Trim, trening og trivsel

Det var litt morsomt å lese gårsdagens blogginnlegg da jeg satte meg ned ved tastaturet nå nettopp, hvor jeg spekulerte i hvorvidt jeg skulle trene i dag eller ikke. Til tross for temmelig verkende rygg da jeg våknet provoserende tidlig i morges, var all tvil fjernet fra mitt sinn - det skulle bli både trim og trening. Jeg hadde ærlig talt glemt at jeg i går kveld vurderte å la denne dagen bli en hviledag. Det falt meg rett og slett ikke inn, og godt er det.

Det første jeg la merke til da jeg stod opp litt over klokken åtte, etter å ha ligget i sengen og slappet av og lest bok i en time, var det utrolig fantastiske været. Himmel og hav, her er jeg i Norge i slutten av mars måned, og våkner til en dag hvor solen stråler på skyfri himmel, all snø er borte, og det er oppimot 10 varmegrader i skyggen. Det sier seg nærmest selv at man må ut på skogstur da. For å være effektiv pakket jeg sekken med treningstøy, slik at jeg kunne dra rett til Majorstua etterpå. Drikkeflasken full av vann ble også med, og på vei til bussen svinset jeg innom butikken og kjøpte en liten yoghurt og noen bananer til turen. Så bar det avgårde til marka, i et område som heter Skullerud.

Jeg vandret omkring langs ukjente stier i omtrent to timer der oppe. Jeg vandret strengt tatt ikke hele tiden, for jeg hadde en liten lunsjpause på toppen av en stor stein, og da jeg senere fant en kjempefin brygge som fremdeles var omringet av is, ble jeg liggende noen minutter der og ta imot D-vitaminer fra solen. (Gjett om jeg skal dit for å bade når det blir sommer!) Ellers var det oppover- og nedoverbakker om hverandre, og det ble faktisk en tålelig ålreit trimtur. Tiden gikk fort, og plutselig var det på tide å vende nesen mot Elixia, for klokken halv fire begynte spinningtimen jeg hadde meldt meg på.

Nei, det var ikke Jonas som instruerte denne (akk, men nå er det heldigvis snart mandag igjen), men den gravide damen som kjørte oss var også flink, og hun klarte å trykke på noen ganske riktige knapper som gjorde at jeg presset meg skikkelig. Og gjett hva? Jeg klarte å følge rytmen til musikken - og instruktøren - gjennom hele første halvdel av timen! Steike ta! Da var jeg imponert over meg selv, og tålelig fornøyd. Jeg var sliten, jeg var svett, jeg hadde vondt, og det var herlig. Noen ganger er jeg ikke helt sikker på hvem jeg er lenger, men det tror jeg sannsynligvis kan være en bra ting. Hvis jeg ikke likte den jeg har vært, så kanskje jeg kan like den jeg er i ferd med å bli? Oi, det ble en uventet strofe med klisjéfylt filosofi. Jeg får hoppe raskt unna den fellen, og kaste meg over konklusjonen: Deilig tur, herlig trening, flott dag, hurra!