Gråtende muskler
Jeg har lenge fablet om å snart legge på litt ekstra vekt på benkpressen i Power-timene. Fra et utgangspunkt på 2 x 2.5 kg, til en oppgradering på 2 x 3.75 kg, og omsider til et hittil toppnivå på 2 x 5 kg. Det er 10 kg til sammen; ett oransje vektlodd på hver side. Det har vært et langsiktig mål. I dag bestemte jeg meg for å prøve.
Da jeg plasserte de to oransje loddene på vektstanga, var jeg fullt innforstått med at dette kanskje ikke kom til å vare - at jeg kanskje ville bli nødt til å bruke den lille pausen halvveis inn i økten for å bytte til noe lettere. Og jeg gjorde det nesten. Det var sååå nære på, særlig gjennom de siste åtte repetisjonene. Da trodde jeg at jeg skulle dø, eller i alle fall bli lam i begge armene. Jeg kunne praktisk talt høre pectoralisene mine gråte der inne, og i noen øyeblikk var jeg vagt bekymret for hvordan denne galskapen ville påvirke min sovende muskelbetennelse. Så langt har den ikke laget noe oppstyr i det hele tatt, så jeg krysser fingrene og håper at den tålte utfordringen.
Benkpressen på 10 kg ble altså fullført. Utrolig. Jeg var rimelig fornøyd med det. I tillegg gikk jeg opp fra 2 kg til 2,5 kg på skulderøvelsene, inspirert av den grusomme terroren PT-Alex utsatte meg for tidligere i uka. Jeg klarte det jo da, så da burde jeg få det til i dag også. Riktig nok; det gikk. Det var vondt, men det gikk. Og det SKAL jo være vondt.
Men det sluttet ikke der. Dette skulle bli dagen hvor jeg presset meg opp til høyere vekter på opptil flere muskelområder. På de liggende triceps-øvelsene med vektstang gikk jeg opp fra mine tidligere 5 kg (totalt) til nå 7.5 kg, og det samme gjorde jeg på biceps med stang. Milde malurka, hva er det som skjer? Er pinglehulken i ferd med å bli litt-mindre-pinglehulk? Kan det være at jeg har blitt sterkere enn jeg selv har våget å tro? Kan jeg ta kompisen min i håndbak nå? Sannsynligvis ikke. Jeg er nok sterkere enn jeg var, men utgangspunktet mitt lå langt nede på minussiden; her snakker vi om å spille seg OPP til 6. divisjon, for å bruke et fotballspråk jeg ikke egentlig forstår selv. Men det går riktig vei. Jeg har vondt i armene nå, flere timer etter treningen, og det er jo supert, sikkert.
Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne trene styrke to dager rett etter hverandre. Jeg blir liksom så gira rett etter å ha gjennomført en økt. Men nå må jeg bare være flink og vente og la disse gråtende små stakkarene bygge seg opp litt igjen. Det fortjener de, strengt tatt.
P.S. Er det et tegn på galskap at jeg har begynt å personifisere musklene mine? Hva er det neste; at jeg gir dem navn?
Da jeg plasserte de to oransje loddene på vektstanga, var jeg fullt innforstått med at dette kanskje ikke kom til å vare - at jeg kanskje ville bli nødt til å bruke den lille pausen halvveis inn i økten for å bytte til noe lettere. Og jeg gjorde det nesten. Det var sååå nære på, særlig gjennom de siste åtte repetisjonene. Da trodde jeg at jeg skulle dø, eller i alle fall bli lam i begge armene. Jeg kunne praktisk talt høre pectoralisene mine gråte der inne, og i noen øyeblikk var jeg vagt bekymret for hvordan denne galskapen ville påvirke min sovende muskelbetennelse. Så langt har den ikke laget noe oppstyr i det hele tatt, så jeg krysser fingrene og håper at den tålte utfordringen.
Benkpressen på 10 kg ble altså fullført. Utrolig. Jeg var rimelig fornøyd med det. I tillegg gikk jeg opp fra 2 kg til 2,5 kg på skulderøvelsene, inspirert av den grusomme terroren PT-Alex utsatte meg for tidligere i uka. Jeg klarte det jo da, så da burde jeg få det til i dag også. Riktig nok; det gikk. Det var vondt, men det gikk. Og det SKAL jo være vondt.
Men det sluttet ikke der. Dette skulle bli dagen hvor jeg presset meg opp til høyere vekter på opptil flere muskelområder. På de liggende triceps-øvelsene med vektstang gikk jeg opp fra mine tidligere 5 kg (totalt) til nå 7.5 kg, og det samme gjorde jeg på biceps med stang. Milde malurka, hva er det som skjer? Er pinglehulken i ferd med å bli litt-mindre-pinglehulk? Kan det være at jeg har blitt sterkere enn jeg selv har våget å tro? Kan jeg ta kompisen min i håndbak nå? Sannsynligvis ikke. Jeg er nok sterkere enn jeg var, men utgangspunktet mitt lå langt nede på minussiden; her snakker vi om å spille seg OPP til 6. divisjon, for å bruke et fotballspråk jeg ikke egentlig forstår selv. Men det går riktig vei. Jeg har vondt i armene nå, flere timer etter treningen, og det er jo supert, sikkert.
Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne trene styrke to dager rett etter hverandre. Jeg blir liksom så gira rett etter å ha gjennomført en økt. Men nå må jeg bare være flink og vente og la disse gråtende små stakkarene bygge seg opp litt igjen. Det fortjener de, strengt tatt.
P.S. Er det et tegn på galskap at jeg har begynt å personifisere musklene mine? Hva er det neste; at jeg gir dem navn?
Jeg tror du kan ta med i håndbak anyday i allefall. :-)
SvarSlett(PS: min kommentering er noe skadelidende av at jeg ikke sitter så mye hjemme på PCen for tiden, men jeg leser bloggen hevr dag altså, både på telfon og iPad, men der får jeg ikke opp kommenteringsmuligheter). :)