Svetteperler for svin

Så var det kanskje en smule overkant optimistisk å forvente at det skulle bli mange løpeturer i løpet av feriedagene. Det har vært noen planer i løpet av den siste uken, men ting har alltid kommet i veien. Slik som plutselig besøk av en venn, litt senere middag enn planlagt (og man kan ikke løpe på full mage), og halvannen sesong av Agents of Shield. Omsider kom vi oss ut igjen i dag, og denne gangen kjørte vi på litt ekstra. Ca 50 minutter halvt jogget, halvt gikk vi, og nedla i løpet av den tiden litt over 5 km. Det er ikke det verste. Jeg er faktisk helt fornøyd med den innsatsen, og hadde ikke engang lyst til å ta livet av meg selv mens vi holdt på. Det yret lett ute, noe som for meg er perfekt løpevær. Ikke ordentlig regn, slik at jeg blir våt, men bare et lett dryss som holder meg akkurat passe frisk og nedkjølt. Det var egentlig ganske deilig. Nå føler jeg at jeg med god samvittighet kan nyte påskeegget som åpnes i morgen. Jeg føler at jeg har gjort meg fortjent til påske. D

Det utrolige har skjedd. Kjæresten og jeg har vært på joggetur. Jeg befinner meg i København over påsken, og pakket optimistisk med treningstøy. Det gjorde jeg forrige gang også, uten at jeg fikk noe bruk for det. Jeg var slettes ikke sikker på at jeg ville få bruk for det denne gangen heller, og i alle fall ikke i kveld, men noen ganger overrasker man både seg selv og andre. Vi lå begge godt komfortable i sofaen og så Agents of Shield. Kveldens sunne middag hadde vært hjemmelaget pizza, og jeg følte meg litt som et svin. Så jeg foreslå, halvt på spøk, at vi skulle gå ut og ta en joggetur. Forslaget ble ikke mottatt med nevneverdig entusiasme, så vi satte på en episode til. Etter at den var ferdig foreslo jeg det igjen, hovedsakelig på spøk, men innen da hadde kjæresten varmet opp til ideen og ble til slutt den som dro meg opp fra sofaen. Vi skiftet til treningstøy og gikk ut i den kalde, danske kvelden. Først var det kaldt. Fytti satan så kaldt det var. Jeg befinner meg åpenbart

Det finnes et Elixia-senter på Røa i Oslo som er eksklusivt og fancy. Det åpnet i fjor, og er det eneste Elixia-senteret i hovedstaden som har svømmebasseng. Flere svømmebasseng, faktisk. Og vannsklie. Og boblebad. Og flere badstuer. Det er et aldri så lite badeparadis, og paradis må man betale ekstra for. Derfor har ikke fattigfranser som meg tilgang der, men akkurat i disse dagene har de en liten kampanje hvor alle Elixia-medlemmer kan komme og prøve. Ettersom den planlagte spinningtimen med min nye yndlingsinstruktør allerede var fullbooket med lang venteliste innen jeg husket at det var mandag i dag, bestemte jeg meg for å ta turen til Røa i stedet. Jeg er ikke medlem med tilgang til Røa Bad, så jeg kunne ikke booke meg på en gruppetime i basseng gjennom nettsidene, slik jeg vanligvis booker mine timer. I stedet stod det i mailen at vi kunne ringe for å reservere plass dersom vi ville prøve en gruppetime. Jeg var nysgjerrig på noe som het Aqua Fit; 45 minutter med styrke- og kond

Jeg skulle trene på fredag. Det orket jeg ikke. Det samme gjaldt lørdag og søndag også. Var ikke fryktelig travel eller noe, jeg bare orket ikke. Så kom mandag, hvor jeg hadde booket meg på spinningtime med han som kanskje er min nye favorittinstruktør. Et par timer før den skulle begynte, kansellerte jeg. Orket ikke. Motivasjon og form sank som selveste Titanic - brått og hardt. I det siste har jeg ikke egentlig følt at jeg har orket noe som helst. Ikke skole. Ikke jobb. Og nå heller ikke trening. I går kom muligens svaret, da fastlegen ringte meg. De endelige svarene til blodprøvene jeg tok forrige uke var klare, og viste at jeg har imponerende lave verdier av D-vitamin. Typiske symptomer for D-mangel er muskelsmerter (check), energimangel (check) og depresjon (double check). Det jeg i det siste har trodd "bare" har vært et kraftig anfall av depresjon viser seg altså å være støttet opp av mangel på D-vitaminer. Så i dag begynte jeg på vitaminpiller på resept, til trippe

Etter nesten to uker i København har treningen fått lide nok en gang. Planene jeg hadde om å ta løpeturer mens jeg var der nede ble behørlig spolert av kaldt og vått vær. Våren hadde kommet til den lille havfruens hjemsted, helt fram til jeg kom dit. Typisk. Jeg tok visst med meg litt vinter da jeg reiste, og med kun en t-skjorte i håndbagasjen til treningstøy, var utetrening utelukket. Til gjengjeld hadde jeg fire dager med sykdom, hvor jeg først kastet opp alt jeg hadde spist den første dagen, og som konsekvens av dette ikke tok sjansen på å spise mer enn noen bananer og ristede brødskiver over de påfølgende dagene. Så det ble ikke noe trening, men det ble heller ikke så mange dager med de store utskeielsene. Det er da noe. Jeg kom hjem mandag kveld, og kunne derfor strengt tatt trenet både i går og tirsdag. Jeg har ingen unnskyldning for å la være. Jeg bare giddet ikke. Tirsdag ble erklært sofadag, hvor jeg så masse serier og syntes synd på meg selv fordi jeg ikke lenger var i D