Godt og blandet

Variasjon er nøkkelen, sier de, så da jeg i dag dro til Elixa for en yogatime, bestemte jeg meg for å slenge på litt cardio både i forkant og etterkant også. Yoga er flott for balanse, fleksibilitet og styrke, men man kommer ikke akkurat opp i makspuls. Særlig ikke jeg, i de salene hvor de bruker varmluftsovner, for da blir jeg så overopphetet at jeg halvparten av tiden bare må legge meg ned og huske på å puste. Dette er nok mye av grunnen til at jeg ikke gjør så mye yoga lenger som jeg pleide, uten at jeg egentlig har tenkt over det før i dag. De pleide ikke å ha disse varmluftsovnene før, men nå er de overalt, og for meg som er ganske varm i utgangspunktet blir dette gjerne for ubehagelig. Jeg kan gjerne ha yoga i høyere temperaturer, sånn som de pleide å ha i badstuen en periode, men da må øvelsene være lettere sånn at jeg ikke kollapser i oksygenmangel og dør.

Før yogatimen varmet jeg altså opp med fem minutter på romaskin, som tikket inn til 1 km. Det er helt okay. Fikk opp god puls av det.

Etter yogatimen klatret jeg opp på min forhatte tredemølle igjen, for å ta unna den forhatte kilometeren. Denne gangen gikk det på 8:15 minutter, og det tror jeg kanskje er det beste tallet jeg har hatt på år og dag. Det var så oppmuntrende at jeg valgte å ta en ekstra runde, men der ble jeg så sliten at jeg ga meg etter kun 500 meter, til 4:16 minutter. Men læll, halvannen km er mer enn én km, og det er fremgang i tempoet, så jeg klager ikke.

I morgen reiser jeg altså til Danmark igjen, og skal være der hele 11 dager denne gangen. Jeg håper å slenge inn en styrkeøkt før jeg tar ettermiddagsflyet mitt, men med en (fremdeles) skrudd døgnrytme sovner jeg sent og våkner sent, så jeg holder ikke pusten. I det minste har kjæresten og jeg planer om noen løpeturer mens jeg er der, som helt sikkert vil bli mer spasering enn løping, men det blir i det minste noe bevegelse. Jeg skal forsøke å blogge når/hvis dette forekommer.

P.S. Jeg har offisielt både gjennomført og logget flere treningsøkter enn februar i fjor. Hurra!

En, to, tre, snurr

Jazzdans blir tyngre og tyngre for hver gang. Koreografien kan jeg nå, og trinnene begynner å sitte, noe som innebærer at jeg jobber hardere for å faktisk utføre dem, i stedet for å bare snurre rundt i sporadiske piruetter.

Jeg er nå i den fasen hvor trinnene skal perfeksjoneres, og det er der det virkelige arbeidet kommer inn. Først nå kjenner jeg hvor fort det faktisk går, hvor tungt det lille hoppet er på akkurat riktig øyeblikk, hvor mye kjernemuskulatur jeg bruker for å ha riktig kroppsholdning, osv. Så det er tyngre, men det er også morsommere. Mestringsfølelsen øker også, etter hvert som jeg klarer mer, og jeg får jevnt over en bedre treningsøkt enn jeg gjorde de første gangene jeg dro til denne timen.

Fremgang, altså. Det er bra. Jeg liker fremgang.

Ny favorittinstruktør?

Jeg tror jeg kanskje har funnet en ny favorittinstruktør i spinning. Etter at begge mine favorittinstruktører på Colosseum forsvant omtrent samtidig, har jeg hatt lite rutine og kontinuitet på spinningtimene mine. Det har vært litt sporadisk nå og da, her og der, fordi ingen instruktører har skillet seg nevneverdig ut. De er alle gode, det er ikke det, men ingen har hatt noe av dette ekstra som både Jan Tore og Kjekke-Jonas hadde; dette ekstra som gir oss pesende tomatfjes følelsen av at instruktøren bryr seg om hvordan vi har det og hvordan vi gjør det. I dag ble imidlertid første time siden begynnelsen av desember hvor jeg hadde litt av den følelsen igjen, og effekten lot ikke vente på seg. Jeg svettet mer enn jeg har gjort på lenge, og fremdeles nå her hjemme sitter jeg med syresmak i munnen.

Noe av det første han gjorde da vi startet oppvarmingen, var å gi klar beskjed om at nå stoppet skravlingen fram til timen var over. Allerede da likte jeg ham, for jeg blir alltid forstyrret og irritert av folk som skravler underveis i timen (kan de ikke heller rusle seg en tur i stedet, hvis de ikke vil trene skikkelig?), og det var noen damer som hadde klukket ganske mye fram til da. Jeg liker en streng instruktør. Så hurra! Han fortsatte med å gi tydelige instrukser om hvordan vi burde og ikke burde sitte på sykkelen, til glede for nye tomatfjes, men også til teoretisk glede for oss gamle. Jeg tenker alltid at jeg sikkert kan forbedre teknikken min, og elsker at instruktører bruker et minutt eller to på å faktisk gi instrukser. Videre, og kanskje viktigst, gjorde han noe som mange instruktører glemmer mens de guider oss gjennom musikken og sittende og stående posisjon; han motiverte oss. Han fikk oss til å tenke på hvorfor vi var der og hva vi ville oppnå, og minnet oss på at resultater er lik innsats. Dette gjorde han opptil flere ganger i løpet av timen, i tillegg til å gå runder i salen for å sjekke at alle satt riktig og ikke holdt på å dø eller noe. I tillegg hadde han humor, og det er aldri feil.

For meg er dette skikkelig motiverende. Det kan ofte være det som gjør at jeg tar i alt jeg har i stedet for å kun presse meg litt utenfor komfortsonen. Jeg tror ikke jeg har hatt så god effekt av en spinningtime siden begynnelsen av desember, som var siste gang Jan Tore hadde time (og jeg mistenker at den grinete gamle gubben som klaget på musikkvolumet på en veldig arrogant og ufyselig måte er grunnen til at han ikke har kommet tilbake).

TLDR: Jeg tror mandager blir min nye faste spinningdag (igjen), og jeg tror denne fyren er min nye favorittinstruktør. For det er viktig å ha noen favorittinstruktører, som man vet kan motivere litt ekstra og få deg til å gi den ekstra biten. I tillegg kan det å vite at du skal til en instruktør du liker godt være den avgjørende faktoren som gjør at du orker å dra deg ut av sofaen en dag hvor du egentlig ikke føler for å trene. Dette har vært tilfellet for meg mang en mandag kveld og lørdag morgen. Kanskje kan jeg nå endelig få litt av den følelsen igjen.

Vondt i vilja

Prosjekt Stabilisering av døgnrytme har ikke vært noen suksess denne gangen. Jeg ligger fremdeles i sengen og vrir meg til rundt 5-tiden om morgenen, og klarer ikke komme meg ut av sengen før utpå ettermiddagen. Sukk.

Konsekvensen av dette var at jeg ikke orket trening i går, før jeg hadde en middags- og teateravtale med en venninne. Konsekvensen var også at jeg måtte droppe pilates som jeg hadde planlagt kl 11:30 i dag. Sukk igjen.

Det så virkelig mørkt ut for at det skulle bli noe trening overhodet i dag, for jeg hadde som backup en time zumba kl 16 som jeg virkelig ikke følte for å stå opp for å dra på. Kl 15 lå jeg fremdeles i sengen, sulten men for sliten til å gjøre noe med det. Å nå den timen ble mer og mer usannsynlig for hvert minutt.

Heldigvis hadde jeg støtte og oppmuntring i form av en kjæreste på mobilen, som utrolig nok klarte å motivere meg til å krype ut av sengen og komme meg avgårde. Han minnet meg på hvor fornøyd jeg pleier å være etter trening, og hvor godt jeg liker å klistre en stjerne i kalenderen min. Jeg er virkelig veldig glad i de stjerneklistremerkene. Så jeg klarte det, med nød og neppe. Jogget inn i salen akkurat idet timen skulle til å begynne, og hadde såvidt nok tid til å skifte sokker og sko.

Så danset jeg zumba i en time, glemte at jeg var sulten, og hadde det egentlig ganske gøy. Som forutsagt var jeg skikkelig fornøyd med meg selv etterpå, og det var ekstra tilfredsstillende å klistre den stjernen i kalenderen da jeg kom hjem. Noen ganger er litt drahjelp helt nødvendig. Jeg ville nok ikke klart dette alene i dag.

Litt styrketrening

Jeg sliter fremdeles med å stabilisere døgnrytmen etter nattevaktene, og dagens treningsøkt hang derfor i en tynn tråd en liten stund. Heldigvis ble ettermiddagens planer forskjøvet med et par timer, så jeg fikk anledning til å utføre dagens dåd likevel.

Det er lenge siden forrige styrkeøkt, så jeg tenkte det var på tide med en sånn en. Litt oppvarming på elipsemaskin først, så bar det avgårde til noen styrkeapparater for ryggmuskler og biceps. Deretter fulgte benkpress og markløft, og så har jeg byttet ut den klassiske knebøy med benpress på apparat fordi det er mindre belastende for knærne. Jeg satset på få repetisjoner med så tung belastning jeg klarte, med mitt vedvarende håp om å bli sterkere. Vi får se hvordan det utvikler seg.

Til avslutning tok jeg en kilometer på tredemølla igjen. Det var like jævlig som alltid, og jeg brukte 9 minutter på det. Vel, 8.54, men hvem teller? (Jeg. Jeg teller.) Jeg vurderer å iverksette et løpeprogram som i teorien skal gi meg gradvis og jevn progresjon, men vi får se om det blir noe av. Det krever at jeg gjør det tre ganger i uken, og kontinuitet er jo ikke akkurat min sterke side (særlig ikke når jeg har nattevakter), men jeg er egentlig positiv til tanken. Det fungerte visst godt for dansken min, som i utgangspunktet også syntes løping var skrekkelig, men som nå klarer 30 minutter uten pause. Jeg er fremdeles imponert.

En god nyhet er at jeg endelig har fått somlet meg til å bestille time hos fastlegen. Den dårlige nyheten er at fastlegen er i permisjon (igjen), så jeg får en vikar (igjen). Den forrige vikaren hadde ikke helt forståelse for problemene mine, så jeg håper det ikke er den samme nå, og at den nye er litt flinkere til å lytte til pasientene sine. Timen er ikke før 2. mars, men jeg har tatt ut en ferieuke fra jobb og har dermed heldigvis fri fram til da. Jeg kommer dessuten til å være i Danmark de siste 10 dagene av februar (og forhåpentligvis gjøre litt løpetrening mens jeg er der), så det var så tidlig jeg kunne ta imot ettersom de ikke hadde kapasitet denne uken eller neste.

Jeg merker at jeg er skikkelig nervøs for å møte til den timen og legge fram problemstillingen min. Hvis jeg får avslag vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre.

Styrketråkk

Skuffende (men ikke overraskende) nok ble det ingen trening i går. Dagene mellom to nattevakter er alltid tunge og kjipe, og i går valgte jeg å bruke mine få våkne kveldstimer før jobb med å ligge på sofaen og slappe av sammen med min beste venn Netflix.

Jeg var jaggu ikke sikker på om jeg ville komme meg til trening i dag heller. Nå har jeg heldigvis ingen flere vakter på en stund, men jeg sov lenger enn jeg hadde tenkt å gjøre denne formiddagen, og var ikke ute av sengen før klokken var nesten 16. Da følte jeg allerede at dagen var gått til spille, og det lille jeg kunne hatt av energi tidligere bare rant ut av meg, som luft fra en gammel ballong. Jeg inntok den velkjente horisontale stillingen på sofaen, og tilbragte en liten time der, før en tanke dalte ned i hodet på meg: Jeg kan jo sjekke hvilke timer som går på mitt lokale Elixia - kanskje jeg ser noe jeg får lyst til?

Klokken var 16:50, og fra den vesle mobilskjermen lyste informasjonen mot meg: Spinning kl 17:15. Jeg kunne rekke det, hvis jeg iverksatte mobilitet øyeblikkelig. Jeg aner ikke hvor jeg fikk motivasjonen eller energiboosten fra, men etter noen sekunder med å repetere "kom igjen, gjør det, bare gjør det" til meg selv, var jeg ute av sofaen. Inn på badet for å skifte til treningstøy, det var gjort i løpet av et minutt. Det ustelte håret kom inn i en flokete hestehale i løpet av sekunder. Sekken med sykkelsko stod allerede klar, jeg måtte bare slenge oppi vannflasken og få med meg medlemskortet, så kunne jeg dra. Kl 17 var jeg ute av døren og allerede rundt første kvartal, og ti minutter senere var jeg på senteret. Jeg rakk timen uten problemer, og var så uendelig fornøyd med meg selv.

Denne gangen hørte jeg på instruktøren og utfordret meg selv da vi skulle gjøre styrketråkk. Jeg tenkte noe sånt som "haha, jeg kan jo prøve og se hvordan det går" mens jeg skrudde motstanden til det dobbelte av hva jeg i utgangspunktet hadde tenkt at jeg ville klare. Og gjett hva - det gikk faktisk ganske bra. Jeg klarte fremdeles å tråkke, men måtte selvsagt ta i mye mer, og fikk dermed garantert bedre utbytte fra timen. Man skal virkelig ikke undervurdere styrken i bena, særlig ikke hvis man er tung. De bærer jo tross alt rundt på flerfoldige kilo hver dag, og klarer mer enn man tror.

Så lærte jeg det også. Heretter vet jeg at jeg på styrketråkk egentlig bare kan kjøre på med motstand, for der er det ikke tempo som gjelder.

Og for å bevare den røde tråden i bloggen: Ja, jeg svettet. Ikke kjempemye, for jeg er jo ikke så mye til svetter, men litt. Godt nok for meg.

Return of the Sloth

Etter en langhelg med kjæresteri og en blåmandag med depresjon etter å ha blitt forlatt igjen, kom jeg meg endelig tilbake til Elixia i dag, og en ny time med jazzdans.

Det er ikke egentlig så mye å si om det, annet enn at jeg begynte å beherske noe koreografi hvor jeg tidligere bare har løpt sporadisk rundt meg selv fordi jeg ikke ante hva som foregikk, hva jeg skulle gjøre eller hvordan jeg skulle gjøre det. Timene holder høyt tempo (faktisk så høyt at en nybegynner valgte å forlate salen allerede under oppvarmingen), og det blir ikke gjennomgått sakte og detaljert først. Derfor var det gøy å endelig begynne å få det til riktig.

Det var godt å få inn noe trening mellom skoletimene i ettermiddag og nattevakten som venter om noen få timer. Så følger to netter på jobb, så jeg aner ikke hva jeg vil orke av trening for de kommende to dagene, men vi tar det som det kommer.

Jeg har ennå ikke fått knotet meg til å bestille time hos fastlegen angående planen om sykmelding for å reparere kosthold og sunne rutiner (og i prosessen kanskje få bekreftet eller avkreftet at det faktisk ER nattjobbingen som ødelegger så mye for meg). Jeg kan skylde på somling og glemsel, men vel så mye må jeg anerkjenne at det er litt fordi jeg føler meg teit som har tenkt å be om det. Som om sykelig overvekt ikke egentlig er en sykdom som er verdt å adressere, og i alle fall ikke i så stor grad at jeg skal være borte fra jobb for å gjøre det. Jeg er vel litt redd for at legen ikke vil ta problemet seriøst, og vil nekte meg sykmelding, og jeg frykter for hvordan det kan få meg til å føle meg. Det er vel likevel best å bare få det overstått, så jeg skal prøve å samle nok mot til å ringe i morgen for å bestille time.

Spinning og styrke

Jeg hadde opprinnelig planlagt en Power-time i dag. Så innså jeg at den var kort tid etter at jobbkurset ville være ferdig for dagen, og at det ikke hadde falt meg inn å ta med treningstøyet dit. Å dra hjem for å hente sakene og så dra til trening ville bli stress, og stress er ikke bra for meg. Derfor endret jeg litt på dagens planer.

Det begynner å nærme seg et par uker siden forrige Power-time, så jeg burde vel kanskje prioritert den, men det er også nesten en uke siden forrige spinningtime, så derfor booket jeg meg på en av disse som begynte kl 19.

Den gode nyheten er at jeg ikke lenger får vondt i rumpa av spinningtimer. Det har jeg vel egentlig ikke fått på et par uker, men det slo meg først i dag. Den dårlige nyheten er at spinningtimen kun var på 45 minutter, så jeg fikk ikke svettet fullt så mye som jeg hadde tenkt. Den andre gode nyheten er at jeg jobbet godt i løpet av de 45 minuttene, og klarte å bli klam og varm og til og med svette noen dråper.

Den tredje gode nyheten er at jeg bestemte meg for å ta noen kjappe styrkeøvelser på overkroppen etterpå, siden jeg hadde et kvarter "til gode." Det ble til tre sett med lat pulldown, tre sett med low row, og tre sett med benkpress. På alle utfordret jeg meg selv til å ta det litt tyngre enn før, med færre repetisjoner, i et optimistisk forsøk på å kanskje bygge litt muskler. Blant annet dristet jeg meg til 30 kg på benkpressen igjen, noe jeg har fryktet og unngått i hele høst fordi jeg var redd jeg ikke lenger ville klare det etter å ha sluntret unna i løpet av sommeren. Så jeg har holdt meg på de trygge 20 kiloene (altså kun stanga), men i dag satset jeg litt ekstra.

Det ble ikke mer enn fire repetisjoner på hvert sett, men det er da en start. Og jeg klarte det. Jeg mistet ikke stanga brutalt ned på brystkassen min eller noe tilsvarende idiotisk mens jeg lå på benken, og det er sannelig ikke for gæli, det heller.

Resten av uken vil "treningen" komme i form av spaserturer, ettersom dansken kommer på helgebesøk i morgen, og kommer såpass tidlig at jeg ikke får tid til å trene først. Jeg kommer ikke til å blogge om spaserturer, for jeg klarer fremdeles ikke å tenke på det som "ordentlig" trening, men det vil i alle fall bli noe bevegelse. Så får jeg heller jobbe ekstra hardt neste uke igjen.

Never miss a Monday

De mest entusiastiske hardcore folka i fitnessmiljøet sier "never miss a Monday." Jeg kan forstå konseptet - mandag er starten på uka, og starten på uka setter ofte en slags standard for resten av den. Er jeg godt i gang på en mandag, så er oddsene gode for at jeg kan holde det gående resten av dagene også. Bortsett fra når jeg jobber. Det er aldri gode odds når jeg jobber, mandag eller ei.

Jeg brøt den regelen i går. Ikke bare mistet jeg ukens første dag, jeg mistet til og med månedens første dag. Det hadde vært en god følelse å starte februar med en treningsøkt, men etter fire nattevakter var det helt utelukket, kjente jeg. En liten skuffelse, men jeg får satse på en sterkere mandag neste uke i stedet.

Etter en lang og kjedelig dag med jobbkurs fristet det lite å gjøre annet enn å bevare en horisontal stilling på sofaen og se litt (masse) Netflix. (Jeg er nå ferdig med Orange is the New Black, og er godt i gang med American Horror Story i stedet.) Det var varmt under haugen med pledd jeg hadde pakket meg inn i, og kaldt utenfor. Jeg hadde ikke lyst til å røre på meg. Jeg hadde ikke lyst til å trene. Ting var altså helt som normalt, og ettersom dette ikke var en ny opplevelse for meg, klarte jeg å kommandere meg selv opp og ut igjen.

Turen gikk til en ny time med jazzdans, og denne gangen var jeg litt mer komfortabel med koreografien og kunne derfor bruke mer energi på å danse, og mindre energi på å stå i ro og stirre på resten mens hodet prøvde å forstå hva kroppen skulle gjøre. Tre andre jenter bakerst i salen var ikke like heldige, og forsvant gradvis i løpet av det første kvarteret.

Det ga meg en liten følelse av seier (er det slemt?). Jeg har aldri gitt meg. Jeg har aldri forlatt en time. Jeg har vært på timer som jeg ikke likte, som jeg ikke følte jeg behersket, og som hadde for høy intensitet for meg - men jeg har alltid holdt ut og gjort så godt jeg kunne. Så når jeg tenker på hvor mye jeg har sviktet meg selv de siste to årene, kan jeg også tenke på dette - at jeg aldri har gitt meg, og fremdeles ikke har gitt meg. Det må vel telle for noe?

P.S. Lifesum mente jeg burde øke motivasjonen min ved å registrere min nye vekt etter en uke, så jeg gikk på vekta, 8 dager siden forrige gang, og så på det samme tallet. Nei Lifesum, det var IKKE motiverende. Du kan gjerne slutte å prøve å motivere meg i framtiden.