Uke 30 med nederlag
Dagens time var helt forferdelig.
For mange måneder siden, da jeg var 10 kg tyngre enn jeg er nå, forsøkte jeg meg på timen Cardio Combat - en time med høyintensiv kondisjonstrening i form aerobic med slag og spark. Den dagen døde jeg nesten, og jeg sverget ved min sjel at jeg ikke skulle våge meg på den igjen før jeg var kommet i litt bedre form.
Jeg tenkte at den dagen var i dag.
Jeg tok feil.
Dagens forsøk på Cardio Combat var like ille som sist, kanskje til og med verre (for jeg husket ikke at det var fullt så ille som jeg syntes det var i dag). Det var aldri pauser, tempoet var bokstavelig talt dobbelt så høyt som det jeg klarte å prestere, og jeg følte meg tung, treg, sliten og mislykket. I tillegg startet timen 10 minutter forsinket, noe som innebar at da timen egentlig skulle være ferdig, pågikk den fremdeles i full intensitet.
Da knakk jeg. Ettermiddagen var nøye planlagt, med middag som ventet på meg hjemme, og jeg kjente at jeg på ingen måte hadde mer energi eller motivasjon til å gå 5-10 minutter over den planlagte tiden. I tillegg var musikken så smertefullt høy at jeg et par ganger rett og slett måtte stoppe opp for å holde for ørene. Derfor gjorde jeg noe jeg kanskje aldri har gjort før, i alle fall ikke på så lang tid jeg kan huske. Jeg forlot timen før den ble avsluttet.
Den skulle vært ferdig 17:30, så da klokken ble 17:30 snek jeg meg ut fra min litt bortgjemte bakerste rekke, med en utmattet følelse av nederlag. Foran meg hoppet og spratt, sparket og punchet resten av salen som noen Duracell-kaniner på speed, og jeg vet nå at jeg må ned MINST 10 kg til før jeg våger meg på den timen der igjen.
Ikke alle dager kan være vinnerdager, antar jeg. Dette var en sjelden og uvant følelse av utilstrekkelighet.
For mange måneder siden, da jeg var 10 kg tyngre enn jeg er nå, forsøkte jeg meg på timen Cardio Combat - en time med høyintensiv kondisjonstrening i form aerobic med slag og spark. Den dagen døde jeg nesten, og jeg sverget ved min sjel at jeg ikke skulle våge meg på den igjen før jeg var kommet i litt bedre form.
Jeg tenkte at den dagen var i dag.
Jeg tok feil.
Dagens forsøk på Cardio Combat var like ille som sist, kanskje til og med verre (for jeg husket ikke at det var fullt så ille som jeg syntes det var i dag). Det var aldri pauser, tempoet var bokstavelig talt dobbelt så høyt som det jeg klarte å prestere, og jeg følte meg tung, treg, sliten og mislykket. I tillegg startet timen 10 minutter forsinket, noe som innebar at da timen egentlig skulle være ferdig, pågikk den fremdeles i full intensitet.
Da knakk jeg. Ettermiddagen var nøye planlagt, med middag som ventet på meg hjemme, og jeg kjente at jeg på ingen måte hadde mer energi eller motivasjon til å gå 5-10 minutter over den planlagte tiden. I tillegg var musikken så smertefullt høy at jeg et par ganger rett og slett måtte stoppe opp for å holde for ørene. Derfor gjorde jeg noe jeg kanskje aldri har gjort før, i alle fall ikke på så lang tid jeg kan huske. Jeg forlot timen før den ble avsluttet.
Den skulle vært ferdig 17:30, så da klokken ble 17:30 snek jeg meg ut fra min litt bortgjemte bakerste rekke, med en utmattet følelse av nederlag. Foran meg hoppet og spratt, sparket og punchet resten av salen som noen Duracell-kaniner på speed, og jeg vet nå at jeg må ned MINST 10 kg til før jeg våger meg på den timen der igjen.
Ikke alle dager kan være vinnerdager, antar jeg. Dette var en sjelden og uvant følelse av utilstrekkelighet.
Kommentarer
Legg inn en kommentar