Hjemme igjen

Etter nesten to uker i København har treningen fått lide nok en gang. Planene jeg hadde om å ta løpeturer mens jeg var der nede ble behørlig spolert av kaldt og vått vær. Våren hadde kommet til den lille havfruens hjemsted, helt fram til jeg kom dit. Typisk. Jeg tok visst med meg litt vinter da jeg reiste, og med kun en t-skjorte i håndbagasjen til treningstøy, var utetrening utelukket.

Til gjengjeld hadde jeg fire dager med sykdom, hvor jeg først kastet opp alt jeg hadde spist den første dagen, og som konsekvens av dette ikke tok sjansen på å spise mer enn noen bananer og ristede brødskiver over de påfølgende dagene. Så det ble ikke noe trening, men det ble heller ikke så mange dager med de store utskeielsene. Det er da noe.

Jeg kom hjem mandag kveld, og kunne derfor strengt tatt trenet både i går og tirsdag. Jeg har ingen unnskyldning for å la være. Jeg bare giddet ikke. Tirsdag ble erklært sofadag, hvor jeg så masse serier og syntes synd på meg selv fordi jeg ikke lenger var i Danmark og hadde det hyggelig, men i stedet var alene hjemme igjen. Onsdag hadde jeg endelig den beryktede legetimen*, og den gikk ikke helt som jeg hadde håpet, og dermed forsvant det jeg hadde av energi den dagen også.

Heldigvis klarte jeg å ta meg nok sammen i dag til å finne veien til mitt lokale Elixia-senter og hive meg med på en spinningtime. Det var godt å være tilbake igjen etter disse to ukene, selv med såpass redusert motivasjon og energinivå. Jeg tok i ganske kraftig i styrketråkkene, fikk jobbet meg opp til en god puls og kjente svetteperler opptil flere ganger.

* I stedet for å få en sykemelding på et par måneder slik at jeg kan fokusere på kosthold og trening, fikk jeg to små uker. Deretter skal jeg tilbake til ny legetime hvor vi skal vurdere eventuell sykemelding videre. Kanskje jeg er merkelig og unormal, men jeg blir egentlig vel så stressa av hyppige legebesøk og korte sykmeldinger hvor jeg føler at jeg på nytt og på nytt må "bevise" at jeg faktisk ikke har psykisk eller fysisk overskudd til disse nattevaktene - i alle fall ikke hvis jeg samtidig skal jobbe med trening og kosthold. Dessuten koster disse timene penger fram til jeg når grensen for fritak, og det siste jeg trenger nå er en ekstra økonomisk påkjenning i tillegg. Dette prøvde jeg å forklare den unge legevikaren, men det brydde hun seg ikke så mye om. Hun mener det finnes en universell behandling mot depresjon som fungerer for alle, og jeg skulle ikke komme her med mine egne erfaringer over de siste fem årene, nei.

Den ene positive tingen som kom ut av dette var at hun skal henvise meg til spesialisthelsetjenesten for overvekt, så jeg håper at noen der kanskje vil ha bedre forståelse for problematikken og kan gi meg en skikkelig sykmelding slik at jeg faktisk kan gjøre noe med dette. Jeg har omsider innsett at depresjonen er tett knyttet opp til vekten, så jo mer tid de gir meg til å jobbe med dette, desto raskere vil jeg kunne bli arbeidsfør igjen. En skulle jo kanskje tro at dette var ønskelig for alle parter.