Ungdomsskoletraumer og guder

Nå som mandagsspinningen har tatt sommerferie, ble det brått rom for noe annet, og ettersom jeg hadde ofret boksing sist fredag, var det liten tvil om hva jeg skulle gjøre i dag.

Mandagsboksingen er litt annerledes fra fredagsboksingen. For det første bruker vi ikke punchingsekker, men hverandre (med polstret pute, selvsagt). For det andre er det mer fokus på spark - i alle fall var det det i dag. Dette er veldig gode nyheter for meg, for spark er det jeg gjør best. Jeg lurer på om det er noe som sitter igjen fra den tiden jeg trente taekwon-do, som jo fokuserer mye mer på spark enn på slag. I tillegg er jeg cirka tusen ganger sterkere i beina enn i armene, så jeg klarer mer når jeg sparker enn når jeg slår.

Jeg storkoste meg derfor gjennom dagens time, som gikk over til å bli 75 minutter i stedet for 55 - og det var helt greit. Det verste med alt var den lange, pinefulle oppvarmingen. Faktisk. Alt etter oppvarmingen var grei skuring. Jeg ble sliten, såklart, men oppvarmingen var et mareritt uten like. Jeg avskyr virkelig sånne opplegg hvor man skal ut i en gymsal og løpe på forskjellige måter i en stor sirkel, hvor den ene etter den andre da løper forbi meg fordi jeg ikke er like trent som resten - og hvor man skal fra den ene enden av salen til den andre, slik at alle ser at jeg er den siste til å komme fram. Selvbevisstheten når opp til toppnivået i slike situasjoner, og plutselig er jeg tilbake på ungdomsskolen hvor jeg uke etter uke skulket gymtimene fordi det var så traumatisk. Men jeg skulket ikke i dag, og etterpå ble jeg belønnet med en god kickboksing-time. Jaggu kastet ikke Aristo inn noen styrkeøvelser denne gangen også, og jeg kunne virkelig kjenne hvordan magemusklene mine har strammet seg opp siden sist jeg lå på ryggen der inne. Det er ikke rart jeg har sluttet å gå ned i vekt; jeg bygger jo muskler som en GUD, tydeligivs.

Apropos guder, så var det en i boksetimen i dag. Jeg tror i alle fall han var en slags gud. Han kom fra Australia, hadde kanskje verdens største muskler, og kunne drept meg med lillefingeren hvis han hadde villet. Aristo brukte ham til å demonstrere noen teknikker, og jeg ble bare stående og måpe. Sånn vil jeg også bli! (Evt. sånn vil jeg også ha!)

Kommentarer

  1. Victory! Det er supertøft å gjennomføre en sånn økt som du i utgangspunktet har så kjipe minner fra! Du må være veldig stolt av deg selv! (jeg er i allefall veldig stolt av deg!)

    Heia gudommelige Vero! :-)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening