Bleh

Jeg har ikke min beste dag i dag. Depresjonen og muskelbetennelsen har rottet seg sammen mot meg, og kastet meg inn i en håpløst negativ tilstand som jeg ikke har sett maken til på noen måneder. Det var vanskelig å stå opp, noen timer etter å ha gitt beskjed til sjefen om at jeg ikke ville klare å komme på jobb i dag, og det var vanskelig å gjøre noe annet enn å ligge på sofaen og se på TV etter at jeg først hadde kravlet meg ut av senga. Et par turer på nettet syntes bare å bekrefte det jeg allerede tenkte; at alle driter i meg, at jeg er ubrukelig og at jeg ikke har noen grunn til å leve. Trening? Føltes som flere lysår unna.

Mitt mantra er imidlertid godt programmert nå, og ettersom dette var en dag hvor jeg overhodet ikke hadde lyst til å trene, bestemte jeg meg for at da MÅTTE jeg gjøre det. Jeg skrudde av alle tanker og funderinger rundt hva jeg egentlig følte for, og presset meg avgårde til en gruppetime bestående av 40 intense minutter på en stepkasse, på Bjørvika. Alt med denne timen var nytt for meg, både instruktøren og programmet, og det likte jeg. Jeg fikk en god mestringsfølelse det siste kvarteret av timen, da jeg omsider hadde stålkontroll på koreografien samtidig som jeg registrerte at ikke alle andre kunne si det samme. Det er slemt, men det gjorde at jeg faktisk følte meg litt bedre.

Ettersom timen bare varte i 40 minutter, bestemte jeg meg for å henge litt rundt og gjøre litt andre småting etterpå. Det ble seks minutter på romaskinen, tre sett med knebøy (20kg) og tre sett med nedtrekk (hhv 26kg og 33kg). Innen jeg var ferdig med dette, kunne jeg med god samvittighet si at jeg hadde vært på trening i litt over en time, og sa meg fornøyd med det.

Det er liten tvil om at jeg føler meg bedre nå enn jeg ville gjort dersom jeg ikke hadde dratt, og jeg er veldig glad for at jeg gjorde det. Når alt annet suger, er det veldig fint at jeg kan stole på at en treningsøkt alltid vil kunne hjelpe litt. Det ligger en slags trygghet i det. Så får resten av livet være så kjipt det bare vil.