Uke 27 og jeg skammer meg litt
Det har gått over en uke siden sist. Uff da. Det var ikke helt meningen. Men det er bedre å planlegge forbedringer for framtiden enn å dvele over feil i fortiden, så jeg skal ikke gi meg selv for mye mental juling over dette. Jeg skammer meg litt, men det skal bli bedre igjen framover.
Det ble også bedre i dag. Tilfeldigvis var dette dagen samboeren reiste tilbake til Danmark for to uker med sommerjobbing der, før han kommer tilbake for godt. Jeg sier ikke at det er hans skyld at jeg har vært dårlig til å trene de siste ni dagene, men jeg har vært dårlig til å trene de siste ni dagene fordi han har vært her. Diverse planer etter jobb og i fridager har stjålet tiden (selv om noe av den tiden har vært badetur på Sognsvann og over 10k skritt daglig, så helt ubrukelig har det ikke vært, og vekta har faktisk holdt seg stabil), men jeg håper dette roer seg litt når vi har hatt mer tid sammen og kommet mer inn i samboerrutinen.
Men jeg skulle egentlig skrive om dagens treningsøkt. Jeg valgte styrketrening, fordi jeg ikke vil at det imponerende nivået jeg har bygget opp med PT-Ellen fram til nå skal bli svakere igjen. Så jeg tok med loggboken vi har brukt, og kopierte i stor grad vektene og repetisjonene fra vår siste PT-time for ni dager siden. Jeg tok knebøy og markløft på 60 kg, og markløftene er nå på det nivået at jeg har fått skikkelige træler i hendene. De gjør litt vondt (jeg burde huske hansker neste gang), men de gjør også at jeg føler meg sterk og tøff så jeg klager ikke. Noe annet som gjør at jeg føler meg sterk og tøff er at jeg kan se et hint av biceps på armene mine igjen nå, hvis jeg strammer til og myser litt med øynene og kjenner litt med fingrene. Det er faktisk noe der inne, noe stramt og hardt. Kult. En ukes fravær har altså ikke redusert musklene mine til fiskeboller. Bra.
Jeg økte også vekten på cable row fra 25 kg til 30 kg i dag, og til sist tok jeg tre runder med knestående planke på 1 minutt hver.
Dessverre har ikke muskelbetennelsen i skulderen forsvunnet, til tross for nesten to ukers sykmelding, så jeg tok noen lette øvelser for skuldrene også, med vektlodd på 1,25 kg. Dette var en øvelse som fysioterapeuten lærte meg for noen år siden, sist gang jeg hadde muskelbetennelse, så jeg håper det kan hjelpe. Jeg ser muligens mot noen ekstra uker med sykmelding dersom det ikke blir bedre snart, men jeg ser det an i løpet av de neste par ukene. Jeg vil veldig gjerne ikke at det skal bli kronisk, og håper fastlegen (eller ferievikaren) vil være enig og gir meg mer sykmelding hvis det trengs. Denne betennelsen gjør det blant annet vondt å bruke armen til det aller meste av bevegelser som involverer løfting (det være seg lett eller tungt) og heving av armen, og gjør det blant annet umulig å ta pushups. Kjedelige greier.
Til tross for en uke uten trening, klarte jeg likevel å få til noe til slutt. Det kan jeg være stolt over. Det er lett for meg å overtale meg selv til å bare gi opp når det går mange dager hvor jeg er lat og ubrukelig, så jeg gir meg selv en ekstra klapp på skulderen når jeg klarer å komme meg i gang igjen. Det fortjener jeg.
Det ble også bedre i dag. Tilfeldigvis var dette dagen samboeren reiste tilbake til Danmark for to uker med sommerjobbing der, før han kommer tilbake for godt. Jeg sier ikke at det er hans skyld at jeg har vært dårlig til å trene de siste ni dagene, men jeg har vært dårlig til å trene de siste ni dagene fordi han har vært her. Diverse planer etter jobb og i fridager har stjålet tiden (selv om noe av den tiden har vært badetur på Sognsvann og over 10k skritt daglig, så helt ubrukelig har det ikke vært, og vekta har faktisk holdt seg stabil), men jeg håper dette roer seg litt når vi har hatt mer tid sammen og kommet mer inn i samboerrutinen.
Men jeg skulle egentlig skrive om dagens treningsøkt. Jeg valgte styrketrening, fordi jeg ikke vil at det imponerende nivået jeg har bygget opp med PT-Ellen fram til nå skal bli svakere igjen. Så jeg tok med loggboken vi har brukt, og kopierte i stor grad vektene og repetisjonene fra vår siste PT-time for ni dager siden. Jeg tok knebøy og markløft på 60 kg, og markløftene er nå på det nivået at jeg har fått skikkelige træler i hendene. De gjør litt vondt (jeg burde huske hansker neste gang), men de gjør også at jeg føler meg sterk og tøff så jeg klager ikke. Noe annet som gjør at jeg føler meg sterk og tøff er at jeg kan se et hint av biceps på armene mine igjen nå, hvis jeg strammer til og myser litt med øynene og kjenner litt med fingrene. Det er faktisk noe der inne, noe stramt og hardt. Kult. En ukes fravær har altså ikke redusert musklene mine til fiskeboller. Bra.
Jeg økte også vekten på cable row fra 25 kg til 30 kg i dag, og til sist tok jeg tre runder med knestående planke på 1 minutt hver.
Dessverre har ikke muskelbetennelsen i skulderen forsvunnet, til tross for nesten to ukers sykmelding, så jeg tok noen lette øvelser for skuldrene også, med vektlodd på 1,25 kg. Dette var en øvelse som fysioterapeuten lærte meg for noen år siden, sist gang jeg hadde muskelbetennelse, så jeg håper det kan hjelpe. Jeg ser muligens mot noen ekstra uker med sykmelding dersom det ikke blir bedre snart, men jeg ser det an i løpet av de neste par ukene. Jeg vil veldig gjerne ikke at det skal bli kronisk, og håper fastlegen (eller ferievikaren) vil være enig og gir meg mer sykmelding hvis det trengs. Denne betennelsen gjør det blant annet vondt å bruke armen til det aller meste av bevegelser som involverer løfting (det være seg lett eller tungt) og heving av armen, og gjør det blant annet umulig å ta pushups. Kjedelige greier.
Til tross for en uke uten trening, klarte jeg likevel å få til noe til slutt. Det kan jeg være stolt over. Det er lett for meg å overtale meg selv til å bare gi opp når det går mange dager hvor jeg er lat og ubrukelig, så jeg gir meg selv en ekstra klapp på skulderen når jeg klarer å komme meg i gang igjen. Det fortjener jeg.
Kommentarer
Legg inn en kommentar