I går lot jeg meg lokke av en venninne til å bli med på en gruppetime med styrketrening i dag. Hun trengte ikke be meg to ganger, men jeg hadde kanskje ikke planlagt å stå opp så "tidlig" av meg selv, og jeg kan derfor takke henne for dagens innsats. På eget initiativ hadde jeg sannsynligvis dratt på noe kondisjonstrening senere på dagen, men styrketrening gjør jeg jo egentlig ikke nok av, så dette var absolutt på sin plass.
Litt over kl. 11 (jeg hadde til og med husket å ta høyde for tidsendringen (eller strengt tatt hadde mine elektroniske trylledingser tatt høyde for det)) var jeg dermed tilbake på Elixia og min første Power-time på jeg vet ikke hvor lenge. Alt for lenge. En måned, minst, tror jeg? Jeg var tidlig ute, og etter å ha tatt en plass og rigget til alt av utstyr, lekte jeg meg litt med å kaste basketball i kurvene i flerbrukshallen, fram til timen skulle begynne.
Det var Super-Sissel som hadde Power-timen i dag, som er like awesome som Bjørn. Hun er flink til å veilede og har mye fokus på teknikk, noe som ofte kommer godt med. Jeg var ambivalent til at hun aldri rettet opp noe på meg; var det fordi hun ikke så meg, eller fordi jeg gjorde alt riktig? Jeg velger å tro det siste.
Da timen var over kjente jeg godt at det har vært lenge siden sist. Både armer og ben skalv en smule, og enkelte muskler hadde fremdeles litt vondt etter å ha blitt tynet. Til gjengjeld var halebenet meget fornøyd med å ikke ha blitt plaget, så på smertenivået gikk det opp i opp, sammenlignet med i går. I tillegg var jeg superfornøyd med at jeg klarte å ta benkpress på 5 kg uten at muskelbetennelsen flippa ut. Joda, jeg kjenner at den fremdeles ligger der og lurer, men akkurat nå oppfører den seg, og kanskje er den i ferd med å stikke av? Så lenge den ikke verker, slik at jeg klarer å trene styrke, så er jeg uansett fornøyd; jeg ber ikke om så veldig mye, egentlig.
Mitt evige håp, som alltid, er at jeg nå kanskje kan begynne å trene styrke litt mer regelmessig igjen. Jeg har ikke hatt fremgang på vekter på sånn cirka hundre millioner tusen år, og det hadde vært fryktelig kult å bli litt sterkere, altså. Kanskje jeg kan ha det som mål for april?
søndag 31. mars 2013
lørdag 30. mars 2013
Macho-tøff-treningsidioti?
De siste to dagene har vært treningsfrie. Delvis fordi de har vært fullstappet med nerdeaktiviteter (som tilsvarerer et aktivitetsnivå på ca 0) og delvis fordi jeg har hatt vondt i rumpa. Nærmere bestemt i halebeinet. Stakkars halebeinet mitt. Jeg hadde jo egentlig tenkt å ta en skitur til i løpet av påskedagene, men det tør jeg neppe nå, så vondt som jeg fremdeles har.
Heldigvis tror jeg ikke det er brudd denne gangen. Det er jo en aldri så liten trøst. Den gangen jeg faktisk fikk brudd, klarte jeg jo ikke engang å ligge på siden før minst en uke etter ulykken. Nå kan jeg både ligge på siden og på ryggen uten at det gjør vondt, og jeg klarer å sitte uten alt for plagsomme smerter - overbevisende tegn på at min ynkelige coccyx bare har fått juling, men fremdeles holder kåken. Det som framprovoserer den hysteriske smerten som får meg til å skjære grimaser fra en annen verden, er stort sett bare når jeg reiser meg opp etter å ha sittet en stund. Jo lengre jeg har sittet, og jo hardere underlaget har vært, desto vondere gjør det å komme opp i stående. Men jeg lever.
Jeg lever faktisk i så stor grad at jeg valgte å dra på spinning i dag. Det er jo lørdag, og superinstruktør Jan Tore er en av de få som kjører timene sine som vanlig også i påsken. Jeg var jo der forrige lørdag, og da bestemte jeg meg for at jeg skulle møte opp på dagens time også. Denne vonde rumpa ble selvsagt en utfordring, men jeg skulle i alle fall prøve.
La meg si at dette var den vondeste spinningtimen jeg noen gang har hatt. Alle som har vært på en spinningtime for første gang i sitt liv, eller for første gang på veldig lenge, kan til en viss grad forestille seg hvor vondt man får i rumpa i løpet av (men kanskje mest etter) en slik time. Så kan dere multiplisere den smerten med cirka 10. Ja, 10. Greit, dere kan triple den, hvis dere vil ha varianten uten overdrivelse. Men tripling er fremdeles ganske mye smerte, og spesielt partiene hvor jeg skulle opp i stående etter å ha sittet i et par minutter var alldeles forferdelig. Men ga jeg meg? Niks. Man må tåle litt smerte; eller i mitt tilfelle i dag; mye smerte. Det var jo ikke noe farlig. Det er ikke som om det inkluderte noe belastning på halebeinet som vil sinke tilhelingsprosessen. Det bare gjorde vondt mens jeg holdt på, og det kommer nok til å gjøre vondt en stund framover, for dette området bruker lang tid på å komme seg. Det betyr jo ikke at jeg kan slutte å trene av den grunn, for da blir det en evighet til neste gang, hvilket er uakseptabelt. Særlig nå som april er rett rundt svingen, hvor Elixia nok en gang starter sin 25/90-kampanje, slik som i fjor. I tillegg har Fitocracy en motivasjonskampanje som begynner på mandag, som jeg også vil prøve å henge meg på, og da har jeg ikke tid til å ligge hjemme med vond rumpe, altså.
Det er ikke meningen å fremstille meg selv som macho-tøff-treningsidiot. Ikke egentlig. Jeg er egentlig bare ute etter litt sympati for det stakkars halebeinet mitt, og generelt for min evne til å nesten alltid være syk eller skadet på et eller annet vis som hemmer en eller flere treningsplaner. Til nå har det vært bristet håndledd, kronisk muskelbetennelse i bryst og skulder, muskelstrekk i bein, og til slutt skamslått halebein - i tillegg til generelle sykdommer som forkjølelser og tilsvarende meningsløse ting. Det er som om det ene avlaster det andre, og så snart noe har gitt seg, overtar noe annet. Jeg får aldri være 100% bra og klar til å gjøre hva som helst, og DET frustrerer meg. Av og til føler jeg virkelig at universet rotter seg sammen mot meg, fast bestemt på å aldri gi meg en pause. Det beste jeg kan gjøre er å bare kjøre på uansett, for jeg har ikke egentlig råd til å koste på meg unnskyldninger for å la være å trene. Jeg har fremdeles langt igjen.
Heldigvis tror jeg ikke det er brudd denne gangen. Det er jo en aldri så liten trøst. Den gangen jeg faktisk fikk brudd, klarte jeg jo ikke engang å ligge på siden før minst en uke etter ulykken. Nå kan jeg både ligge på siden og på ryggen uten at det gjør vondt, og jeg klarer å sitte uten alt for plagsomme smerter - overbevisende tegn på at min ynkelige coccyx bare har fått juling, men fremdeles holder kåken. Det som framprovoserer den hysteriske smerten som får meg til å skjære grimaser fra en annen verden, er stort sett bare når jeg reiser meg opp etter å ha sittet en stund. Jo lengre jeg har sittet, og jo hardere underlaget har vært, desto vondere gjør det å komme opp i stående. Men jeg lever.
Jeg lever faktisk i så stor grad at jeg valgte å dra på spinning i dag. Det er jo lørdag, og superinstruktør Jan Tore er en av de få som kjører timene sine som vanlig også i påsken. Jeg var jo der forrige lørdag, og da bestemte jeg meg for at jeg skulle møte opp på dagens time også. Denne vonde rumpa ble selvsagt en utfordring, men jeg skulle i alle fall prøve.
La meg si at dette var den vondeste spinningtimen jeg noen gang har hatt. Alle som har vært på en spinningtime for første gang i sitt liv, eller for første gang på veldig lenge, kan til en viss grad forestille seg hvor vondt man får i rumpa i løpet av (men kanskje mest etter) en slik time. Så kan dere multiplisere den smerten med cirka 10. Ja, 10. Greit, dere kan triple den, hvis dere vil ha varianten uten overdrivelse. Men tripling er fremdeles ganske mye smerte, og spesielt partiene hvor jeg skulle opp i stående etter å ha sittet i et par minutter var alldeles forferdelig. Men ga jeg meg? Niks. Man må tåle litt smerte; eller i mitt tilfelle i dag; mye smerte. Det var jo ikke noe farlig. Det er ikke som om det inkluderte noe belastning på halebeinet som vil sinke tilhelingsprosessen. Det bare gjorde vondt mens jeg holdt på, og det kommer nok til å gjøre vondt en stund framover, for dette området bruker lang tid på å komme seg. Det betyr jo ikke at jeg kan slutte å trene av den grunn, for da blir det en evighet til neste gang, hvilket er uakseptabelt. Særlig nå som april er rett rundt svingen, hvor Elixia nok en gang starter sin 25/90-kampanje, slik som i fjor. I tillegg har Fitocracy en motivasjonskampanje som begynner på mandag, som jeg også vil prøve å henge meg på, og da har jeg ikke tid til å ligge hjemme med vond rumpe, altså.
Det er ikke meningen å fremstille meg selv som macho-tøff-treningsidiot. Ikke egentlig. Jeg er egentlig bare ute etter litt sympati for det stakkars halebeinet mitt, og generelt for min evne til å nesten alltid være syk eller skadet på et eller annet vis som hemmer en eller flere treningsplaner. Til nå har det vært bristet håndledd, kronisk muskelbetennelse i bryst og skulder, muskelstrekk i bein, og til slutt skamslått halebein - i tillegg til generelle sykdommer som forkjølelser og tilsvarende meningsløse ting. Det er som om det ene avlaster det andre, og så snart noe har gitt seg, overtar noe annet. Jeg får aldri være 100% bra og klar til å gjøre hva som helst, og DET frustrerer meg. Av og til føler jeg virkelig at universet rotter seg sammen mot meg, fast bestemt på å aldri gi meg en pause. Det beste jeg kan gjøre er å bare kjøre på uansett, for jeg har ikke egentlig råd til å koste på meg unnskyldninger for å la være å trene. Jeg har fremdeles langt igjen.
torsdag 28. mars 2013
Se opp for dødsfeller!
Tid: To timer
Lengde: Ca 1 mil
Antall fall med publikum: 1
Antall fall hvor jeg ikke kom meg opp igjen: 1
Antall fall som medførte moderate til alvorlige skader: 1
Antall hyl i dødsangst: Uvisst, grunnet blackout
Antall nedoverbakker: FOR MANGE
Dette var altså den store skidagen. Jeg hadde bestemt meg for å starte på Sognsvann, slik jeg har gjort ved mine tidligere to skiturer, og følge lysløypa derfra helt til Ullevålseter. Den løypa består nemlig utelukkende av oppoverbakker eller flate strekninger, og det fungerer jo veldig godt med min intense angst for nedoverbakker. Fra Ullevålseter skulle jeg videre til Frognerseter, etter en liten rast på kaféen med en halvliter vann og en kopp kakao (kanskje verdens beste kakao, forøvrig). Jeg hadde nemlig fått høre av en kollega at turen fra Ullevålseter til Frognerseter også består utelukkende av oppoverbakker, så det passet meg meget bra.
Da jeg skulle dra videre fra rasten min var jeg en smule usikker på veien; jeg hadde jo aldri vært der før. Så jeg spurte en skigåer som kom i motsatt retning, og hun bekreftet at det var løypa mot Frognerseter. "Du har mange oppoverbakker å glede deg til," sa hun med et ironisk smil. Jeg svarte at det var akkurat det jeg håpet på, for nedoverbakker er dødsfeller, og skled videre, full av pågangsmot og selvsikkerhet. Jeg gikk litt oppover, før jeg stod på det som viste seg å være toppen av en bakke. En bratt bakke. Nedover. Gode guder. Damen hadde imidlertid nevnt at denne løypa hadde én nedoverbakke, så jeg tenkte at litt får jeg tåle, og stavret meg nedover i min beste plog (som er temmelig skjelven og ikke nevneverdig bra på noe som helst vis). Så litt bortover, til jeg kom til nok en nedoverbakke. Og en til. Og enda en, som var kanskje brattest i verden og i en stor sving. Der endte jeg opp med å faktisk tråkke sidelengs nedover, mens en mor og unge sto og glante på meg som om jeg var et sirkusdyr, for ikke pokker om jeg turde la skiene peke i noen annen retning enn bortover. Jeg begynte seriøst å tvile på at jeg var i riktig løype; denne skulle jo omtrent bare gå oppover, men så langt hadde det vært den ene dødsfella etter den andre. Jeg møtte noen andre skigåere i motsatt retning, og spurte også dem. Joda, dette var løypa til Frognerseter. "Men du går feil vei," sa mannen spøkefullt, "i denne retningen får du jo bare oppoverbakker." Jeg lot være å kommentere at det hadde vært fint lite oppoverbakker så langt, og smilte i stedet tilbake og bekreftet at det var akkurat det jeg var ute etter, før vi ønsket hverandre god tur og dro videre hver vår vei (turgåere er jaggu trivelige folk altså, det skal de ha. Alle blir liksom så fordømt blide når de er i marka).
Jeg husker ikke lenger nøyaktig hvor mange nedoverbakker jeg måtte forsere i løpet av denne turen, men jeg husker mye angst, mye bratt, mange svinger, og en del banning. Måtte personene som hadde lurt meg til å tro at dette skulle være en oppoverbakketur brenne hardt og lenge i Dantes inferno, for jeg følte meg rundlurt. Hvilken del av frasen "kun oppoverbakker" var det de misforstod, de som fikk meg til å tro at den løypa skulle være slik? Var det ordet "kun" eller ordet "oppoverbakker" som var uklart? For det var langt ifra kun oppoverbakker; jeg vil anslå at nesten halve turen bestod av bratte, svingende dødsfeller.
Fra Sognsvann til Ullevålseter brukte jeg kortere tid enn jeg gjorde fra Ullevålseter til Frognerseter, enda sistnevnte var kortere strekning. Dette fordi jeg faktisk bruker lenger tid på komme meg NED en bakke enn opp, fordi jeg er så utrolig, intenst, skikkelig livredd. Hvorfor er jeg livredd? Fordi jeg er dårlig på ski, og når det går fort blir jeg enda dårligere, og så faller jeg og slår meg og det gjør vondt. Veldig vondt. Det første fallet var ikke vondt, bare vått og pinlig (på flatmark rett utenfor kaféen, så alle kunne le av meg). Det andre fallet var bare litt vondt, men siden det først kom helt i bunnen av bakken gikk det greit; jeg bare sleit litt med å komme meg opp igjen fordi skiene krysset seg uansett hva jeg prøvde å gjøre med beina. Argh! Det tredje fallet var det verste. Litt over halvveis nedover en av disse dødsfellene kjente jeg at jeg mistet balansen og var i ferd med å gå på trynet. "Det er ikke farlig om man ramler på ski," husket jeg at Noen™ en gang hadde sagt, "det er jo bare å sette seg ned på rumpa, så aker du resten av veien." Så jeg prøvde det. Og slo meg fordervet. Det ville kanskje fungert bedre hvis jeg i utgangspunktet hadde hatt en frisk rumpe. Kanskje. Men for noen som har brukket halebenet for et par år siden, viste det seg å være et veldig dårlig trekk. Vondt! Aaaauuuu au au, så vondt! Så vondt at jeg ble kvalm og svimmel, men jeg befant meg jo midt uti i ingensteds, så det var ikke noe annet å gjøre enn å komme meg opp og fortsette. Etter noen minutter på bena igjen begynte smerten å gå bort, takk og pris, og jeg tenkte at jeg hadde berget. Puh, det var nære på! Jævla forbanna helvetes nedoverbakkeskidritt! Aldri mer skal jeg gå den løypa der, med sine dødsfeller som perler på snor!
Innen jeg kom til Frognerseteren var jeg fullstendig utslitt, og alle oppoverbakkene (for joda, det var en del av dem, også) var neppe den primære årsaken til det. Da jeg så kafébygget og parkeringsplassen åpenbare seg etter å ha rundet en sving, var jeg så glad at jeg nesten falt på kne og ropte "halleluja!". Jeg kunne ikke spenne av meg skiene fort nok, og tråkket opp bakken til t-banestasjonen. Der stod banen klar og ventet på meg, og helt kjørt og lett skjelven gikk jeg på og kollapset på et sete. Det skulle jeg ikke ha gjort. Au! Det fallet i bakken tidligere, da jeg prøvde trikset med å sette meg på rumpa? Det hadde visst ikke gått så bra som jeg trodde, for da jeg deiset ned på setet jóg smerten gjennom hele kroppen, akkurat som for to år siden da jeg tilbragte noen uker først liggende på magen, deretter halvt liggende på siden, før jeg etter noen måneder kunne begynne å forsiktig sitte igjen. Pokker.
Så her er jeg altså, tilbake der jeg var for to år siden. Jeg vet ikke om halebenet er brukket igjen, eller om det bare har fått litt juling. Jeg har jo alltid vært litt øm der de siste par årene, for eksempel hvis jeg har sittet lenge av gangen, og spesielt på hardt underlag, men nå er det altså mer enn ømt. Nå er det vondt. Det går greit å stå, gå, sitte i visse stillinger og ligge på siden og magen (har ikke prøvd ryggen ennå), men det er et mareritt hver gang jeg skal sette meg ned eller reise meg opp igen. Akkurat som den gangen jeg først fikk bruddet i min stakkars coccyx. Sukk. Jeg skylder på disse dødsbakkene, og på de jævlene som lurte meg til å ta den løypa ("bare oppoverbakker" meg i ræva - bokstavelig talt), og litt på hvem det enn var som en gang sa at "det er da bare å sette seg ned, så går det bra." Nei, det gikk ikke bra, for tenk. Nei, det var ikke bare oppoverbakker, for tenk! Og nå har jeg vondt, og kanskje brudd, så tusen takk, dere.
Den gode nyheten? De to timene ga flott uttelling på Fitocracy, og det er bra, for jeg tror neppe det blir trening i morgen. Ti dager på rad får duge, særlig med den knall-og-fall-avslutningen jeg hadde i dag. I morgen skal jeg sitte/ligge på en sofa hele dagen og spille rollespill, og hvis smertene avtar innen fredag, skal jeg prøve meg på en treningstime igjen da. Men for i alle fall et døgn skal jeg ta sykefri og synes synd på meg selv.
Au.
Lengde: Ca 1 mil
Antall fall med publikum: 1
Antall fall hvor jeg ikke kom meg opp igjen: 1
Antall fall som medførte moderate til alvorlige skader: 1
Antall hyl i dødsangst: Uvisst, grunnet blackout
Antall nedoverbakker: FOR MANGE
Dette var altså den store skidagen. Jeg hadde bestemt meg for å starte på Sognsvann, slik jeg har gjort ved mine tidligere to skiturer, og følge lysløypa derfra helt til Ullevålseter. Den løypa består nemlig utelukkende av oppoverbakker eller flate strekninger, og det fungerer jo veldig godt med min intense angst for nedoverbakker. Fra Ullevålseter skulle jeg videre til Frognerseter, etter en liten rast på kaféen med en halvliter vann og en kopp kakao (kanskje verdens beste kakao, forøvrig). Jeg hadde nemlig fått høre av en kollega at turen fra Ullevålseter til Frognerseter også består utelukkende av oppoverbakker, så det passet meg meget bra.
Da jeg skulle dra videre fra rasten min var jeg en smule usikker på veien; jeg hadde jo aldri vært der før. Så jeg spurte en skigåer som kom i motsatt retning, og hun bekreftet at det var løypa mot Frognerseter. "Du har mange oppoverbakker å glede deg til," sa hun med et ironisk smil. Jeg svarte at det var akkurat det jeg håpet på, for nedoverbakker er dødsfeller, og skled videre, full av pågangsmot og selvsikkerhet. Jeg gikk litt oppover, før jeg stod på det som viste seg å være toppen av en bakke. En bratt bakke. Nedover. Gode guder. Damen hadde imidlertid nevnt at denne løypa hadde én nedoverbakke, så jeg tenkte at litt får jeg tåle, og stavret meg nedover i min beste plog (som er temmelig skjelven og ikke nevneverdig bra på noe som helst vis). Så litt bortover, til jeg kom til nok en nedoverbakke. Og en til. Og enda en, som var kanskje brattest i verden og i en stor sving. Der endte jeg opp med å faktisk tråkke sidelengs nedover, mens en mor og unge sto og glante på meg som om jeg var et sirkusdyr, for ikke pokker om jeg turde la skiene peke i noen annen retning enn bortover. Jeg begynte seriøst å tvile på at jeg var i riktig løype; denne skulle jo omtrent bare gå oppover, men så langt hadde det vært den ene dødsfella etter den andre. Jeg møtte noen andre skigåere i motsatt retning, og spurte også dem. Joda, dette var løypa til Frognerseter. "Men du går feil vei," sa mannen spøkefullt, "i denne retningen får du jo bare oppoverbakker." Jeg lot være å kommentere at det hadde vært fint lite oppoverbakker så langt, og smilte i stedet tilbake og bekreftet at det var akkurat det jeg var ute etter, før vi ønsket hverandre god tur og dro videre hver vår vei (turgåere er jaggu trivelige folk altså, det skal de ha. Alle blir liksom så fordømt blide når de er i marka).
Jeg husker ikke lenger nøyaktig hvor mange nedoverbakker jeg måtte forsere i løpet av denne turen, men jeg husker mye angst, mye bratt, mange svinger, og en del banning. Måtte personene som hadde lurt meg til å tro at dette skulle være en oppoverbakketur brenne hardt og lenge i Dantes inferno, for jeg følte meg rundlurt. Hvilken del av frasen "kun oppoverbakker" var det de misforstod, de som fikk meg til å tro at den løypa skulle være slik? Var det ordet "kun" eller ordet "oppoverbakker" som var uklart? For det var langt ifra kun oppoverbakker; jeg vil anslå at nesten halve turen bestod av bratte, svingende dødsfeller.
Fra Sognsvann til Ullevålseter brukte jeg kortere tid enn jeg gjorde fra Ullevålseter til Frognerseter, enda sistnevnte var kortere strekning. Dette fordi jeg faktisk bruker lenger tid på komme meg NED en bakke enn opp, fordi jeg er så utrolig, intenst, skikkelig livredd. Hvorfor er jeg livredd? Fordi jeg er dårlig på ski, og når det går fort blir jeg enda dårligere, og så faller jeg og slår meg og det gjør vondt. Veldig vondt. Det første fallet var ikke vondt, bare vått og pinlig (på flatmark rett utenfor kaféen, så alle kunne le av meg). Det andre fallet var bare litt vondt, men siden det først kom helt i bunnen av bakken gikk det greit; jeg bare sleit litt med å komme meg opp igjen fordi skiene krysset seg uansett hva jeg prøvde å gjøre med beina. Argh! Det tredje fallet var det verste. Litt over halvveis nedover en av disse dødsfellene kjente jeg at jeg mistet balansen og var i ferd med å gå på trynet. "Det er ikke farlig om man ramler på ski," husket jeg at Noen™ en gang hadde sagt, "det er jo bare å sette seg ned på rumpa, så aker du resten av veien." Så jeg prøvde det. Og slo meg fordervet. Det ville kanskje fungert bedre hvis jeg i utgangspunktet hadde hatt en frisk rumpe. Kanskje. Men for noen som har brukket halebenet for et par år siden, viste det seg å være et veldig dårlig trekk. Vondt! Aaaauuuu au au, så vondt! Så vondt at jeg ble kvalm og svimmel, men jeg befant meg jo midt uti i ingensteds, så det var ikke noe annet å gjøre enn å komme meg opp og fortsette. Etter noen minutter på bena igjen begynte smerten å gå bort, takk og pris, og jeg tenkte at jeg hadde berget. Puh, det var nære på! Jævla forbanna helvetes nedoverbakkeskidritt! Aldri mer skal jeg gå den løypa der, med sine dødsfeller som perler på snor!
Innen jeg kom til Frognerseteren var jeg fullstendig utslitt, og alle oppoverbakkene (for joda, det var en del av dem, også) var neppe den primære årsaken til det. Da jeg så kafébygget og parkeringsplassen åpenbare seg etter å ha rundet en sving, var jeg så glad at jeg nesten falt på kne og ropte "halleluja!". Jeg kunne ikke spenne av meg skiene fort nok, og tråkket opp bakken til t-banestasjonen. Der stod banen klar og ventet på meg, og helt kjørt og lett skjelven gikk jeg på og kollapset på et sete. Det skulle jeg ikke ha gjort. Au! Det fallet i bakken tidligere, da jeg prøvde trikset med å sette meg på rumpa? Det hadde visst ikke gått så bra som jeg trodde, for da jeg deiset ned på setet jóg smerten gjennom hele kroppen, akkurat som for to år siden da jeg tilbragte noen uker først liggende på magen, deretter halvt liggende på siden, før jeg etter noen måneder kunne begynne å forsiktig sitte igjen. Pokker.
Så her er jeg altså, tilbake der jeg var for to år siden. Jeg vet ikke om halebenet er brukket igjen, eller om det bare har fått litt juling. Jeg har jo alltid vært litt øm der de siste par årene, for eksempel hvis jeg har sittet lenge av gangen, og spesielt på hardt underlag, men nå er det altså mer enn ømt. Nå er det vondt. Det går greit å stå, gå, sitte i visse stillinger og ligge på siden og magen (har ikke prøvd ryggen ennå), men det er et mareritt hver gang jeg skal sette meg ned eller reise meg opp igen. Akkurat som den gangen jeg først fikk bruddet i min stakkars coccyx. Sukk. Jeg skylder på disse dødsbakkene, og på de jævlene som lurte meg til å ta den løypa ("bare oppoverbakker" meg i ræva - bokstavelig talt), og litt på hvem det enn var som en gang sa at "det er da bare å sette seg ned, så går det bra." Nei, det gikk ikke bra, for tenk. Nei, det var ikke bare oppoverbakker, for tenk! Og nå har jeg vondt, og kanskje brudd, så tusen takk, dere.
Den gode nyheten? De to timene ga flott uttelling på Fitocracy, og det er bra, for jeg tror neppe det blir trening i morgen. Ti dager på rad får duge, særlig med den knall-og-fall-avslutningen jeg hadde i dag. I morgen skal jeg sitte/ligge på en sofa hele dagen og spille rollespill, og hvis smertene avtar innen fredag, skal jeg prøve meg på en treningstime igjen da. Men for i alle fall et døgn skal jeg ta sykefri og synes synd på meg selv.
Au.
tirsdag 26. mars 2013
Påske-PT
Det var i befriende tomme omgivelser PT-Alex og jeg kunne ha timen vår i dag. Det merkes at det er påskeferie, og det kunne vi begge sette pris på. Herlig med litt ekstra tumleplass en gang i blant, både i salene og i garderoben.
Det vanket ny personlig løperekord i dag. PT-Alex har blitt veldig gira på å få meg på tredemølla etter at jeg begynte å oppnå så gode resultater, og jeg kan absolutt forstå engasjementet. Vi er på samme side der, tror jeg, for jeg synes også det er gøy å se hvordan jeg nå kan løpe både raskere og lengre enn jeg kunne for bare et par måneder siden. Det var faktisk intet mindre enn to løperekorder jeg tok i dag.
Først holdt jeg ut i et helt minutt på hastighet 11, og det til og med på 1% bakke. Jeg hørte at PT-Alex trykket på noen knapper på maskinen, men valgte å ikke se på og i stedet bare fokusere på å ikke dø, så da han avslørte hvilket nivå han hadde dyttet meg opp til, ble jeg mildt sagt overrasket. Positivt overrasket, såklart.
Den andre rekorden kom til slutt, da vi skiftet fra pyramide- til geriljaintervaller. Der kjørte vi en rekke 20-sekundersintervaller på stadig økende hastighet, og etter nest siste intervall var jeg både kvalm og svimmel og trengte en ekstra lang pause for å ikke gå i bakken. Så kjørte vi på med de siste 20 sekundene, som ble til 30, og denne gang på hastighet 12,3. Au. Så vondt, men så effektivt!
Så rekorden er altså nå ett minutt på 11, og et halvt minutt på 12,3. Det er jeg egentlig veldig fornøyd med. Hvem skulle trodd at jeg kunne bli så flink til å løpe? Ikke jeg, i alle fall!
Totalt ble det en halvtime på mølla, før vi beveget oss videre til styrkeøvelser. Den gode nyheten er at muskelbetennelsen synes å ha roet seg nå, så jeg klarte faktisk å gjøre styrkeøvelser for overkroppen. Ikke så mange som gikk direkte på skulder- og brystmusklene, men langt mer enn før, og det var skikkelig digg selv om det også tidvis var ganske jævlig.
Dette konkluderer 9 treningsdager på rad. Jeg sier ikke at jeg prøver å gå for en ny 30 Days Challenge ellerno, men jeg har planer for morgendagen også. Jeg venter imidlertid med å skryte til etter at jeg faktisk har gjennomført, for man vet jo aldri. Plutselig oppdager kanskje kroppen at jeg har påskeferie og bestemmer seg for å kortslutte på sofaen - og det har den jo strengt tatt fortjent, dersom den skulle føle for det. ;-)
Det vanket ny personlig løperekord i dag. PT-Alex har blitt veldig gira på å få meg på tredemølla etter at jeg begynte å oppnå så gode resultater, og jeg kan absolutt forstå engasjementet. Vi er på samme side der, tror jeg, for jeg synes også det er gøy å se hvordan jeg nå kan løpe både raskere og lengre enn jeg kunne for bare et par måneder siden. Det var faktisk intet mindre enn to løperekorder jeg tok i dag.
Først holdt jeg ut i et helt minutt på hastighet 11, og det til og med på 1% bakke. Jeg hørte at PT-Alex trykket på noen knapper på maskinen, men valgte å ikke se på og i stedet bare fokusere på å ikke dø, så da han avslørte hvilket nivå han hadde dyttet meg opp til, ble jeg mildt sagt overrasket. Positivt overrasket, såklart.
Den andre rekorden kom til slutt, da vi skiftet fra pyramide- til geriljaintervaller. Der kjørte vi en rekke 20-sekundersintervaller på stadig økende hastighet, og etter nest siste intervall var jeg både kvalm og svimmel og trengte en ekstra lang pause for å ikke gå i bakken. Så kjørte vi på med de siste 20 sekundene, som ble til 30, og denne gang på hastighet 12,3. Au. Så vondt, men så effektivt!
Så rekorden er altså nå ett minutt på 11, og et halvt minutt på 12,3. Det er jeg egentlig veldig fornøyd med. Hvem skulle trodd at jeg kunne bli så flink til å løpe? Ikke jeg, i alle fall!
Totalt ble det en halvtime på mølla, før vi beveget oss videre til styrkeøvelser. Den gode nyheten er at muskelbetennelsen synes å ha roet seg nå, så jeg klarte faktisk å gjøre styrkeøvelser for overkroppen. Ikke så mange som gikk direkte på skulder- og brystmusklene, men langt mer enn før, og det var skikkelig digg selv om det også tidvis var ganske jævlig.
Dette konkluderer 9 treningsdager på rad. Jeg sier ikke at jeg prøver å gå for en ny 30 Days Challenge ellerno, men jeg har planer for morgendagen også. Jeg venter imidlertid med å skryte til etter at jeg faktisk har gjennomført, for man vet jo aldri. Plutselig oppdager kanskje kroppen at jeg har påskeferie og bestemmer seg for å kortslutte på sofaen - og det har den jo strengt tatt fortjent, dersom den skulle føle for det. ;-)
mandag 25. mars 2013
Påsketrening 1
Selv om jeg har tatt påskeferie fra jobb, tar jeg ikke ferie fra trening. Til tross for en knallbra uke bak meg, med 7 av 7 treningsdager, fortsatte jeg løpet i dag, som dermed ble min 8. treningsdag på rad. Wow! Hva er det som går av meg?
Det er vel det samme svaret som jeg pleier å gi når noen spør meg hvordan jeg klarer å trene så mye; jeg har ikke egentlig så mye annet å ta meg til. Når man har mye fritid og et knapt sosialt liv, er det faktisk veldig lett å finne tid til trening. Det har liksom blitt det jeg GJØR, når jeg ikke er på jobb eller slavisk følger med på ørtiførti TV-serier. Når trening er bortimot den eneste tingen jeg driver med bortsett fra å ligge på sofaen, sier det seg selv at det blir lett å prioritere et par timer til dette mer eller mindre hver dag, særlig når det ofte er dagens høydepunkt.
Jeg hadde ikke egentlig noen konkrete planer om å trene i dag. Jeg hadde tenkt at jeg fortjente en fridag til å bare slappe av og sløve hjemme, etter de syv treningsdagene jeg nå har bak meg. Likevel havnet jeg på en spinningtime med yndlingsinstruktør Bjørn tidlig på kvelden, rett og slett fordi jeg savnet Colosseum og fordi jeg følte meg dvask og lat. Her var det ikke snakk om "skal jeg orke å dra på den timen jeg hadde planlagt?", men snarere "nå er jeg lei av film og TV - pokker heller, jeg stikker på trening, det blir kos." Jeg er helt enig i at det er en viss galskap i dette, men det er i alle fall bedre enn alle de andre galskapene jeg har.
Dessuten er det nå bare få dager igjen til jeg skal fråtse i sjokolade og marsipan (det blir vanskeligere og vanskeligere å motstå for hver dag!), og da kommer nok disse ekstra treningstimene godt med. Etter at jeg iverksatte godtestreiken har jeg jo mistet tett oppunder ett kilo i uka, noe som selvfølgelig er kjempegøy, og det vil jeg gjerne fortsette med, så da kreves det ekstra innsats rundt disse påsketider. I morgen blir det ny PT-time, og så får vi se hva jeg eventuelt finner på på onsdag.
Det er vel det samme svaret som jeg pleier å gi når noen spør meg hvordan jeg klarer å trene så mye; jeg har ikke egentlig så mye annet å ta meg til. Når man har mye fritid og et knapt sosialt liv, er det faktisk veldig lett å finne tid til trening. Det har liksom blitt det jeg GJØR, når jeg ikke er på jobb eller slavisk følger med på ørtiførti TV-serier. Når trening er bortimot den eneste tingen jeg driver med bortsett fra å ligge på sofaen, sier det seg selv at det blir lett å prioritere et par timer til dette mer eller mindre hver dag, særlig når det ofte er dagens høydepunkt.
Jeg hadde ikke egentlig noen konkrete planer om å trene i dag. Jeg hadde tenkt at jeg fortjente en fridag til å bare slappe av og sløve hjemme, etter de syv treningsdagene jeg nå har bak meg. Likevel havnet jeg på en spinningtime med yndlingsinstruktør Bjørn tidlig på kvelden, rett og slett fordi jeg savnet Colosseum og fordi jeg følte meg dvask og lat. Her var det ikke snakk om "skal jeg orke å dra på den timen jeg hadde planlagt?", men snarere "nå er jeg lei av film og TV - pokker heller, jeg stikker på trening, det blir kos." Jeg er helt enig i at det er en viss galskap i dette, men det er i alle fall bedre enn alle de andre galskapene jeg har.
Dessuten er det nå bare få dager igjen til jeg skal fråtse i sjokolade og marsipan (det blir vanskeligere og vanskeligere å motstå for hver dag!), og da kommer nok disse ekstra treningstimene godt med. Etter at jeg iverksatte godtestreiken har jeg jo mistet tett oppunder ett kilo i uka, noe som selvfølgelig er kjempegøy, og det vil jeg gjerne fortsette med, så da kreves det ekstra innsats rundt disse påsketider. I morgen blir det ny PT-time, og så får vi se hva jeg eventuelt finner på på onsdag.
søndag 24. mars 2013
Mannfolk i basseng
Etter å ha våknet langt utpå ettermiddagen (ca 14:45) og kranglet med meg selv om hvorvidt jeg skulle gidde å dra på min planlagte svømmetime eller ikke, endte jeg opp med å sparke meg avgårde. Nå var det jo over en uke siden sist jeg svømte, jeg savnet vannet, og på en søndag i påsken ville det sikkert ikke være noe særlig folk der, heller.
Feil. Overraskende nok, var jeg langt fra den eneste i bassenget. Enda mer overraskende var det kanskje likevel at jeg var den eneste av hunkjønn. Det kunne se ut som om feriedagene tiltrakk seg de mest ivrige mannesvømmerne, noe jeg i utgangspunktet ikke hadde noe imot. Jeg lært imidlertid forholdsvis fort én ting om disse ivrige mannesvømmerne; de tar enormt stor plass. Bassenget var ikke nevneverdig fullt, sånn egentlig, men når nesten alle rundt deg svømmer på en slik måte at de plasker og spruter rundt seg i en radius på et par meter, da blir det faktisk litt kinkig. Kall meg sær og merkelig, men jeg synes ikke det er kjempestas å bli konstant sprutet i ansiktet (og håret, som jeg prøver å holde tørt i en knute på hodet) når jeg svømmer fredelig og rolig for meg selv. Makan til egoistiske bøller har jeg ikke opplevd på lenge. Jeg var rasende, og var veldig nære å kaste inn håndkleet etter å ha fullført den første kilometeren.
Imidlertid begynte mengden folk å avta litt den siste halvtimen før bassenget stengte, og jeg benyttet anledningen til å flytte meg bort fra svømmefeltene (merk at det kun er ett av disse feltene som er reservert for såkalt "hurtigsvømming," men det virker det ikke som om plaskegutta bryr seg om) og til det jeg kaller "pensjonistfeltet" eller "slow lane" - altså den delen av bassenget hvor de trege svømmerne holder til. Vanligvis holder jeg ikke ut å være der, for alle svømmer så sakte at jeg hele tiden må sjonglere mellom områdene for å ikke kræsje i noen når jeg svømmer forbi noen andre, men da dette feltet ble litt tommere kunne jeg søke tilflukt fra all plaskingen der.
Alt i alt var jeg ikke videre imponert over forholdene, og nå revurderer jeg bassengtiltaket mitt totalt. Kanskje svømming ikke er noe for meg, når jeg plages så mye av alle de andre folka som tar opp plassen der. Kanskje svømmingen min kun er forbeholdt sjøen og skogsvann om sommeren. Jeg skal prøve noen lørdager/søndager til, i alle fall. Tror ikke det har vært så ille som i dag tidligere, så kanskje det bare var et engangstilfelle. Svømming er jo digg, så jeg velger å gi det bassenget noen sjanser til. Men argh! Folk, altså!
Feil. Overraskende nok, var jeg langt fra den eneste i bassenget. Enda mer overraskende var det kanskje likevel at jeg var den eneste av hunkjønn. Det kunne se ut som om feriedagene tiltrakk seg de mest ivrige mannesvømmerne, noe jeg i utgangspunktet ikke hadde noe imot. Jeg lært imidlertid forholdsvis fort én ting om disse ivrige mannesvømmerne; de tar enormt stor plass. Bassenget var ikke nevneverdig fullt, sånn egentlig, men når nesten alle rundt deg svømmer på en slik måte at de plasker og spruter rundt seg i en radius på et par meter, da blir det faktisk litt kinkig. Kall meg sær og merkelig, men jeg synes ikke det er kjempestas å bli konstant sprutet i ansiktet (og håret, som jeg prøver å holde tørt i en knute på hodet) når jeg svømmer fredelig og rolig for meg selv. Makan til egoistiske bøller har jeg ikke opplevd på lenge. Jeg var rasende, og var veldig nære å kaste inn håndkleet etter å ha fullført den første kilometeren.
Imidlertid begynte mengden folk å avta litt den siste halvtimen før bassenget stengte, og jeg benyttet anledningen til å flytte meg bort fra svømmefeltene (merk at det kun er ett av disse feltene som er reservert for såkalt "hurtigsvømming," men det virker det ikke som om plaskegutta bryr seg om) og til det jeg kaller "pensjonistfeltet" eller "slow lane" - altså den delen av bassenget hvor de trege svømmerne holder til. Vanligvis holder jeg ikke ut å være der, for alle svømmer så sakte at jeg hele tiden må sjonglere mellom områdene for å ikke kræsje i noen når jeg svømmer forbi noen andre, men da dette feltet ble litt tommere kunne jeg søke tilflukt fra all plaskingen der.
Alt i alt var jeg ikke videre imponert over forholdene, og nå revurderer jeg bassengtiltaket mitt totalt. Kanskje svømming ikke er noe for meg, når jeg plages så mye av alle de andre folka som tar opp plassen der. Kanskje svømmingen min kun er forbeholdt sjøen og skogsvann om sommeren. Jeg skal prøve noen lørdager/søndager til, i alle fall. Tror ikke det har vært så ille som i dag tidligere, så kanskje det bare var et engangstilfelle. Svømming er jo digg, så jeg velger å gi det bassenget noen sjanser til. Men argh! Folk, altså!
lørdag 23. mars 2013
Morgenstress
Jeg har i noen måneder nå hatt en lånetelefon, ettersom min kjære iPhone så frekt ble stjålet i fjor høst. Denne lånetelefonen er av verste kvalitet i utgangspunktet (Samsung, æsj), og når man legger til at den er tusen år gammel (første generasjons smarttelefon), bør det ikke komme overraskende at den nå og da ypper seg og lager trøbbel. Jeg har ikke vekkerklokke, og har i mange år nå brukt mobil til vekking, og denne Samsungen er direkte årsak til at jeg har forsovet meg fra jobb mer enn én gang, når den bestemmer seg for å bare drite i å vekke meg. Nylig har den også begynt å nekte meg å lese meldinger jeg får, og det er jo litt slitsomt. Heldigvis har jeg bestilt ny, ordentlig mobil (iPhone 4s), som med litt flaks vil komme innen onsdag neste uke, og da blir alt så mye bedre.
Det ble en lengre digresjon enn jeg tenkte. Egentlig skulle jeg bare sette bakgrunnen for hvorfor det ble litt stress i dag morges. Jeg skulle jo på spinning med Jan Tore kl 10:30, og hadde satt alarmen til å vekke meg ca halvannen time før, slik at jeg ville få god tid til frokost. Jeg våknet imidlertid av meg selv, og fremdeles halvveis i drømmen tenkte jeg "så rart at jeg har våknet så tidlig, alarmen har ikke ringt så klokka kan jo ikke være mer enn ni engang," og fikk brått den paniske følelsen av at noe ikke var helt som det skulle. Jeg snudde meg rundt og tittet på telefonen, som fortalte meg at den hadde gitt blaffen i å vekke meg for en time siden, slik den egentlig skulle gjøre. Klokken var 09:50, og det var sånn omtrent da jeg burde være på vei ut døra for å rekke timen med passe margin. Aldri før har jeg vel vært kjappere opp av senga, på med klærne og ute av døra. Heldigvis var treningssekken ferdig pakket, så jeg kunne bare slenge den på ryggen og løpe.
Jeg løp ikke, da. Jeg var litt sent ute, men ikke sånn at det var full krise, og jeg rakk timen helt fint. En time spinning på tom mage var imidlertid en interessant opplevelse. Jeg følte meg kanskje en smule svakere enn jeg ellers ville gjort, men jeg fullførte i alle fall med stil. Jan Tore var nådeløs med oss i dag også, og med tanke på at jeg skal tilbringe resten av ettermiddagen og kvelden på ræva i en sofa, så var det helt greit. Etter den noe stressede starten på dagen var dessuten en times trening bemerkelsesverdig avslappende. Jeg var akkurat der jeg skulle være, og i en hel time kunne jeg bare sitte der og tråkke og svette og ikke tenke på noe annet enn at kroppen min ble enda sterkere og sprekere.
Det må også nevnes at selv om trening på tom mage ikke er kjempedigg, så er frokost etter trening ganske magisk. Frokosten jeg spiste da jeg kom hjem etterpå var kanskje den beste frokosten jeg har smakt i mitt liv. Så det er aldri så ille at det ikke er godt for noe.
Det ble en lengre digresjon enn jeg tenkte. Egentlig skulle jeg bare sette bakgrunnen for hvorfor det ble litt stress i dag morges. Jeg skulle jo på spinning med Jan Tore kl 10:30, og hadde satt alarmen til å vekke meg ca halvannen time før, slik at jeg ville få god tid til frokost. Jeg våknet imidlertid av meg selv, og fremdeles halvveis i drømmen tenkte jeg "så rart at jeg har våknet så tidlig, alarmen har ikke ringt så klokka kan jo ikke være mer enn ni engang," og fikk brått den paniske følelsen av at noe ikke var helt som det skulle. Jeg snudde meg rundt og tittet på telefonen, som fortalte meg at den hadde gitt blaffen i å vekke meg for en time siden, slik den egentlig skulle gjøre. Klokken var 09:50, og det var sånn omtrent da jeg burde være på vei ut døra for å rekke timen med passe margin. Aldri før har jeg vel vært kjappere opp av senga, på med klærne og ute av døra. Heldigvis var treningssekken ferdig pakket, så jeg kunne bare slenge den på ryggen og løpe.
Jeg løp ikke, da. Jeg var litt sent ute, men ikke sånn at det var full krise, og jeg rakk timen helt fint. En time spinning på tom mage var imidlertid en interessant opplevelse. Jeg følte meg kanskje en smule svakere enn jeg ellers ville gjort, men jeg fullførte i alle fall med stil. Jan Tore var nådeløs med oss i dag også, og med tanke på at jeg skal tilbringe resten av ettermiddagen og kvelden på ræva i en sofa, så var det helt greit. Etter den noe stressede starten på dagen var dessuten en times trening bemerkelsesverdig avslappende. Jeg var akkurat der jeg skulle være, og i en hel time kunne jeg bare sitte der og tråkke og svette og ikke tenke på noe annet enn at kroppen min ble enda sterkere og sprekere.
Det må også nevnes at selv om trening på tom mage ikke er kjempedigg, så er frokost etter trening ganske magisk. Frokosten jeg spiste da jeg kom hjem etterpå var kanskje den beste frokosten jeg har smakt i mitt liv. Så det er aldri så ille at det ikke er godt for noe.
fredag 22. mars 2013
God helg fra The Champ
Endelig fredag igjen, og tradisjonen tro fikk helga en kickstart (bokstavelig talt) med først en time yoga og så en time kickboksing. Treneren kaller meg fremdeles The Champ, og jeg begynner å tenke at jeg skal adoptere det litt mer. Spesielt i dag følte jeg at det passet, etter at jeg i yogatimen NESTEN klarte noe jeg aldri har vært i nærheten av å klare før (den posisjonen hvor den ene armen skal under låret, den andre armen bak ryggen, og så skal hendene liksom nå fram til hverandre - hahaha!), og i kickboksingen hadde mye mer kontroll over sidesparkene mine enn jeg har hatt tidligere. Jeg elsker fremgang! Synlige, målbare forbedringer er en stor del av moroa med trening, og slike små episoder hiver litt mer bensin på bålet.
Det gjorde dessuten litt godt for selvfølelsen før yogatimen skulle begynne, da instruktør Elen spurte meg hvordan det gikk med skulderen. Jeg nevnte skulderbetennelsen én gang for kanskje 3-4 uker siden, så det at hun kjente meg igjen og husket det i dag, varmet litt. Det sier jo litt om hvor dyktige og oppmerksomme mennesker det er som jobber på Elixia. Beste stedet i verden! (Og jeg er fremdeles ikke betalt for å skrive dette.)
Nå som jeg har blitt ønsket god helg av både Elen og Mester Aristo (sistnevnte etter å ha avsluttet boksetimen med en rekke groteske styrkeøvelser, forøvrig), føler jeg igjen at jeg har gjort meg fortjent til å slappe av litt. I morgen blir det derfor en oppkvikkende spinningtime kl 10:30, før jeg gjør meg klar til å tilbringe resten av ettermiddagen og kvelden i en sofa med rollespill - og DA skal jeg koble helt ut. Så får vi se da, om jeg klarer å holde meg unna potetgull og snop i morgen også. Nå er det bare en uke igjen, så det burde jeg få til.
God helg, alle sammen!
Det gjorde dessuten litt godt for selvfølelsen før yogatimen skulle begynne, da instruktør Elen spurte meg hvordan det gikk med skulderen. Jeg nevnte skulderbetennelsen én gang for kanskje 3-4 uker siden, så det at hun kjente meg igjen og husket det i dag, varmet litt. Det sier jo litt om hvor dyktige og oppmerksomme mennesker det er som jobber på Elixia. Beste stedet i verden! (Og jeg er fremdeles ikke betalt for å skrive dette.)
Nå som jeg har blitt ønsket god helg av både Elen og Mester Aristo (sistnevnte etter å ha avsluttet boksetimen med en rekke groteske styrkeøvelser, forøvrig), føler jeg igjen at jeg har gjort meg fortjent til å slappe av litt. I morgen blir det derfor en oppkvikkende spinningtime kl 10:30, før jeg gjør meg klar til å tilbringe resten av ettermiddagen og kvelden i en sofa med rollespill - og DA skal jeg koble helt ut. Så får vi se da, om jeg klarer å holde meg unna potetgull og snop i morgen også. Nå er det bare en uke igjen, så det burde jeg få til.
God helg, alle sammen!
torsdag 21. mars 2013
Påske, kom snart!
Med ennå litt over en uke igjen til påskeaften, begynner det å klø i fingrene etter å gripe tak i noe av sjokoladen jeg har i skapet. Det er nok en sannhet med modifikasjoner, det at det blir lettere å styre unna godteri desto lengre tid som går; jevnt over er det nok lettere, men en og annen craving kan likevel plutselig komme hoppende, og da gjerne med dobbel styrke.
Jeg skal motstå så lenge jeg klarer, men akkurat nå føles det veldig vanskelig. Da er det nok best å bare pusse tenner og komme seg i seng raskest mulig.
Bortsett fra å holde pølsefingrene til meg selv, har jeg i dag investert en time med pilates. Det er jaggu lenge siden sist. Igjen tok jeg turen til Bjørvika, og prøvde en av instruktørene der, og jeg må si at den timen falt i smak. Akkurat passe slitsom, og jeg følte at jeg fikk jobbet med kjernemuskulaturen uten å bli andpusten eller svett og ekkel. Instruktøren var rolig og forklarte godt, og var dessuten flink til å gå rundt i salen og hjelpe litt til å justere posisjoner.
Dette er forøvrig først gang på lenge at jeg har vært på trening så mange dager på rad. Jeg har jo i en stund holdt meg stabilt på fem treningsdager i uken, og dermed sjeldent mer enn tre på rad, så nå føler jeg meg litt ekstra flink fordi jeg har vært på trening hver dag så langt i uken som har gått. Fire på rad. I morgen blir femte, for jeg skal jo selvsagt på yoga og boksing som vanlig. På lørdag planlegger jeg spinning med solstrålen Jan Tore, og på søndag vil jeg gjerne komme meg i bassenget igjen, så det ser jo ut til at det blir syv av syv. Det er tøft, det! Helt tilfeldig er det nok ikke, dog. All tid jeg bruker på å trene, er tid jeg ikke bruker på å være sugen på sjokolade, så det er vel så mye en metode for å unngå fristelser. Holde meg opptatt, slik at jeg ikke egentlig får tid til å knekke. Men åh, som jeg gleder meg til påsken. Da skal jeg koooose meg, uten så mye som et snev av dårlig samvittighet!
Jeg skal motstå så lenge jeg klarer, men akkurat nå føles det veldig vanskelig. Da er det nok best å bare pusse tenner og komme seg i seng raskest mulig.
Bortsett fra å holde pølsefingrene til meg selv, har jeg i dag investert en time med pilates. Det er jaggu lenge siden sist. Igjen tok jeg turen til Bjørvika, og prøvde en av instruktørene der, og jeg må si at den timen falt i smak. Akkurat passe slitsom, og jeg følte at jeg fikk jobbet med kjernemuskulaturen uten å bli andpusten eller svett og ekkel. Instruktøren var rolig og forklarte godt, og var dessuten flink til å gå rundt i salen og hjelpe litt til å justere posisjoner.
Dette er forøvrig først gang på lenge at jeg har vært på trening så mange dager på rad. Jeg har jo i en stund holdt meg stabilt på fem treningsdager i uken, og dermed sjeldent mer enn tre på rad, så nå føler jeg meg litt ekstra flink fordi jeg har vært på trening hver dag så langt i uken som har gått. Fire på rad. I morgen blir femte, for jeg skal jo selvsagt på yoga og boksing som vanlig. På lørdag planlegger jeg spinning med solstrålen Jan Tore, og på søndag vil jeg gjerne komme meg i bassenget igjen, så det ser jo ut til at det blir syv av syv. Det er tøft, det! Helt tilfeldig er det nok ikke, dog. All tid jeg bruker på å trene, er tid jeg ikke bruker på å være sugen på sjokolade, så det er vel så mye en metode for å unngå fristelser. Holde meg opptatt, slik at jeg ikke egentlig får tid til å knekke. Men åh, som jeg gleder meg til påsken. Da skal jeg koooose meg, uten så mye som et snev av dårlig samvittighet!
onsdag 20. mars 2013
Bleh
Jeg har ikke min beste dag i dag. Depresjonen og muskelbetennelsen har rottet seg sammen mot meg, og kastet meg inn i en håpløst negativ tilstand som jeg ikke har sett maken til på noen måneder. Det var vanskelig å stå opp, noen timer etter å ha gitt beskjed til sjefen om at jeg ikke ville klare å komme på jobb i dag, og det var vanskelig å gjøre noe annet enn å ligge på sofaen og se på TV etter at jeg først hadde kravlet meg ut av senga. Et par turer på nettet syntes bare å bekrefte det jeg allerede tenkte; at alle driter i meg, at jeg er ubrukelig og at jeg ikke har noen grunn til å leve. Trening? Føltes som flere lysår unna.
Mitt mantra er imidlertid godt programmert nå, og ettersom dette var en dag hvor jeg overhodet ikke hadde lyst til å trene, bestemte jeg meg for at da MÅTTE jeg gjøre det. Jeg skrudde av alle tanker og funderinger rundt hva jeg egentlig følte for, og presset meg avgårde til en gruppetime bestående av 40 intense minutter på en stepkasse, på Bjørvika. Alt med denne timen var nytt for meg, både instruktøren og programmet, og det likte jeg. Jeg fikk en god mestringsfølelse det siste kvarteret av timen, da jeg omsider hadde stålkontroll på koreografien samtidig som jeg registrerte at ikke alle andre kunne si det samme. Det er slemt, men det gjorde at jeg faktisk følte meg litt bedre.
Ettersom timen bare varte i 40 minutter, bestemte jeg meg for å henge litt rundt og gjøre litt andre småting etterpå. Det ble seks minutter på romaskinen, tre sett med knebøy (20kg) og tre sett med nedtrekk (hhv 26kg og 33kg). Innen jeg var ferdig med dette, kunne jeg med god samvittighet si at jeg hadde vært på trening i litt over en time, og sa meg fornøyd med det.
Det er liten tvil om at jeg føler meg bedre nå enn jeg ville gjort dersom jeg ikke hadde dratt, og jeg er veldig glad for at jeg gjorde det. Når alt annet suger, er det veldig fint at jeg kan stole på at en treningsøkt alltid vil kunne hjelpe litt. Det ligger en slags trygghet i det. Så får resten av livet være så kjipt det bare vil.
Mitt mantra er imidlertid godt programmert nå, og ettersom dette var en dag hvor jeg overhodet ikke hadde lyst til å trene, bestemte jeg meg for at da MÅTTE jeg gjøre det. Jeg skrudde av alle tanker og funderinger rundt hva jeg egentlig følte for, og presset meg avgårde til en gruppetime bestående av 40 intense minutter på en stepkasse, på Bjørvika. Alt med denne timen var nytt for meg, både instruktøren og programmet, og det likte jeg. Jeg fikk en god mestringsfølelse det siste kvarteret av timen, da jeg omsider hadde stålkontroll på koreografien samtidig som jeg registrerte at ikke alle andre kunne si det samme. Det er slemt, men det gjorde at jeg faktisk følte meg litt bedre.
Ettersom timen bare varte i 40 minutter, bestemte jeg meg for å henge litt rundt og gjøre litt andre småting etterpå. Det ble seks minutter på romaskinen, tre sett med knebøy (20kg) og tre sett med nedtrekk (hhv 26kg og 33kg). Innen jeg var ferdig med dette, kunne jeg med god samvittighet si at jeg hadde vært på trening i litt over en time, og sa meg fornøyd med det.
Det er liten tvil om at jeg føler meg bedre nå enn jeg ville gjort dersom jeg ikke hadde dratt, og jeg er veldig glad for at jeg gjorde det. Når alt annet suger, er det veldig fint at jeg kan stole på at en treningsøkt alltid vil kunne hjelpe litt. Det ligger en slags trygghet i det. Så får resten av livet være så kjipt det bare vil.
tirsdag 19. mars 2013
DJ Vero
I anledning dagens PT-time hadde jeg laget en spilleliste med treningsmusikk på Spotify. PT-Alex har nemlig, i motsetning til meg, en ordentlig smarttelefon, men manglet mitt naturlige talent for å mekke sammen awesome musikk. Derfor kombinerte vi mitt musikalske geni med hans funksjonelle teknologi, og sammen skapte vi super stemning i kampsportrommet. Mange andre ramlet innom der etter hvert, og ingen klaget på musikken, som egentlig ble spilt ganske høyt. Noen ganger imponerer jeg meg selv.
Noen ganger imponerer jeg også PT-Alex. I dag imponerte jeg da jeg holdt ut med alle de høye løpeintervallene han kastet på meg (tenk at jeg nå klarer å løpe på hastighet 10 i over et minutt uten å bli supersliten - wow!). Jeg imponerte visst også med teknikken i sparkene og slagene mine, og da jeg klarte å holde planken helt til nedtellingen var over - men det var virkelig på hengende håret, altså. Armene mine skalv tydelig de siste 10 sekundene, og det var grusomt vondt, men oi så herlig etterpå.
Ettersom ingen av oss er bortreist i påskeuka, kjører vi like gjerne på med en ny økt da, og jeg gleder meg allerede. Ikke minst gleder jeg meg til å trene mer til den fabelaktige musikken jeg har satt sammen, for den sparker virkelig i gang motivasjonen hos meg. For de som måtte lure på hva "all the fuzz is about," deler jeg lista her. Vel bekomme! ;)
(Klikk på tittelen øverst ved siden av albumbildet for å åpne hele lista i Spotify.)
Noen ganger imponerer jeg også PT-Alex. I dag imponerte jeg da jeg holdt ut med alle de høye løpeintervallene han kastet på meg (tenk at jeg nå klarer å løpe på hastighet 10 i over et minutt uten å bli supersliten - wow!). Jeg imponerte visst også med teknikken i sparkene og slagene mine, og da jeg klarte å holde planken helt til nedtellingen var over - men det var virkelig på hengende håret, altså. Armene mine skalv tydelig de siste 10 sekundene, og det var grusomt vondt, men oi så herlig etterpå.
Ettersom ingen av oss er bortreist i påskeuka, kjører vi like gjerne på med en ny økt da, og jeg gleder meg allerede. Ikke minst gleder jeg meg til å trene mer til den fabelaktige musikken jeg har satt sammen, for den sparker virkelig i gang motivasjonen hos meg. For de som måtte lure på hva "all the fuzz is about," deler jeg lista her. Vel bekomme! ;)
(Klikk på tittelen øverst ved siden av albumbildet for å åpne hele lista i Spotify.)
mandag 18. mars 2013
Jævlig men på en bra måte
Fra og med i kveld har jeg fått påskeferie - fra Xycling Challenge med Kjekke-Jonas, i alle fall. Nå er det tre uker til neste gang han kjører timen sin, og selv om jeg kommer til å savne min faste mandagsrutine, gleder jeg meg også til å bruke de neste to mandagene på å bryte rutinen og prøve noe annet.
I dag fulgte Jonas samme strategi for spinningen som forrige mandag; med bare fire etapper, hvor to av dem var sinnssykt lange. I dag var de to første etappene på 6 minutter hver, den tredje på 17 minutter og den fjerde på 21 gærne minutter. Jeg trodde jeg skulle dø litt. 17 og 21 minutter på moderat til høy intensitet uten pause er egentlig ganske slitsomt. Det var jævlig, men på en bra måte, og som vanlig følte jeg meg fantastisk da jeg forlot salen etter at timen var over. I dag fikk jeg dessuten selskap av en venninne, og det gledet meg litt å både høre og se at jeg ikke var den eneste som jobbet hardt. Det er liksom litt lettere å lide i fellesskap.
Nok en helg er overstått uten at jeg har sprukket, og godteriforbudet som PT-Alex og jeg avtalte for nesten to uker siden står fremdeles. Vi har ny time i morgen, og jeg gleder meg til å fortelle hvor flink jeg har vært, og utvilsomt få masse velfortjent ros for det. Masse!
I dag fulgte Jonas samme strategi for spinningen som forrige mandag; med bare fire etapper, hvor to av dem var sinnssykt lange. I dag var de to første etappene på 6 minutter hver, den tredje på 17 minutter og den fjerde på 21 gærne minutter. Jeg trodde jeg skulle dø litt. 17 og 21 minutter på moderat til høy intensitet uten pause er egentlig ganske slitsomt. Det var jævlig, men på en bra måte, og som vanlig følte jeg meg fantastisk da jeg forlot salen etter at timen var over. I dag fikk jeg dessuten selskap av en venninne, og det gledet meg litt å både høre og se at jeg ikke var den eneste som jobbet hardt. Det er liksom litt lettere å lide i fellesskap.
Nok en helg er overstått uten at jeg har sprukket, og godteriforbudet som PT-Alex og jeg avtalte for nesten to uker siden står fremdeles. Vi har ny time i morgen, og jeg gleder meg til å fortelle hvor flink jeg har vært, og utvilsomt få masse velfortjent ros for det. Masse!
lørdag 16. mars 2013
Nye strategier
Til tross for den avskrekkende mengden folk som var i bassenget på onsdag, dristet jeg meg tilbake til Domus Athletica i dag for en ny time med svømming. Dette var en helt annen opplevelse, med kanskje bare halvparten så mange folk i forhold til forrige gang. Nesten halve tiden hadde jeg til og med en svømmestripe helt for meg selv, og det var utrolig deilig. Dermed ble det ikke noe problem i det hele tatt å holde på i en time, nok en gang med en total på 2 km. Helt greit, det.
Basert på dette har jeg endret strategien en smule hva svømming angår. Jeg reduserer antallet svømmedager per uke fra to til én, og holder meg til lørdag eller søndag. Hverdagene etter arbeidstid blir rett og slett for folksomt for meg, og da er det bedre å heller svømme litt sjeldnere og unngå at svømmegleden gradvis slites ut av meg. Jeg tror det kan være en god plan. Samtidig unngår jeg da å være for mange dager borte fra Elixia, som jeg jo faktisk går og savner og føler at jeg "bedrar" ved å trene et annet sted. Dobbel vinn!
For å følge opp kostholdsutfordringen litt, har jeg revolusjonerende nyheter å komme med: Empirisk forskning viser nemlig at et kosthold fullstendig uten is, sjokolade, potetgull, kake og annet godis, gir effektiv vektreduksjon! Who knew, right? Etter at jeg avtalte med PT-Alex for halvannen uke siden at jeg ikke skal røre noe slikt før påske, har jeg mistet nesten to kilo. Kors på halsen. Med forbehold om at vektene lyver, såklart, men jeg velger å tro at de fremdeles er like brutalt ærlige som de alltid har vært. Dette setter ting i et litt annet perspektiv for meg enn tidligere. Det er nemlig forskjell på å vite at noe fungerer, og å oppleve det selv. Man tror det gjerne ikke før man ser det, og nå har jeg sett det. Handling - konsekvens. Sånn funker det. Utrolig. Dette vil bli kjempegod motivasjon for meg til å fortsette med å spise mer saklig også etter at denne utfordringen er over. Bevares, jeg skal kose meg og skeie ut i påsken, men det skal ikke bli en hverdagsgreie slik det har vært tidligere. Håper jeg. Jeg vil i alle fall prøve på det sterkeste å unngå at det sklir tilbake til den uvanen.
Hurra for kosthold som virker! Nå er jeg altså bare to små kilo unna min neste milepæl, og jeg har fått tilbake trua på at den er innenfor rekkevidde. Når jeg tenker på det, er det ikke engang vanskelig å holde labbene unna sjokoladen nå i kveld, selv om jeg har skapene fulle (begynte påskehamstringen for lenge siden, må vite). Dette klarer jeg!
Basert på dette har jeg endret strategien en smule hva svømming angår. Jeg reduserer antallet svømmedager per uke fra to til én, og holder meg til lørdag eller søndag. Hverdagene etter arbeidstid blir rett og slett for folksomt for meg, og da er det bedre å heller svømme litt sjeldnere og unngå at svømmegleden gradvis slites ut av meg. Jeg tror det kan være en god plan. Samtidig unngår jeg da å være for mange dager borte fra Elixia, som jeg jo faktisk går og savner og føler at jeg "bedrar" ved å trene et annet sted. Dobbel vinn!
For å følge opp kostholdsutfordringen litt, har jeg revolusjonerende nyheter å komme med: Empirisk forskning viser nemlig at et kosthold fullstendig uten is, sjokolade, potetgull, kake og annet godis, gir effektiv vektreduksjon! Who knew, right? Etter at jeg avtalte med PT-Alex for halvannen uke siden at jeg ikke skal røre noe slikt før påske, har jeg mistet nesten to kilo. Kors på halsen. Med forbehold om at vektene lyver, såklart, men jeg velger å tro at de fremdeles er like brutalt ærlige som de alltid har vært. Dette setter ting i et litt annet perspektiv for meg enn tidligere. Det er nemlig forskjell på å vite at noe fungerer, og å oppleve det selv. Man tror det gjerne ikke før man ser det, og nå har jeg sett det. Handling - konsekvens. Sånn funker det. Utrolig. Dette vil bli kjempegod motivasjon for meg til å fortsette med å spise mer saklig også etter at denne utfordringen er over. Bevares, jeg skal kose meg og skeie ut i påsken, men det skal ikke bli en hverdagsgreie slik det har vært tidligere. Håper jeg. Jeg vil i alle fall prøve på det sterkeste å unngå at det sklir tilbake til den uvanen.
Hurra for kosthold som virker! Nå er jeg altså bare to små kilo unna min neste milepæl, og jeg har fått tilbake trua på at den er innenfor rekkevidde. Når jeg tenker på det, er det ikke engang vanskelig å holde labbene unna sjokoladen nå i kveld, selv om jeg har skapene fulle (begynte påskehamstringen for lenge siden, må vite). Dette klarer jeg!
Om å være flink
Det er egentlig litt galskap å kjøre så lang treningsøkt på fredager. Etter en hel arbeidsuke er vel ikke energinivået på topp - nettopp av denne grunnen er Xycling Challenge-timene til Kjekke-Jonas lagt til mandager. Likevel klarer jeg, på en eller annen måte, å dra fra jobb, ta en 20-30 minutters oppvarming på tredemølle eller elipsemaskin, delta på vekselvis en time spinning eller en time yoga, og deretter delta på en time med kickboksing. På en fredag. I stedet for å dra hjem og slappe av på sofaen, slik som folk flest kanskje gjør.
Men jeg liker det. Det å kjøre en lang, god treningsøkt på fredager gjør at jeg går inn i helgen med så god samvittighet som overhodet mulig. Det gjør at jeg ikke føler det er noen krise dersom jeg av diverse årsaker ikke skulle komme meg på trening på lørdag eller søndag. Jeg føler at jeg virkelig har fortjent helg, og det er en ganske ålreit følelse.
Etter de 2+ timene med trening i går (elipsemaskin, yoga, boksing), sitter jeg i dag med nettopp den følelsen. God samvittighet. Jeg har vært flink. Det er jo veldig viktig for meg å være flink, og jeg har ofte ganske strenge krav til hva jeg må gjøre for at det regnes som flinkt nok. For eksempel telles ikke det å ta et par styrkeøvelser før leggetid som ordentlig trening, eller det å danse litt zumba hjemme i stua etter en youtube-video. Det er godt over et år siden jeg tenkte "pokker, jeg glemte å dra på trening i dag, jeg får ta noen sit-ups hjemme i stedet." Det er ikke bra nok. Ikke i nærheten. Flink pike-syndromet er nådeløst, og jo flinkere jeg blir, desto mindre nåde gir jeg meg selv. Er ikke det litt rart?
Derfor trenger jeg av og til å stoppe opp og si til meg selv at jeg ER flink. Selv om jeg ikke har vært på trening seks eller syv dager denne uka. Selv om jeg ikke var oppe i makspuls denne dagen. Selv om jeg spiste burger til middag. Selv om jeg "bare" dro på én time i stedet for to. Jeg trenger å bli flinkere (haha!) til å tenke på det jeg faktisk har gjort, i stedet for det jeg IKKE har gjort. Også må jeg huske hvert eneste kompliment en instruktør og PT-Alex noen gang har gitt meg. Det begynner å bli noen. Så sent som i går, på boksingen, fikk jeg kompliment av Mester Aristo for teknikken min mens jeg dælja løs på en punchbag (noe som minner meg på at jeg må kjøpe boksehansker snart, for de felleshanskene er så fulle av sur, gammel svette fra diverse folk at jeg føler for å bade i desinfeksjon etter å ha brukt dem). Komplimentene er en av mine største drivere; de sier at jeg er flink. Jeg liker å være flink. Jeg MÅ være flink.
Flinkheten ligger like mye i det mentale, altså. For å roe alle bekymrede pannefurer der ute, så er jeg ikke i ferd med å bli en sånn "denne uka må jeg presse meg til det og det nivået ellers hater jeg meg selv"-gærning. Langt derifra. Flinkheten jeg jobber med handler vel så mye om å like det jeg gjør. Jeg er flink når jeg klarer å løpe i 20 sekunder på hastighet 12.5, men jeg er også flink når jeg gleder meg til å trene, og drar fordi jeg har lyst og ikke (bare) fordi jeg burde. Senere i dag skal jeg på svømming, og jeg føler meg flink fordi jeg gleder meg til det.
Dette ble veldig mye tenking. Nesten filosofisk. Kjedelig. Noen ganger løper tankene av gårde på eget initiativ, og jeg kan bare beklage. Jeg kompenserer med et bilde av en smilende skilpadde:
Men jeg liker det. Det å kjøre en lang, god treningsøkt på fredager gjør at jeg går inn i helgen med så god samvittighet som overhodet mulig. Det gjør at jeg ikke føler det er noen krise dersom jeg av diverse årsaker ikke skulle komme meg på trening på lørdag eller søndag. Jeg føler at jeg virkelig har fortjent helg, og det er en ganske ålreit følelse.
Etter de 2+ timene med trening i går (elipsemaskin, yoga, boksing), sitter jeg i dag med nettopp den følelsen. God samvittighet. Jeg har vært flink. Det er jo veldig viktig for meg å være flink, og jeg har ofte ganske strenge krav til hva jeg må gjøre for at det regnes som flinkt nok. For eksempel telles ikke det å ta et par styrkeøvelser før leggetid som ordentlig trening, eller det å danse litt zumba hjemme i stua etter en youtube-video. Det er godt over et år siden jeg tenkte "pokker, jeg glemte å dra på trening i dag, jeg får ta noen sit-ups hjemme i stedet." Det er ikke bra nok. Ikke i nærheten. Flink pike-syndromet er nådeløst, og jo flinkere jeg blir, desto mindre nåde gir jeg meg selv. Er ikke det litt rart?
Derfor trenger jeg av og til å stoppe opp og si til meg selv at jeg ER flink. Selv om jeg ikke har vært på trening seks eller syv dager denne uka. Selv om jeg ikke var oppe i makspuls denne dagen. Selv om jeg spiste burger til middag. Selv om jeg "bare" dro på én time i stedet for to. Jeg trenger å bli flinkere (haha!) til å tenke på det jeg faktisk har gjort, i stedet for det jeg IKKE har gjort. Også må jeg huske hvert eneste kompliment en instruktør og PT-Alex noen gang har gitt meg. Det begynner å bli noen. Så sent som i går, på boksingen, fikk jeg kompliment av Mester Aristo for teknikken min mens jeg dælja løs på en punchbag (noe som minner meg på at jeg må kjøpe boksehansker snart, for de felleshanskene er så fulle av sur, gammel svette fra diverse folk at jeg føler for å bade i desinfeksjon etter å ha brukt dem). Komplimentene er en av mine største drivere; de sier at jeg er flink. Jeg liker å være flink. Jeg MÅ være flink.
Flinkheten ligger like mye i det mentale, altså. For å roe alle bekymrede pannefurer der ute, så er jeg ikke i ferd med å bli en sånn "denne uka må jeg presse meg til det og det nivået ellers hater jeg meg selv"-gærning. Langt derifra. Flinkheten jeg jobber med handler vel så mye om å like det jeg gjør. Jeg er flink når jeg klarer å løpe i 20 sekunder på hastighet 12.5, men jeg er også flink når jeg gleder meg til å trene, og drar fordi jeg har lyst og ikke (bare) fordi jeg burde. Senere i dag skal jeg på svømming, og jeg føler meg flink fordi jeg gleder meg til det.
Dette ble veldig mye tenking. Nesten filosofisk. Kjedelig. Noen ganger løper tankene av gårde på eget initiativ, og jeg kan bare beklage. Jeg kompenserer med et bilde av en smilende skilpadde:
 |
| God helg! |
torsdag 14. mars 2013
Styrke til beina
I dag hadde jeg en veldig spesifikk treningslomme, mellom jobb og rollespill, hvor det ikke egentlig gikk noen timer som passet. Derfor endte jeg opp med å jazze omkring for meg selv på Colosseum, og i motsetning til hva jeg pleide å klare alene tidligere, har jeg nå tydeligvis blitt i stand til å gi meg selv en skikkelig treningsøkt, selv uten pressing, motivering og veiledning fra instruktører eller PT.
Jeg begynte med 20 minutter på elipsemaskinen. 20 harde minutter. Deretter forflyttet jeg meg over til tredemølla, hvor jeg også tilbragte en tredjedel av timen. De første 5-6 minuttene gikk til å jogge på hastighet 9 - 9,5 (utrolig!), etterfulgt av geriljaintervaller (20 sekunders løping, 10 sekunders pause) med stadig økende hastighet fram til jeg nådde 12,5 (og da nesten var døden nær).
Etter 40 minutter med kondisjon, besøkte jeg styrkeapparatene. Muskelbetennelsen leker fremdeles med min venstre pectoralis og scapula, og etter råd fra fysioterapeuten på jobben (og legen, og PTen) styrte jeg unna alle apparater som kunne finne på å belaste dette området. Det ble da ganske naturlig å kaste meg over diverse styrkeøvelser for beina i stedet, så de fikk kjørt seg litt. Det er jo en stund siden jeg har brukt noen av disse apparatene, så jeg var passe fornøyd med at jeg fremdeles klarte 133 kg på benpressen. Nå som det har blitt sen kveld kjenner jeg at det strammer litt enkelte plasser, og jeg håper jo selvsagt at jeg kommer til å være litt støl når jeg våkner i morgen tidlig.
For de som måtte lure på hvordan min "godtestreik" går, kan jeg fortelle at jeg fremdeles holder meg i skinnet. I kveld var det rollespillkveld, noe som betyr masse sjokolade og potetgull på bordet, men jeg tok ikke så mye som et potetgullflak eller en sjokoladebit. Det rareste er at det var ikke egentlig så vanvittig vanskelig å la være som jeg på forhånd hadde fryktet. De andre knasket ivei, og etter et par lidende og lengselsfulle blikk mot den nyåpnede sjokoladeplaten, tenkte jeg ikke så mye mer på det. Kanskje jeg er i ferd med å venne meg av med den forferdelige mumsevanen min? Det hadde vært veldig praktisk, altså.
Og forøvrig har jeg klart å kvitte meg med enda et kilo. Det utgjør 17 totalt. Det kaller jeg fremgang. Bare tre igjen til jeg kan feire en ny milepæl.
Jeg begynte med 20 minutter på elipsemaskinen. 20 harde minutter. Deretter forflyttet jeg meg over til tredemølla, hvor jeg også tilbragte en tredjedel av timen. De første 5-6 minuttene gikk til å jogge på hastighet 9 - 9,5 (utrolig!), etterfulgt av geriljaintervaller (20 sekunders løping, 10 sekunders pause) med stadig økende hastighet fram til jeg nådde 12,5 (og da nesten var døden nær).
Etter 40 minutter med kondisjon, besøkte jeg styrkeapparatene. Muskelbetennelsen leker fremdeles med min venstre pectoralis og scapula, og etter råd fra fysioterapeuten på jobben (og legen, og PTen) styrte jeg unna alle apparater som kunne finne på å belaste dette området. Det ble da ganske naturlig å kaste meg over diverse styrkeøvelser for beina i stedet, så de fikk kjørt seg litt. Det er jo en stund siden jeg har brukt noen av disse apparatene, så jeg var passe fornøyd med at jeg fremdeles klarte 133 kg på benpressen. Nå som det har blitt sen kveld kjenner jeg at det strammer litt enkelte plasser, og jeg håper jo selvsagt at jeg kommer til å være litt støl når jeg våkner i morgen tidlig.
For de som måtte lure på hvordan min "godtestreik" går, kan jeg fortelle at jeg fremdeles holder meg i skinnet. I kveld var det rollespillkveld, noe som betyr masse sjokolade og potetgull på bordet, men jeg tok ikke så mye som et potetgullflak eller en sjokoladebit. Det rareste er at det var ikke egentlig så vanvittig vanskelig å la være som jeg på forhånd hadde fryktet. De andre knasket ivei, og etter et par lidende og lengselsfulle blikk mot den nyåpnede sjokoladeplaten, tenkte jeg ikke så mye mer på det. Kanskje jeg er i ferd med å venne meg av med den forferdelige mumsevanen min? Det hadde vært veldig praktisk, altså.
Og forøvrig har jeg klart å kvitte meg med enda et kilo. Det utgjør 17 totalt. Det kaller jeg fremgang. Bare tre igjen til jeg kan feire en ny milepæl.
onsdag 13. mars 2013
Vann, hår og mat
Etter jobb i dag returnerte jeg til Domus Athletica for min tredje svømmetur. Denne gangen, som sist, tok jeg 2km på én time, men det var bare såvidt. Ikke så mye fordi svømmingen var vanskelig eller kjempeslitsom, men snarere fordi bassenget var så fullt at jeg holdt på å bli gal.
Jo nærmere klokken blir seks om ettermiddagen, desto fullere synes treningssentrene å bli - basseng er visst intet unntak. På grunn av forsinkelser på jobb var jeg ikke i vannet før 16:15, noe som åpenbart var i seneste laget. Etter en halvtime følte jeg for å gå til angrep på alle rundt meg og drukne hver eneste en av de som enten svømte på en veldig plaskete måte eller som svømte veldig sakte rett foran meg, eller som ikke holdt seg på høyre side av svømmebanen slik skiltene sier at man skal. Dette var faktisk så plagsomt at jeg bestemte meg for å kutte ned treningstimen til 45 minutter, og la to 2 km heller bli til 1,5 km. Da det siste kvarteret gjenstod gikk jeg imidlertid opp en tur for en liten dopause, og den lille pausen var det jeg trengte for å dytte meg selv tilbake uti bassenget og fullføre den planlagte tiden og distansen. Men fy søren, det holdt hardt. Plagsomme, irriterende folk overalt! Blæææ!
All denne svømmingen den siste uken har gjort meg oppmerksom på en ting: Håret mitt er nesten plagsomt langt og tungt. I de fleste andre situasjoner er det ikke noe jeg legger merke til eller tenker over, men i bassenget merker jeg at det blir litt i veien (og det er for mye av det til å stappe inn i en badehette, som uansett er alt annet enn flatterende på meg), og jeg begynner allerede å bli lei av å bruke masse tid i det åpne dusjarealet etterpå fordi all sjamponering og balsamering tar en evighet. Mon tro hvor mye tid jeg kunne spare hvis jeg bare klippet det bort? Ikke at jeg egentlig tror at jeg kommer til å gjøre det, for jeg er jo veldig glad i håret mitt, men tanken har slått meg. Det hadde jo vært fryktelig praktisk, da. Sånn apropos noe ikke treningsrelatert i det hele tatt, lzm.
Forøvrig har jeg i dag overlevd tredje dag uten snop, kaker eller potetgull denne uka. Endelig kom en arbeidsdag uten fristelser, halleluja! (Det ble riktig nok hjemmelaget pizza til middag, men den bestod av fullkornsbunn, kyllingkjøttdeig, masse løk og sparsomt med ost, så da må det vel være greit?)
Jo nærmere klokken blir seks om ettermiddagen, desto fullere synes treningssentrene å bli - basseng er visst intet unntak. På grunn av forsinkelser på jobb var jeg ikke i vannet før 16:15, noe som åpenbart var i seneste laget. Etter en halvtime følte jeg for å gå til angrep på alle rundt meg og drukne hver eneste en av de som enten svømte på en veldig plaskete måte eller som svømte veldig sakte rett foran meg, eller som ikke holdt seg på høyre side av svømmebanen slik skiltene sier at man skal. Dette var faktisk så plagsomt at jeg bestemte meg for å kutte ned treningstimen til 45 minutter, og la to 2 km heller bli til 1,5 km. Da det siste kvarteret gjenstod gikk jeg imidlertid opp en tur for en liten dopause, og den lille pausen var det jeg trengte for å dytte meg selv tilbake uti bassenget og fullføre den planlagte tiden og distansen. Men fy søren, det holdt hardt. Plagsomme, irriterende folk overalt! Blæææ!
All denne svømmingen den siste uken har gjort meg oppmerksom på en ting: Håret mitt er nesten plagsomt langt og tungt. I de fleste andre situasjoner er det ikke noe jeg legger merke til eller tenker over, men i bassenget merker jeg at det blir litt i veien (og det er for mye av det til å stappe inn i en badehette, som uansett er alt annet enn flatterende på meg), og jeg begynner allerede å bli lei av å bruke masse tid i det åpne dusjarealet etterpå fordi all sjamponering og balsamering tar en evighet. Mon tro hvor mye tid jeg kunne spare hvis jeg bare klippet det bort? Ikke at jeg egentlig tror at jeg kommer til å gjøre det, for jeg er jo veldig glad i håret mitt, men tanken har slått meg. Det hadde jo vært fryktelig praktisk, da. Sånn apropos noe ikke treningsrelatert i det hele tatt, lzm.
Forøvrig har jeg i dag overlevd tredje dag uten snop, kaker eller potetgull denne uka. Endelig kom en arbeidsdag uten fristelser, halleluja! (Det ble riktig nok hjemmelaget pizza til middag, men den bestod av fullkornsbunn, kyllingkjøttdeig, masse løk og sparsomt med ost, så da må det vel være greit?)
mandag 11. mars 2013
Stolthet uten fordom
I forrige uke gjorde jeg en avtale med PT-Alex om at jeg skulle kutte ut alt av snop, kaker og potetgull fram til påske. Jeg var spent på hvordan dette skulle gå når helgen kom, men utrolig nok har jeg klart å ikke bryte løftet. Både fredag, lørdag og søndag kom og gikk - ikke så mye som en sjokoladebit passerte mine lepper. Den største utfordringen kom imidlertid i dag, på jobben såklart. Helt uten advarsel stod det nemlig ikke bare én, men TO kaker på kjøkkenet i lunsjen. Jeg hadde vært forberedt på å stå imot fristelser i helga, men jeg var ikke forberedt på å stå imot fristelser på jobb på en mandag. Jeg gjorde det eneste jeg kunne gjøre i en slik situasjon: Fant fram mine to knekkebrød, boksen med leverpostei og agurken, smurte på så fort jeg bare kunne, og tok med maten tilbake til vaktrommet for å spise der. Hvis jeg hadde satt meg ned på det kjøkkenet, med en marsipankake og sjokoladekake foran meg, så hadde det aldri gått bra. Bare det at jeg hadde viljestyrke nok til å snu ryggen til og komme meg vekk derfra, er imponerende nok for meg. Det var jaggu ikke lett! Men jeg klarte det, og kan nå falle sammen i sofaen med verdens beste samvittighet etter nok en godtefri dag i tillegg til en solid treningsøkt. (Herregud, hvem ER jeg??)
Mandag betyr som vanlig spinning, og nok en gang har jeg kommet hjem med et håndkle fuktig av svette. Fabelaktig! Før spinningen varmet jeg dessuten opp med femten intense minutter på ellipsemaskinen (200 kalorier, påstod apparatet, i den grad man kan stole på sånt), så totalt har jeg klokket inn 85 minutter med trening denne kvelden.
Kjekke-Jonas passet på å rose oss i dag også, og som et barn utsultet på oppmerksomhet fra sine foreldre, sugde jeg til meg hvert ord. Vi (jeg) fikk ros for at vi (JEG) i kveld hadde tatt et valg om å dra på trening, i stedet for mange andre trivelige og sannsynligvis mer komfortable alternativer. Vi kunne vært ute og spist middag med venner, eller ligget på sofaen med beina høyt og slappet av, men vi hadde valgt å komme til spinningsalen, og hvert eneste tråkk på sykkelen ga oss bedre helse, gjorde oss raskere, sterkere, mer utholdende. Vi hadde all grunn til å være stolte av oss selv, sa han, og jeg tillater meg faktisk å være stolt. All beskjedenhet til side, så synes jeg selv at jeg rett og slett er dritflink til å trene, og kombinert med at jeg nå snart har holdt ut en uke uten mitt daglige behov for søtsaker, er jeg så stolt at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Men bare nesten; så snart jeg er ferdig med å skrive dette, skal jeg krype under pleddet på sofaen og se en episode eller to av noen TV-serier, mens jeg mumser i meg en liten kveldsmat bestående av brødskive med lettservelat. Se så flink jeg har blitt! Flink og stolt! Who knew, right?
Mandag betyr som vanlig spinning, og nok en gang har jeg kommet hjem med et håndkle fuktig av svette. Fabelaktig! Før spinningen varmet jeg dessuten opp med femten intense minutter på ellipsemaskinen (200 kalorier, påstod apparatet, i den grad man kan stole på sånt), så totalt har jeg klokket inn 85 minutter med trening denne kvelden.
Kjekke-Jonas passet på å rose oss i dag også, og som et barn utsultet på oppmerksomhet fra sine foreldre, sugde jeg til meg hvert ord. Vi (jeg) fikk ros for at vi (JEG) i kveld hadde tatt et valg om å dra på trening, i stedet for mange andre trivelige og sannsynligvis mer komfortable alternativer. Vi kunne vært ute og spist middag med venner, eller ligget på sofaen med beina høyt og slappet av, men vi hadde valgt å komme til spinningsalen, og hvert eneste tråkk på sykkelen ga oss bedre helse, gjorde oss raskere, sterkere, mer utholdende. Vi hadde all grunn til å være stolte av oss selv, sa han, og jeg tillater meg faktisk å være stolt. All beskjedenhet til side, så synes jeg selv at jeg rett og slett er dritflink til å trene, og kombinert med at jeg nå snart har holdt ut en uke uten mitt daglige behov for søtsaker, er jeg så stolt at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Men bare nesten; så snart jeg er ferdig med å skrive dette, skal jeg krype under pleddet på sofaen og se en episode eller to av noen TV-serier, mens jeg mumser i meg en liten kveldsmat bestående av brødskive med lettservelat. Se så flink jeg har blitt! Flink og stolt! Who knew, right?
søndag 10. mars 2013
Dobbelt så rask
På onsdag var jeg kjempefornøyd med å være tilbake i et basseng for å inkludere svømming i treningsgalskapen min, og vel så fornøyd med at jeg klarte å svømme raskere enn jeg gjorde sist gang jeg svømte regelmessig. I stedet for 1000m på én time, slik jeg svømte før, klarte jeg 1500m på 50 minutter.
Vel, i dag doblet jeg den gamle rekorden. Først med 1500m på 50 minutter (brystsvømming), slik som på onsdag, og så til slutt 500m på de gjenværende ti minuttene (crawl). Dermed ble det totalt 2000m på én time, og jeg tror aldri jeg har svømt så raskt før i mitt liv. Det var en særdeles tilfredsstillende følelse, særlig med tanke på hvor lang tørstokkmila var i dag. Jeg sov til 14-tiden, og følte slettes ikke for å forlate sofaen på noe som helst tidspunkt, men så hørte jeg Elixia-ververen min si "det er når du har minst lyst til å trene at det er mest viktig å gjøre det," og så hørte jeg PT-Alex si "kom igjen, Veronica, du får så mye igjen for det!", og femten minutter senere var jeg på vei ut.
Det er i ryggen jeg kjenner det best, faktisk. Svømming ser ut til å få meg til å jobbe med kjernemuskulatur, og spesielt rygg, på en måte jeg ikke gjør så mye av ellers. Det er så sjeldent jeg blir støl etter trening nå for tiden, at jeg synes den støle ryggen er helt fantastisk å kjenne på. Det betyr jo at det skjer noe der, og det liker jeg.
Det ser ut til at jeg stort sett lander på fem treningsdager i uken nå for tiden, og det er et helt greit antall. Jeg skulle gjerne gjort seks, og hadde egentlig tenkt å trene i går også, men et eller annet sted inne i meg lå det en følelse av at jeg også trenger å slappe av litt av og til, og la kroppen få god restitusjon. Det er lett å bli veldig revet med og bare kjøre på hele tiden, men jeg vet at jeg gjør meg selv en bjørnetjeneste hvis jeg ikke gir kroppen anledning til å hente seg inn og lade opp på nytt igjen nå og da, så fem treningsdager i uken er sikkert bra.
Vel, i dag doblet jeg den gamle rekorden. Først med 1500m på 50 minutter (brystsvømming), slik som på onsdag, og så til slutt 500m på de gjenværende ti minuttene (crawl). Dermed ble det totalt 2000m på én time, og jeg tror aldri jeg har svømt så raskt før i mitt liv. Det var en særdeles tilfredsstillende følelse, særlig med tanke på hvor lang tørstokkmila var i dag. Jeg sov til 14-tiden, og følte slettes ikke for å forlate sofaen på noe som helst tidspunkt, men så hørte jeg Elixia-ververen min si "det er når du har minst lyst til å trene at det er mest viktig å gjøre det," og så hørte jeg PT-Alex si "kom igjen, Veronica, du får så mye igjen for det!", og femten minutter senere var jeg på vei ut.
Det er i ryggen jeg kjenner det best, faktisk. Svømming ser ut til å få meg til å jobbe med kjernemuskulatur, og spesielt rygg, på en måte jeg ikke gjør så mye av ellers. Det er så sjeldent jeg blir støl etter trening nå for tiden, at jeg synes den støle ryggen er helt fantastisk å kjenne på. Det betyr jo at det skjer noe der, og det liker jeg.
Det ser ut til at jeg stort sett lander på fem treningsdager i uken nå for tiden, og det er et helt greit antall. Jeg skulle gjerne gjort seks, og hadde egentlig tenkt å trene i går også, men et eller annet sted inne i meg lå det en følelse av at jeg også trenger å slappe av litt av og til, og la kroppen få god restitusjon. Det er lett å bli veldig revet med og bare kjøre på hele tiden, men jeg vet at jeg gjør meg selv en bjørnetjeneste hvis jeg ikke gir kroppen anledning til å hente seg inn og lade opp på nytt igjen nå og da, så fem treningsdager i uken er sikkert bra.
fredag 8. mars 2013
Unnskyldninger
Det er lett å komme med unnskyldninger for å ikke dra på trening. Så latterlig lett! Jeg har hatt mange kreative unnskyldninger opp gjennom årene, men nå har jeg endelig lært meg å se dem for det de faktisk er: Unnskyldninger. Jeg ville ikke egentlig trene, så jeg fant unnskyldninger for å la være. At enkelte av dem falt på sin egen urimelighet valgte jeg å totalt ignorere. Kongen av dårlige unnskyldninger kom snikende i dag, men jeg feiet den brutalt vekk med å kjøre på med dobbel treningsøkt i stedet. Mer enn dobbelt, faktisk. Først 25 minutter på tredemølla (geriljaintervallene som PT-Alex har lært meg har fantastisk effekt), deretter en time med spinning (som jeg nesten droppet), og til slutt en time med boksing (som jeg egentlig hadde bestemt meg for å droppe, men tok likevel for å ikke gi Unnskyldningene noe som helst overtak).
Jeg var litt sliten allerede da spinningen begynte, og sa til meg selv at jeg skulle ta det litt rolig. Det klarte jeg - jeg tok det LITT rolig. Samtidig tok jeg nok i mer enn jeg hadde planlagt, men det er jo bare bra. Sånn helt på tampen bestemte jeg meg for å dra på boksetimen som jeg egentlig hadde overtalt meg selv til å droppe, og ruslet inn i salen med betraktelig mindre energi enn de andre som var der (føltes det som, i alle fall). Også her tok jeg det nok litt roligere enn jeg ellers ville gjort, men jeg daffet ikke, og fikk en svært god treningsøkt. Etterpå kunne jeg dra hjem med kjempegod samvittighet, etter å ha blitt ønsket god helg av både Bjørn og Mester Aristo. "Champ," det er det Mester Aristo kaller meg. Jeg har ikke hørt ham kalle noen andre det, og det gjør at jeg føler meg spesiell. Så tenker jeg at jeg er kanskje litt spesiell også; alle andre som dukker opp jevnlig på disse timene er jo sånne superspreke folk, mens jeg er den eneste bolla som kommer tilbake igjen og igjen. Jeg skiller meg unektelig litt ut ved siden av alle de andre, uten at det trenger å være udelt negativt.
Men tilbake til disse unnskyldningene. Jeg føler det er på tide jeg tar et oppgjør med dem. De har dominert alt for mange av mine tidligere forsøk på å komme i gang med trening, og nå er det på tide at de henges ut, til spott og spe for andre som eventuelt har møtt på noen av de samme. Jeg presenterer derfor:
2. Det er så fint vær, jeg vil ikke kaste bort dagen på et treningsstudio (men å sitte inne i stua i stedet og se på TV, det er greit, altså).
3. Det er så stress å pakke treningstøy.
4. Jeg orker ikke i dag, gjør det i morgen i stedet.
5. Jeg har ikke tid, det er så mye annet som skjer den dagen. Og den neste. Og den neste.
6. Jeg må bare komme i litt bedre form først. (LOL)
7. Jeg er sliten etter å ha vært på jobb hele dagen.
8. Det er jo helg, da fortjener jeg å slappe av.
9. Jeg liker ikke å trene sammen med andre, da blir jeg så selvbevisst.
10. Det er så kjedelig å trene alene, da mister jeg motivasjonen.
Legg spesielt merke til hvordan enkelte av de punktene motsier hverandre, slik at jeg med en kombinasjon av disse har helgardert meg mot å noen gang gjøre noe som helst. Smart! Ja, noen ganger har jeg rett og slett vært for smart for mitt eget beste. Det er det heldigvis en slutt på nå. Nå ser jeg hva som har foregått, og nå har jeg rustet meg med argumenter mot hvert eneste punkt på lista.
Har du også noen tomme unnskyldninger som du ofte faller tilbake på? I så fall er det kanskje på tide å skyte dem ned. Denne helga er en flott tid å gjøre det på. :)
God helg!
Jeg var litt sliten allerede da spinningen begynte, og sa til meg selv at jeg skulle ta det litt rolig. Det klarte jeg - jeg tok det LITT rolig. Samtidig tok jeg nok i mer enn jeg hadde planlagt, men det er jo bare bra. Sånn helt på tampen bestemte jeg meg for å dra på boksetimen som jeg egentlig hadde overtalt meg selv til å droppe, og ruslet inn i salen med betraktelig mindre energi enn de andre som var der (føltes det som, i alle fall). Også her tok jeg det nok litt roligere enn jeg ellers ville gjort, men jeg daffet ikke, og fikk en svært god treningsøkt. Etterpå kunne jeg dra hjem med kjempegod samvittighet, etter å ha blitt ønsket god helg av både Bjørn og Mester Aristo. "Champ," det er det Mester Aristo kaller meg. Jeg har ikke hørt ham kalle noen andre det, og det gjør at jeg føler meg spesiell. Så tenker jeg at jeg er kanskje litt spesiell også; alle andre som dukker opp jevnlig på disse timene er jo sånne superspreke folk, mens jeg er den eneste bolla som kommer tilbake igjen og igjen. Jeg skiller meg unektelig litt ut ved siden av alle de andre, uten at det trenger å være udelt negativt.
Men tilbake til disse unnskyldningene. Jeg føler det er på tide jeg tar et oppgjør med dem. De har dominert alt for mange av mine tidligere forsøk på å komme i gang med trening, og nå er det på tide at de henges ut, til spott og spe for andre som eventuelt har møtt på noen av de samme. Jeg presenterer derfor:
Topp 10 Unnskyldninger for å ikke dra på trening
1. Det er så kjipt vær, jeg vil ikke gå ut.2. Det er så fint vær, jeg vil ikke kaste bort dagen på et treningsstudio (men å sitte inne i stua i stedet og se på TV, det er greit, altså).
3. Det er så stress å pakke treningstøy.
4. Jeg orker ikke i dag, gjør det i morgen i stedet.
5. Jeg har ikke tid, det er så mye annet som skjer den dagen. Og den neste. Og den neste.
6. Jeg må bare komme i litt bedre form først. (LOL)
7. Jeg er sliten etter å ha vært på jobb hele dagen.
8. Det er jo helg, da fortjener jeg å slappe av.
9. Jeg liker ikke å trene sammen med andre, da blir jeg så selvbevisst.
10. Det er så kjedelig å trene alene, da mister jeg motivasjonen.
Legg spesielt merke til hvordan enkelte av de punktene motsier hverandre, slik at jeg med en kombinasjon av disse har helgardert meg mot å noen gang gjøre noe som helst. Smart! Ja, noen ganger har jeg rett og slett vært for smart for mitt eget beste. Det er det heldigvis en slutt på nå. Nå ser jeg hva som har foregått, og nå har jeg rustet meg med argumenter mot hvert eneste punkt på lista.
Har du også noen tomme unnskyldninger som du ofte faller tilbake på? I så fall er det kanskje på tide å skyte dem ned. Denne helga er en flott tid å gjøre det på. :)
God helg!
onsdag 6. mars 2013
Svømming reloaded
Denne ettermiddagen bød på nye oppdagelser. Egentlig burde jeg dratt rett hjem etter jobb for å komme i gang med en oppgave som skal leveres i morgen kveld, men jeg var så gira på å komme i gang med svømming igjen at oppgaven måtte vike. Derfor hoppet jeg på trikken fra jobb til treningssenteret Domus Athletica, som tilhører studentsamskipnaden i Oslo, hvor jeg kan svømme (og trene andre ting, hvis jeg vil, men jeg har jo Elixia til sånt) for bare 145 kr pr måned. Det er ikke en dårlig pris, altså. Etter litt kluss med innmeldingen og et interessant køsystem (ei berte som kom etter meg ble av en eller annen grunn ekspedert først, og det tok irriterende lang tid) kunne jeg omsider plaske uti bassenget klokken fire i ettermiddag. Hurra!
Bassenget til Domus Athletica er stort og fint. Ikke gigantisk, men stort nok til at det tåler en 20-talls mennesker uten at det blir plagsomt trangt om plassen. Hvis man bare unngår den typiske rushtiden (ca 17-19, tror jeg), bør dette gå bra, og jeg er jo vanligvis ferdig innen da.
Denne gangen svømte jeg 1500 meter på 50 minutter. Jeg har vage minner om at sist gang jeg svømte regelmessig, brukte jeg en time på å svømme 1000 m, så enten har jeg fått Alzheimers, eller så har jeg blitt enda kjappere i vannet enn jeg pleide å være. Jeg velger å tro det siste, for det er mye bedre på alle tenkelige måter. ;)
Jeg satser nå på to svømmedager i uken framover, med forbehold om endringer ved behov. Disse svømmedagene vil jo bli på bekostning av dager på Elixia, og jeg vil jo ikke risikere å få abstinenser ved for høyt fravær fra mitt elskede senter. I beste fall erstatter svømmedagene de gjennomsnittlige to dagene i uka hvor jeg har pleid å ha hviledager, slik at jeg kan fortsette med alle timene jeg pleier å ta på Elixia. Svømming føles jo ikke egentlig som trening for meg uansett, mer som kos i stedet, så det kan jo faktisk funke.
Bassenget til Domus Athletica er stort og fint. Ikke gigantisk, men stort nok til at det tåler en 20-talls mennesker uten at det blir plagsomt trangt om plassen. Hvis man bare unngår den typiske rushtiden (ca 17-19, tror jeg), bør dette gå bra, og jeg er jo vanligvis ferdig innen da.
Denne gangen svømte jeg 1500 meter på 50 minutter. Jeg har vage minner om at sist gang jeg svømte regelmessig, brukte jeg en time på å svømme 1000 m, så enten har jeg fått Alzheimers, eller så har jeg blitt enda kjappere i vannet enn jeg pleide å være. Jeg velger å tro det siste, for det er mye bedre på alle tenkelige måter. ;)
Jeg satser nå på to svømmedager i uken framover, med forbehold om endringer ved behov. Disse svømmedagene vil jo bli på bekostning av dager på Elixia, og jeg vil jo ikke risikere å få abstinenser ved for høyt fravær fra mitt elskede senter. I beste fall erstatter svømmedagene de gjennomsnittlige to dagene i uka hvor jeg har pleid å ha hviledager, slik at jeg kan fortsette med alle timene jeg pleier å ta på Elixia. Svømming føles jo ikke egentlig som trening for meg uansett, mer som kos i stedet, så det kan jo faktisk funke.
tirsdag 5. mars 2013
The Wrestler
Dagens PT-time introduserte noe nytt: Bryting. Da PT-Alex sa at jeg skulle sette meg på knærne på matten inne i kampsportrommet, fulgte jeg ordren uten å tenke meg om. Så satte han seg ned foran meg og sa at nå skulle vi bryte. Jeg brøt ut i latter umiddelbart. "Du kødder, sant?" Nei, han køddet ikke. Vi skulle bryte. Jeg lo litt til mens jeg ristet på hodet over optimismen hans, og han ga meg noen sekunder til å le meg ferdig, før han gikk til angrep og slengte meg i gulvet. Sånn skulle det gjøres. (Mattene er veldig tykke og myke, så det gjorde ikke vondt, altså.) Opp på knærne igjen. Jeg prøvde å ta igjen, men hadde jo ikke peiling. Han viste meg kjapt hvor og hvordan jeg skulle gripe tak, hvor jeg skulle legge kraft og i hvilken retning jeg skulle dytte. Kort oppsummert: Jeg har ikke hatt så mye fysisk kontakt med noen på mange herrens år, og jeg likte det kanskje litt bedre enn jeg burde.
For det aller meste var det jeg som rullet bortover matten, men noen ganger klarte jeg å velte PT-Alex overende også - skjønt jeg mistenker at han nok lot meg gjøre det, og når jeg sier "mistenker" så mener jeg egentlig "er 99% sikker på." Men det var egentlig skikkelig gøy, altså (og overraskende slitsomt). Ikke minst fordi jeg aldri har gjort dette før, og sannsynligvis aldri hadde funnet på å gjøre det, heller. Det eneste jeg angrer på at jeg ikke tenkte på å bruke kiling som knep for å vinne, men det får jeg spare til neste gang. Jeg fikk ros for god innsatsvilje og fighter-innstilling (den samme som Mester Aristo har roset meg for), så det var veldig gøy å høre, men PT-Alex måtte si seg enig med meg da jeg påpekte at jeg aldri hadde noen sjanse til å vinne. Det var jo heller aldri poenget, heldigvis. Poenget var treningen, og ved guder, den fikk jeg.
I tillegg til brytingen, fikk jeg løpe litt mer intervall på mølla, og denne gangen løp jeg 20-sekunders intervaller på hastighet 12 minst tre ganger, kanskje fire (hukommelsen svikter her). Dette er en enorm forskjell for hva jeg klarte for noen måneder siden, og jeg digger at resultatet er så utrolig synlig og målbart. Fantastisk motiverende!
Vi kjørte også noe styrketrening med kjelebjelle, manualer og den tyngste vekten av alt - kroppen min. Mage, rygg, armer og bein fikk kjørt seg, og selv om muskelbetennelsen klaget litt, valgte jeg å ikke gi meg, for nå er jeg utrolig lei av å ikke kunne ta i nok til å få skikkelig fremgang. Det blir jo aldri bedre uansett, så da kan jeg like gjerne bare kjøre på, eller hva? Ok, kanskje ikke så drastisk, og PT-Alex lot meg ikke ta i mer enn hva som var trygt, men hvis han hadde gitt meg mer å jobbe med, så hadde jeg sannsynligvis tatt det.
Mens jeg ruslet rolig på tredemølla for å roe ned helt i slutten av timen, fikk vi en liten prat om framgangen min og denslags. Vi konkluderte med at jeg har blitt mye sterkere, spesielt i kjernemuskulaturen, og at dette er superbra. Noe som er mindre superbra, er at vi også konkluderte med at kostholdet mitt fremdeles har en lang vei å gå, og at jeg må bli mye flinkere der. Terskelen min for å ty til usunne godbiter i løpet av dagen, spesielt når jeg er hjemme alene på kveldstid, er alt for lav, og dette setter en stor brems for framgangen min. Derfor ble vi enige om at jeg nå skal være snopfri fram til påsken. Det er jo ikke kjempelenge til, så jeg burde jo klare det. Det betyr ingen sjokolade, ingen potetgull, ingen kaker, ingen kjeks - ingenting utenom de faste måltidene. Litt over tre uker. Såpass må jeg klare. Her trenger jeg virkelig all moralsk støtte jeg kan få, gjerne i form av tips og oppskrifter på god, sunn mat, og påminnelser om hvor dårlig alt dette snopet er for meg. For eksempel kan en SMS i 20-tiden en hvilken som helst dag med en påminnelse om å ikke snavle, bli en avgjørende faktor. Eller en mail, eller kommentar her, eller hva som helst. Det er bare å slippe løs fantasien, og gi ditt bidrag til "Prosjekt hjelp Vero å etablere et bra kosthold." På forhånd tusen takk! :-)
For det aller meste var det jeg som rullet bortover matten, men noen ganger klarte jeg å velte PT-Alex overende også - skjønt jeg mistenker at han nok lot meg gjøre det, og når jeg sier "mistenker" så mener jeg egentlig "er 99% sikker på." Men det var egentlig skikkelig gøy, altså (og overraskende slitsomt). Ikke minst fordi jeg aldri har gjort dette før, og sannsynligvis aldri hadde funnet på å gjøre det, heller. Det eneste jeg angrer på at jeg ikke tenkte på å bruke kiling som knep for å vinne, men det får jeg spare til neste gang. Jeg fikk ros for god innsatsvilje og fighter-innstilling (den samme som Mester Aristo har roset meg for), så det var veldig gøy å høre, men PT-Alex måtte si seg enig med meg da jeg påpekte at jeg aldri hadde noen sjanse til å vinne. Det var jo heller aldri poenget, heldigvis. Poenget var treningen, og ved guder, den fikk jeg.
I tillegg til brytingen, fikk jeg løpe litt mer intervall på mølla, og denne gangen løp jeg 20-sekunders intervaller på hastighet 12 minst tre ganger, kanskje fire (hukommelsen svikter her). Dette er en enorm forskjell for hva jeg klarte for noen måneder siden, og jeg digger at resultatet er så utrolig synlig og målbart. Fantastisk motiverende!
Vi kjørte også noe styrketrening med kjelebjelle, manualer og den tyngste vekten av alt - kroppen min. Mage, rygg, armer og bein fikk kjørt seg, og selv om muskelbetennelsen klaget litt, valgte jeg å ikke gi meg, for nå er jeg utrolig lei av å ikke kunne ta i nok til å få skikkelig fremgang. Det blir jo aldri bedre uansett, så da kan jeg like gjerne bare kjøre på, eller hva? Ok, kanskje ikke så drastisk, og PT-Alex lot meg ikke ta i mer enn hva som var trygt, men hvis han hadde gitt meg mer å jobbe med, så hadde jeg sannsynligvis tatt det.
Mens jeg ruslet rolig på tredemølla for å roe ned helt i slutten av timen, fikk vi en liten prat om framgangen min og denslags. Vi konkluderte med at jeg har blitt mye sterkere, spesielt i kjernemuskulaturen, og at dette er superbra. Noe som er mindre superbra, er at vi også konkluderte med at kostholdet mitt fremdeles har en lang vei å gå, og at jeg må bli mye flinkere der. Terskelen min for å ty til usunne godbiter i løpet av dagen, spesielt når jeg er hjemme alene på kveldstid, er alt for lav, og dette setter en stor brems for framgangen min. Derfor ble vi enige om at jeg nå skal være snopfri fram til påsken. Det er jo ikke kjempelenge til, så jeg burde jo klare det. Det betyr ingen sjokolade, ingen potetgull, ingen kaker, ingen kjeks - ingenting utenom de faste måltidene. Litt over tre uker. Såpass må jeg klare. Her trenger jeg virkelig all moralsk støtte jeg kan få, gjerne i form av tips og oppskrifter på god, sunn mat, og påminnelser om hvor dårlig alt dette snopet er for meg. For eksempel kan en SMS i 20-tiden en hvilken som helst dag med en påminnelse om å ikke snavle, bli en avgjørende faktor. Eller en mail, eller kommentar her, eller hva som helst. Det er bare å slippe løs fantasien, og gi ditt bidrag til "Prosjekt hjelp Vero å etablere et bra kosthold." På forhånd tusen takk! :-)
mandag 4. mars 2013
Suksess!
Etter gårsdagens nederlag var det godt at jeg klarte å finne veien til spinningsalen hos Kjekke-Jonas i dag. I går hadde jeg nemlig planlagt å besøke Domus Athletica (studentidrettshall med basseng) for å kjøpe månedskort og sette i gang med svømming, men det viste seg at semesterkortet mitt vant en høyst ufrivillig lek med Gjemsel, og uten semesterkort ville jeg nok ikke fått studentpris, og da ville det plutselig ikke vært så billig lenger. Derfor har jeg bestilt nytt semesterkort fra administrasjonen, og så snart det kommer i posten, DA skal jeg pelle meg til dette bassenget og svømme til jeg får rosinhud.
Men i dag var det altså spinning som stod på menyen. Det er jo mandag igjen. Jeg hadde vært så intelligent å glemme igjen drikkeflaska hjemme, men heldigvis får man kjøpt alt man trenger på Elixia, så jeg rustet meg til timen med en halvliter Imsdal, og det gikk så fint, så.
Det ble litt svetting i dag også, altså. Jeg lurer på om jeg kanskje skal våge å tro at denne svettingen kan ha kommet for å bli. Jeg håper jo det, og jeg vil gjøre det jeg kan for at det skal være slik, for da betyr det at jeg har blitt flinkere til å presse meg selv og få opp pulsen enda mer. Jeg har nok en aldri så liten tendens til å alltid holde litt igjen, redd for å slite meg helt ut, eller for å ikke klare det jeg prøver å få til, men kanskje denne stadig hyppigere svettingen er en indikasjon på at jeg har blitt bedre til å presse på? Vi får se.
Jeg er i alle fall veldig glad for at jeg var på timen og gjennomførte den, selv om motivasjonen ikke i utgangspunktet var nevneverdig høy akkurat i dag. Noen ganger er det å trene med depresjon en større utfordring enn alle fysiske elementer lagt sammen, og jeg vet så inderlig godt hvor vanskelig det er å gjøre noe når man overhodet ikke føler for det. Heldigvis for meg har jeg knekt koden: Ikke tenke, bare gjøre. Ett skritt av gangen. Om jeg så bare orker å gjøre én ting, så blir den ene tingen trening, for det gir så uendelig mye tilbake, vel så mye psykisk som fysisk. Jeg har aldri så mye selvtillit og er aldri så fornøyd med meg selv som etter en treningsøkt, og det har en enorm effekt på humøret, og dermed på depresjonen. Ingenting er som å komme hjem fra trening og tilbringe resten av kvelden på sofaen med god samvittighet, i stedet for den typiske dårlige samvittigheten jeg vanligvis har over at jeg ikke har gjort noe nyttig. Å kjenne forskjellen på humør og selvtillit før og etter en treningsøkt er direkte morsomt, for den er så enormt stor. Og når de fysiske effektene begynner å dukke opp, slik som lettere kroppsmasse og romsligere klær, ja da blir det bare enda bedre. Titt og ofte bemerker folk hvor mye jeg har gått ned, særlig hvis det er noen uker/måneder siden sist vi så hverandre, og alle timene med svetting og gisping etter luft og verkende muskler føles som en veldig liten pris å betale. Også merker jeg det selv, også. Jeg kjenner hvordan hverdagen oppleves lettere; det er lettere å gjøre ting, små hverdagslige ting, som for eksempel å gå i trapper, løpe etter bussen (før løp jeg aldri etter bussen), bøye meg ned for å knyte skolisser - det er de små tingene. Jeg kjenner at jeg er raskere, lettere, sterkere og smidigere, og det er ganske fantastisk.
Neste gang jeg føler meg for nedtrykt og/eller mentalt sliten til å dra på trening, må jeg bla frem dette innlegget og lese avsnittet over. Det vil hjelpe meg å huske hvorfor jeg gjør dette, og å finne igjen litt motivasjon når den prøver å gjemme seg. Jeg har sett meg ut et veldig konkret mål til sommeren, og jeg vet at jeg kan nå det hvis jeg bare fortsetter å gjøre det jeg må gjøre. Det finnes ingen unnskyldninger. Det finnes ikke "den perfekte tiden" for å trene. Det er bare å dryle på. Og fy søren, som jeg skal dryle.
Men i dag var det altså spinning som stod på menyen. Det er jo mandag igjen. Jeg hadde vært så intelligent å glemme igjen drikkeflaska hjemme, men heldigvis får man kjøpt alt man trenger på Elixia, så jeg rustet meg til timen med en halvliter Imsdal, og det gikk så fint, så.
Det ble litt svetting i dag også, altså. Jeg lurer på om jeg kanskje skal våge å tro at denne svettingen kan ha kommet for å bli. Jeg håper jo det, og jeg vil gjøre det jeg kan for at det skal være slik, for da betyr det at jeg har blitt flinkere til å presse meg selv og få opp pulsen enda mer. Jeg har nok en aldri så liten tendens til å alltid holde litt igjen, redd for å slite meg helt ut, eller for å ikke klare det jeg prøver å få til, men kanskje denne stadig hyppigere svettingen er en indikasjon på at jeg har blitt bedre til å presse på? Vi får se.
Jeg er i alle fall veldig glad for at jeg var på timen og gjennomførte den, selv om motivasjonen ikke i utgangspunktet var nevneverdig høy akkurat i dag. Noen ganger er det å trene med depresjon en større utfordring enn alle fysiske elementer lagt sammen, og jeg vet så inderlig godt hvor vanskelig det er å gjøre noe når man overhodet ikke føler for det. Heldigvis for meg har jeg knekt koden: Ikke tenke, bare gjøre. Ett skritt av gangen. Om jeg så bare orker å gjøre én ting, så blir den ene tingen trening, for det gir så uendelig mye tilbake, vel så mye psykisk som fysisk. Jeg har aldri så mye selvtillit og er aldri så fornøyd med meg selv som etter en treningsøkt, og det har en enorm effekt på humøret, og dermed på depresjonen. Ingenting er som å komme hjem fra trening og tilbringe resten av kvelden på sofaen med god samvittighet, i stedet for den typiske dårlige samvittigheten jeg vanligvis har over at jeg ikke har gjort noe nyttig. Å kjenne forskjellen på humør og selvtillit før og etter en treningsøkt er direkte morsomt, for den er så enormt stor. Og når de fysiske effektene begynner å dukke opp, slik som lettere kroppsmasse og romsligere klær, ja da blir det bare enda bedre. Titt og ofte bemerker folk hvor mye jeg har gått ned, særlig hvis det er noen uker/måneder siden sist vi så hverandre, og alle timene med svetting og gisping etter luft og verkende muskler føles som en veldig liten pris å betale. Også merker jeg det selv, også. Jeg kjenner hvordan hverdagen oppleves lettere; det er lettere å gjøre ting, små hverdagslige ting, som for eksempel å gå i trapper, løpe etter bussen (før løp jeg aldri etter bussen), bøye meg ned for å knyte skolisser - det er de små tingene. Jeg kjenner at jeg er raskere, lettere, sterkere og smidigere, og det er ganske fantastisk.
Neste gang jeg føler meg for nedtrykt og/eller mentalt sliten til å dra på trening, må jeg bla frem dette innlegget og lese avsnittet over. Det vil hjelpe meg å huske hvorfor jeg gjør dette, og å finne igjen litt motivasjon når den prøver å gjemme seg. Jeg har sett meg ut et veldig konkret mål til sommeren, og jeg vet at jeg kan nå det hvis jeg bare fortsetter å gjøre det jeg må gjøre. Det finnes ingen unnskyldninger. Det finnes ikke "den perfekte tiden" for å trene. Det er bare å dryle på. Og fy søren, som jeg skal dryle.
lørdag 2. mars 2013
Gisp!
Herregud, spinning, altså. Hvis du gjør det riktig, så er det så utrolig latterlig god trening. I dag gjorde jeg det veldig riktig, tror jeg. Mens yndlingsinstruktør Jan Tore skviste siste dråpe av energi ut av en stappfull spinningsal, jobbet jeg ræva av meg for å holde trinn med rytmen i musikken og samtidig hele tiden skru motstanden litt opp, slik jeg fikk beskjed om.
Jæven hårrå, som vi sier på godt trøndersk. Jeg er ikke en svettegris; de fleste har fått med seg nå at det skal litt til før jeg begynner å svette, og jeg klarer aldri å få den der skikkelig rennende svettegreia som så mange andre er så heldige å få. Men i dag, altså. I dag var t-skjorta fuktig helt øverst på ryggen. Faktisk. Håndkleet ble også litt fuktig mot slutten av timen, og jeg er så utrolig fornøyd med dette at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal uttrykke det. Små perler av svette rant også nedover ansiktet, og det føltes som om det var alt for lite oksygen tilgjengelig. Perfekt!
Jeg tror jeg begynner å like denne greia med å trene litt tidlig på dagen i helgene. Det gir så mye energi til alt som kommer etterpå. Nå har jeg for eksempel nettopp prøvd ut en ny kakeoppskrift, som jeg skal ta med til noen testkaniner på rollespillkveld. Litt belønning for god innsats må man vel kunne unne seg på en lørdag? ;)
Jæven hårrå, som vi sier på godt trøndersk. Jeg er ikke en svettegris; de fleste har fått med seg nå at det skal litt til før jeg begynner å svette, og jeg klarer aldri å få den der skikkelig rennende svettegreia som så mange andre er så heldige å få. Men i dag, altså. I dag var t-skjorta fuktig helt øverst på ryggen. Faktisk. Håndkleet ble også litt fuktig mot slutten av timen, og jeg er så utrolig fornøyd med dette at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal uttrykke det. Små perler av svette rant også nedover ansiktet, og det føltes som om det var alt for lite oksygen tilgjengelig. Perfekt!
Jeg tror jeg begynner å like denne greia med å trene litt tidlig på dagen i helgene. Det gir så mye energi til alt som kommer etterpå. Nå har jeg for eksempel nettopp prøvd ut en ny kakeoppskrift, som jeg skal ta med til noen testkaniner på rollespillkveld. Litt belønning for god innsats må man vel kunne unne seg på en lørdag? ;)
fredag 1. mars 2013
Forglemmelse
Iik, jeg glemte nesten å blogge om fredagstreningen. Har du sett på makan. Enda godt naboene mine har holdt meg våken lengre enn planlagt med festbråket sitt.
Denne fredagen gjorde jeg noe så uortodoks som å ikke kjøre dobbelttime. Jeg løpte halvannen kilometer på tredemølle som oppvarming, før jeg fant min plass i salen for en time med power yoga. Det har vært en hektisk uke, noe kjøkkenfasaden har illustrert godt for hver dag som har gått, og derfor ville jeg gjerne ha en ekstra time hjemme til å få unna litt husarbeid. Noen ganger må man nesten prioritere slike ting bittelitt. Derfor utgikk boksing i dag, men jeg vet at det kommer flere sjanser, så jeg fortviler ikke.
Dette har blitt ukas fjerde treningsdag, og med planer om gode økter både i morgen og søndag ser det ut til at jeg kan skryte på meg en god innsats. Jeg vil kanskje aldri helt komme over hvor utrolig god og varig effekt jeg har hatt av min 30 Days Challenge for litt over et år siden. Å bruke de 30 dagene på å etablere gode treningsrutiner har virkelig gjort all verdens forskjell. Jeg er vanligvis aldri fornøyd med noe jeg gjør, men akkurat dette er jeg faktisk fornøyd med.
God helg!
Denne fredagen gjorde jeg noe så uortodoks som å ikke kjøre dobbelttime. Jeg løpte halvannen kilometer på tredemølle som oppvarming, før jeg fant min plass i salen for en time med power yoga. Det har vært en hektisk uke, noe kjøkkenfasaden har illustrert godt for hver dag som har gått, og derfor ville jeg gjerne ha en ekstra time hjemme til å få unna litt husarbeid. Noen ganger må man nesten prioritere slike ting bittelitt. Derfor utgikk boksing i dag, men jeg vet at det kommer flere sjanser, så jeg fortviler ikke.
Dette har blitt ukas fjerde treningsdag, og med planer om gode økter både i morgen og søndag ser det ut til at jeg kan skryte på meg en god innsats. Jeg vil kanskje aldri helt komme over hvor utrolig god og varig effekt jeg har hatt av min 30 Days Challenge for litt over et år siden. Å bruke de 30 dagene på å etablere gode treningsrutiner har virkelig gjort all verdens forskjell. Jeg er vanligvis aldri fornøyd med noe jeg gjør, men akkurat dette er jeg faktisk fornøyd med.
God helg!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
-
Nå er det 8 dager siden sist, takket være en kombinasjon av nattevakter og sykdom. I løpet av forrige helg fikk jeg en brutal forkjølelse, o... -
Tredje ukedag og tredje treningsdag denne uka. Full rulle, med andre ord. Jeg forbereder meg til helgen, hvor både fredag og lørdag kommer t...
-
Jeg startet den opprinnelig for å motivere meg selv til å begynne med og fortsette med trening. Det har fungert i perioder, men nå for tiden...