen, var jeg særdeles innstilt på å gjøre mitt aller beste og gjøre det meste ut av det. Med en så utrolig dyktig instruktør var dette en temmelig enkel oppgave, sånn egentlig.
Gårsdagen ble rett og slett en aldri så liten vekker; jeg ante ikke at jeg faktisk hadde blitt SÅ glad i disse timene at det ville kunne ødelegge dagen min å ikke få vært med på dem. Jeg antar jeg faktisk har klart det jeg bestemte meg for på nyåret: Jeg har blitt vant til å trene og fått etablert skikkelige rutiner. Og det er jo ganske flott.
Av en eller annen grunn klarte jeg å glemme å booke mandagens spinningtime med fjortiscrushet mitt dagen i forveien. Det var derfor med gru jeg våknet opp i går morges med tanken "Jeg må skynde meg og booke den timen NÅ, før det er for sent!" og kastet meg over den fine Elixia-appen jeg har på mobilen min, fremdeles halvt i søvne med knapt åpne øyne under dyna. Det var imidlertid allerede for sent. Jeg booket timen, og fikk beskjed om at jeg stod på venteliste - som nummer 26. Det var det, tenkte jeg, og hatet dagen allerede før jeg hadde kommet meg ut av sengen. Med 25 personer foran meg på venteliste kunne jeg bare drømme om å få plass på denne elskede timen min, og jeg ble overrasket over å kjenne hvor utrolig skuffet jeg faktisk følte meg. De 70 minuttene med spinning instruert av Jonas på mandager er kanskje den eneste rutinen jeg faktisk liker så godt at jeg ikke engang er i nærheten av å bli lei; mye takket være at han hele tiden varierer timene sine, både i musikk, antall intervaller og motivasjon (det er ikke de samme heiaropene hver gang, for å si det sånn) - hver mandag er unik.
Og denne mandagen skulle jeg altså ikke få bli med. Jeg var knust, furten og gretten. Jeg håpet selvsagt på det beste, men innstilte meg på det motsatte. Jeg planla til og med å møte opp til timen åkke som, og håpe at noen som hadde glemt å kansellere ikke dukket opp, slik at jeg kunne snike meg inn sånn helt på tampen.
Mot slutten av arbeidsdagen, sånn rundt klokken halv tre, sjekket jeg statusen på ventelisten. Jeg hadde rykket opp til nummer 19. Det så mørkt ut. En lege som har vært på ferie hadde tatt med seg sjokolade fra tax-free, og jeg trøstet meg med et par håndfuller av disse, før jeg furtent dro hjem igjen. "Møkkamandag," tenkte jeg. "Mandager er noe skit." "Dustetime som ikke har flere plasser." "Duste-Jonas som bare har denne ene timen i uka." Humøret var rett og slett bedritent.
Jeg kom hjem, varmet opp en Grandiosa og krøp under pleddet i sofakroken med Xbox-kontrollen og pleiet humøret etter beste evne, godt assistert av en håndfull sjokolade jeg hadde tatt med fra jobben.
Men så, halvveis gjennom måltidet, pep det i mobilen. Det var en melding fra Elixia, og det var den fineste meldingen jeg har fått på lenge. "Gratulerer! Du har fått plass på Xcycling Challenge i dag klokken 19:15 (Jonas)." Ettermiddagen og kvelden var reddet. Humøret hoppet umiddelbart opp fra bunn til topp, og kastet meg omkring for å pakke treningstøy med fornyet energi og motivasjon.
Timen var fantastisk, som alltid. Vi ble presset opp til hele syv intervalltopper i løpet av de 70 minuttene, og svetten rant fra pannen ned langs neseryggen og truet med å dryppe videre før jeg tørket den bort med en nesten like fuktig hånd (jeg hadde selvfølgelig glemt å ta med håndkle). Jeg stod på som en gal, og halvt lå over styret og hev etter pusten da vi var ferdige. Etter å ha vært så nære ved å ikke få plass på timen, var jeg særdeles innstilt på å gjøre mitt aller beste og gjøre det meste ut av det. Med en så utrolig dyktig instruktør var dette en temmelig enkel oppgave, sånn egentlig.
Gårsdagen ble rett og slett en aldri så liten vekker; jeg ante ikke at jeg faktisk hadde blitt SÅ glad i disse timene at det ville kunne ødelegge dagen min å ikke få vært med på dem. Jeg antar jeg faktisk har klart det jeg bestemte meg for på nyåret: Jeg har blitt vant til å trene og fått etablert skikkelige rutiner. Og det er jo ganske flott.
mandag 19. mars 2012
Kjent, men også nytt
Ny kjapp minioppdatering fra mobilen. Jeg lå nemlig ikke på latsiden i går heller. Jeg hadde booket en styrketime, av den typen jeg pleier å ha på onsdager. Tvisten lå i at denne timen hadde en annen instruktør, noe som blant annet innebar et litt annerledes opplegg. For eksempel fikk armmusklene kjørt seg hardere enn jeg er vant til, og det liker jeg, for jeg er lei av å ikke kunne åpne syltetøyglasset som har stått i kjøleskapet i fire måneder uåpnet.
Jeg skal ikke gå i detalj på hva som var likt og hva som var annerledes, men bare hoppe rett til konklusjonen: Variasjon er fremdeles alfa omega, og jeg var både svett og støl etter at timen var over. Bra saker!
Jeg skal ikke gå i detalj på hva som var likt og hva som var annerledes, men bare hoppe rett til konklusjonen: Variasjon er fremdeles alfa omega, og jeg var både svett og støl etter at timen var over. Bra saker!
lørdag 17. mars 2012
Utløp for aggresjon
Trening er ikke bare godt for kondisjon og styrke; det kan også være et flott virkemiddel for å slippe ut litt aggresjon. Sånn som i dag.
Mars har ikke egentlig vært så veldig snill med meg, sånn helhetlig sett. Det er siste måned i en jobb jeg har likt veldig godt, internettet mitt hjemme har dødd (i skrivende stund sitter jeg på et bibliotek) og kan visstnok aldri bli fikset fordi fiksemenneskene bare kan komme i arbeidstiden min, og jeg tok en skrekkelig avgjørelse angående en hårklipp hos frisøren i går. På toppen av det hele kom jentedagene mine samtidig. Hurramegrundt.
Det naturlige valget for trening i dag (med noe dårlig samvittighet etter å ha trenet verken torsdag eller fredag på grunn av tidsmangel) ble derfor kickboksing. Jeg husket første gang jeg var på den timen, i januar, og hvor utrolig sliten jeg var etterpå. Jeg tenkte at kanskje ville jeg være litt mindre sliten denne gangen. Tja. Jeg tror det. Jeg synes å huske at det var verre da enn jeg syntes det var i dag, men så kjørte treneren også et litt annet opplegg nå enn da, så det er vanskelig å sammenligne. Det viktigste er uansett at det var en god treningsøkt på 70 minutter, og jeg fikk sparket og slått masse. Herlig!
Boksing kommer egentlig overraskende lett for meg. Jeg tar teknikkene og posisjonene forbausende raskt, noe jeg velger å skylde på genetikken for; pappa var jo bokser i sin tid, så det er kanskje noe i blodet?
Jeg er definitivt flinkere til å bokse enn jeg er til å spise, i alle fall. Det er en skam at klokken nå snart er 1400, jeg har vært våken siden klokken 0700, trenet i 70 minutter, og ennå ikke spist noe. Delvis fordi jeg ikke kjenner meg nevneverdig sulten, delvis fordi jeg bare ikke giddet å lage noe i morges. Det er ingen unnskyldning, jeg vet. Jeg må bare prøve å skjerpe meg når det gjelder dette; det er tross alt kostholdet som alltid har vært min største last, ikke latskapen (selv om det dårlige kostholdet kommer av latskapen, så ... tja ...).
Mars har ikke egentlig vært så veldig snill med meg, sånn helhetlig sett. Det er siste måned i en jobb jeg har likt veldig godt, internettet mitt hjemme har dødd (i skrivende stund sitter jeg på et bibliotek) og kan visstnok aldri bli fikset fordi fiksemenneskene bare kan komme i arbeidstiden min, og jeg tok en skrekkelig avgjørelse angående en hårklipp hos frisøren i går. På toppen av det hele kom jentedagene mine samtidig. Hurramegrundt.
Det naturlige valget for trening i dag (med noe dårlig samvittighet etter å ha trenet verken torsdag eller fredag på grunn av tidsmangel) ble derfor kickboksing. Jeg husket første gang jeg var på den timen, i januar, og hvor utrolig sliten jeg var etterpå. Jeg tenkte at kanskje ville jeg være litt mindre sliten denne gangen. Tja. Jeg tror det. Jeg synes å huske at det var verre da enn jeg syntes det var i dag, men så kjørte treneren også et litt annet opplegg nå enn da, så det er vanskelig å sammenligne. Det viktigste er uansett at det var en god treningsøkt på 70 minutter, og jeg fikk sparket og slått masse. Herlig!
Boksing kommer egentlig overraskende lett for meg. Jeg tar teknikkene og posisjonene forbausende raskt, noe jeg velger å skylde på genetikken for; pappa var jo bokser i sin tid, så det er kanskje noe i blodet?
Jeg er definitivt flinkere til å bokse enn jeg er til å spise, i alle fall. Det er en skam at klokken nå snart er 1400, jeg har vært våken siden klokken 0700, trenet i 70 minutter, og ennå ikke spist noe. Delvis fordi jeg ikke kjenner meg nevneverdig sulten, delvis fordi jeg bare ikke giddet å lage noe i morges. Det er ingen unnskyldning, jeg vet. Jeg må bare prøve å skjerpe meg når det gjelder dette; det er tross alt kostholdet som alltid har vært min største last, ikke latskapen (selv om det dårlige kostholdet kommer av latskapen, så ... tja ...).
torsdag 15. mars 2012
Onsdag med en vri
I går var, som alle vet, onsdag. Som alle kanskje også vet har onsdag blitt min faste styrkedag, hvor jeg slenger meg med på den flotte gruppetimen til instruktør Bjørn.
Imidlertid er jeg veldig påpasselig med å ikke etablere FOR stramme rutiner, i evig frykt for at jeg skal bli lei og dermed avbryte dette fantastiske treningsopplegget jeg har hatt så langt i år. Variasjonen er nøkkelen min, så den må jeg ivareta etter beste evne. Derfor booket jeg meg til en annen time i går, i stedet for styrketimen. Jeg innså at det begynner å bli en stund siden sist jeg var på yoga, og gikk derfor for en yogatime som begynte et lite kvarter senere enn styrketimen. Kung Fu Panda var tilbake i aksjon.
Jeg liker yoga veldig godt når vi gjør øvelser som jeg får til, og litt mindre når vi gjør øvelser som jeg ikke engang skjønner at noe menneske i verden kan få til, aller minst meg. I går gjorde jeg et tappert forsøk på å legge høyre fot oppå venstre lår (det gikk jo greit), for så å prøve å gripe tak i foten med høyre hånd - fra bak ryggen. Dette forsøket kan oppsummeres med tre bokstaver: LOL. Det var en viss trøst at de fleste andre så ut til å komme like langt (evt. kort) med dette som meg, men det var et par kvinnevesener som klarte det uten tegn til anstrengelse. Skitfolk.
Til syvende og sist var jeg i grunn fornøyd med at jeg ikke ble kvalm denne gangen. Det kaller jeg fremgang. Jeg innbiller meg dessuten at jeg har fått bittelitt mer balanse; jeg synes jeg svaier og skjelver litt mindre i enkelte posisjoner (hvor armer og ben skal i alle retninger) enn jeg gjorde før - men jeg kan jo selvfølgelig ta feil. Variasjonen min fikk jeg i alle fall, og ønsket effekt ble oppnåd: Nå gleder jeg meg enda mer til neste gang jeg skal på styrketime, når enn det blir.
Imidlertid er jeg veldig påpasselig med å ikke etablere FOR stramme rutiner, i evig frykt for at jeg skal bli lei og dermed avbryte dette fantastiske treningsopplegget jeg har hatt så langt i år. Variasjonen er nøkkelen min, så den må jeg ivareta etter beste evne. Derfor booket jeg meg til en annen time i går, i stedet for styrketimen. Jeg innså at det begynner å bli en stund siden sist jeg var på yoga, og gikk derfor for en yogatime som begynte et lite kvarter senere enn styrketimen. Kung Fu Panda var tilbake i aksjon.
Jeg liker yoga veldig godt når vi gjør øvelser som jeg får til, og litt mindre når vi gjør øvelser som jeg ikke engang skjønner at noe menneske i verden kan få til, aller minst meg. I går gjorde jeg et tappert forsøk på å legge høyre fot oppå venstre lår (det gikk jo greit), for så å prøve å gripe tak i foten med høyre hånd - fra bak ryggen. Dette forsøket kan oppsummeres med tre bokstaver: LOL. Det var en viss trøst at de fleste andre så ut til å komme like langt (evt. kort) med dette som meg, men det var et par kvinnevesener som klarte det uten tegn til anstrengelse. Skitfolk.
Til syvende og sist var jeg i grunn fornøyd med at jeg ikke ble kvalm denne gangen. Det kaller jeg fremgang. Jeg innbiller meg dessuten at jeg har fått bittelitt mer balanse; jeg synes jeg svaier og skjelver litt mindre i enkelte posisjoner (hvor armer og ben skal i alle retninger) enn jeg gjorde før - men jeg kan jo selvfølgelig ta feil. Variasjonen min fikk jeg i alle fall, og ønsket effekt ble oppnåd: Nå gleder jeg meg enda mer til neste gang jeg skal på styrketime, når enn det blir.
onsdag 14. mars 2012
Mer au
Så i går var andre (og siste) time med PT, etter 40 minutter med spinning. Spinningen var fin og fuktig (og til dere som tenker på noe annet enn svette nå: Æsj), mens PT-timen var en 30 minutters lang lidelse.
Nei OK, det var ikke bare skrekk og gru. Vi gjorde noen øvelser som ikke var så ille, slik som muskler i armer, rygg, bryst og skuldre. Men den kneløft-øvelsen helt i starten, hvor jeg skal ta kneløft med en sånn svær ball i ryggen presset inn mot veggen, var særdeles vond, spesielt i korsryggen (hvor det i teorien egentlig ikke skal gjøre vondt i det hele tatt. Artig). Rundene på det apparatet som trener magemusklene var også aldeles forferdelig, kanskje mest fordi den ga meg omtrent mer vondt i lårene enn i magen. Jeg hatet den. Med lidenskap. Den ga meg faktisk lyst til å dø, i alle fall da jeg ble presset til å holde på LANGT over komfortsonen min. Veldig langt. Det er ikke så mye det at jeg hater å jobbe med magemusklene; jeg tar sit-ups og dens slektninger så det suser under gruppetimene, men jeg tror kanskje at akkurat det apparatet der hadde en slik utforming som bare var vond uten å nødvendigvis jobbe så kjempemye med de musklene det egentlig skal ta. Jeg er jo verken stiv eller støl i dag, og det burde jeg vel vært hvis musklene hadde jobbet så hardt som de daværende smertene indikerte.
Jeg kan sikkert spekulere i dette veldig lenge, men for nå har jeg nådd følgende konklusjon: Styrkeapparater er ikke helt min greie; ikke alle av dem, i det minste, og ikke akkurat nå. Det er lite variert, og jeg blir fort lei. Jeg kommer nok til å prøve å ta en runde i uka på enkelte av dem, og på sikt kanskje også punge ut for en ukentlig date med PT, men for nå skal jeg nok bare fortsette å fokusere på gruppetimene mine slik at motivasjonen og treningslysten vedvarer. Det er tross alt bedre å trene noe annet enn styrkeapparater enn å ikke trene i det hele tatt.
Nei OK, det var ikke bare skrekk og gru. Vi gjorde noen øvelser som ikke var så ille, slik som muskler i armer, rygg, bryst og skuldre. Men den kneløft-øvelsen helt i starten, hvor jeg skal ta kneløft med en sånn svær ball i ryggen presset inn mot veggen, var særdeles vond, spesielt i korsryggen (hvor det i teorien egentlig ikke skal gjøre vondt i det hele tatt. Artig). Rundene på det apparatet som trener magemusklene var også aldeles forferdelig, kanskje mest fordi den ga meg omtrent mer vondt i lårene enn i magen. Jeg hatet den. Med lidenskap. Den ga meg faktisk lyst til å dø, i alle fall da jeg ble presset til å holde på LANGT over komfortsonen min. Veldig langt. Det er ikke så mye det at jeg hater å jobbe med magemusklene; jeg tar sit-ups og dens slektninger så det suser under gruppetimene, men jeg tror kanskje at akkurat det apparatet der hadde en slik utforming som bare var vond uten å nødvendigvis jobbe så kjempemye med de musklene det egentlig skal ta. Jeg er jo verken stiv eller støl i dag, og det burde jeg vel vært hvis musklene hadde jobbet så hardt som de daværende smertene indikerte.
Jeg kan sikkert spekulere i dette veldig lenge, men for nå har jeg nådd følgende konklusjon: Styrkeapparater er ikke helt min greie; ikke alle av dem, i det minste, og ikke akkurat nå. Det er lite variert, og jeg blir fort lei. Jeg kommer nok til å prøve å ta en runde i uka på enkelte av dem, og på sikt kanskje også punge ut for en ukentlig date med PT, men for nå skal jeg nok bare fortsette å fokusere på gruppetimene mine slik at motivasjonen og treningslysten vedvarer. Det er tross alt bedre å trene noe annet enn styrkeapparater enn å ikke trene i det hele tatt.
tirsdag 13. mars 2012
Team Colosseum
Nok en gang blir dette et lite notat som kommer en dag på etterskudd, da nettet mitt hjemme fremdeles er dødt. Sukk og akk og alt det der.
Det er litt absurd, sannsynligvis fordi det er et nytt og ukjent fenomen for meg, men jeg begynner å få en slags fellesskapsfølelse for spinningruppa på mandager. For hver gang jeg er der, gjenkjenner jeg flere ansikter, og jeg har begynt å innse at det er mye de samme folkene. Det hjelper jo også på denne fellesskapsfølelsen at instruktør Jonas (som var like fantastisk i går som han alltid er) kaller oss for "laget sitt" og "Team Colosseum". Og det er liksom ikke måte på hvor mye han skryter av oss.
I går hadde vi besøk av en annen instruktør, fra Elixia Sjølyst, som hadde timen sammen med Jonas. Dette skapte en morsom variasjon fra de vanlige timene, og selv om jeg aldri kjeder meg på mandagene, setter jeg alltid pris på en ekstra vri eller to. Variasjon er, tross alt, nøkkelen min for å holde ut med trening. Det er det jeg trenger for å ikke gå lei. Så variasjon ble det absolutt i går, med godt dynamisk samspill mellom de to instruktørene og oss, laget deres. Svetten rant som aldri før, og gjett hva? Nå klarer jeg i mye større grad å henge med på rytmen i musikken enn jeg klarte tidligere. Jeg merket det godt i går, hvor mye lettere det gikk, og jeg gliste som en tulling for meg selv etter å ha klart å følge musikken - stående - i et helt minutt. Wow, lzm! Jeg liker å innbille meg at min superkjekke instruktør la merke til det og ble litt imponert. Og hvis han ikke ble det, så er jeg i grunn fornøyd med at jeg imponerer meg selv, i alle fall.
Det er litt absurd, sannsynligvis fordi det er et nytt og ukjent fenomen for meg, men jeg begynner å få en slags fellesskapsfølelse for spinningruppa på mandager. For hver gang jeg er der, gjenkjenner jeg flere ansikter, og jeg har begynt å innse at det er mye de samme folkene. Det hjelper jo også på denne fellesskapsfølelsen at instruktør Jonas (som var like fantastisk i går som han alltid er) kaller oss for "laget sitt" og "Team Colosseum". Og det er liksom ikke måte på hvor mye han skryter av oss.
I går hadde vi besøk av en annen instruktør, fra Elixia Sjølyst, som hadde timen sammen med Jonas. Dette skapte en morsom variasjon fra de vanlige timene, og selv om jeg aldri kjeder meg på mandagene, setter jeg alltid pris på en ekstra vri eller to. Variasjon er, tross alt, nøkkelen min for å holde ut med trening. Det er det jeg trenger for å ikke gå lei. Så variasjon ble det absolutt i går, med godt dynamisk samspill mellom de to instruktørene og oss, laget deres. Svetten rant som aldri før, og gjett hva? Nå klarer jeg i mye større grad å henge med på rytmen i musikken enn jeg klarte tidligere. Jeg merket det godt i går, hvor mye lettere det gikk, og jeg gliste som en tulling for meg selv etter å ha klart å følge musikken - stående - i et helt minutt. Wow, lzm! Jeg liker å innbille meg at min superkjekke instruktør la merke til det og ble litt imponert. Og hvis han ikke ble det, så er jeg i grunn fornøyd med at jeg imponerer meg selv, i alle fall.
søndag 11. mars 2012
Au
Lynkjapp og kort oppdatering I dag og, ettersom jeg fremdeles mangler nett (argh).
Hoppet på samme step-time som for to uker siden. Konklusjon: Instruktør Nina har enten redusert intensiteten på de nye trinnene, eller jeg har fått bedre kondisjon. Eventuelt begge deler. Jeg synes i alle fall å huske at jeg var mye mer døende på slutten av timen for to uker siden enn jeg var i dag.
Etter 30 minutter med step fulgte nok en gang 30 minutter med mage og rygg. Det var vondere enn sist, men det tror jeg til en viss grad kan skyldes gårsdagens styrketrening - da trenet jeg strengt tatt muskler som har vært glemt i noen år. Jeg har fortsatt vondt i de områdene, og vil ikke bli forbauset om det er enda verre i morgen. Det får jeg i så fall bare tåle, for jeg akter IKKE å droppe spinning med Jonas.
Hoppet på samme step-time som for to uker siden. Konklusjon: Instruktør Nina har enten redusert intensiteten på de nye trinnene, eller jeg har fått bedre kondisjon. Eventuelt begge deler. Jeg synes i alle fall å huske at jeg var mye mer døende på slutten av timen for to uker siden enn jeg var i dag.
Etter 30 minutter med step fulgte nok en gang 30 minutter med mage og rygg. Det var vondere enn sist, men det tror jeg til en viss grad kan skyldes gårsdagens styrketrening - da trenet jeg strengt tatt muskler som har vært glemt i noen år. Jeg har fortsatt vondt i de områdene, og vil ikke bli forbauset om det er enda verre i morgen. Det får jeg i så fall bare tåle, for jeg akter IKKE å droppe spinning med Jonas.
lørdag 10. mars 2012
Litt skryt
I dag har jeg vært utrolig flink, synes jeg. Til tross for at jeg egentlig bare vil gro fast i sofaen og spille det nye yndlingsspillet mitt på Xbox til jeg stuper, klarte jeg å rive meg løs for noen timer og dra på trening. Wow. Det ble zumba i dag, og noen tunge vekter på bena etterpå - etter råd fra PT.
Jeg trådde forsiktig på vekta igjen mens jeg var der, i beste Else-stil (fra Pondus, i fall noen ikke gjorde koblingen), men i motsetning til Else fikk jeg ikke en uoverkommelig trang til å ødelegge vekta etterpå. Jeg skjønner ærlig talt ikke hvordan det er mulig, men jeg har nå mistet totalt 7 kg siden jeg begynte å trene i januar. Jeg begynner jo å se det selv, og andre har kommentert det (OK, én person har kommentert det). Jeg er egentlig målløs. For en underlig, uvant følelse - det å gå NED i vekt i stedet for opp. Dette kan jeg faktisk leve med.
Mer skryt gidder jeg ikke å komme med, for jeg har fremdeles ikke nett hjemme og å skrive på mobilen er ikke helt optimalt. Men noen få linjer måtte til.
Fortsatt god helg! Og til dere av mine trofaste lesere som lar dere inspirere av mine strabaser: Stå på! Vi er alle superflinke!
Jeg trådde forsiktig på vekta igjen mens jeg var der, i beste Else-stil (fra Pondus, i fall noen ikke gjorde koblingen), men i motsetning til Else fikk jeg ikke en uoverkommelig trang til å ødelegge vekta etterpå. Jeg skjønner ærlig talt ikke hvordan det er mulig, men jeg har nå mistet totalt 7 kg siden jeg begynte å trene i januar. Jeg begynner jo å se det selv, og andre har kommentert det (OK, én person har kommentert det). Jeg er egentlig målløs. For en underlig, uvant følelse - det å gå NED i vekt i stedet for opp. Dette kan jeg faktisk leve med.
Mer skryt gidder jeg ikke å komme med, for jeg har fremdeles ikke nett hjemme og å skrive på mobilen er ikke helt optimalt. Men noen få linjer måtte til.
Fortsatt god helg! Og til dere av mine trofaste lesere som lar dere inspirere av mine strabaser: Stå på! Vi er alle superflinke!
torsdag 8. mars 2012
PT: Personlig trener
Inkludert i min innmelding til Elixia ligger det to avtaler med en personlig trener (PT). Den første timen er på 45 minutter, den andre på 30 minutter. Jeg skjønner jo at det er en liten smaksprøve som skal lokke folk til å kjøpe flere PT-timer, men for all del; det hjelper nok mye både på motivasjon og framgang å ha for eksempel en ukentlig avtale med en profesjonell som kan gi veiledning og støtte, så dette er neppe en sånn ting som de prøver å selge utelukkende for å lure penger ut av folk. PT er veldig flott, og absolutt noe jeg ville prioritert penger på - hvis jeg hadde hatt dem. For billig er det ikke. Kanskje kan jeg se det an til sommeren, når ferielønna og skattepengene kommer, men inntil videre får jeg fortsette å klare meg selv slik jeg har gjort hittil.
I går hadde jeg uansett min første inkluderte PT-time, den på 45 minutter. Timen var avtalt til klokken 17, noe som passet veldig godt med at styrketimen til instruktør Bjørn var ferdig akkurat da. Jeg fant PT-en min, og vi satte oss ned for å snakke litt om planer, mål, ønsker og erfaringer. Jeg fikk litt forskjellige tips om det ene og det andre, men mange av disse visste jeg fra før av. Nytt var imidlertid anbefalingen om at jeg bruker mer tid på styrke enn jeg har gjort fram til nå, og en litt annen type styrke. Jeg har jo den ene timen til Bjørn hver onsdag, og enkelte uker tar jeg kanskje en annen styrketime av samme sort, eller pilates, eller den som jobber med kjernemuskulaturen. Dette, fikk jeg vite, er imidlertid mest utholdende styrketrening, og ikke noe som primært fokuserer på å lage større muskler.
Jeg burde visst derfor begynne å trene litt styrke selvstendig på apparater, med færre repetisjoner på så tungt som jeg klarer, og fikk en kjapp introduksjon til enkelte av disse skumle sakene. Spesielt bena er det visst viktig å trene mye styrke på, for det er kroppens største muskelgruppe og derfor den som i størst grad øker hvileforbrenningen. Dette var jo nyttig informasjon, så jeg får kanskje bite i det sure eplet og prøve meg på litt selvstendig styrketrening i tillegg til mine elskede gruppetimer, da. Kan jo bli interessant å se hvordan det går.
I går hadde jeg uansett min første inkluderte PT-time, den på 45 minutter. Timen var avtalt til klokken 17, noe som passet veldig godt med at styrketimen til instruktør Bjørn var ferdig akkurat da. Jeg fant PT-en min, og vi satte oss ned for å snakke litt om planer, mål, ønsker og erfaringer. Jeg fikk litt forskjellige tips om det ene og det andre, men mange av disse visste jeg fra før av. Nytt var imidlertid anbefalingen om at jeg bruker mer tid på styrke enn jeg har gjort fram til nå, og en litt annen type styrke. Jeg har jo den ene timen til Bjørn hver onsdag, og enkelte uker tar jeg kanskje en annen styrketime av samme sort, eller pilates, eller den som jobber med kjernemuskulaturen. Dette, fikk jeg vite, er imidlertid mest utholdende styrketrening, og ikke noe som primært fokuserer på å lage større muskler.
Jeg burde visst derfor begynne å trene litt styrke selvstendig på apparater, med færre repetisjoner på så tungt som jeg klarer, og fikk en kjapp introduksjon til enkelte av disse skumle sakene. Spesielt bena er det visst viktig å trene mye styrke på, for det er kroppens største muskelgruppe og derfor den som i størst grad øker hvileforbrenningen. Dette var jo nyttig informasjon, så jeg får kanskje bite i det sure eplet og prøve meg på litt selvstendig styrketrening i tillegg til mine elskede gruppetimer, da. Kan jo bli interessant å se hvordan det går.
onsdag 7. mars 2012
Tirsdagsspinning
Nok en gang oppdaterer jeg dagen etter den aktuelle økten. Denne gangen ikke fordi jeg glemte å gjøre det i går kveld, men fordi internettet mitt har dødd; derfor skriver jeg litt mens jeg sitter på jobb i stedet. For skrive må man jo; en god treningsøkt kan ikke gå upåaktet hen.
Gårsdagen bød på en kjapp, men effektiv spinningtime. Det begynner å bli en del uker siden sist jeg var på Easy Xcycling, så det var med en viss nostalgisk følelse at jeg i går møtte opp til den 40 minutter lange økten. På grunn av et tett program resten av ettermiddagen var det alt jeg fikk tid til, men jeg tenkte at 40 minutter ville vel være bedre enn ingen. Jeg sørget for å gjøre det meste ut av de 40 minuttene og kjørte et tungt løp fra start til slutt (tyngre enn mange andre i den salen, etter hva jeg kunne se). Så selv om det ble en kort innsats var den likevel bra, og jeg kunne med god samvittighet haste videre til kveldens øvrige avtaler.
I går fikk jeg nemlig muligheten til å få en sånn der bodyscanning, helt gratis. Bodyscanning er veldig kjekt, for på et eller annet underlig vis (jeg kaller det magi), kan den fortelle meg ikke bare hva jeg veier, men hvor mye av kroppen min som er vann, fett og muskler. Vekt vet jeg jo, og fettprosenten var vel omtrent som forventet (selv om andelen bukfett var overraskende mindre enn jeg ville trodd). Den store overraskelsen lå imidlertid i verdiene for vann og muskler; jeg hadde mye mindre vann enn jeg burde, og mer muskler enn man hadde forventet fra noen med min ... fysikk. Jeg er sikker på at jeg kan takke de siste to månedene med trening for det. Veldig gøy. Vannproblematikken har jo en særdeles enkel løsning, så jeg satser på å forbedre alle disse verdiene innen neste scanning, som blir om kanskje en måned eller to. Litt skummelt, men veldig kjekt.
Noe annet som er veldig gøy, forøvrig, er å høre om andre som også har kommet i gang med trening fordi de angivelig har blitt inspirert av meg og innsatsen min så langt. Da jeg begynte med denne bloggingen var min eneste intensjon at jeg skulle motivere meg selv, og ha en oversikt over hva jeg har gjort og hvor ofte. At det finnes andre der ute som leser dette og blir motivert til å trene selv, er en skikkelig positiv bonus, og jeg smiler bredt hver gang jeg leser om disse andres innsatser via blogger, twitter og SMS. Kjempebra, folkens! Dere gjør meg stolt og inspirer meg enda mer. =D
Gårsdagen bød på en kjapp, men effektiv spinningtime. Det begynner å bli en del uker siden sist jeg var på Easy Xcycling, så det var med en viss nostalgisk følelse at jeg i går møtte opp til den 40 minutter lange økten. På grunn av et tett program resten av ettermiddagen var det alt jeg fikk tid til, men jeg tenkte at 40 minutter ville vel være bedre enn ingen. Jeg sørget for å gjøre det meste ut av de 40 minuttene og kjørte et tungt løp fra start til slutt (tyngre enn mange andre i den salen, etter hva jeg kunne se). Så selv om det ble en kort innsats var den likevel bra, og jeg kunne med god samvittighet haste videre til kveldens øvrige avtaler.
I går fikk jeg nemlig muligheten til å få en sånn der bodyscanning, helt gratis. Bodyscanning er veldig kjekt, for på et eller annet underlig vis (jeg kaller det magi), kan den fortelle meg ikke bare hva jeg veier, men hvor mye av kroppen min som er vann, fett og muskler. Vekt vet jeg jo, og fettprosenten var vel omtrent som forventet (selv om andelen bukfett var overraskende mindre enn jeg ville trodd). Den store overraskelsen lå imidlertid i verdiene for vann og muskler; jeg hadde mye mindre vann enn jeg burde, og mer muskler enn man hadde forventet fra noen med min ... fysikk. Jeg er sikker på at jeg kan takke de siste to månedene med trening for det. Veldig gøy. Vannproblematikken har jo en særdeles enkel løsning, så jeg satser på å forbedre alle disse verdiene innen neste scanning, som blir om kanskje en måned eller to. Litt skummelt, men veldig kjekt.
Noe annet som er veldig gøy, forøvrig, er å høre om andre som også har kommet i gang med trening fordi de angivelig har blitt inspirert av meg og innsatsen min så langt. Da jeg begynte med denne bloggingen var min eneste intensjon at jeg skulle motivere meg selv, og ha en oversikt over hva jeg har gjort og hvor ofte. At det finnes andre der ute som leser dette og blir motivert til å trene selv, er en skikkelig positiv bonus, og jeg smiler bredt hver gang jeg leser om disse andres innsatser via blogger, twitter og SMS. Kjempebra, folkens! Dere gjør meg stolt og inspirer meg enda mer. =D
tirsdag 6. mars 2012
Mandagsfjortisinnlegget
Det ble en sen kveld i går og jeg glemte å skrive fjortisinnlegget mitt om mandagsspinningen med Jonas. Knis.
Kort oppsummert var det en veldig bra time i går. Jonas var i sitt ess, og det var jeg også. Han var så motiverende, inspirerende og engasjerende som aldri før, og jeg presset så hardt som aldri før. Dere husker første gang jeg var på timen hans og ble overrasket over at jeg faktisk svettet? Vel, denne gangen ikke bare svettet jeg; jeg dryppet. Æsj. Jeg brukte håndkleet flittig (det som jeg vant etter lørdagens maraton), og aldri før har det vært så fuktig (sånn sett bort fra at det aldri har vært brukt før). Jeg klarte nesten å henge med på rytmen til musikken når vi spinnet stående; faktisk klarte jeg å henge på så lenge som et halvt minutt noen ganger. Jeg imponerte meg selv, og var godt fornøyd med egen innsats.
Mens vi svettende og hivende etter pusten holdt på med uttøying helt til slutt, spurte han om noen hadde vært på spinningmaratonet på lørdag. Jeg var både litt stolt og litt flau da jeg, som den eneste i hele salen, forsiktig løftet armen i været. Det var en noe bisarr situasjon; plutselig følte jeg meg igjen som den "nerden" i klassen som alltid rekker opp hånden for å svare når læreren spør om noe, bare at dette var en ganske annen type klasse enn de jeg vanligvis har pleid å rekke opp hånden i. Uansett ble jeg ikke mindre flau da han deretter skrøt av meg og applauderte. For all del, det er kjempestas å få ekstra oppmerksomhet fra sin fjortishelt, men i beste fjortis-stil er det også helt utrolig pinlig.
Heller ikke i går klarte jeg å faktisk snakke til ham, da. Eller snike meg til å ta et bilde. Hvor creepy stalker høres jeg egentlig ut akkurat nå?
Kort oppsummert var det en veldig bra time i går. Jonas var i sitt ess, og det var jeg også. Han var så motiverende, inspirerende og engasjerende som aldri før, og jeg presset så hardt som aldri før. Dere husker første gang jeg var på timen hans og ble overrasket over at jeg faktisk svettet? Vel, denne gangen ikke bare svettet jeg; jeg dryppet. Æsj. Jeg brukte håndkleet flittig (det som jeg vant etter lørdagens maraton), og aldri før har det vært så fuktig (sånn sett bort fra at det aldri har vært brukt før). Jeg klarte nesten å henge med på rytmen til musikken når vi spinnet stående; faktisk klarte jeg å henge på så lenge som et halvt minutt noen ganger. Jeg imponerte meg selv, og var godt fornøyd med egen innsats.
Mens vi svettende og hivende etter pusten holdt på med uttøying helt til slutt, spurte han om noen hadde vært på spinningmaratonet på lørdag. Jeg var både litt stolt og litt flau da jeg, som den eneste i hele salen, forsiktig løftet armen i været. Det var en noe bisarr situasjon; plutselig følte jeg meg igjen som den "nerden" i klassen som alltid rekker opp hånden for å svare når læreren spør om noe, bare at dette var en ganske annen type klasse enn de jeg vanligvis har pleid å rekke opp hånden i. Uansett ble jeg ikke mindre flau da han deretter skrøt av meg og applauderte. For all del, det er kjempestas å få ekstra oppmerksomhet fra sin fjortishelt, men i beste fjortis-stil er det også helt utrolig pinlig.
Heller ikke i går klarte jeg å faktisk snakke til ham, da. Eller snike meg til å ta et bilde. Hvor creepy stalker høres jeg egentlig ut akkurat nå?
søndag 4. mars 2012
En søndagsevaluering
Nok en uke har gått, og jeg kom meg på trening seks av syv dager. Ganske fornøyd med det, særlig når jeg den ene dagen kjørte dobbelttime, og den andre kjørte maraton. Det var derfor med ganske god samvittighet jeg meldte meg opp til bare en halvtimes gruppetime i dag (selv om jeg endte opp med å trene en knapp halvtime på elipsemaskin etterpå i tillegg), nemlig den ene av de jeg var på forrige søndag - Shape. Shape er den timen med styrketrening for kjernemuskulaturen (mage og rygg).
Shape er også den timen hvor jeg for en uke siden ble så fornøyd over at jeg såvidt klarte å "stå på skuldrene" i brøkdelen av et sekund. Man kan jo da bare tenke seg hvor fornøyd jeg ble i dag, da jeg klarte å holde den stillingen i opptil flere sekunder. Jeg har kanskje blitt litt sterkere, eller litt lettere, eller (sannsynligvis) begge deler.
Litt lettere har jeg forøvrig garantert blitt. Jeg sjekket vekta igjen, og kan nå konkludere med at jeg har mistet 5 kg over de siste to månedene. Det er ikke all verden, men det er da noe, særlig med tanke på at jeg ikke egentlig har brydd meg noe særlig om kosthold, og i perioder spist skandaløst mye snop (særlig på jobb, hvor omtrent annenhver dag synes å være kakefest).
I mars skal jeg prøve å jobbe meg mot et litt bedre kosthold. Prøve å bare spise snop på lørdager, for eksempel. Og kanskje gradvis redusere porsjonene på middagsmåltider; jeg er veldig glad i en god middag, så her synder jeg nok mye.
Alt i alt må jeg nok si meg relativt fornøyd med dette treningsopplegget mitt og forandringene det innebærer. Særlig nå som jeg er i en periode hvor andre mennesker overhodet ikke gidder å ha kontakt med meg, er det veldig kjekt å ha noe vettugt å fylle tiden sin med. Jeg ser fram til nok en måned med hyppige og artige besøk hos Elixia. (Nei, jeg blir ikke betalt for å skrive dette.)
Shape er også den timen hvor jeg for en uke siden ble så fornøyd over at jeg såvidt klarte å "stå på skuldrene" i brøkdelen av et sekund. Man kan jo da bare tenke seg hvor fornøyd jeg ble i dag, da jeg klarte å holde den stillingen i opptil flere sekunder. Jeg har kanskje blitt litt sterkere, eller litt lettere, eller (sannsynligvis) begge deler.
Litt lettere har jeg forøvrig garantert blitt. Jeg sjekket vekta igjen, og kan nå konkludere med at jeg har mistet 5 kg over de siste to månedene. Det er ikke all verden, men det er da noe, særlig med tanke på at jeg ikke egentlig har brydd meg noe særlig om kosthold, og i perioder spist skandaløst mye snop (særlig på jobb, hvor omtrent annenhver dag synes å være kakefest).
I mars skal jeg prøve å jobbe meg mot et litt bedre kosthold. Prøve å bare spise snop på lørdager, for eksempel. Og kanskje gradvis redusere porsjonene på middagsmåltider; jeg er veldig glad i en god middag, så her synder jeg nok mye.
Alt i alt må jeg nok si meg relativt fornøyd med dette treningsopplegget mitt og forandringene det innebærer. Særlig nå som jeg er i en periode hvor andre mennesker overhodet ikke gidder å ha kontakt med meg, er det veldig kjekt å ha noe vettugt å fylle tiden sin med. Jeg ser fram til nok en måned med hyppige og artige besøk hos Elixia. (Nei, jeg blir ikke betalt for å skrive dette.)
lørdag 3. mars 2012
Maraton!
Jeg klarte det.
JEG KLARTE DET!
Milde malurka, saft suse og jæven hårrå - jeg klarte det!
Hva har jeg klart? Dette var den lørdagen jeg nevnte i forrige uke, den som jeg skulle holde hemmelig fordi jeg ikke var sikker på om jeg faktisk ville våge å prøve meg på det, eller om jeg ville klare å fullføre. Dagens happening på Elixia var nemlig et spinningmaraton. Da de først annonserte det for en måneds tid siden, var min første tanke "hahaha, aldri i livet!". Men så gikk det et par uker, og tanken grodde litt fast på meg. Enn om? Hva hvis? Hvorfor ikke? Jeg begynte å gradvis overtale meg selv ved å ufarliggjøre det så godt jeg kunne. Argumenter som "det er jo bare én gang", "jeg kan jo ta det rolig hele tiden" og "hvis det blir for ille så kan jeg jo bare slutte tidlig og gå ut igjen" gjorde sitt for å dag for dag tippe meg over til den andre siden, helt til jeg omsider bestemte meg for at jeg skulle prøve.
Det verste var egentlig at det begynte så tidlig. Klokken 9:30 i dag morges var vi i gang, noe som innebar at jeg måtte stå opp litt etter klokken 8 - alt for tidlig på en lørdag! Jeg var smånervøs på vei til senteret; kanskje for første gang siden mitt aller første besøk. Jeg kranglet med meg selv og motivasjonen min. "Enn om det blir alt for hardt, og du besvimer og ramler av sykkelen?" "Det blir deg og en sal full av superspreke sprekinger." "Jeg skal ta det rolig og forsiktig; det blir litt som en søndagstur." "Hvis jeg ikke fullfører kommer jeg til å bli kjempeskuffet." "Hvis jeg fullfører kommer jeg til å bli kjempestolt." Slik gikk tankene, negative og positive om hverandre, til jeg endelig tok meg sammen og sa til meg selv "Nå skal du bare slappe av, tråkke i vei, fokusere på deg selv og gi det du har, så blir det bra uansett." Jeg fant favorittsykkelen min (jeg har en favorittsykkel nå, nemlig) og danderte drikkeflasker og håndkle på sine faste plasser, justerte sete og styre, og innstilte meg på å bo der de kommende 3,5 timene.
Det var så lenge galskapen skulle vare. Tre og en halv time. Fra 9:30 til 13:00. Det føltes absurd lenge i begynnelsen, men her skal instruktørene ha mye ros og heder. Det var seks av dem, som vekslet på å kjøre hver sine etapper mens de andre konstant fylte vannflaskene for oss, heiet på oss og serverte oss frukt- og sjokoladebiter. Jeg følte meg både motivert, energisk og trygg; borte var frykten for å besvime og ramle av sykkelsetet, eller tvilen om hvorvidt jeg kunne få det til. De delte opp den lange tiden til overkommelige brøker, og før jeg visste ordet av det var vi halvveis.
Musikken gjorde mye, merket jeg. Det har jeg for så vidt merket tidligere også, men gjennom alle disse timene kjente jeg det spesielt godt. Det var mye spenstig, kul og motiverende musikk, og dette blandet med instruktørenes gode humør og festlige humor skapte en jevnt over veldig god stemning i salen. En av instruktørene, den samme som i slutten av januar hadde sin kule Michael Jackson-time, gjorde et skikkelig show ut av sin etappe; han stilte opp i Elvis-drakt og hadde en spilleliste full av energiske Elvis-låter. Hele salen lo, jublet og applauderte om hverandre, og jeg storkoste meg. Jeg var dødssliten, men jeg var så glad, så stolt og så fornøyd som jeg ikke har vært på lenge.
Nå som jeg sitter her i stuen og tenker tilbake på de timene, kjenner jeg at jeg har blitt litt forelsket i dem alle sammen (og det enda Jonas ikke var blant dem). De var så herlige, hver eneste en, på hvert sitt vis. De fikk meg til å presse meg selv til det maksimale, til jeg nesten gråt, til jeg nesten så dobbelt, og de fikk meg til å fullføre med glans. Dette ble slettes ingen søndagstur - dette var tre og en halv time med skikkelig spinningtrening. Jeg tok ikke en dopause engang. Jeg satt der og tråkket, jeg stod der og tråkket, jeg justerte opp tyngden, ned igjen og opp igjen enda mer. Jeg drakk et par liter vann og svettet nok ut mesteparten. T-skjorten ble så fuktig at jeg rullet opp det lille som var av ermer, bare for å få tynet til meg LITT mer lufting. Jeg brøt en barriere, kanskje flere. Det var magisk.
Det er lenge siden jeg har hatt så vondt i kroppen som jeg har akkurat nå; den der gode, støle smerten man får etter å ha trenet for første gang på lenge eller, som nå, etter å ha presset seg langt utenfor komfort-sonen. Jeg skal nyte denne smerten så lenge den varer, for den minner meg på hva jeg har utrettet i dag.
På toppen av det hele gikk jeg hjem med et nytt håndkle, også. Etter at vi var ferdige, mens vi tøyet ut, holdt de et lite lotteri hvor de trakk ut noen deltagerbilletter som fikk premier, og sannelig var navnet mitt blant de som ble trukket. Så gøy! Etterpå dro jeg hjem og følte meg som en dobbelt vinner.
Vil jeg gjøre dette igjen, dersom anledningen byr seg? Herregud ja. Uten tvil. Dette var fantastisk. Jeg er rett og slett stinn av imponasje, både av opplegget, av instruktørene og av meg selv. Hele salen applauderte på slutten, både for hverandre og for instruktørene, og denne applausen var virkelig velfortjent.
JEG KLARTE DET!
Milde malurka, saft suse og jæven hårrå - jeg klarte det!
Hva har jeg klart? Dette var den lørdagen jeg nevnte i forrige uke, den som jeg skulle holde hemmelig fordi jeg ikke var sikker på om jeg faktisk ville våge å prøve meg på det, eller om jeg ville klare å fullføre. Dagens happening på Elixia var nemlig et spinningmaraton. Da de først annonserte det for en måneds tid siden, var min første tanke "hahaha, aldri i livet!". Men så gikk det et par uker, og tanken grodde litt fast på meg. Enn om? Hva hvis? Hvorfor ikke? Jeg begynte å gradvis overtale meg selv ved å ufarliggjøre det så godt jeg kunne. Argumenter som "det er jo bare én gang", "jeg kan jo ta det rolig hele tiden" og "hvis det blir for ille så kan jeg jo bare slutte tidlig og gå ut igjen" gjorde sitt for å dag for dag tippe meg over til den andre siden, helt til jeg omsider bestemte meg for at jeg skulle prøve.
Det verste var egentlig at det begynte så tidlig. Klokken 9:30 i dag morges var vi i gang, noe som innebar at jeg måtte stå opp litt etter klokken 8 - alt for tidlig på en lørdag! Jeg var smånervøs på vei til senteret; kanskje for første gang siden mitt aller første besøk. Jeg kranglet med meg selv og motivasjonen min. "Enn om det blir alt for hardt, og du besvimer og ramler av sykkelen?" "Det blir deg og en sal full av superspreke sprekinger." "Jeg skal ta det rolig og forsiktig; det blir litt som en søndagstur." "Hvis jeg ikke fullfører kommer jeg til å bli kjempeskuffet." "Hvis jeg fullfører kommer jeg til å bli kjempestolt." Slik gikk tankene, negative og positive om hverandre, til jeg endelig tok meg sammen og sa til meg selv "Nå skal du bare slappe av, tråkke i vei, fokusere på deg selv og gi det du har, så blir det bra uansett." Jeg fant favorittsykkelen min (jeg har en favorittsykkel nå, nemlig) og danderte drikkeflasker og håndkle på sine faste plasser, justerte sete og styre, og innstilte meg på å bo der de kommende 3,5 timene.
Det var så lenge galskapen skulle vare. Tre og en halv time. Fra 9:30 til 13:00. Det føltes absurd lenge i begynnelsen, men her skal instruktørene ha mye ros og heder. Det var seks av dem, som vekslet på å kjøre hver sine etapper mens de andre konstant fylte vannflaskene for oss, heiet på oss og serverte oss frukt- og sjokoladebiter. Jeg følte meg både motivert, energisk og trygg; borte var frykten for å besvime og ramle av sykkelsetet, eller tvilen om hvorvidt jeg kunne få det til. De delte opp den lange tiden til overkommelige brøker, og før jeg visste ordet av det var vi halvveis.
Musikken gjorde mye, merket jeg. Det har jeg for så vidt merket tidligere også, men gjennom alle disse timene kjente jeg det spesielt godt. Det var mye spenstig, kul og motiverende musikk, og dette blandet med instruktørenes gode humør og festlige humor skapte en jevnt over veldig god stemning i salen. En av instruktørene, den samme som i slutten av januar hadde sin kule Michael Jackson-time, gjorde et skikkelig show ut av sin etappe; han stilte opp i Elvis-drakt og hadde en spilleliste full av energiske Elvis-låter. Hele salen lo, jublet og applauderte om hverandre, og jeg storkoste meg. Jeg var dødssliten, men jeg var så glad, så stolt og så fornøyd som jeg ikke har vært på lenge.
Nå som jeg sitter her i stuen og tenker tilbake på de timene, kjenner jeg at jeg har blitt litt forelsket i dem alle sammen (og det enda Jonas ikke var blant dem). De var så herlige, hver eneste en, på hvert sitt vis. De fikk meg til å presse meg selv til det maksimale, til jeg nesten gråt, til jeg nesten så dobbelt, og de fikk meg til å fullføre med glans. Dette ble slettes ingen søndagstur - dette var tre og en halv time med skikkelig spinningtrening. Jeg tok ikke en dopause engang. Jeg satt der og tråkket, jeg stod der og tråkket, jeg justerte opp tyngden, ned igjen og opp igjen enda mer. Jeg drakk et par liter vann og svettet nok ut mesteparten. T-skjorten ble så fuktig at jeg rullet opp det lille som var av ermer, bare for å få tynet til meg LITT mer lufting. Jeg brøt en barriere, kanskje flere. Det var magisk.
Det er lenge siden jeg har hatt så vondt i kroppen som jeg har akkurat nå; den der gode, støle smerten man får etter å ha trenet for første gang på lenge eller, som nå, etter å ha presset seg langt utenfor komfort-sonen. Jeg skal nyte denne smerten så lenge den varer, for den minner meg på hva jeg har utrettet i dag.
På toppen av det hele gikk jeg hjem med et nytt håndkle, også. Etter at vi var ferdige, mens vi tøyet ut, holdt de et lite lotteri hvor de trakk ut noen deltagerbilletter som fikk premier, og sannelig var navnet mitt blant de som ble trukket. Så gøy! Etterpå dro jeg hjem og følte meg som en dobbelt vinner.
Vil jeg gjøre dette igjen, dersom anledningen byr seg? Herregud ja. Uten tvil. Dette var fantastisk. Jeg er rett og slett stinn av imponasje, både av opplegget, av instruktørene og av meg selv. Hele salen applauderte på slutten, både for hverandre og for instruktørene, og denne applausen var virkelig velfortjent.
fredag 2. mars 2012
Bonustrening
I dag har jeg gjort noe veldig lurt - eventuelt noe veldig dumt.
Det var min tur til å ha senvakt på poliklinikken, noe som betyr arbeidstid fra 9 - 17 istedet for den vanlige 8 - 15:30. Min halvveis jevne rutine med fredagsyoga kl. 16:30 så derfor litt vrien ut, så jeg booket meg til nok en styrketime med instruktør Bjørn kl. 17:30 i stedet.
Greia med senvakt er imidlertid at dersom det er rolig, så kan man gå tidligere. Skjebnen ville ha det til at det var ekstremt rolig i ettermiddag, så allerede kl. 15:30 begynte jeg å tvinne tomler. Først tenkte jeg å bare sitte på vaktrommet en time og surfe på nett og denslags, men etter bare ti minutter med det ble jeg lei, og fikk min lysende idé: Jeg dro til trening med det samme, og sjekket om det fremdeles var en ledig plass på yogatimen. Hvis det var det, kunne jeg ta den først og så styrketimen etterpå; hvis ikke, kunne jeg sose litt omkring, kanskje rusle litt på en tredemølle en times tid eller så.
Litt over kl 16 kom jeg fram til Elixia, sjekket bookingterminalen, og fant en ledig plass. Jeg hadde samtidig også mulighet til å avbestille styrketimen, men full av overmot og pågangsmot som jeg var (og på grunn av min hang til å mislike å forandre planer), tenkte jeg "pytt sann - jeg kjører på med begge deler, jeg." Jeg har derfor trenet to timer i dag, i stedet for én.
Egentlig ble jeg litt overrasket over at det ikke var verre. Det var jo to relativt forskjellige timer jeg hadde, så det hadde kanskje noe med det å gjøre. To kondisjonstimer rett etter hverandre hadde sikkert vært verre. Nå føler jeg i alle fall at jeg har kompensert litt for at jeg ikke trente på tirsdag, og krysser fingrene for at jeg får plass på morgendagens happening (foreløpig står jeg på venteliste som nummer 4, fordi jeg ikke husket å melde meg på før sent i dag morges).
Dobbelttime er forøvrig noe jeg har pønsket litt på et par ganger tidligere, og ettersom jeg føler det er på tide å "up my game" litt, skal jeg kanskje begynne å gjøre dette litt oftere. Gårsdagens nærkontakt med målebåndet viste at jeg har krympet bittelitt, men jeg vil krympe mer, og jeg vil krympe fortere. :P
Det var min tur til å ha senvakt på poliklinikken, noe som betyr arbeidstid fra 9 - 17 istedet for den vanlige 8 - 15:30. Min halvveis jevne rutine med fredagsyoga kl. 16:30 så derfor litt vrien ut, så jeg booket meg til nok en styrketime med instruktør Bjørn kl. 17:30 i stedet.
Greia med senvakt er imidlertid at dersom det er rolig, så kan man gå tidligere. Skjebnen ville ha det til at det var ekstremt rolig i ettermiddag, så allerede kl. 15:30 begynte jeg å tvinne tomler. Først tenkte jeg å bare sitte på vaktrommet en time og surfe på nett og denslags, men etter bare ti minutter med det ble jeg lei, og fikk min lysende idé: Jeg dro til trening med det samme, og sjekket om det fremdeles var en ledig plass på yogatimen. Hvis det var det, kunne jeg ta den først og så styrketimen etterpå; hvis ikke, kunne jeg sose litt omkring, kanskje rusle litt på en tredemølle en times tid eller så.
Litt over kl 16 kom jeg fram til Elixia, sjekket bookingterminalen, og fant en ledig plass. Jeg hadde samtidig også mulighet til å avbestille styrketimen, men full av overmot og pågangsmot som jeg var (og på grunn av min hang til å mislike å forandre planer), tenkte jeg "pytt sann - jeg kjører på med begge deler, jeg." Jeg har derfor trenet to timer i dag, i stedet for én.
Egentlig ble jeg litt overrasket over at det ikke var verre. Det var jo to relativt forskjellige timer jeg hadde, så det hadde kanskje noe med det å gjøre. To kondisjonstimer rett etter hverandre hadde sikkert vært verre. Nå føler jeg i alle fall at jeg har kompensert litt for at jeg ikke trente på tirsdag, og krysser fingrene for at jeg får plass på morgendagens happening (foreløpig står jeg på venteliste som nummer 4, fordi jeg ikke husket å melde meg på før sent i dag morges).
Dobbelttime er forøvrig noe jeg har pønsket litt på et par ganger tidligere, og ettersom jeg føler det er på tide å "up my game" litt, skal jeg kanskje begynne å gjøre dette litt oftere. Gårsdagens nærkontakt med målebåndet viste at jeg har krympet bittelitt, men jeg vil krympe mer, og jeg vil krympe fortere. :P
torsdag 1. mars 2012
Cardio Combat
Dette er navnet på timen jeg prøvde meg på i dag, for aller første gang. Og kanskje siste gang. For dette var grusomt, dere.
Kanskje jeg har ramlet inn i en "komfort"-sone på det jeg vanligvis trener (spinning, styrke, yoga/pilates, dans), eller kanskje var det bare alle de nye, uvante bevegelsene som gjorde det, men denne timen var en skikkelig påminner om at jeg slettes ikke er i nærheten av å være i en tilnærmet normal form ennå. Min tidligere følelse av uovervinnelighet på treningsfronten har dermed fått en solid knekk - og kanskje er det en bra ting.
Cardio Combat er en hard time med en hard trener (kampsportguru). Man bruker mye slag og spark og småhopping i all verdens hyppighet, hastighet og retninger. Med unntak av to korte pauser på et par knappe minutter hver, fikk vi ikke stå i ro en eneste gang gjennom hele timen. Det gjorde vondt. Men svetten rant, så for all del. Jeg er glad jeg prøvde meg på den (for en måned siden ville jeg ikke engang vurdere den), men jeg tror vel ikke jeg kommer til å prioritere den så veldig ofte i den nærmeste framtid. Kanskje mot slutten av måneden, om enn bare for å teste om jeg gjør det noe bedre da enn jeg gjorde i dag.
Au. Det oppsummerer vel egentlig det meste.
Kanskje jeg har ramlet inn i en "komfort"-sone på det jeg vanligvis trener (spinning, styrke, yoga/pilates, dans), eller kanskje var det bare alle de nye, uvante bevegelsene som gjorde det, men denne timen var en skikkelig påminner om at jeg slettes ikke er i nærheten av å være i en tilnærmet normal form ennå. Min tidligere følelse av uovervinnelighet på treningsfronten har dermed fått en solid knekk - og kanskje er det en bra ting.
Cardio Combat er en hard time med en hard trener (kampsportguru). Man bruker mye slag og spark og småhopping i all verdens hyppighet, hastighet og retninger. Med unntak av to korte pauser på et par knappe minutter hver, fikk vi ikke stå i ro en eneste gang gjennom hele timen. Det gjorde vondt. Men svetten rant, så for all del. Jeg er glad jeg prøvde meg på den (for en måned siden ville jeg ikke engang vurdere den), men jeg tror vel ikke jeg kommer til å prioritere den så veldig ofte i den nærmeste framtid. Kanskje mot slutten av måneden, om enn bare for å teste om jeg gjør det noe bedre da enn jeg gjorde i dag.
Au. Det oppsummerer vel egentlig det meste.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
-
Jeg startet den opprinnelig for å motivere meg selv til å begynne med og fortsette med trening. Det har fungert i perioder, men nå for tiden...
-
Nå er det 8 dager siden sist, takket være en kombinasjon av nattevakter og sykdom. I løpet av forrige helg fikk jeg en brutal forkjølelse, o... -
Tredje ukedag og tredje treningsdag denne uka. Full rulle, med andre ord. Jeg forbereder meg til helgen, hvor både fredag og lørdag kommer t...