Det nærmer seg!

Jeg er ikke langt unna neste milepæl nå. Den er så nærme at jeg nesten kan smake den, og jeg leker meg med tanken på at jeg en gang hadde følelsen av at jeg aldri ville klare å komme i nærheten av så langt. Dette er helt sprøtt. Jeg vil ikke avsløre hva den store milepælen er før jeg har nådd den, men når tiden kommer, DA ...!

Fram til den tiden kommer, må jeg bare fortsette å stå på videre. Jeg har gitt en formidabel innsats denne uken, må jeg si, med trening hver dag unntatt torsdag. Jeg håper på å få tid til seks treningsdager neste uke også; 17. mai faller naturligvis bort til dels fordi jeg har vakt med Røde Kors den dagen, og dels fordi det er den ene av to dager i året Elixia har stengt. Men resten av uken har jeg ingen unnskyldning.

Ofte på søndager liker jeg jo å dra på Step og Core med instruktør Nina fra ett til to. Nina var imidlertid ikke her i dag, og derfor ble det et litt annet opplegg, og variasjon er som kjent noe jeg vet å sette pris på. I stedet for en halvtime med Step ble det i stedet en halvtime med Zumba, ledet av instruktør Charlotte. Det var da også Charlotte som kjørte oss i en beinhard halvtime med Core etterpå, og musklene mine gråt og ba så tynt og desperat om hjelp. Jeg gråt nesten litt, jeg også, for dette var vondt. Her dukket det opp øvelser som jeg aldri har gjort før, og det kjente jeg umiddelbart. Jeg måtte faktisk gi meg under et par av disse øvelsene før vi egentlig var ferdige, fordi alt gjorde så vondt. Huff og au.

Men dæh, bra trening, da! Jeg er støl nok en gang, og hurra for det! Treningen hjelper, det gjør den virkelig. I dag dro jeg på meg en sommerbukse som jeg i fjor sommer dyttet lengst inn i skapet for å glemme at den hadde krympet ... Det er slike øyeblikk jeg må huske å dra fram hver gang motivasjonen lekker og jeg føler at jeg møter veggen - for vegger kan flyttes på, utrolig nok.