Svetteperler for svin

Jeg har ikke egentlig tid til å trene denne uken. Dette innså jeg i dag. Torsdag ettermiddag, rett etter jobb, skal jeg hive meg på et tog nordover, og arrangere en festlig happening for 30+ mennesker. Dette krever sine forberedelser. Likevel er tanken på at jeg fra og med i morgen til og med mandag neste uke ikke vil få anledning til å trene, nærmest paralyserende. Så mange dager uten trening har jeg ikke hatt siden i fjor. Eep! Derfor presset jeg inn 40 kjappe minutter med spinning i ettermiddag, selv om det innebar mer stress etterpå og resten av kvelden. Jeg måtte bare gjøre det. I nesten en hel uke framover vil jeg ikke ha muligheten, så jeg måtte gripe denne siste sjansen, selv om det ble knapt. Mer har jeg altså ikke å skryte av, og ikke kommer jeg til å skryte noe som helst før tirsdag neste uke. Jeg kjenner mange stikk av dårlig samvittighet når jeg tenker på dette, men får vel bare bite det i meg og veie opp for det når jeg kommer tilbake igjen. Men det er fint da, at j

Jeg har jo holdt på med denne galskapen såpass lenge(?) nå at jeg har begynt å sammenligne meg selv i dag med meg selv på nyåret. Tidligere har jeg for eksempel skrevet litt om dette med å klare å følge tempoet i musikken på spinningtimene, og hvordan dette gradvis har blitt mer og mer mulig. Dette satte meg over på tanken om noe annet som er merkbart forbedret, eller i alle fall annerledes, enn det var for fire måneder siden. Jeg synes å huske en periode i løpet av den første måneden spesielt, hvor dette med svetting var veldig interessant. Det at jeg ikke syntes å klare å svette, uansett hvor hardt jeg stod på, og hvor entusiastisk jeg ble på den første timen med Kjekke-Jonas hvor jeg for første gang følte at jeg virkelig svettet, og anså dette som et godt tegn. Jeg tror fremdeles det er et godt tegn. Svette er kroppens måte å kvitte seg med avfallsstoffer på; avfallsstoffer som forbrennes mens du trener (tror jeg?). Jeg liker å tenke på det som at det er fettet som drypper av me

Det var SÅ nære at det ikke ble trening i dag. Såååå nære! Jeg hadde booket en spinningtime klokken 17, men da en tidligere avtale tok noe lenger tid, kansellerte jeg denne. Da jeg én time senere satt på t-banen på vei inn mot sentrum, var jeg veldig ambivalent. Det var blitt sent, det var ingen gruppetimer jeg kunne ta; skulle jeg bare kalle dette en hviledag og dra hjem til middagen? Jeg veiet for og imot, fram og tilbake, igjen og igjen - og dette er jo kanskje noe av det dummeste man kan gjøre. Man ender nesten alltid opp med å finne en unnskyldning til å la være å dra. Man må nesten bare si til seg selv at "jo, jeg SKAL" og så bare gjøre det. Ikke tenke. Gjøre. Det holdt hardt. I aller siste liten, idet jeg reiste meg for å gå av banen i sentrum, ombestemte jeg meg og satte meg ned igjen for å bli med videre til Elixia. "Jo, jeg MÅ på trening" beordret jeg meg selv, og tvang motivasjonen til å bli værende bare litt lenger. Det ble en grei økt med noe tred

Jeg hadde egentlig ikke tid til å trene i dag. Eller, jo, tid hadde jeg, men jeg er så uendelig sliten. Det er så mye som skjer, både inne i hodet og utenfor, men til syvende og sist innså jeg at det er jo nettopp derfor trening er så fint; for å roe ned det som skjer inne i hodet og koble av litt. Derfor dro jeg avgårde til mitt elskede Elixia i ettermiddag også, etter å ha tilbragt morgenen og formiddagen med en heftig rydde- og vaskeøkt i leiligheten før husverten skulle komme innom en tur (han bor i utlandet men var i Oslo akkurat denne helga, og det var en fin anledning til å få sett på et par saker). Ikke at det var nødvendig, viste det seg, for han kom aldri lenger inn enn gangen og tok en titt på veggen på soverommet, men jeg var likevel glad for å ha fått unnagjort så mye av dette forefallende rotet. Soverommet har aldri sett bedre ut! Og joda, husarbeid er en form for trim, det også, derfor nevner jeg det her. Etterpå var det altså ordentlig trening, og zumba stod på meny

På storskjermene inne på spinningsalen har jeg full oversikt over hva som har skjedd, hva som skjer, og hva som skal se. Den viser et diagram over programmet; hvor man skal ligge på intensitet, hvor lenge det er igjen av timen, og hvor lenge det er igjen av hver økt (f.eks. ved intervalltrening). Og, noen ganger, så dukker det opp noen oppmuntrende ord eller tips, som for eksempel "lett andpusten" som indikerer hvor hardt man skal kjøre seg akkurat da. I dag ønsket storskjermen meg god helg, og minnet meg på å gi jernet. Og fytti grisen, det gjorde jeg. Dersom ikke kondisjonen min er merkbart bedre nå enn for noen måneder siden, så kan jeg egentlig bare legge meg ned og dø med det samme, for da vil ingenting hjelpe, noen gang. Men det er jeg nokså sikker på at den er. For en stund siden var jeg veldig opptatt av dette med å kunne følge rytmen i låtene som spilles gjennom timen. I dag klarte jeg det 95% av tiden. I begynnelsen av nest siste intervalltopp måtte jeg redusere t

I anledning 16. mai hvor jeg sluttet to timer tidligere enn vanlig på jobben, var det ingen gruppetimer å melde seg på rett etter arbeidstiden. Det var egentlig greit, for da fikk jeg sneket til meg nok en dag med apparattrening, som jeg jo prøver å få inn mer av på styrkefronten. Jeg innså for sent at jeg hadde glemt igjen drikkeflasken på jobb, og dette ga meg en viss begrensning på hvor hardt jeg kunne kjøre meg. Det ble derfor en time totalt; først 20 minutter kondisjon på elipsemaskin, deretter 40 minutter hvor jeg boltret meg på styrkeapparatene. Jeg tror kanskje jeg liker dette litt bedre nå enn jeg gjorde for en måned siden, men det kan jo selvfølgelig være at jeg bare hadde en bra dag. Denne gangen var jeg i alle fall kvikk nok til å notere meg hvor mye vekt jeg klarte på hver av apparatene, og disse tallene skal jeg nå dele skamløst: Biceps: 12,5 kg Beinpress: 125 kg Roing: 30 kg Leggmuskler: 75 kg Brystmuskler: 35 kg (påvirket av betennelsessmerter) Magemuskler, s

Ny time igjen i dag, tjohei! For første gang fikk jeg bryne meg på jazzdans. Kort oppsummert (fordi jeg i skrivende stund er nokså trøtt, sliten og sulten og derfor akter å gjøre dagens innlegg så kort som overhodet mulig) bestod timen av passe høyt tempo, mange kule bevegelser (som hadde vært mer kule hvis jeg ikke hadde vært så plaget av denne muskelbetennelsen min) og mye snurring. Det gikk rundt og rundt, og ettersom jeg elsker å snurre så passet det jo i grunn ganske bra. De fleste andre var selvfølgelig mye flinkere til å snurre enn meg, men det ga jeg fullstendig blaffen i. Jeg var der for å ha det gøy mens jeg svettet, ikke for å forberede meg til å stå på en scene. Det er sånn omtrent alt jeg klarer å skrive i kveld, etter en litt lang og hektisk dag. Jeg er spesielt stolt over hvordan jeg klarte å skvise inn denne treningstimen mellom jobb og kino, men jeg kjenner at det ikke er noe jeg skal gjøre sånn superofte.

I dag var en av disse dagene. Du vet, de der dagene hvor du virkelig ikke føler for å trene. Jeg kjente det allerede da jeg var i garderoben og skiftet etter jobb. Jeg var sliten og trøtt og trening fristet ikke så mye. Heldigvis skulle jeg hjem og spise først, så innen timen begynte ville jeg sikkert opparbeide meg min vanlige motivasjon, tenkte jeg. Det er jo tross alt mandag. Jeg kom hjem, laget en enkel middag, spiste den og så litt TV. Så krøp jeg godt under pleddet på sofaen med en spennende bok og hadde én time på meg før det var på tide å dra. Da det var på tide å krype ut av pleddet igjen og pakke sakene, hoppet en forrædersk tanke inn i hodet mitt: "Jeg kan jo bare bli liggende her og ta en pausedag." Jeg ga meg selv en mental overhaling nesten før tanken var fullført. Pausedag? I dag, av alle dager? La være å dra på spinning med Kjekke-Jonas? Skjerpings, frøken Vero! Du er bedre enn dette! Jeg kom meg avgårde, men det ble en reel utfordring og finne nok motivas

Jeg er ikke langt unna neste milepæl nå. Den er så nærme at jeg nesten kan smake den, og jeg leker meg med tanken på at jeg en gang hadde følelsen av at jeg aldri ville klare å komme i nærheten av så langt. Dette er helt sprøtt. Jeg vil ikke avsløre hva den store milepælen er før jeg har nådd den, men når tiden kommer, DA ...! Fram til den tiden kommer, må jeg bare fortsette å stå på videre. Jeg har gitt en formidabel innsats denne uken, må jeg si, med trening hver dag unntatt torsdag. Jeg håper på å få tid til seks treningsdager neste uke også; 17. mai faller naturligvis bort til dels fordi jeg har vakt med Røde Kors den dagen, og dels fordi det er den ene av to dager i året Elixia har stengt. Men resten av uken har jeg ingen unnskyldning. Ofte på søndager liker jeg jo å dra på Step og Core med instruktør Nina fra ett til to. Nina var imidlertid ikke her i dag, og derfor ble det et litt annet opplegg, og variasjon er som kjent noe jeg vet å sette pris på. I stedet for en halvtime

Jeg dristet meg tilbake til boksing med instruktør Aristo igjen i dag. Det er en time jeg alltid gruer meg litt til (alle tre gangene jeg har vært der), fordi den er så utrolig hard, og hver gang er jeg usikker på om jeg egentlig er sprek nok til å være der. Dessuten krever den at man deler seg opp i par, og jeg sliter fremdeles med den gamle ungdomsskoleskrekken om å alltid være den siste som står igjen alene. Mirakuløst nok har jeg enn så lenge unngått å stå igjen alene (hvis antallet ikke går opp i par, får sistemann sparre med instruktøren, noe som er både dritskummelt og samtidig veldig bra fordi da får du i alle fall skikkelig oppfølging), men i dag var det bare så vidt. Jeg ble sistemann ut under oppvarmingen og fikk dele noen øvelser med Aristo da, men så kom det en dame i siste liten, så da jevnet det seg ut. Sånn sett hadde det vært fint å hatt en treningspartner å ta med på disse timene; de fleste andre kommer i par. Samtidig er det jo også litt gøy å trene sammen med nye

Fredag kom omsider, og den tok med seg litt dårlig samvittighet over at jeg ikke fikk tid til å trene i går. Det er en dårlig samvittighet som virkelig ikke på noen måte har rett til å være der, for jeg hadde virkelig ikke så mye som et minutt til overs, men den bøllet seg fram likevel. Konsekvensen av dette ble selvfølgelig dobbel trening i dag. Dette er jo ikke noe nytt, sånn egentlig. Jeg har tatt doble timer før, og en stund hadde jeg til og med en latterlig ambisjon om å gjøre det nesten regelmessig - en tanke jeg har gått bort fra inntil videre, mest på grunn av tidspress. Men ja, jeg har gjort det før; det er bare litt lenge siden sist nå. Det gikk greit likevel. Jeg satte sammen en bra kombo, spesialdesignet for å ikke ta livet av meg. Power Yoga fra halv fem til halv seks, og House (dansing) fra halv seks til halv syv. På toppen av det hele var jeg tidlig ute fordi jeg kom rett fra jobb, og tok et kvarter med intervall på tredemølla aller først. House var noe nytt. Egentli

I dag ble ny yoga-dag. Ikke den stressende, beinharde varianten som jeg var på sist, men klassisk yoga, som er den deilige, avslappende varianten. Joda, det er utfordringer for styrke, balanse og fleksibilitet der også, men i et roligere tempo som drastisk reduserer sjansen for at jeg skader meg selv og i verste fall dør. Som vanlig var det noen ting jeg klarte bra, og noen ting jeg klarte dårlig. Jeg har klart å bli støl på framsiden av lårene, og det går fremdeles såpass lang tid mellom hver gang jeg blir støl at jeg fortsatt synes dette er stor stas. Mer stølhet, takk! Ikke minst fordi stølhet gjør at jeg kan slappe av på sofaen resten av kvelden med god samvittighet. Joda, det går fint an å ha late baktanker selv om man er i ferd med å bli uforskammet sprek.

Jeg øker aksjene i mine planer om å bli flinkere til å trene mer selvstendig, og tok en ny vals med apparatene i dag. Fokus på styrkebiten. Elipsemaskinen ble mitt først offer, med 10 minutter lett oppvarming. Deretter en sykkel, med ytterligere 10 minutter oppvarming. Deretter bar det videre til styrkeapparatene. Jeg vil ikke kalle dem forhatte, for det er de slettes ikke, men de føles litt mer kjedelig og litt mer skumle enn trening på gruppetimer. Uten en instruktør som holder et halvt øye med meg og gir tydelige instruksjoner kontinuerlig, vet jeg jo aldri helt sikkert om jeg faktisk gjør det riktig. Kanskje belaster jeg feil, kanskje tar jeg i for mye, eller for lite, kanskje har jeg feil stilling, feil høyde - det er så mye jeg kan gjøre feil. Men jeg kjører på og satser på det beste, slik jeg pleier. Nå glemte jeg å helt huske tyngden jeg tok fra forrige gang, og jeg glemte like mye å notere meg tyngden fra i dag, så jeg får ikke sammenlignet noe. Men etter bare en knapp uke

Et tema jeg lenge har hatt lyst til å skrive om er ekle kroppsfunksjoner i forbindelse med hard trening. Det er temmelig fascinerende hvor mye avfallsstoffer kroppen kvitter seg med mens pulsen bruser og endorfinene herjer, i alle fall fascinerende for meg som helsearbeider. Jeg har allerede nevnt svette som drypper og renner, og dette er vel kanskje det minst ekle. Så har man fotsvette, som er i en kategori for seg selv. Jeg sverger, det lukter død og fordervelse når jeg tar treningsskoene ut av plastposen når jeg kommer hjem, og jeg brukte overraskende lang tid på å skjønne at det er lurt å bytte plastpose en gang i blant. Heia hjernen min. En annen ting som kanskje ikke er så direkte ekkelt, men likevel forholdvis ubehagelig (kanskje mest for meg) er fjerting. Det hender seg at jeg anstrenger meg så mye at kroppen ikke nøyer seg med å kvitte seg med væske; den må også kvitte seg med luft. Under timer med intens, høy musikk, slik som i dag, er ikke dette nødvendigvis et problem. De

For første gang siden februar tar jeg nå en velfortjent helg fra ikke bare jobb, men også trening. Ikke fordi jeg føler et stort behov for å ha et par treningsfrie dager (helt sant!), men fordi jeg skal reise bort og ganske enkelt mister muligheten. Jeg har visst om denne helgeturen en stund, og har derfor kompensert ved å trene hver dag hele denne uka, i tillegg til hele forrige helg. Til sammen har dette utgjort åtte treningsdager på rad. Dette er statistikk jeg kan leve med. Heia meg! Det ble spinning igjen i dag. Jeg har et vagt minne av å ha vært på fredagsspinning med instruktør Bjørn tidligere, helt i begynnelsen av mitt treningsprosjekt, men må nok skumme over bloggen for å være sikker. Uansett er det i så fall så lenge siden at denne timen omtrent teller som en ny opplevelse. Bjørn kjørte en solid intervalløkt, sånn som Kjekke-Jonas, men med et litt annet opplegg. Kortere time, flere og kortere topper, flere og kortere pauser. Det var en god time med mye svette. Tradisjone

Himmel, så travel og stressa jeg skal være nå for tiden, da. Det er skikkelig lite kult. Travel nok til at jeg nesten glemmer å oppdatere bloggen, men ikke travel nok til å redusere treningsmengden. Ennå. Vi får se hvor lenge jeg kan holde meg gående i dette tempoet jeg har hatt denne uken. Jeg prøvde noe nytt i dag, rett og slett fordi det passet best med timeplanen min. Denne nye timen het Cardio Step Interval, og var et aldri så lite mareritt. LANGT over mitt nivå på kondisjonsfronten, men jeg hang etter på mitt klønete, ugrasiøse og halvt døende vis, i beste Kung Fu Panda-stil. Cardio Step Interval kombinerer kondisjonstrening på stepkasse (og hildrane du, for et tempo på dette!) og styrketrening med frie vekter og kroppsvekt (planke, push-ups, denslags). Dette var lagt opp om hverandre, slik at kondisjonsbiten ble gjort i intervaller med styrkedelene i mellom. Jeg trodde jeg skulle dø. Selv ikke den ofte ganske bra og inspirerende musikken ble nok til å holde meg gående etter

De siste par ukene har jeg lagt på meg. Ugh. Så demotiverende! Jeg krysser fingrene og håper jeg kan skylde på litt mer styrketrening enn før, men man kan jo aldri vite. For å lettere kunne overbevise meg selv om at det er dette som er årsaken, gikk jeg for styrketrening i dag og, med den faste utholdende styrketimen til Bjørn. Jeg legger stadig på bittelitt mer vekt, og i dag puttet jeg på hele 2,5 kg ekstra på ryggøvelsen enn jeg har gjort tidligere (2,5 kg, folkens - wow, liksom). Før styrketimen var jeg forøvrig flink og taklet elipsemaskinen i 20 minutter, ettersom jeg hadde så god tid mellom jobb og timestart. Det at jeg legger på mer vekt er jo forøvrig ikke nødvendigvis en garanti for at jeg har blitt sterkere, men muligens bare en indikasjon på at jeg har blitt tøffere. For alt jeg vet kunne jeg klart like mye vekt for et par måneder siden eller mer, men jeg har jo vært svært forsiktig med å presse grensene mine. Nok en god grunn til å ta av silkehanskene og begynne å kjør

Dette ble dagen, folkens! Min ett hundrede treningsøkt i år, på samme tid som mitt 25. klistremerke i Elixias 25/90-konkurranse. Ikke verst. Slettes ikke verst. Det stod tilfeldigvis intet mindre enn tre ansatte i skranken da jeg kom for å informere om at jeg nå hadde klistret på mitt 25. merke, og overraskelsen kunne både beskues i ansiktene deres og høres på stemmene. "Er du ferdig allerede?" Jeg smilte bredt og bekreftet dette, vel vitende om hva som måtte foregå i tankene deres - hvordan i all verden har en sånn robust (for å si det pent) dverg klart å trene 25 dager i løpet av bare en måned? Jeg ble på ingen måte fornærmet over at de ble så overrasket, tvert imot ble jeg bare enda mer stolt. Jeg vet at jeg fremdeles har lang vei å gå før jeg ser ut som en person som trener mye, men det gjør det egentlig bare morsommere, det å kunne overraske skikkelig på den måten. Da de hadde kommet over sjokket ble jeg overrøst av ros og komplimenter, og den ene fyren sa "Da kj