Styrketråkk
Skuffende (men ikke overraskende) nok ble det ingen trening i går. Dagene mellom to nattevakter er alltid tunge og kjipe, og i går valgte jeg å bruke mine få våkne kveldstimer før jobb med å ligge på sofaen og slappe av sammen med min beste venn Netflix.
Jeg var jaggu ikke sikker på om jeg ville komme meg til trening i dag heller. Nå har jeg heldigvis ingen flere vakter på en stund, men jeg sov lenger enn jeg hadde tenkt å gjøre denne formiddagen, og var ikke ute av sengen før klokken var nesten 16. Da følte jeg allerede at dagen var gått til spille, og det lille jeg kunne hatt av energi tidligere bare rant ut av meg, som luft fra en gammel ballong. Jeg inntok den velkjente horisontale stillingen på sofaen, og tilbragte en liten time der, før en tanke dalte ned i hodet på meg: Jeg kan jo sjekke hvilke timer som går på mitt lokale Elixia - kanskje jeg ser noe jeg får lyst til?
Klokken var 16:50, og fra den vesle mobilskjermen lyste informasjonen mot meg: Spinning kl 17:15. Jeg kunne rekke det, hvis jeg iverksatte mobilitet øyeblikkelig. Jeg aner ikke hvor jeg fikk motivasjonen eller energiboosten fra, men etter noen sekunder med å repetere "kom igjen, gjør det, bare gjør det" til meg selv, var jeg ute av sofaen. Inn på badet for å skifte til treningstøy, det var gjort i løpet av et minutt. Det ustelte håret kom inn i en flokete hestehale i løpet av sekunder. Sekken med sykkelsko stod allerede klar, jeg måtte bare slenge oppi vannflasken og få med meg medlemskortet, så kunne jeg dra. Kl 17 var jeg ute av døren og allerede rundt første kvartal, og ti minutter senere var jeg på senteret. Jeg rakk timen uten problemer, og var så uendelig fornøyd med meg selv.
Denne gangen hørte jeg på instruktøren og utfordret meg selv da vi skulle gjøre styrketråkk. Jeg tenkte noe sånt som "haha, jeg kan jo prøve og se hvordan det går" mens jeg skrudde motstanden til det dobbelte av hva jeg i utgangspunktet hadde tenkt at jeg ville klare. Og gjett hva - det gikk faktisk ganske bra. Jeg klarte fremdeles å tråkke, men måtte selvsagt ta i mye mer, og fikk dermed garantert bedre utbytte fra timen. Man skal virkelig ikke undervurdere styrken i bena, særlig ikke hvis man er tung. De bærer jo tross alt rundt på flerfoldige kilo hver dag, og klarer mer enn man tror.
Så lærte jeg det også. Heretter vet jeg at jeg på styrketråkk egentlig bare kan kjøre på med motstand, for der er det ikke tempo som gjelder.
Og for å bevare den røde tråden i bloggen: Ja, jeg svettet. Ikke kjempemye, for jeg er jo ikke så mye til svetter, men litt. Godt nok for meg.
Jeg var jaggu ikke sikker på om jeg ville komme meg til trening i dag heller. Nå har jeg heldigvis ingen flere vakter på en stund, men jeg sov lenger enn jeg hadde tenkt å gjøre denne formiddagen, og var ikke ute av sengen før klokken var nesten 16. Da følte jeg allerede at dagen var gått til spille, og det lille jeg kunne hatt av energi tidligere bare rant ut av meg, som luft fra en gammel ballong. Jeg inntok den velkjente horisontale stillingen på sofaen, og tilbragte en liten time der, før en tanke dalte ned i hodet på meg: Jeg kan jo sjekke hvilke timer som går på mitt lokale Elixia - kanskje jeg ser noe jeg får lyst til?
Klokken var 16:50, og fra den vesle mobilskjermen lyste informasjonen mot meg: Spinning kl 17:15. Jeg kunne rekke det, hvis jeg iverksatte mobilitet øyeblikkelig. Jeg aner ikke hvor jeg fikk motivasjonen eller energiboosten fra, men etter noen sekunder med å repetere "kom igjen, gjør det, bare gjør det" til meg selv, var jeg ute av sofaen. Inn på badet for å skifte til treningstøy, det var gjort i løpet av et minutt. Det ustelte håret kom inn i en flokete hestehale i løpet av sekunder. Sekken med sykkelsko stod allerede klar, jeg måtte bare slenge oppi vannflasken og få med meg medlemskortet, så kunne jeg dra. Kl 17 var jeg ute av døren og allerede rundt første kvartal, og ti minutter senere var jeg på senteret. Jeg rakk timen uten problemer, og var så uendelig fornøyd med meg selv.
Denne gangen hørte jeg på instruktøren og utfordret meg selv da vi skulle gjøre styrketråkk. Jeg tenkte noe sånt som "haha, jeg kan jo prøve og se hvordan det går" mens jeg skrudde motstanden til det dobbelte av hva jeg i utgangspunktet hadde tenkt at jeg ville klare. Og gjett hva - det gikk faktisk ganske bra. Jeg klarte fremdeles å tråkke, men måtte selvsagt ta i mye mer, og fikk dermed garantert bedre utbytte fra timen. Man skal virkelig ikke undervurdere styrken i bena, særlig ikke hvis man er tung. De bærer jo tross alt rundt på flerfoldige kilo hver dag, og klarer mer enn man tror.
Så lærte jeg det også. Heretter vet jeg at jeg på styrketråkk egentlig bare kan kjøre på med motstand, for der er det ikke tempo som gjelder.
Og for å bevare den røde tråden i bloggen: Ja, jeg svettet. Ikke kjempemye, for jeg er jo ikke så mye til svetter, men litt. Godt nok for meg.
Kommentarer
Legg inn en kommentar