Uke 30 med nederlag

Dagens time var helt forferdelig.

For mange måneder siden, da jeg var 10 kg tyngre enn jeg er nå, forsøkte jeg meg på timen Cardio Combat - en time med høyintensiv kondisjonstrening i form aerobic med slag og spark. Den dagen døde jeg nesten, og jeg sverget ved min sjel at jeg ikke skulle våge meg på den igjen før jeg var kommet i litt bedre form.

Jeg tenkte at den dagen var i dag.

Jeg tok feil.

Dagens forsøk på Cardio Combat var like ille som sist, kanskje til og med verre (for jeg husket ikke at det var fullt så ille som jeg syntes det var i dag). Det var aldri pauser, tempoet var bokstavelig talt dobbelt så høyt som det jeg klarte å prestere, og jeg følte meg tung, treg, sliten og mislykket. I tillegg startet timen 10 minutter forsinket, noe som innebar at da timen egentlig skulle være ferdig, pågikk den fremdeles i full intensitet.

Da knakk jeg. Ettermiddagen var nøye planlagt, med middag som ventet på meg hjemme, og jeg kjente at jeg på ingen måte hadde mer energi eller motivasjon til å gå 5-10 minutter over den planlagte tiden. I tillegg var musikken så smertefullt høy at jeg et par ganger rett og slett måtte stoppe opp for å holde for ørene. Derfor gjorde jeg noe jeg kanskje aldri har gjort før, i alle fall ikke på så lang tid jeg kan huske. Jeg forlot timen før den ble avsluttet.

Den skulle vært ferdig 17:30, så da klokken ble 17:30 snek jeg meg ut fra min litt bortgjemte bakerste rekke, med en utmattet følelse av nederlag. Foran meg hoppet og spratt, sparket og punchet resten av salen som noen Duracell-kaniner på speed, og jeg vet nå at jeg må ned MINST 10 kg til før jeg våger meg på den timen der igjen.

Ikke alle dager kan være vinnerdager, antar jeg. Dette var en sjelden og uvant følelse av utilstrekkelighet.

Uke 30 med spinning og bloggproblemer

Jeg hadde skrevet et lite og elegant innlegg om dagens spinningtime, men så forsvant det bare helt uten videre.

Lat som jeg er gidder jeg selvsagt ikke gjenskape det svunne litterære mesterverket, så det får duge at jeg nevner spinning, 45 minutter, intervaller, Rammsteins "Du hast mich" og en kurv jordbær (belønning etterpå).

Uke 30 og jeg er allerede sliten

Etter en lang kveldsvakt som endte med en brannalarm, og en sovende nattevakt, var jeg trøtt før jeg engang hadde våknet. (Forøvrig vil jeg ikke anbefale å være ansvarlig for 100 hotellgjester når brannalarmen går. Det er en smule stressende.) Fridagen min skulle ideelt sett vært tilbragt ved et stille tjern i skogen, sovende på et badehåndkle. I stedet så jeg noen episoder på Netflix før jeg dro på trening.

Yin yoga stod på programmet også denne onsdagen, men jeg ville gjerne gjøre noe litt mer utfordrende først. Jeg kom derfor nesten en time tidligere for å kjøre noe styrketrening, men så var selvfølgelig alle stativene for markløft og knebøy opptatt. Jeg giddet ikke være den personen som bare henger rundt og kaster bort tid mens hun venter, så jeg endret planen til å bli intervaller på tredemølla i stedet.

Dermed ble det en halvtime med løping og rask gange om hverandre, totalt 7 minutter løping i dag, og jeg klarte nesten å komme i mål på 3 km før halvtimen var over. 2,97 km er så latterlig nærme, at jeg tror jeg kanskje klarer å se 3-tallet neste gang. Gøy!

Deretter fulgte en deilig time med avslappende yoga, før jeg dro hjem og fikk servert ferdig laget middag av min nye samboer. For en luksus.

Takket være halvtimen med intervalltrening, og at jeg gikk halve veien hjem fra jobb i morges, klarte jeg over 13k skritt i dag, så det er jeg veldig fornøyd med. All denne aktiviteten kombinert med under 5 timers søvn i natt har imidlertid gjort meg ganske trøtt, så det blir tidlig i seng i kveld. Ganske så snart nå, egentlig. Ønsker derfor alle lesere en god natt, og hold ut; helga er kun to dager unna!

Uke 30 starter med zumba

Det fine med arbeidshelg er at jeg har fri mandagen etter. Det er ålreit å starte uka med en fridag, selv om det gir en litt lat og doven start. Det krevde litt viljestyrke for å komme over dørstokkmila i dag, men tanken på et treningssenter med aircondition og en morsom zumbatime vant til slutt. 

I dagens time møtte jeg en instruktør jeg ikke har møtt før, som sommervikarierer. Hun var brasiliansk, og var rett og slett helt fantastisk. Koreografien ga skikkelig god trening uten at den var for komplisert eller repetitiv. Det var knapt et halvfullt rom, sikkert fordi mange er på ferie fremdeles, men det var likevel kjempegod stemning. Jeg koste meg fra start til slutt, og håper jeg får mulighet til å være med på noen av hennes timer igjen en annen gang. 

Bortsett fra den turen til Elixia, har jeg egentlig bare holdt meg hjemme i kjelleren min og gjemt meg fra den kvelende heten. Jeg fikk en deilig kveldstur etter at solen var gått ned og det ble mulig puste, men ellers har det vært mye sofatid i dag. Jeg har dessverre gått opp et halvkilo i løpet av helgen (ikke overraskende), så jeg håper jeg klarer å skjerpe meg denne uken og komme tilbake på rett spor igjen. 

Uke 29 får siste innspurt

Ukas siste treningsøkt før helga måtte bli en god en. Foran meg venter dager med kaloririk mat, snacks og helgekos når kjæresten endelig kommer hjem igjen. Hurra!

Oppvarming ble en times gåtur, hvor jeg bestemte meg for å bare gå hjemmefra og ned til Bjørvika, i stedet for å ta buss eller t-bane. Ble helt klart god og varm av det, spesielt i de tusen varmegradene som fremdeles ligger over Oslo.

Deretter fulgte litt over en time med styrketrening. I dag karret jeg til meg en ny rekord. Etter et par uker med 62,5 kg i markløft, våget jeg omsider å legge på tilsvarende vekter på knebøy. Og det gikk, men bare såvidt. Det ble fem repetisjoner i siste sett hvor jeg løftet 62,5 kg, og det var fem skjelvende og skrøpelige repetisjoner med litt for mye bøy i ryggen. Teknisk sett var de såpass dårlige og svake at jeg egentlig er litt usikker på om de egentlig kvalifiserer. Men jeg lar det gå, og prøver igjen neste gang og ser om jeg klarer å holde meg oppe litt bedre da.

Det er i alle fall liten tvil om at jeg er på min absolutte grense nå, og her blir jeg nok en stund framover. Selv om det har tatt noen måneder å gå fra 40 kg til 62,5 har det tidligere vært mer på grunn av komfortsone og forsiktighet, enn faktisk fysisk maksgrense. Jeg har blitt sliten av tidligere løft, etter hvert som tyngden gradvis har økt, men ikke før nå har jeg følt at "dette klarer jeg bare såvidt å løfte." Så 65 kg, som blir neste trinn, er nok noen måneder unna, tenker jeg. Men det er greit. Mitt nåværende nivå er ganske bra.

Etter markløft og knebøy jobbet jeg med rygg, armer og skulderbetennelse igjen, før jeg avsluttet med fire sett i planken, 65 sekunder per sett. Der ser jeg heller ikke for meg å legge på mer tid med det første, for jeg klarer såvidt å holde ut disse sekundene som jeg skjelver meg gjennom nå.

Fornøyd med dagens innsats går jeg så helgen i møte, og håper jeg klarer å ikke legge på meg alt for mange kilo i løpet av de neste dagene. Nå begynner en spennende og litt skummel periode hvor jeg skal bli vant til å ha samboer, og hvor vi skal jobbe med å finne en felles hverdagsrutine som funker for oss begge, både med tanke på kosthold, trening og andre aktiviteter. Jeg regner med det vil ta litt tid, men i mellomtiden vil jeg i alle fall prøve å få trent minst tre ganger i uken, og holde måltidene jeg spiser alene (lunsj og frokost i hverdager) så små og kalorifattige som mulig. Det vil helt sikkert bli utfordrende, men jeg prøver.

Uke 29 går sjokkerende fort

Jeg kan knapt tro at vi allerede er kommet til torsdag, og at vi nå er i siste halvdel av juli. Det er under to uker til august starter, og jeg hører klokkene tikke. Jeg har mange forskjellige klokker. Det er en klokke for siste arbeidsdag på hotellet, en klokke for første arbeidsdag på sykehuset, en klokke for å skaffe ny leilighet og flytte, en klokke for neste kontrolltime hos legen på overvektsklinikken, og ikke minst; en klokke for jul. Det er knapt fem måneder igjen, folkens! Så masse å glede seg til. Men den kontrolltimen vil jeg glede meg mer til hvis jeg faktisk har noen imponerende resultater å vise frem. Det motiverer meg litt. Jeg vil gjerne komme inn dit, et halvår etter forrige time som var i juni, og kunne si "SE så flink jeg har vært! SE så mange kilo jeg har jobbet bort!" og deretter få masse ros og beundring. Jeg vil også gjerne komme inn dit og se at blodverdiene mine har blitt drastisk bedre enn de var sist. Jeg vil gjerne komme inn dit og få høre at jeg ikke lenger ligger i faresonen for å få diabetes (igjen). Det motiverer.

Så jeg holder det gående, da. Går masse (til tross for stekende sol). Kontrollerer hva jeg spiser og hvor mye, alt etter hvor aktiv jeg har vært. Drar på trening. I dag gikk jeg fra jobb til treningssenteret etter at arbeidsdagen var over, det tok nesten en halvtime. Innen jeg kom hjem nå nylig, hadde jeg allerede 9k skritt i boks, og de siste 1000 kommer med en liten kveldstur senere, vet jeg. Fitbit og MyFitnessPal jubler, og jeg skal snart kose meg med litt spaghetti og hvitløksbaguett til middag. Til og med en krone-is til dessert har jeg beregnet at jeg kan ta meg råd til i dag. Fantastisk.

Trening ble da en spinningtime med intervaller, som varte i 45 minutter. Den holdt høy intensitet, og var helt sikkert veldig effektiv. Jeg svettet, og beina verket. Perfekt. Å gi full gass på spinningsykkelen mens Rammstein dundrer ut fra høyttalerne er egentlig ganske ålreit. Det var slitsomt, men jeg koste meg også. Ikke minst fordi spinningsalen (og hele senteret, forøvrig, på Elixia Ullevål Stadion) hadde veldig bra aircondition. Jeg vurderte nesten å bare bli værende en time ekstra på en tredemølle ellerno, bare for å kose meg lenger i den kjølige luften, men sulten drev meg hjem. Slik som sulten nå driver meg til å skrive ferdig og gjøre ferdig middagen min. Om nom nom.

Uke 29 og endelig yoga igjen

Det føles alt for lenge siden siste yogatime, og helt siden forrige uke har jeg gledet meg til timen jeg hadde meldt meg på til i dag. Jeg tenkte det ville være akkurat det min stive og vonde skulderbetennelse kunne ha bruk for, for ikke å snakke om mitt slitne og stressede hode.

Yogatimen startet kun en snau time etter at jeg var ferdig på jobb, og med overlapping, rapport, skifting og bussen til byen var det omtrent den tiden jeg trengte. Jeg hadde håpet å komme dit litt før, så jeg kunne løpe noen intervaller først, men jeg somlet litt for mye. Men det går nok greit, det var yogatimen som var hovedmålet.

Som forventet var det en skikkelig deilig time, og jeg koste meg i (nesten) hver posisjon og øvelse. Å strekke på bindevevet er virkelig fantastisk, og noe de fleste av oss sikkert burde gjøre oftere. Jeg burde i alle fall det. Etter at timen var over følte jeg meg nesten salig, og omtrent svevde til bussholdeplassen for å komme meg hjem. Innen da var jeg blitt så avslappet at jeg nesten sovnet på bussen, men det har nok også noe å gjøre med at jeg har vært våken siden kl 6 i dag morges.

Litt på sidelinja; noe av det beste med å jobbe dagtid er at jeg faktisk blir trøtt om kvelden. Det er utrolig mye lettere å sovne før midnatt når jeg ikke har sovet til kl 10 eller 11 på formiddagen. Det er nå litt under en måned til jeg er ferdig på hotellet, og dermed ferdig med turnus. Deretter venter et liv med fast dagjobbing i ukedager, og jeg gleder meg så uendelig mye. Jeg har allerede klart å ta meg overraskende godt sammen i løpet av det siste halvåret, selv i turnus med kveldsvakter, så jeg har (kanskje litt for) høye forhåpninger til hva jeg vil klare når jeg har mer stabilitet i hverdagen. Det blir spennende å se hvordan det går.

Uke 29 blir kanskje min død

Det går dessverre ikke så bra med muskelbetennelsen. Jeg får rett og slett ikke nok hvile, verken på jobb eller mellom vaktene mine. Hver dag er en debatt med meg selv om jeg skal kaste inn håndkleet og bestille ny legetime for å få sykmelding, om jeg skal bruke noen egenmeldingsdager eller om jeg skal bite tenna sammen og holde ut slik at mine kolleger skal slippe å jobbe seg ihjel på grunn av mitt fravær. Valget har falt på det siste, men jeg vet ikke hvor mye lenger det vil kunne fungere. Jeg prøver så godt jeg kan, og håper styrketreningen kan hjelpe meg til å stå i det.

Etter dagens dagvakt på jobb, dro jeg dermed til Elixia igjen, for å bli bittelitt sterkere. Der våget jeg ikke å legge på noe mer vekt enn jeg hadde sist, men jeg var mer enn fornøyd nok med å bare klare å gjenta fredagens heroiske innsats, gitt den stadig mer verkende skulderen. Fremdeles 60 kg på knebøy og 62,5 kg på markløft, altså. Det er ikke noe å være misfornøyd med, akkurat.

Jeg føler ikke at jeg får trent så veldig mye nå for tiden, når det er sommerprogram og gruppetimer er så reduserte. Derfor prøver jeg å være mer forsiktig med hva jeg spiser, og det ser ut til å funke sånn tålelig greit. Jeg har i alle fall fortsatt å gå ned i vekt, og er nå faktisk forbi den berømte 10-kilos milepælen. Nå jobber jeg meg derfor sakte men sikkert mot neste 5-tall, hvilket jeg burde klare å nå innen 5 uker hvis jeg fortsetter å spise like fornuftig som jeg har gjort i det siste (ifølge MyFitnessPal). Det er et ganske stort "hvis," men vi prøver! :)

Jeg gleder meg masse til trening i morgen. Da får jeg endelig Yin yoga med favorittinstruktøren igjen, og er det noe jeg tror kroppen min virkelig kunne ha godt av nå, så er det yin yoga. Timen starter litt over en time etter at jeg er ferdig på jobb, så jeg håper å få tid til noen intervaller på tredemøllen først. Vi får se hva det blir til.

Uke 28 og ny rekord!

Fri fra jobb i dag, og det var på tide med en ny styrkeøkt. Denne gangen husket jeg å ta med treningshanskene mine, for å unngå at håndflatene skulle bli revet i fillebiter når jeg skulle ta markløft. Jeg dro nemlig til trening med en ambisjon om å legge på litt mer vekt i dag. Spennende!

Jeg kom meg meg avgårde noen timer senere enn planlagt, mye fordi jeg sov noen timer lengre enn planlagt. (Det var forøvrig vidunderlig.) Det var derfor godt utpå ettermiddag innen jeg snek meg innpå stativet med vektstanga, men siden det er sommer og fellesferie var det ikke så mange folk der likevel, heldigvis.

Jeg bestemte meg for å gjøre det vondeste først, nemlig markløften. Begynte rett på 40 kg, 10 repetisjoner. Ikkeno problem. Økte til 50 kg med syv repetisjoner, så til 55 kg med seks repetisjoner, og på fjerde sett var jeg på 60 kg. Seks repetisjoner der også, og det samme på femte sett. Så sjette og siste sett, og jeg snek på 1,25 kg ekstra på hver side av stanga. 62,5 kg totalt. Jeg var spent, bøyde meg ned og pustet dypt et par ganger. Så løftet jeg, og jeg klarte det. Det var tungt, og selv med hansker var det litt vondt å holde grepet, men jeg klarte det. Og jeg fullførte seks repetisjoner der også. Ny rekord! Det var kult.

Etterpå fulgte seks sett med knebøy, men her våget jeg ikke å gå høyere, fordi jeg slet litt med de siste repetisjonene i settene på 60 kg. Knærne begynte å svaie innover, og overkroppen ville veldig gjerne lene seg mer framover. Bedre med mindre vekt og riktig teknikk, enn høyere vekt og feil teknikk. Men kanskje senere, om et par ukers tid? Vi får se.

Jeg gikk så videre til sittende roing, med først fem sett på 30 kg, og prøvde meg på 35 kg på det siste settet. Det gikk faktisk bra, med et par færre repetisjoner, så det var også kult.

Så til sist ble det tre minutter med planke (65 sekunder hver), og tre sett med lette øvelser for skuldrene, for å skånsomt styrke det området som er mest utsatt for muskelbetennelsen. Det føles litt bedre nå, og jeg vil gjerne at det skal fortsette å føles bedre i tiden fremover.

Og det var dagens trening. Det tok til sammen nesten halvannen time, og etterpå unnet jeg meg en protein-milkshake fra Yt. Nå vanker det kylling og ris til middag, og siden jeg ikke har spist noe annet i dag enn knekkebrød med leverpostei, tror jeg jaggu jeg kan skeie litt ut med noe godt til dessert etterpå. Jeg har en kurv jordbær i kjøleskapet, og et par vannbakkels som var på salg. Resten av kvelden blir det bare avslapping på sofaen, og kanskje en kveldstur til slutt for å få inn noen flere skritt. Jeg kommer kanskje ikke til 10k i dag, men etter en såpass tung treningsøkt tenker jeg at det går nok greit likevel.

Uke 28 og det er alt for varmt ute

Denne sommeren er fullstendig sinnssyk. Jeg kan telle på en hånd hvor mange regnværsdager vi har hatt siden slutten av mai, og jeg føler meg litt som det gule, uttørkede gresset jeg ser rundt omkring. Vanligvis holder jeg meg inne om sommeren på grunn av regn, nå holder jeg meg inne (tidvis) på grunn av den alt for høye temperaturen. Da er det veldig deilig å kunne komme inn til Elixias svale treningslokaler for å kjøle meg ned litt. 

Dagens nedkjøling bestod av en spinningtime. Det ligger liksom litt programmert i meg nå, at jeg må dra på spinning på en onsdag, selv om det ikke er Romeo som har den. Så jeg booket en time kl 17, klarte å komme meg ut døra hjemmefra etter en makelig dag på sofaen, og fikk en god treningsøkt med høy puls og svette. Det var en bra instruktør i dag også, som vanlig, men jeg gleder meg til Romeo kommer tilbake. Jeg er tross alt et vanedyr. 

Etterpå skeiet jeg litt ut med noe snacks, men jeg passet på å ikke spise mer av det enn at jeg holdt meg innenfor antall kalorier jeg hadde lov til å spise i dag (som ble litt høyere takket være treningen). Noen ganger må man jo kose seg litt, og jeg begynner å finne en slags balanse jeg kan leve med som ikke er "ingenting, aldri" eller "alt for mye, hele tiden." Nå klarer jeg for eksempel å åpne en pose ostepop, spise halvparten, og la resten ligge til en annen dag. Dette er helt sikkert veldig lett for de fleste andre, men for meg er det en milepæl som jeg er stolt av. Det er viktig å anerkjenne de små tingene også. 

Uke 28 fikk bonustrening

Denne uka begynte med en kveldsvakt i går, så da ble det ingen trening. Egentlig skulle jeg hatt kveldsvakt i dag også, men heldigvis gikk en kollega med på å bytte vakter så jeg fikk dagvakten i stedet. Dermed ble det duket for en ekstra treningsøkt i dag som jeg opprinnelig ikke hadde planlagt for. Hurra!

Med en stadig mer verkende skulder var det imidlertid litt begrenset hva jeg våget å gjøre. Jeg skulle gjerne kjørt styrketrening igjen i dag, men jeg feiget ut. Spesielt markløft var jeg redd for å gjøre, og det føltes teit å bare gjøre knebøy og ingenting annet. Så jeg hentet fram plan B, som var mer intervalltrening for kondisjonen.

Jeg repeterte i bunn og grunn opplegget jeg gjorde på søndag, da jeg fant den kosmiske lappen på tredemølla. 10 minutter hurtig gange til oppvarming, deretter 6 intervaller bestående av et minutt løping og to minutter hurtig gange. De første to intervallene tok jeg på hastighet 7,5 mens jeg fra tredje intervall gradvis økte hastigheten litt for hver gang. De to siste intervallene lå jeg på hastighet 8, og da holdt det hardt de siste 10-15 sekundene av løpeminuttene. Det må jo bare være effektivt for kondisjonen min.

Denne økten satte også god fart på antall skritt for i dag, og etter ferdig trening og hjemtur hadde jeg nådd nesten 14k skritt da jeg kom inn døra. Min Fitbit-app ble fra seg av glede og kalte meg "over achiever," en fornærmelse jeg tar som et kompliment. ^^

Ikke den lengste treningsøkten i dag altså, eller den tyngste, men jeg våger meg til å tro at den i det minste var effektiv. I løpet av de 30 minuttene klarte jeg 2,9 km, noe som for meg er ganske ålreit. Neste gang prøver jeg kanskje å sikte meg mot 3 km. Det er et jevnt og fint tall, og jeg liker jevne og fine tall.

Uke 27 med mange aktiviteter

I dag har jeg vært trippelaktiv. Kvadruppelaktiv hvis jeg regner med mine 10k skritt. Etter en langsom og doven morgen og formiddag klarte jeg å komme meg ut i finværet og til Elixia. Jeg hadde booket time til yin yoga, men kom en time tidligere for å trene litt kondisjon først og roe ned i forkant av timen. 

Aktivitet 1: 

Intervalltrening på tredemøllen. 30 minutter. Tilfeldighetene ville ha det til at på akkurat den tredemøllen jeg gikk bort til, lå det en lapp. På lappen var det skrevet ned et enkelt og kort intervallprogram. I mangel av en bedre plan selv, bestemte jeg meg for å bare følge det som var skrevet på lappen. Dette var jo åpenbart et tegn fra kosmos. :-P Dermed ble det 10 minutter rask gange i oppvarming, etterfulgt av fire intervaller med 1 minutt løping og 2 minutter rask gange. Det var lappen, men det tok bare 22 minutter, så jeg la til to ekstra intervaller. Jeg kom opp i makspuls, for å si det sånn, og svetten rant. 

Aktivitet 2:
Yin yoga. 60 minutter. Med sommervikar, i stedet for min faste instruktør. Sommervikaren kjørte en litt mer dynamisk time, som gjorde at denne timen føltes litt mer som faktisk trening og litt mindre som ren avslapning og uttøying. Det var verken bedre eller verre, bare annerledes. Ikke helt det jeg hadde forventet, men jeg brant nok noen ekstra kalorier og det er aldri galt. 

Aktivitet 3: 

Etter løping og yoga rettet jeg snuten mot mitt faste habitat Sognsvann. Jeg hadde gledet meg til en badetur hele dagen, og selv om jeg vaklet litt etter treningen (jeg var sulten og sliten og en del av meg ville bare rett hjem til sval kjellerstue og sofa) kom jeg meg dit som planlagt. Der plasket jeg uti relativt umiddelbart og svømte i en halvtime før jeg krabbet meg i land, tørket og skiftet raskt, og begynte på den etterlengtede hjemturen. Ikke at det ikke var kjempedeilig å bade, for det var det, men jeg var blitt ganske sulten innen da. 

Ettersom jeg har vært så aktiv i dag, unnet jeg meg en hvitløksbaguette til gryteretten som var kveldens middag. Det er sjokkerende hvor mange kalorier en sånn baguette har, og når jeg tenker på hvordan jeg gjerne hadde flere slike som tilbehør i løpet av en uke før (i tillegg til nesten daglige porsjoner av sjokolade og ymse annet snop) er det jaggu ikke rart at jeg har gått opp så mye som jeg har gjort de siste årene. Min kontinuerlige scanning av mat i MyFitnessPal har gjort meg smertelig bevisst på hvor mange kalorier som lurer i "bare en liten belønning" her og "bare en liten bit" der. Bevisstgjøring suger, men det hjelper. Vekta går tross alt nedover, og jeg merker forskjellen på hvor fort det går mellom de ukene hvor jeg er streng med meg selv og de ukene hvor jeg gjerne unner meg selv "noe ekstra." Jeg har nok unnet meg noe ekstra litt for ofte det siste, for vekta har stort sett stått stille, men neste uke skal jeg stramme inn igjen og håpe på bedre resultater. Jeg ligger nemlig og vipper akkurat over grensa til et 10-tall, og det ville være fantastisk å komme under det 10-tallet. Hvert 10-tall er liksom en milepæl, og jeg får nesten blodsmak i munnen når jeg er så nære. Blir uke 28 uken jeg når milepælen? Følg med! Jeg sitrer av spenning.

Uke 27 og jeg skammer meg litt

Det har gått over en uke siden sist. Uff da. Det var ikke helt meningen. Men det er bedre å planlegge forbedringer for framtiden enn å dvele over feil i fortiden, så jeg skal ikke gi meg selv for mye mental juling over dette. Jeg skammer meg litt, men det skal bli bedre igjen framover.

Det ble også bedre i dag. Tilfeldigvis var dette dagen samboeren reiste tilbake til Danmark for to uker med sommerjobbing der, før han kommer tilbake for godt. Jeg sier ikke at det er hans skyld at jeg har vært dårlig til å trene de siste ni dagene, men jeg har vært dårlig til å trene de siste ni dagene fordi han har vært her. Diverse planer etter jobb og i fridager har stjålet tiden (selv om noe av den tiden har vært badetur på Sognsvann og over 10k skritt daglig, så helt ubrukelig har det ikke vært, og vekta har faktisk holdt seg stabil), men jeg håper dette roer seg litt når vi har hatt mer tid sammen og kommet mer inn i samboerrutinen.

Men jeg skulle egentlig skrive om dagens treningsøkt. Jeg valgte styrketrening, fordi jeg ikke vil at det imponerende nivået jeg har bygget opp med PT-Ellen fram til nå skal bli svakere igjen. Så jeg tok med loggboken vi har brukt, og kopierte i stor grad vektene og repetisjonene fra vår siste PT-time for ni dager siden. Jeg tok knebøy og markløft på 60 kg, og markløftene er nå på det nivået at jeg har fått skikkelige træler i hendene. De gjør litt vondt (jeg burde huske hansker neste gang), men de gjør også at jeg føler meg sterk og tøff så jeg klager ikke. Noe annet som gjør at jeg føler meg sterk og tøff er at jeg kan se et hint av biceps på armene mine igjen nå, hvis jeg strammer til og myser litt med øynene og kjenner litt med fingrene. Det er faktisk noe der inne, noe stramt og hardt. Kult. En ukes fravær har altså ikke redusert musklene mine til fiskeboller. Bra.

Jeg økte også vekten på cable row fra 25 kg til 30 kg i dag, og til sist tok jeg tre runder med knestående planke på 1 minutt hver.

Dessverre har ikke muskelbetennelsen i skulderen forsvunnet, til tross for nesten to ukers sykmelding, så jeg tok noen lette øvelser for skuldrene også, med vektlodd på 1,25 kg. Dette var en øvelse som fysioterapeuten lærte meg for noen år siden, sist gang jeg hadde muskelbetennelse, så jeg håper det kan hjelpe. Jeg ser muligens mot noen ekstra uker med sykmelding dersom det ikke blir bedre snart, men jeg ser det an i løpet av de neste par ukene. Jeg vil veldig gjerne ikke at det skal bli kronisk, og håper fastlegen (eller ferievikaren) vil være enig og gir meg mer sykmelding hvis det trengs. Denne betennelsen gjør det blant annet vondt å bruke armen til det aller meste av bevegelser som involverer løfting (det være seg lett eller tungt) og heving av armen, og gjør det blant annet umulig å ta pushups. Kjedelige greier.

Til tross for en uke uten trening, klarte jeg likevel å få til noe til slutt. Det kan jeg være stolt over. Det er lett for meg å overtale meg selv til å bare gi opp når det går mange dager hvor jeg er lat og ubrukelig, så jeg gir meg selv en ekstra klapp på skulderen når jeg klarer å komme meg i gang igjen. Det fortjener jeg.