Jeg er ikke død, altså.

Hele denne uken har i grunn vært preget av i overkant optimistiske forhåpninger og ambisjoner som en etter en har blitt lagt i grus. Etter dagens innsats kan jeg ikke skryte på meg mer enn tre økter siden mandag, noe som er pinlig til meg å være - og den vesle økten på torsdag regnes nesten bare som en halv. (Jeg får til tider kommentarer om at jeg er unødvendig kritisk og streng mot meg selv, men jeg tror det er nødvendig, altså.)

Fredag kom altså ramlende, og plutselig var det bursdag. Mine håp om å komme meg på yoga etter jobb, før feiringen, måtte dessverre vike for virkeligheten. Det ble bare ikke tid. Det KUNNE kanskje vært tid, hvis jeg hadde presset meg selv til det ytterste, men jeg var allerede utslitt etter et mareritt av en arbeidsdag (to syke på en dag hvor noen allerede har gått ut i ferie og noen har tatt ut avspasering blir ikke så morsomt for de gjenværende), og jeg måtte faktisk slumre på sofaen hjemme en halvtime før jeg klarte å gjøre noe som helst.

Bow ties are cool!

Jeg vurderte å avlyse feiringen, så sliten og trøtt var jeg. Heldigvis klarte jeg å komme meg opp og ut igjen, og resten av ettermiddagen og kvelden var super. Grilling, helt greit vær (det kom litt sol nå og da), bading (frisk men godt, og sannelig på tide), fantastiske venner, verdens kuleste Doctor Who-kake og supre gaver. Blant annet fikk jeg gavekort på XXL, slik at jeg nå endelig kan skaffe meg sykkelsko. Hurra! Fredagens lille treningselement kom i form av et par tapre forsøk på skulderstående på gressplenen, samt svømmeturen. Det var ikke en lang svømmetur, men intensiv så lenge den varte. Etter hvert, sånn omtrent da vi badedyrene kom opp til land igjen, dukket verdens største sverm av knott opp, og selskapet kapitulerte. Til byen, på Andys karaokebar på Grønland, hvor vi fikk en stor sittegruppe for oss selv, og holdt ut til de sene nattetimer med sang, dans og fjasing. Jeg hadde jo håpet på spinning lørdag morgen, og drakk derfor stort sett brus, og det var helt i orden. Det er praktisk å være en sånn person som ikke MÅ ha alkohol for å ha det moro ute.

Så kom lørdagen. Klokken 9 begynte alarmen på mobilen, og den ble øyeblikkelig satt på "slumre." Ti minutter senere ringte den igjen, og det var vel omtrent da jeg skjønte at jeg ikke ville komme meg opp. Det var bare knappe fem timer siden jeg hadde lagt meg, og kroppen ville ikke lystre - den hadde det alldeles utmerket i senga, takk som byr! Dypt skuffet over meg selv måtte jeg dermed gi tapt denne gangen, men det var altså med verdens dårligste samvittighet - fram til jeg sovnet igjen og var komatøs i et par timer til.

Det var derfor ingen tvil om at jeg skulle trene i dag. Og jeg skulle trene hardt, for nå hadde jeg en del å ta igjen for. Men jeg tror jeg har begynt å skli inn i feriemodus, for det var da fryktelig så vanskelig det var å rive meg løs fra sofaen eller fra kontorstolen, og jeg fant den ene distraksjonen etter den andre. Redningen kom av min venninnne Nina, som plutselig ringte. Hun ringte for å snakke litt om den kommende ferieturen vår, men samtalen sluttet med at jeg spurte om hun ikke ville bli med på trening en tur. Det ville hun, og da jeg så hadde en avtale med noen andre om å møtes, klarte jeg å komme meg ut. Halleluja!

Vi bestemte oss for Bjørvika, for det var nærmest for oss begge. Der gikk det ingen gruppetimer i ettermiddag, men det var ikke noe problem siden Nina ikke trives med gruppetimer. I stedet holdt vi oss på tredemøller i en halvtimes tid, før vi trenet styrke i 45 minutter etterpå. Jeg gikk igjen for de store muskelgruppene, og noterte meg fornøyd at jeg i dag tok 12 repetisjoner av benkpress på 20 kg, sammenlignet med 10 repetisjoner som jeg hadde tatt på onsdag. Jeg klarte også ett sett knebøy med 25 kg i stedet var de tidligere 20 kg, noe som også var kjempegøy. Og intervallene på tredemølla ... Gud bedre. Jeg var både svimmel og kvalm etter den halvtimen hvor jeg hadde presset meg selv gjentatte ganger. Jeg måtte straffes for å ha sluntret unna så mye denne uka, og resultatet ble åtte forrykende intervaller; de fire første var lengre med litt lavere intensitet, mens de fire siste var på 30 sekunder hver i så høyt tempo at jeg fikk melkesyre og melkesyrens bestefar. Nina kommenterte hvordan min kledelige rødfarge i ansiktet matchet treningsskjorta (som for anledningen var burgunder, og ikke den mørkeblå med det løpende neshornet). Da følte jeg meg tøff og kul. OK, kanskje ikke så veldig kul, men definitivt tøff. Og svett.

Det ble altså ikke så mye trening (eller blogging) denne uka, men jeg håper jeg er tilgitt. Neste uke blir det enda mindre, ettersom jeg drar til Bergen tirsdag morgen og deretter skal på tur i skogen uten internett fra tirsdag kveld til søndag ettermiddag. Jeg har imidlertid planer om å trene i morgen, selv om jeg ennå ikke vet hva. Noe kondisjon er sikkert lurt, siden jeg tok en del styrke i dag. Hvis jeg finner noe med dansing blir jeg veldig glad, for det har jeg ikke hatt på lenge nå. Den som følger med får se.

Desperasjonstrening

Jeg har ikke tid. Jeg har virkelig ikke tid. Minuttene og timene løper fra meg som om de har selveste fanden i hælene, og jeg står igjen i veikanten, handlingslammet. Så mye å gjøre, men når skal jeg gjøre det? Og hvordan kan jeg med god samvittighet skvise inn trening midt oppi alt dette?

Spørsmålet er snarere: Hvordan kan jeg med god samvittighet LA VÆRE å skvise inn trening midt oppi alt dette? For, ironisk nok, det er lite som gjør meg så avslappet som å trene. Treningstimene er mitt ultimate "Treat Yo Self"- når jeg setter av tid til å bare fokusere på meg selv og å gjøre meg selv bedre og friskere.

Derfor tok jeg turen innom Colosseum etter jobb i dag også, for litt panisk desperasjonstrening. Selv om jeg ikke hadde tid. (Og nå sitter jeg her og blogger om det, selv om jeg fremdeles ikke har tid.) Det ble ikke en like lang eller effektiv økt som i går, men 40 minutter kardio er bedre enn ingenting. Jeg jobbet opp en god puls og svette på elipsemaskinen gjennom 20 minutter, og tok deretter en gradvis nedkjøling med 20 minutter på sittende sykkel. Som ikke er det samme som en vanlig sykkel, hvor man har mulighet til å stå, men hvor pedalene er framfor deg, horisontalt, i stedet for under deg. Jeg vet ikke om den sykkelen gir veldig bedre eller dårligere treningseffekt, men den gjør det mye lettere å lese mens man tråkker. (Jeg er på slutten av boken World War Z og klarer ikke legge den fra meg. Bortsett fra akkurat nå. Såvidt. Og resten av tiden hvor jeg må gjøre ting som ikke lar seg kombinere med å lese. Akk.)

Fremdeles er jeg ambivalent til morgendagen. Værmeldingen er høyst usikker på om jeg skal æres med sol eller regn på fødselsdagen min, og jeg er ikke sikker på om det blir grillfest etter jobb eller ikke. Jeg har allerede bestemt at hvis det ikke blir grillfest på Sognsvann, så blir det yoga før jeg åpner huset mitt for gjestene, men nå har jeg også begynt å tenke at kanskje skal jeg unne meg en time med yoga uansett. Vanskelig, vanskelig. Jeg får løse problemet slik jeg alltid gjør, ved å ta det på sparket. Uansett hva det blir til, så regner jeg med at dagen blir kjempebra!

Tilbake!

Jeg varmer gradvis opp til sommerferien, og har i den anledning gått hele tre dager uten trening. Du store! Det føles kjemperart altså, og skyldes ikke egentlig så mye eget valg, som det skyldes tidspress. Den siste uka før ferien er det visst veldig mye som skal skvises inn og unnagjøres, både av forberedelser og sosiale sammenkomster. Og midt oppi all galskapen har jeg bursdagsfesten i tillegg. Søndag, mandag og tirsdag forsvant som olja lyn, men i dag kom jeg altså tilbake. Herlig.

Tidsskjemaet var stramt også i dag, og det gikk ingen gruppetimer den timen jeg hadde mulighet til å trene, så da måtte jeg klare meg på egen hånd. Det gikk overraskende bra. Jeg tilbragte en halvtime på tredemølla (kom meg opp til tempo 9 på 2% bakke, i 60-sekundersintervaller), og pløyde meg deretter gjennom en rekke styrkeøvelser. Jeg gikk primært for de store muskelgruppene, for å få maks effektivitet. Knebøy, benkpress og markløft ble prioritert, i tillegg til litt biceps og triceps. Jeg tror jeg slo flere rekorder i dag, både på tyngde og antall repetisjoner. Fire sett benkpress med ti repetisjoner hver er ikke så verst til meg å være når vektstanga ligger på 20 kg. 20 kg ble også det magiske tallet for knebøy og markløft, mens bicepsen og tricepsen imponerte litt mindre med sine 6-kilosmanualer. Ja, også tok jeg noen sånne benpress på 125 kg.

Totalt tilbragte jeg vel litt over en time der inne, og var kjempefornøyd med det. Etterpå kunne jeg løpe videre til neste avtale med god samvittighet. Tre dager uten trening er egentlig for lenge, altså. På en annen side slo jeg jo flere styrkerekorder, så kanskje noen fridager en gang i blant kan være fordelaktig?

Jeg skal nå uansett prøve å trene litt i morgen også da, selv om jeg er så stressa at jeg har litt lyst til å dø. For ikke å snakke om trøtt - det har blitt for mange sene kvelder og for mange tidlige jobbmorgener. Men nå må jeg bare holde ut et par dager til, og om en uke er alt stresset over. Jeg gleder meg.

For tidlig!

Zombie-Vero våknet sent og sakte denne lørdagsmorgenen, og nærmest trillet ut av sengen ti minutter før hun måtte dra hjemmefra. Alt for tidlig! Au.

Det ble ikke tid til frokost i dag, men jeg klarte i det minste å helle innpå en flaske vann på veil til spinningen. Det angret jeg litt på det siste kvarteret av timen, da jeg måtte mer og mer på do. Heldigvis har jeg partyblære og kan holde meg ganske lenge, men man blir vel bittelitt mer ufokusert. Også denne gangen glemte jeg både håndkle og Clara, for jeg er ikke smart nok til å pakke sekken kvelden før, og ikke våken nok til å huske alt på morgenen. Konsekvensen av det ble at jeg nok ikke presset meg selv så hardt som jeg ellers ville gjort, men jeg tror likevel jeg fikk en temmelig bra økt, altså. Pulsen var fremdeles høy, det kjente jeg, og jeg svettet fra både armer og mitt røde, upene tryne.

Til å være en grytidlig lørdagsmorgen i slutten av juni, var jeg imponert over antallet folk i den spinningsalen. Den var ikke full, men det var ikke veldig langt unna, altså. Så flinke vi er! tenkte jeg mens jeg satt der og tråkket, og på slutten av timen ga Jan Tore oss ros for akkurat det, som om han hadde lest tankene mine. Jeg er spesielt imponert over min venninne og moren hennes, for de nærmest bobler over av energi, og det synes så godt at de virkelig tar i og gir alt. Hver eneste gang. Skikkelig inspirerende, og innimellom klarer de til og med å vekke litt av mitt ikke-eksisterende konkurranseinstinkt. Hver gang det høres ut som om venninnen min ved siden av nesten ikke klarer å puste lenger, begynner jeg å ta i litt ekstra. Jeg trenger ikke føle at jeg er bedre, men jeg vil gjerne ikke være dårligere, i alle fall.

Litt trist tenker jeg på at dette kanskje var min siste lørdagsspinning på mange uker. Fredag neste uke blir det bursdagsfeiring, og da kan jeg virkelig ikke garantere at jeg kommer meg opp klokken 9 påfølgende morgen. Deretter reiser jeg bort på ferie i tre uker. Selv om det er tre uker som helt sikkert kommer til å gå alt for fort, er det også lenge å gå uten spinning, og jeg kommer til å savne det, og jeg kommer helt sikkert til å få dårlig samvittighet over å være borte, for det er sånn jeg er. Men vi får se. Kanskje blir bursdagsfeiringen rolig og kjedelig, slik at jeg våkner til rimelig tid neste lørdag likevel. På en måte håper jeg nesten litt på det, tullete som jeg er. Seriøst, hvem tenker sånn? "Håper bursdagen min blir kjedelig, slik at jeg kan legge meg tidlig og dra på spinning neste morgen." Hallo? Galskap. Mitt mellomavn.

Nesten nå. Nesten!

Fredag. Yoga, som vanlig. Tredje forsøk på skulderstående. Jeg har blitt temmelig gira på dette prosjektet, nå som jeg omsider har begynt å nærme meg målet.

Dagens innsats fikk meg enda litt nærmere, tror jeg, med mindre støtte fra veggen enn sist, men fremdeles ganske skjelvende. Jeg fikk også litt assistanse fra Elen, vår supre instruktør, som mener at mitt største hinder kanskje sitter i hodet; at jeg ikke tør komme helt opp fordi jeg ikke tror jeg er sterk nok. Det er ganske sant, det. Jeg er veldig usikker på om jeg er sterk nok. Svekling-Vero. Pinglehulken. Hvordan skal jeg liksom klare å plassere så mye av kroppsvekten min på skuldre og armer? Men jeg har blitt sterkere enn jeg var, og lettere, så det er vel en mulighet for at jeg faktisk kan klare det nå. Frykten kniper likevel til i magen. Enn om jeg mister balansen og beina faller bakover, bak hodet, og så låser jeg meg fast i en snål stilling og brekker nakken? Det er nok ikke så fryktelig sannsynlig at noe slikt kan skje, men frykt er ikke alltid rasjonelt.

Et annet element er klær. Jeg foretrekker jo romslige, posete t-skjorter, slik som de fleste tykkaser gjør, og selv om disse er ganske behagelige, er de en smule upraktiske ved visse yoga-øvelser. Som for eksempel skulderstående; skjorta ramler jo ned og blottlegger både rygg og mage hvis jeg ikke holder den på plass. Dermed forsvinner omtrent halve fokuset mitt til å passe på at det ikke skjer, så da er det kanskje ikke så rart at det blir vanskeligere. Å plassere hendene slik at de støtter skikkelig og samtidig holder skjorta på plass er en utfordring. Jeg vurderer derfor å ta på noe som sitter litt tettere neste gang, selv om det ikke er det mest komfortable i verden, men jeg kommer neppe til å bestemme meg før samme dag, så vi får se.

I mellomtiden skal jeg prøve å øve litt hjemme. Ett forsøk i uka er jo ikke all verden, så kanskje det bare er litt mer øvelse som skal til. Litt hyppigere forsøk, for å bli vant til følelsen og opparbeide et snev av selvtillit. Da har jeg jo noe å gjøre i senga de nettene hvor jeg ikke får sove, i alle fall.

Sommervariasjon

Det er sommerferie, og sommerferien gjør rare og spennende ting med programmet på Elixia. For eksempel la jeg merke til at det ikke var satt opp noen boksetime med Aristo i morgen. Samtidig la jeg merke til at det var satt opp en boksetime på Bjørvika i dag, med en annen instruktør som jeg ikke kjente. Så jeg tenkte "hvis jeg ikke får fredagstorturen min på Colosseum, kan jeg jo ta litt torsdagstortur på Bjørvika i stedet," og besøke denne nye boksetimen. 

"Tortur" viste seg å være veldig riktig ord å bruke. Der hvor Aristo bruker mesteparten av timen på å drille oss på teknikker ispedd noen sjokkrunder med styrketrening, var instruktøren på Bjørvika mer interessert i å gi oss en knallhard kondisjonsøkt. Hvilket han gjorde. Med glans. Åherregudfyttihelvete som jeg ville dø. Allerede i oppvarmingen ønsket jeg desperat at jeg hadde vært et annet sted. Hvor som helst. På toppen av en brennende bygning hadde for eksempel vært et glimrende alternativ. Jeg har imidlertid erfart fra mine faste boksetimer at oppvarmingen ofte er den verste delen, så jeg holdt ut og tenkte at det ville bli bedre etterpå. Det ble det, heldigvis. I alle fall for en stund. 

Vi fant oss en partner, plukket opp puter og hansker, og jobbet sammen med slag og spark. Partneren min ble en høy, dritpen jente som så ut som en dukke, og jeg sa til meg selv at jeg burde sikkert være litt forsiktig for å ikke skade henne. Femten minutter senere, mens jeg holdt puten foran meg som hun sparket på, ba jeg en ynkelig, stille bønn om at jeg skulle overleve. Wow. Jeg er overbevist om at hun kunne tatt livet av de fleste med bare et par neveslag og ett av disse sykt kraftige sparkene sine. Jeg blir ikke forundret dersom jeg våkner opp med blåmerker i morgen tidlig. Nok en leksjon i "ikke dømme boka etter omslaget." Jeg var dødsimponert, tidvis stum av beundring, og følte meg plutselig som en nybegynner igjen - på en frustrerende, men også litt spennende måte. Jeg har kanskje kommet et stykke på vei, men det er fremdeles veldig mye jeg ennå kan lære. Jeg kan fortsatt bli bedre. Mye, mye bedre. 

De siste fem minuttene av timen var kanskje de desidert verste. Der skulle en av oss stå ved den ene kortveggen i salen og holde en pute, mens partneren skulle stå på motsatt side. Det er ikke en enormt stor sal, men den er heller ikke liten. Så skulle da den ene personen løpe over til motsatt side, ta et par knespark mot puta, løpe tilbake, ta spensthopp og push-up (burpees, tror jeg det heter, og er sånn cirka den ondeste øvelsen som djevelen noen gang har funnet på), og så starte hele marerittet på nytt. Tre minutter skulle vi holde på sånn. Hver. Det tok meg omtrent tre sekunder å bli fraløpt av alle de andre, og etter at tiden var over hadde jeg kanskje tatt halvparten så mange runder som resten. I en sal med kun ti personer ble dette veldig synlig. Igjen denne gjenopplivningen av ungdomsskoletraumer, med prestasjonsangst og treigingstempel (innbilt eller ekte). Jeg var virkelig Kung Fu Panda i første halvdel av filmen. Flaut. 

Men! Ingen tvil om at det var bra trening, i alle fall. Veldig langt utenfor min komfortsone, både fysisk og psykisk, og det skal visst være en bra ting innimellom. Så hurra for det. Og hurra for at jeg klarte å IKKE sovne på sofaen mens jeg lå der de påfølgende tre timene. Det var jaggu en utfordring, det også. 

Ny diagnose

Over de siste dagene har jeg hatt unormalt mye hodepine. Det er en merkelig form for hodepine, som bare gjør vondt på et veldig konkret sted på venstre side av hodet. Det er mulig jeg har hatt den før også, uten å tenke over det, men etter flere sammenhengende dager har det blitt litt mer bemerkelsesverdig. Tilfeldigvis kom jeg til å snakke med en kollega på jobb i dag, en jente som tidvis er sterkt plaget av migrene. Da hun fortalte om hvordan den blir verre av skarpt lys og at den alltid er på bare ett sted, var det som om noe klikket på plass hos meg. Lettere forundret fortalte jeg henne om denne hodepinen på venstre side som jeg har hatt, og det er allerede kjent på avdelingen at jeg er lyssky (denne kollegen min og jeg er de eneste som alltid skrur lysene av i stedet for på). Hun mente det hørtes veldig ut som migrene. Jeg svarte at jeg trodde migrene var noe mer, med bl.a. kvalme, svimmelhet og synsforstyrrelser, men hun kunne fortelle at det må ikke nødvendigvis være det - det kan godt være migrene selv om det "bare" er hodepine. Så da har jeg svaret på hvorfor jeg ikke liker lys, og hvorfor jeg bare har hodepine på venstre side. Jeg har visst migrene. Spennende. Hva gjør man med det, da?

Jeg vet ikke hva andre gjør, men jeg drar på trening. Jeg tåler lys når jeg trener, for da er jeg så fokusert på hvor vondt og jævlig jeg har det, selv om jeg alltid trives bedre når belysningen dempes. (Det er blant annet en av grunnene til at jeg liker yogatimene så godt.) Derfor dro jeg også på trening etter jobb i dag, og for å være litt kreisi og leve på kanten, dro jeg til Bjørvika for 40 minutter med Step etterfulgt av 40 minutter med Styrke & Core.

Til å være en person som hater å hoppe, er jeg overraskende begeistret for Step. Jeg tror det er koreografien som gjør det. Jeg liker ting med koreografi. Og hoppingen er ikke nødvendigvis så veldig stor og dominerende, selv om det blir veldig mye opp og ned og over og rundt. Jeg havnet lengst fram i salen i dag (tilfeldigvis), og trivdes egentlig der. Koreografien kom lett til meg, og jeg fant litt stolthet i å se flere andre slite med trinn som jeg tok uten problemer. Det var tidvis høyt tempo, så det gjaldt å holde tunga rett i munnen, men det gikk jo over all forventning. Dermed var jeg god og varm da styrketimen begynte rett etterpå.

Jeg hadde ett helt konkret mål: Jeg skulle legge på mer vekt på benkpress enn jeg hadde på forrige Power-time, som var 10 kg. I dag la jeg altså på 15, en økning på hele 50%. Galskap? Jo, litt. Men Styrke & Core er jo ment å være tyngre med færre repetisjoner, så tanken var at dersom jeg klarte mange repetisjoner på 10 kg, burde jeg klare noen færre på 15. Det stemte jo, for så vidt. Jeg klarte noen. Vi kjørte tre sett med benkpress, og etter det første settet måtte jeg vippe av de ekstra 5 kiloene. Da var musklene mine så vonde at også de siste to settene på 10 kg ble ganske så grusomme. Så det ble mye smerte og ikke helt den store satsingen jeg hadde håpet på, men 1/3 er bedre enn ingenting, og neste gang holder jeg kanskje ut gjennom halvparten? Jeg må jo bare fortsette å prøve.

Fortsette å prøve; dersom bloggen min kan sies å ha et generelt tema, så må det være nettopp dette - å fortsette å prøve. Ikke gi opp, selv ikke når alt går på trynet. Dag etter dag, uke etter uke, prøver jeg på nytt og på nytt. Noen mener dette er definisjonen på galskap, og det stemmer kanskje. Men det er også definisjonen på en person som før eller siden kommer til å lykkes - det er jeg overbevist om.

Avslørt av ostepop

Her er en liten pinlig anekdote fra en uke tilbake: Jeg hadde blitt invitert på besøk til en venninne for å være selskapsdame mens hun var alene hjemme og jobbet med et syprosjekt. Mitt første instinkt var at jeg måtte selvsagt ta med et eller annet, for det gjør gode gjester, og jeg landet på en pose med ostepop og litt vingummi - rett og slett fordi det var det jeg hadde skikkelig lyst på mens jeg vandret rundt i butikken. Jeg kunne gått for en kurv med jordbær, noe vannmelon, eller kanskje en pakke druer - men neida. Søtsuget meldte seg, og jeg hoppet villig på unnskyldningen om at jeg skulle jo på besøk. Senere på kvelden, etter at venninnen min og jeg dro ut en liten tur (nok en skammens tilståelse: Vi dro på TGI Fridays for å spise burger), kom samboeren hennes hjem. Uten at hun hadde formidlet at jeg skulle komme dit, sendte han henne en melding og spurte om hun hadde hatt en hyggelig kveld med meg på besøk. Hvordan visste han at det var jeg som hadde vært der? lurte vi på. Svaret var ostepopen. Dæng. Greit, ostepop har alltid vært en av mine største svakheter - men likevel. Han var liksom ikke i tvil engang. Ostepop = Vero.

Dette ble en liten såkalt Aha-opplevelse for meg. På tide å kutte ned på ostepopen, eller enda bedre: kutte den helt ut. I alle fall for en god periode. Men så skjedde det merkelige; i stedet for å ta meg sammen etterpå, skled ting bare mer og mer ut. Av en eller annen irrasjonell grunn ga det ostepop-stempelet meg tillatelse til å stappe i meg hva enn jeg hadde lyst på. Dette kombinert med følelsen av at "jeg kommer jo aldri til å gå ned noe mer uansett, så jeg kan like gjerne kose meg" har ført til en uke med gradvis verre utskeielser. Det er som om jeg har vært inne i en slags dvale av trøstespising, uten å engang legge merke til det. Litt her og litt der og plutselig ser jeg bevismaterialet ligge strødd omkring i leiligheten og jeg tenker "pokker, hvordan skjedde dette?"

Så våknet jeg opp fra dvalen. Nå i ettermiddag. Etter et brutalt og kritisk oppgjør med meg selv, strammer jeg nå inn alt. Pokker ta grillsesong og iskremsesong og alle de godsakene der; nå blir det strengt regime på frukt og rent, magert kjøtt framover. Søtsugen? Frukt. Grilling? Kyllingfilet. Noe godt til badeturen? Frukt.

Noe av det som vekket meg opp fra denne "sukkerdvalen" i dag, var treningstimen. Det var den siste PT-timen før sommerferien, og jeg innså at jeg på ingen måte har nådd målet jeg hadde satt meg for tre-fire måneder siden. Det var ikke et vanskelig mål, engang; jeg var dønn sikker på at jeg skulle klare det. Det var snakk om tre-fire usle kilo. Andre folk klarer å kvitte seg med det i løpet av et par uker, og jeg klarte det ikke på flere måneder engang. Det gode, gamle selvhatet blusset opp, og det er egentlig bare én konstruktiv måte å håndtere det på; vedlikeholde treningsrutinene og skjerpe inn kostholdet. Igjen. Så da gjør jeg det.

Jeg leste her i dag om et Elixia-medlem som hadde gått ned 70 kg på ett år. Sytti kilo! På ETT år! Jeg ble rasende. Imponert, og veldig glad på hans vegne, men også rasende. Livet er så vanvittig urettferdig. Her har jeg slitt og svettet i halvannet år, og jeg har ikke klart å kvitte meg med 20 engang. Hva pokker? Har han levd på knekkebrød og servelat? En potet og 50 gram kylling til middag hver dag? Trenet i tre timer hver dag, hver uke? Jeg skjønner ikke hvordan noe sånt kan være mulig. Nå vet jeg at mannfolk mister vekt lettere enn oss jentene (og det er urettferdig nok i seg selv), men det får da være måte på. Denne historien har hatt en blandet effekt på meg. På én side er den inspirerende, og gir meg nytt håp om at en dag kan jeg kanskje komme i mål, jeg også. På en annen side vet jeg at uansett hva jeg gjør, vil jeg aldri klare å miste 1-1,5 kg i uken, og det igjen er demotiverende.

Men! I morgen er det onsdag, og jeg starter på nytt. Rebooter systemet og innstallerer ny maskinvare. Jeg har apper på mobilen som hjelper meg å holde styring på hva jeg spiser, og jeg har til og med en app som minner meg på å drikke nok vann (samtidig som jeg vanner meg selv, vanner jeg en søt liten plante, og hvis planten blir for tørst gråter den, og da blir jeg kjempelei meg, får dårlig samvittighet og drikker masse). Jeg har også min magiske motivasjonskopp. Den står foran meg nå, og det er som om den utfordrer meg til å ikke gi opp, men ta meg sammen.

Dette er altså meg, som tilstår mine synder og nå lover å ta meg sammen. Jeg var så vanvittig flink de tre ukene før påske. Jeg klarte det da, og jeg skal klare det igjen. Resten av ostepopen går i søppelkassa nå med det samme.

Ungdomsskoletraumer og guder

Nå som mandagsspinningen har tatt sommerferie, ble det brått rom for noe annet, og ettersom jeg hadde ofret boksing sist fredag, var det liten tvil om hva jeg skulle gjøre i dag.

Mandagsboksingen er litt annerledes fra fredagsboksingen. For det første bruker vi ikke punchingsekker, men hverandre (med polstret pute, selvsagt). For det andre er det mer fokus på spark - i alle fall var det det i dag. Dette er veldig gode nyheter for meg, for spark er det jeg gjør best. Jeg lurer på om det er noe som sitter igjen fra den tiden jeg trente taekwon-do, som jo fokuserer mye mer på spark enn på slag. I tillegg er jeg cirka tusen ganger sterkere i beina enn i armene, så jeg klarer mer når jeg sparker enn når jeg slår.

Jeg storkoste meg derfor gjennom dagens time, som gikk over til å bli 75 minutter i stedet for 55 - og det var helt greit. Det verste med alt var den lange, pinefulle oppvarmingen. Faktisk. Alt etter oppvarmingen var grei skuring. Jeg ble sliten, såklart, men oppvarmingen var et mareritt uten like. Jeg avskyr virkelig sånne opplegg hvor man skal ut i en gymsal og løpe på forskjellige måter i en stor sirkel, hvor den ene etter den andre da løper forbi meg fordi jeg ikke er like trent som resten - og hvor man skal fra den ene enden av salen til den andre, slik at alle ser at jeg er den siste til å komme fram. Selvbevisstheten når opp til toppnivået i slike situasjoner, og plutselig er jeg tilbake på ungdomsskolen hvor jeg uke etter uke skulket gymtimene fordi det var så traumatisk. Men jeg skulket ikke i dag, og etterpå ble jeg belønnet med en god kickboksing-time. Jaggu kastet ikke Aristo inn noen styrkeøvelser denne gangen også, og jeg kunne virkelig kjenne hvordan magemusklene mine har strammet seg opp siden sist jeg lå på ryggen der inne. Det er ikke rart jeg har sluttet å gå ned i vekt; jeg bygger jo muskler som en GUD, tydeligivs.

Apropos guder, så var det en i boksetimen i dag. Jeg tror i alle fall han var en slags gud. Han kom fra Australia, hadde kanskje verdens største muskler, og kunne drept meg med lillefingeren hvis han hadde villet. Aristo brukte ham til å demonstrere noen teknikker, og jeg ble bare stående og måpe. Sånn vil jeg også bli! (Evt. sånn vil jeg også ha!)

Gråtende muskler

Jeg har lenge fablet om å snart legge på litt ekstra vekt på benkpressen i Power-timene. Fra et utgangspunkt på 2 x 2.5 kg, til en oppgradering på 2 x 3.75 kg, og omsider til et hittil toppnivå på 2 x 5 kg. Det er 10 kg til sammen; ett oransje vektlodd på hver side. Det har vært et langsiktig mål. I dag bestemte jeg meg for å prøve.

Da jeg plasserte de to oransje loddene på vektstanga, var jeg fullt innforstått med at dette kanskje ikke kom til å vare - at jeg kanskje ville bli nødt til å bruke den lille pausen halvveis inn i økten for å bytte til noe lettere. Og jeg gjorde det nesten. Det var sååå nære på, særlig gjennom de siste åtte repetisjonene. Da trodde jeg at jeg skulle dø, eller i alle fall bli lam i begge armene. Jeg kunne praktisk talt høre pectoralisene mine gråte der inne, og i noen øyeblikk var jeg vagt bekymret for hvordan denne galskapen ville påvirke min sovende muskelbetennelse. Så langt har den ikke laget noe oppstyr i det hele tatt, så jeg krysser fingrene og håper at den tålte utfordringen.

Benkpressen på 10 kg ble altså fullført. Utrolig. Jeg var rimelig fornøyd med det. I tillegg gikk jeg opp fra 2 kg til 2,5 kg på skulderøvelsene, inspirert av den grusomme terroren PT-Alex utsatte meg for tidligere i uka. Jeg klarte det jo da, så da burde jeg få det til i dag også. Riktig nok; det gikk. Det var vondt, men det gikk. Og det SKAL jo være vondt.

Men det sluttet ikke der. Dette skulle bli dagen hvor jeg presset meg opp til høyere vekter på opptil flere muskelområder. På de liggende triceps-øvelsene med vektstang gikk jeg opp fra mine tidligere 5 kg (totalt) til nå 7.5 kg, og det samme gjorde jeg på biceps med stang. Milde malurka, hva er det som skjer? Er pinglehulken i ferd med å bli litt-mindre-pinglehulk? Kan det være at jeg har blitt sterkere enn jeg selv har våget å tro? Kan jeg ta kompisen min i håndbak nå? Sannsynligvis ikke. Jeg er nok sterkere enn jeg var, men utgangspunktet mitt lå langt nede på minussiden; her snakker vi om å spille seg OPP til 6. divisjon, for å bruke et fotballspråk jeg ikke egentlig forstår selv. Men det går riktig vei. Jeg har vondt i armene nå, flere timer etter treningen, og det er jo supert, sikkert.

Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne trene styrke to dager rett etter hverandre. Jeg blir liksom så gira rett etter å ha gjennomført en økt. Men nå må jeg bare være flink og vente og la disse gråtende små stakkarene bygge seg opp litt igjen. Det fortjener de, strengt tatt.

P.S. Er det et tegn på galskap at jeg har begynt å personifisere musklene mine? Hva er det neste; at jeg gir dem navn?

Belønninger

Mange har sikkert lurt på om jeg kom meg opp tidsnok til spinning i dag eller ikke. (Jeg sier "mange," for jeg liker å innbille meg at jeg har en hær av folk som følger denne bloggen, men egentlig er det nok bare Hanne, Ingunn, Ingrid og et par engasjerte Elixia-instruktører. Egoet mitt hadde neppe taklet mange flere enn dette uansett.) Svaret er et imponerende JA, det gjorde jeg.

Det var ikke så mye det at jeg våknet av klokken og spratt opp, som at jeg gradvis og høyst motvillig ble vekket av mine primærbehov før alarmen i det hele tatt begynte å skrike. Først våknet jeg ugudelig tidlig av at jeg måtte på do (det er sant, folkens; jenter tisser også), og jeg løp en kjapp tur til badet uten å engang åpne øynene (ingen uhell av den grunn, bare så det er sagt). Et knapt kvarter etter dobesøket, og da fremdeles med en times tid igjen før den planlagte vekkingen, begynte sulten å gnage. Det er vanskelig å sove når man er sulten; magen gjør vondt, den lager lyder og det eneste man tenker på er sånn cirka all maten i hele verden. Derfor, etter en halvtimes tid med tanker om egg, bacon, lasagne, pizza, cheeseburger, moussaka, sjokoladekake, marsipankake, ostekake, gulrotkake, ostesmørbrød, carbonara, ostepop og milkshake, kom jeg meg opp. Frokosten ble oppvarmede rester fra gårsdagens middag, men det var greit. Jeg er en sånn som kan spise hva som helst til frokost - og tro meg, det har jeg gjort. Deretter avgårde til Colosseum. Klokken var ikke engang halv ti. Lørdag morgen. Herregud. Jeg tror aldri jeg kommer til å bli vant til dette.

Det var en god beslutning, det å tvinge meg opp og ut. For det første hadde jeg en knallbra spinningøkt, med høyt tempo, god motstand og nesten drepende intervaller. Etter at oppvarmingen var ferdig innså jeg at jeg hadde glemt håndkle, og resten av timen gikk med til å tørke svetten fra panna med en nesten like svett hånd. For jo, jeg svetter på disse timene, altså. Ingen tvil! Skikkelig herlig, også lukter jeg så godt etterpå. Som liljekonvall og fioler. Liljekonvall og fioler som har blitt spist av et villsvin og deretter kastet opp igjen. Jeg er ikke en sånn hysterisk jålejente som må dusje flere ganger om dagen, men halleluja for deodorant, i alle fall.

Den første belønningen for innsatsen var altså selve økten, med alle gode konsekvenser som følger med den. Deretter fikk jeg en belønning til, fra instruktørgærningen selv. En spinningkopp med logo fra firmaet hans, som jeg fikk beskjed om at var en magisk kopp. Hvis jeg er trøtt og sliten og drikker av den, vil treningslysten og motivasjonen komme tilbake, med ekstra energi og overskudd. Jeg har bestemt meg for at jeg skal tro på det, for hvis man tror nok på noe, så blir det sant. Hodet fungerer på en forunderlig måte, og det er ikke uten grunn at så mange placebo-medikamenter ofte har god effekt (til en viss grad). I tillegg til sin magiske, motiverende virkning, skal den også kunne holde meg ung, hvilket passer meg bra nå som jeg bare er et par uker unna nok en aldringsmarkering og dertil hørende 31-årskrise.

Min nye motivasjonskopp og ungdomskilde. Jeg blir rent bortskjemt!

Etter at timen var over og alle hadde ønsket hverandre god helg, var det duket for belønning #3. Ettersom vi var blitt beæret med overraskende fint sommervær, hadde jeg pakket badetøy for å dra til Sognsvann og tilbringe resten av dagen der. Jeg kom nesten over til motsatt side av vannet, til der hvor to flytebrygger ligger, og der fikk jeg den ene helt for meg selv. Solen varmet, bølgene skvulpet, og jeg la meg godt til rette med boken min. Etter en times tid kom et par venninner innom en tur og holdt meg med selskap, før de måtte videre for å gjøre det de egentlig hadde planlagt for denne dagen. Men det var trivelig med besøk. Det ble imidlertid ikke noe bading. Selv om himmelen var blå og sola var varm, blåste det hele tiden en ganske sterk vind. Vannet hadde en fin temperatur, men tanken på å komme opp fra vannet til en slik stram bris var ikke fryktelig fristende. Dermed er badingen utsatt nok en gang. Dette blir annen gang jeg har dratt til Sognsvann denne måneden med intensjon om å bade, men feiget ut. Neste gang MÅ jeg komme meg uti, altså. Når ble jeg så pysete, egentlig?

Mitt vakre Sognsvann. Favorittstedet om sommeren. 

Trøtte, slitne dager

Min kroniske søvnløshet står meg bi, og den ene dagen blir lengre og tyngre enn den forrige. Etter bare 3-4 timers søvn i natt, ble det en eksepsjonelt lang dag på jobb, og min lengsel etter å dra rett hjem til sofaen var stor. I går vant sofaen, beklageligvis, men jeg var ikke villig til å la dette gjenta seg i dag.

Det ble én seier og ett tap. Jeg løp i ti minutter på tredemølla før jeg gjennomførte en time med yoga, men jeg ofret boksing. For trøtt og slapp til å holde ut en hel time til, slepte jeg meg ut av senteret med kanskje verdens dårligste samvittighet. Jeg hadde jo så lyst, men hadde på ingen måte overskuddet. I slutten av yogatimen sovnet jeg nesten.

Likevel trøster jeg meg med at én time er bedre enn ingen, og dagens yogatime var minst like morsom som forrige ukes, hvor jeg nok en gang klart å komme meg opp i en skjelvende skulderstående. Fremdeles assistert av veggen bak meg, men i bittelitt mindre grad enn sist. Fremgang! Juhu! Mens alle de andre deretter senket føtter og bein ned på hver sin side av hodet, hadde jeg mer enn nok med å prøve å stabilisere min skulderstående posisjon, og jeg tenker at jeg må lære å gå før jeg kan løpe.

Jeg er veldig spent på hva som skjer i morgen. Den gode nyheten er at Jan Tore fortsetter å kjøre spinningtimen sin på lørdager en stund framover, selv om sommerkalenderen er i gang. Den dårlige nyheten er at den er flyttet en halvtime fram i tid. For meg, som allerede har slitt med å komme meg opp tidsnok til 10:30, kan det hende at den tapte halvtimen blir mer enn jeg klarer, spesielt etter denne uken med så mye underskudd på søvn. For all del, jeg skal prøve. Jeg skal sette alarmen til vekking og se hvordan det går. Men jeg gir det en 50% sjanse for at jeg skrur den av når den ringer, fremdeles i halvsøvne, og snorker videre - ikke fordi jeg er lat eller uengasjert, men fordi jeg er trøtt og sliten.

Det er lov å være trøtt og sliten noen ganger, ikke sant?

Minitrening

Med ustabile og skiftende ettermiddagsplaner var jeg lenge usikker på om jeg ville få kommet meg på trening i dag. Det endte i et kompromiss; en kort, men intensiv økt rett etter jobb. I stedet for å finne en morsom gruppetime, kjørte jeg en halvtime med drepende intervalltrening på tredemølla.

Hele tiden på 2% bakke og i stadig økende hastighet. Først noen minutter på 8. Deretter gradvis opp til 8.5, til 9, til 9.5, og så til 10. Hele to minutter klarte jeg å løpe på hastighet 10, og det var ikke så aller verst, tenkte jeg. Til slutt noen sinnssyke sekunder på 11, 12 og 13, gradvis kortere intervaller desto høyere tempo jeg fikk. Svetten rant nedover panna. Jeg tror aldri før jeg har svettet så mye på en tredemølle.

Helt siden jeg begynte å trene, har jeg jo pleid å si at jeg ikke er en person som svetter, og enkelte blogginnlegg har handlet om hvor sjalu jeg er på folk som svetter skikkelig når de trener. Nå tror jeg kanskje ikke jeg kan klage over å ikke svette lenger, for i den siste tiden synes jeg svettingen har tatt seg skikkelig opp. Ikke så bra som de fleste rundt meg, bevares, men langt bedre enn jeg klarte før. Det gjør meg glad. Det er noe fundamentalt tilfredsstillende med treningssvetting; da føles det liksom som om jeg virkelig jobber hardt. Og det gjør jeg jo.

I bunn og grunn er jeg fornøyd med dagens lille halvtime. En intensiv halvtime er jo langt bedre enn ingenting, tross alt. Dessuten er det lenge siden jeg har løpt på tredemølle nå, så det var nok uansett på tide.

Personlig Terrorist

Jeg har blitt lurt. Gjennom alle disse månedene har jeg gått og innbilt meg at PT står for Personlig Trener, men det er altså feil. Det skjønte jeg i dag, da PT-Alex flyttet treningsøkten utendørs. PT står egentlig for Personlig Terrorist. Jeg kan ikke skjønne noe annet, i alle fall, for dette var grusomt på et helt nytt nivå. Det er litt min egen skyld også, for han spurte om vi skulle ta utetrening og jeg gikk med på det. Men jeg visste jo ikke hvor ille det kunne bli. Noen sit-ups og planker på gresset under solskinnet, så jeg for meg. Kanskje litt jogging. Et par (forsøk på) armhevinger. Om det bare hadde vært så vel.

Det første han gjorde var å dytte på meg en ryggsekk. En ryggsekk som var alt annet enn tom. 17 kg var det visstnok oppi den sekken. 17 kg med diverse vektlodd. Galskap. Den skulle jeg bære hele tiden mens vi gikk. Først opp alle de tusen trappene. Jeg dævva litt. Så ut til Frognerparken, opp noen bakker. Jeg dævva litt mer. Endelig stopp, oppå en stor stein litt innimellom noen kratt. Av med sekken (halleluja!), fram med vektene. Først knebøy med vektlodd, og løfting av nevnte vektlodd. Greit nok, selv om knebøy er djevelens oppfinnelse. Så skulle skuldrene terroriseres, med 2,5 kg i hver hånd. Til sammenligning klarte jeg på forrige Power-time (litt over en uke siden) å tyne meg opp til 2 kg i hver hånd på en lignende øvelse - så dette var vondt. Deretter utfall og løfting, som også forsåvidt var greit nok, men utfall kommer litt i samme kategori som knebøy. Imidlertid lengtet jeg etter både knebøy og utfall etterpå, da jeg ble pisket til å løpe opp en bratt sti, med alle disse kiloene på ryggen. HerreGUD! Jeg dævva MASSE.

Til slutt, etter et par turer opp og ned denne latterlig bratte bakken, skulle vi liksom jogge litt. I Frognerparken. Med denne sekken på. I full offentlighet. Jeg nektet. Jeg kan la meg bølle, lokke og lure til å gjøre mye tungt og rart, men ikke foran masse folk som ligger henslengt rundt på gresset uten noe bedre å gjøre enn å glo på meg og fnise. Det er noe annet inne på senteret, hvor alle som er rundt er opptatt med sitt eget slit og strev, men ikke pokker om jeg skulle være underholdningen til disse slækkerne i parken. Jeg tror Alex hadde forståelse for det, for jeg fikk ikke kjeft. Men jeg måtte gå opp den bakken en siste gang. Død og fordervelse. Men så var det over.

Vi ruslet tilbake til Colosseum, jeg med mine 17 kg på ryggen, og mens jeg gikk tenkte jeg på hvordan jeg for litt over et år siden bar alle disse kiloene på meg, hele tiden. Hvordan orket jeg det, egentlig? Det er jo sykt tungt! Det åpenbare svaret er vel at jeg ikke egentlig gjorde det - orket, alså. Det er vel derfor jeg var så lite aktiv. For tungt, for slitsomt. Ikke rart at jeg den gangen nesten kollapset etter å ha gått opp fem etasjer med trapper. Det er noe helt annet i dag; slitsomt, absolutt, men det svir ikke i luftrøret når jeg kommer opp, og jeg klarer å prate. En betydelig endring, og veldig positiv. Min personlige terrorist har garantert bidratt til dette. Noen ganger må det bli jævlig før det blir bedre.

Lørdagstrimmen

Ny lørdag, ny spinning, ny kamp for å komme meg ut av senga tidsnok. Denne gangen klarte jeg å stå opp tidsnok til å spise frokost før jeg skulle dra, og var mektig imponert over det. Deretter gikk turen til Colosseum (knappe 14 timer etter at jeg dro derfra) for en times kondisjonstrening i høygir med verdens gærneste spinninginstruktør. Vi var blitt lovet show i dag, og show fikk vi.

Til tross for strålende sol ute, var salen nærmest full, slik som den pleier. Noen venner og jeg selv har jo blitt dedikerte fans, og vi var alle på plass. Spesielt venninnen min og moren hennes er skikkelig entusiastiske, og Ingrid har gitt meg lov til å sitere henne på at "Jan Tore er den desiderte kuleste instruktøren!" Det var kostymer og konfetti og knallmusikk i et forrykende tempo, og de siste fem minuttene var så vonde, så vonde - men med topp stemning og masse god motivasjon fra Elvis der framme, kom vi i mål, svette og gispende etter luft som fisk på land. Milde malurka, for en innsats! Applausen til slutt talte for seg; en fantastisk treningsøkt.

Sjefen sjøl!

Fanklubben, svett og jævlig. 

Etter en slik utmattende time var det absolutt nødvendig med noe restitusjonstrening. Dermed ruslet Ingrid og jeg bort til Frognerbadet og tilbragte et par timer i bassenget der. Med unntak av ca 700 m svømming, var det stort sett flyting og plasking og slækking, og det var helt perfekt. I tillegg fikk vi gleden av å vitne et utdrikningsslag, hvor den vordende brudgom var iført en oransje-og-svartmønstret badedrakt og rosa badehette, mens han og kompisene synkronsvømte til Ace of Bace. Ubetalelig!

Se der hvor mye gøy man kan gå glipp av hvis man dropper trening. Så sett i gang, kom deg ut og gjør noe. Det er aldri for sent. :)

Framgang!

Noe utrolig skjedde i dagens yogatime. Etter nesten 45 minutter hvor jeg jobbet så hardt at svetten rant nedover ansiktet ved et par anledninger (jeg kødder ikke), kom vi endelig til den delen hvor vi gjør noen øvelser sittende og liggende. En av disse er å komme opp i skulderstående, og er den biten hvor jeg vanligvis bare legger meg på rygg, holder bena strakt opp, og blir der mens alle andre gjør sin crazy akrobatikk med bena over hodet og greier. I dag valgte jeg imidlertid å prøve. Jeg har jo prøvd før, kanskje et par ganger, uten nevneverdig hell (det var en gang jeg trodde jeg klarte det, men så fant jeg ut at det var egentlig bare fordi jeg vugget fram og tilbake og fikk momentum), og hadde egentlig ikke planlagt å prøve meg igjen i løpet av nærliggende fremtid. Men plutselig kom altså ånden over meg, og jeg ga bena og torsoen det ekstra løftet som fikk meg opp i skulderstående. Faktisk.

Det var ikke en vakker skulderstående, bevaremegvel, og jeg måtte få hjelp av veggen bak meg for å holde balansen - men jeg kom meg opp i den, og jeg klarte å holde meg der oppe nesten hele tiden. Jeg klarte ikke akrobatikken videre, med knærne ned ved siden av ørene og sånn, men Rom ble ikke bygget på én dag, og denne framgangen er oppmuntrende nok til at jeg tenker at jeg en dag kanskje vil kunne gjøre alt. Så gøy! En veldig god start på helgen.

Bortsett fra at det var ikke helg riktig ennå. Først gjenstod en time med slag og spark.

Dette var siste dag med kickboksing før sommerferien, og selv om jeg helt sikkert finner noe annet å fylle den timen med fram til høsten, er dette noe jeg kommer til å savne. Dette var absolutt riktig tidspunkt for å gå bananas på punchingbagen, hvilket jeg også gjorde - og jeg har blåmerker på leggen til å bevise det. Bare se her:

Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg klarte å få disse blåmerkene, spesielt ikke den svære, men jeg vet at jeg ikke hadde så mange tidligere på dagen. Men jeg klager ikke, altså. Blåmerker får meg til å føle meg tøff og aktiv, så jeg er egentlig stolt over dem og vil gjerne ha mange. Jeg er kanskje ikke helt normal, men det får så være. Det blir ikke mer moro enn man selv gjør det til. 

Boksing er en sånn time hvor man ofte jobber med partner, og jeg er heldig som har en veldig kul kompis som jeg kan plage og som plager meg tilbake. Her er et par bilder av oss etter at timen er over, hvor vi egentlig er litt for slitne til å posere men prøver likevel:

Så tøffe er vi!

Veldig tøffe, men ikke spesielt fotogene.  

Heldigvis trenger man ikke være fotogen for å være blid!

Det litt halvdesperate smilet jeg har her, forteller omtrent følgende "nå har jeg nesten god samvittighet etter å ha spist en Carbonara-rett på Olivia tidligere i dag, med sjokoladekake til dessert." YOLO. 

Jeg kan danse!

Til å begynne med var jeg litt redd for at jeg kanskje ville bli lei av Burlesque-timen etter x antall ganger med samme koreografi. Men nei. Tvert imot. For jo oftere jeg øver inn de samme trinnene, desto morsommere blir det. Jeg har jo nevnt dette før, men det tåler å bli gjentatt - det å øve lenge nok på en koreografi til at man oppnår mestringsfølelse, er gøy. Det gjør at jeg kan fokusere mer på å perfeksjonere trinnene, i stedet for å bruke halve energien min på å huske hva det er jeg skal gjøre for noe.

Faktisk har jeg fått øvet inn disse trinnene så godt nå, at jeg kan kjøre hele dansen hjemme i stua hvis jeg vil. Kanskje jeg en dag trekker unna gardinene og gir et show til kontorfolka som jobber i bygningen rett ovenfor. Eller kanskje ikke. Det får være grenser. Men det er morsomt å vite at jeg KAN.

Det var egentlig det hele for i dag. Jeg jobber for tiden med å skrive en liten novelle/roman-sak, og den tar opp mesteparten av min kreativitet, slik at bloggen dessverre lider litt under dette. Jeg lover å kompensere med flere bilder. I morgen blir blant annet en hektisk dag med mye aktivitet, så kanskje jeg klarer å snike til meg et par blinkskudd da. Følg med og se!

Drep meg. Drep meg nå.

Det finnes verre ting enn å dø. Det er jeg overbevist om. Tortur med PT-Alex, for eksempel, og i dag var det spesielt ille. Det dummeste jeg noen gang har gjort er å avsløre for Alex hvor inderlig jeg avskyr hopping, for nå virker det nesten som om det har blitt hans personlige mål å få meg til å hoppe så mye som mulig. Angst og sukk og akk og alt det der!

Gjennom 45 minutter måtte jeg lide meg gjennom hopping, knebøy, mer hopping, løfting på kjelebjeller, bæring av enda tyngre kjelebjeller, jogging, enda mer hopping(!), litt boksing og sparking (endelig noe som var morsomt i tillegg til å være jævlig), mer bæring av ENDA tyngre kjelebjeller, og til slutt - selvfølgelig - den sagnomsuste planken. Planken pleide å være det verste jeg visste, men nå tar jeg gjerne planken gjentatte ganger hvis det betyr at jeg slipper å hoppe. Til nød kan jeg hoppe med hoppetau, men da kun for en svært begrenset periode, sånn cirka fram til jeg begynner å få lyst til å bruke hoppetauet til å henge meg selv.

Jeg skjønner jo hvorfor jeg avskyr hopping - fordi det er tungt og slitsomt - og at det er nettopp derfor det er veldig bra for meg å gjøre det. Men likevel. Fysjom.

Til gjengjeld var det utrolig herlig å være ferdig etterpå, og jeg følte at jeg hadde gjort en bra innsats. Til tross for sterke protester, klagende utbrudd og flerfoldige grimaser fra min side, gjorde jeg alt jeg fikk beskjed om, til og med all den tullete hoppingen. PT-Alex ga meg beskjed om å slite meg helt ut, blant annet når jeg skulle bokse, og det gjorde jeg. Da jeg etterpå falt ned på knærne og nesten ikke klarte å puste, var Alex kjempefornøyd. Jeg var fornøyd selv også, men på en litt mer halvdød måte.

Akkurat nå er jeg glad for å være i live, men det var jeg ikke for noen timer siden. Sånn skal det være.

Jomfrutur til Frognerbadet

Dagens trening ble av den mer originale sorten. Opprinnelig planlagt som årets første badetur på Sognsvann, var det svømming som skulle sikre min kontinuerlige sprekhet. Min badeglade venninne Ingrid og jeg kom oss til vannet, men feiga ut ettersom det blåste ganske kraftigere og kaldere enn vi først hadde trodd. Ingrid foreslo derfor Frognerbadet i stedet. I løpet av mine nå snart 3 somre i Oslo, har jeg aldri vært på Frognerbadet før, så jeg lot meg lett overtale. Turen ga mersmak.

Frognerbadet hadde alle fordelene med å bade i basseng (behagelig temperatur, sentral beliggenhet, gode fasiliteter for dobesøk og skifting), samt fordelene med å bade utendørs (frisk luft, sol, grilling, sommerfølelse), og jeg storkoste meg. Herregud, at jeg aldri har dratt hit før - så mye jeg har gått glipp av. Jeg ble riktignok gjort oppmerksom på at vanligvis, i ferietiden og i helger med bra vær, er det mye mer folksomt enn det var i dag, og jeg kan tenke meg at det kan bli slitsomt i lengden. Men for en tur en gang i blant må dette stedet være ypperlig. Jeg skal absolutt tilbake hit.

Selve treningsøkten ble lang og rolig. Vi svømte i halvannen time, til sammen 2 km, i et behagelig tempo med masse skravling. Svømming og skravling fungerte veldig bra sammen. Svømming og high-fiving var litt mer utfordrende, men vi gjorde det likevel, kule som vi er. Man kan jo ikke la være å ta en high-five eller fist-bump etter en formidabel innsats. Jeg antar jeg offisielt kan erklære badesesongen for åpnet.

Badetid, bitches!

Hekta på maraton

Jeg innrømmer det. Jeg er hekta på spinningmaraton. Med minder jeg fysisk ikke befinner meg i Oslo når det kjøres et kortere eller lengre maraton på Colosseum, så kommer jeg til å møte opp, for evig og alltid.

I dag kokkelerte to av instruktørene sammen for å gi oss en totimers sommeravslutning. To timer kvalifiserer som et kortere maraton i min bok, og gitt den småverkende skulderen (jeg visste jeg ikke burde godtet meg over å være smertefri i går) var to timer egentlig helt perfekt. Det var to harde timer, også. Mange og lange intervalltopper, og i løpet av den fullførte tiden hadde jeg en gjennomsnittspuls på 78% av makspuls, ifølge min kjære Clara. Et gjennomsnitt på 78% over to timer synes jeg ikke er så aller verst, og jeg koser meg med tanken på at jeg sikkert er mye mer utholdende nå enn jeg var for et år siden.

Sykkelsko er fremdeles noe jeg går og sikler litt etter. Jeg håper veldig at jeg får mulighet til å kjøpe et par til høsten, når jeg forhåpentligvis har litt bedre råd. Akkurat nå, og de neste tre månedene, forsvinner nemlig alle pengene mine til PT-timer. Og ferie. Jeg har sjekket litt priser, og har sett sko som ikke koster en formue, men selv 500 kr blir litt for dyrt når man ikke har dem. Men høsten, altså. Jeg legger min lit til den. Spinning med sykkelsko er jo mer komfortabelt, og det merkes spesielt når man holder det gående i noen timer, slik som i dag. Det var ikke musklene eller pusten som gjorde mest vondt mot slutten av timen, men føttene. Stakkars føttene mine, de fortjener bedre. De skal få bedre.

Søvnproblematikken står på fremdeles, men jeg håper at jeg kanskje etter dagens innsats vil ha litt lettere for å sovne når leggetiden kommer (som er ganske så straks). De siste ti minuttene av de totalt 120, klarte jeg nesten ingenting lenger, så sliten var jeg. Det var fabelaktig. Vondt og vidunderlig, og jeg gleder meg til neste maraton allerede, når enn det blir. Håper jo for eksempel at De fire rustne herrer / The fantastic four lager et nytt opplegg så snart sommerferien er over, for en skikkelig kickstart på sesongen. Da vet jeg om minst tre personer som vil kaste seg over online-bookingen dagen i forveien, i alle fall. (Potensielle involverte som leser dette kan velge å ta det som et hint. Hint hint.)

Og nå skal jeg slepe denne slitne, gamle skrotten i seng og håpe jeg sovner fort. Restitusjon kan aldri overvurderes. God natt!

Søvnproblematikk

Party-Vero har vært unormalt aktiv over de siste ukene. Dette har vært en direkte årsak til at det begynner å bli en god stund siden forrige gang jeg kom meg opp tidsnok til søndagens Power-time. Etter gårsdagens (nattens) utskeieler på dansegulvet var jeg ikke sikker på om jeg ville lykkes i dag heller, men det gjorde jeg faktisk. Det gjorde grusomt vondt, men jeg kom meg opp, og var på plass i salen i god tid.

En vil kanskje tro det er vanvittig imponerende å komme seg på trening formiddagen etter å ha festet som om man fremdeles befant seg i 20-årene. (Det er en liten mulighet for at jeg ennå ikke er ferdig med 30-årskrisa.) Jeg har imidlertid en superevne; jeg blir ikke bakfull. Så lenge jeg ikke drikker meg fra sans og samling (noe jeg aldri har gjort, og neppe kommer til å gjøre), så er min eneste svakhet dagen derpå at jeg er trøtt. En helt naturlig konsekvens av å ha vært våken og aktiv til 3-tiden om natten. Det er derfor ikke egentlig en kjempestor bragd for meg å stå opp for å trene, ikke noe mer enn det er å stå opp kl 6:30 på hverdagene for å komme meg på jobb. (Hvilket ofte er en utfordring i seg selv, altså.)

Likevel er jeg fornøyd hver gang jeg klarer dette, for det å ikke kunne sove ut de to dagene i uka hvor jeg har fri, føles av og til som om jeg straffer meg selv for et eller annet. Jeg kunne ligget i senga, den myke, behagelige senga, og sovet helt til jeg våknet av meg selv, og så ligge enda litt lenger og kanskje lese en bok. I stedet setter jeg på en alarm på mobilen, og gir meg selv et begrenset antall timer søvn. Et begrenset antall som noen ganger ikke egentlig er nok.

Jeg var nokså trøtt gjennom dagens styrketime. Sovnet nesten på matten før timen begynte, og sovnet nesten på matten under uttøyningen etterpå. Sovnet nesten på t-banen på vei hjem. Sovnet på sofaen etter å ha kommet hjem og spist frokost. Er fremdeles trøtt, her jeg nå sitter, flere timer senere. Gleder meg til å legge meg for kvelden, men er samtidig rimelig sikker på at når tiden kommer, vil jeg ha problemer med å sovne igjen. Flotte greier.

Uansett koste jeg meg med dagens Power-time. Jeg økte bittelitt vekt på skuldermusklene, og var fornøyd med det. Sakte, men sikkert. Fremdeles ingen tegn til protester fra min kroniske muskelbetennelse (bank i bordet). Jeg velger å tro at jeg blir stadig sterkere, og lurer litt på om jeg kanskje burde presse meg selv litt mer for å få mer framgang. Jeg vil jo aldri klare tyngre vekter hvis jeg ikke prøver, og jeg er verdensmester i å holde meg til det som er kjent og trygt. Kanskje prøver jeg meg på 10 kg på benkpress neste uke. Det hadde vært tøft.

I morgen begynner altså siste uke før sommerferien på Elixia. Timeplanen for uken etter er ennå ikke oppe, og jeg er fryktelig spent på hva som kommer til å dukke opp der. Kanskje dette blir måneden for å løsrive meg fra noen rutiner og prøve noe nytt?

Lørdagsballetten

Jeg var kjempedum i går og la meg alt for sent. Etter knappe fem timers søvn var det derfor en sann pine å trille ut av sengen, åle meg inn i treningstøyet og løpe avgårde til Colosseum. Frokost var det ikke tid til, det fikk jeg ta etterpå. Nå gjaldt det å rekke spinningtimen til Jan Tore, og å ikke sovne på veien dit.

Suksess! En våken t-banetur (skjønt med smale, lidende øyne beskyttet av solbriller) senere var jeg på plass, med både Clara, full vannflaske og et kaos av et hår som ikke ligna grisen. Kaoshår fikses imidlertid lett med et hårstrikk eller to, og så var jeg klar. Uten verken nok søvn eller mat i magen, var jeg nesten sikker på at dagens økt kom til å bli av den noe slappere varianten. Så feil kan man ta.

Nok en gang kjempet jeg meg gjennom timen med en følelse av at DENNE gangen satte jeg ny rekord for meg selv i intensitet og svetting. Håndkleet ble flittig brukt, jeg lå nesten hele tiden på pulsprosenten antydet av skjermen, og de siste to minuttene gikk på ren viljestyrke. Jeg var imponert over å komme til en full sal en lørdag morgen 1. juni nå som Oslo endelig ser ut til å ha fått litt sommervær, og jeg følte at jeg hørte til en gruppe av elitemosjonister. De tøffeste av de tøffe. Créme de la créme. Der satt vi og gispet etter luft i en time, mens andre, mer fornuftige(?) folk var ute og nøt solskinnet. Ikke et øyeblikk angret jeg på valget jeg hadde tatt. Disse lørdagstimene er virkelig verdt å få med seg, og jeg ble veldig glad for å høre at dette ikke var siste time før sommerferien likevel, men at den kommer neste uke. Da skal det visst bli show, og jeg gleder meg ufattelig. Jeg bør huske på å ta med kamera neste gang, altså.

Og nå skal jeg reklamere litt, helt uten å få betalt for det. Vår fabelaktige instruktør Jan Tore jobber freelance, og er gjennom firmaet sitt Spinnrace tilgjengelig for oppdrag. Jeg kan ikke annet enn å anbefale dette til alle som skulle ha behov for å leie en spinninginstruktør, om det så er Elixia, SATS, Fresh Fitness, 3T eller noe annet. Tematimene han tilbyr er virkelig en opplevelse utenom det vanlige, og noe av det aller kuleste jeg har vært borti av spinning. Så løp og kjøp! Det er verdt det.

Avslutningsvis, for å balansere ut min veldig lite snikete snikreklamering, her er en link til en underskriftskampanje mot en app som skal "kurere homofili:" https://www.allout.org/en/actions/gaycureapp Hørt på makan til sånt sludder? Apple har visst allerede fjernet den fra iTunes, men vi venter fremdeles på at Google skal gjøre det riktige. Håper mange vil bruke et par sekunder på dette, da blir jeg glad. :)

Nyt helgen, og ha en fortreffelig lørdagskveld! (Hvis du ikke har noe å gjøre, anbefaler jeg å se mer klassisk Star Wars. Klassisk Star Wars er kult. Ikke det nye tullet.)