Framgang!

Noe utrolig skjedde i dagens yogatime. Etter nesten 45 minutter hvor jeg jobbet så hardt at svetten rant nedover ansiktet ved et par anledninger (jeg kødder ikke), kom vi endelig til den delen hvor vi gjør noen øvelser sittende og liggende. En av disse er å komme opp i skulderstående, og er den biten hvor jeg vanligvis bare legger meg på rygg, holder bena strakt opp, og blir der mens alle andre gjør sin crazy akrobatikk med bena over hodet og greier. I dag valgte jeg imidlertid å prøve. Jeg har jo prøvd før, kanskje et par ganger, uten nevneverdig hell (det var en gang jeg trodde jeg klarte det, men så fant jeg ut at det var egentlig bare fordi jeg vugget fram og tilbake og fikk momentum), og hadde egentlig ikke planlagt å prøve meg igjen i løpet av nærliggende fremtid. Men plutselig kom altså ånden over meg, og jeg ga bena og torsoen det ekstra løftet som fikk meg opp i skulderstående. Faktisk.

Det var ikke en vakker skulderstående, bevaremegvel, og jeg måtte få hjelp av veggen bak meg for å holde balansen - men jeg kom meg opp i den, og jeg klarte å holde meg der oppe nesten hele tiden. Jeg klarte ikke akrobatikken videre, med knærne ned ved siden av ørene og sånn, men Rom ble ikke bygget på én dag, og denne framgangen er oppmuntrende nok til at jeg tenker at jeg en dag kanskje vil kunne gjøre alt. Så gøy! En veldig god start på helgen.

Bortsett fra at det var ikke helg riktig ennå. Først gjenstod en time med slag og spark.

Dette var siste dag med kickboksing før sommerferien, og selv om jeg helt sikkert finner noe annet å fylle den timen med fram til høsten, er dette noe jeg kommer til å savne. Dette var absolutt riktig tidspunkt for å gå bananas på punchingbagen, hvilket jeg også gjorde - og jeg har blåmerker på leggen til å bevise det. Bare se her:

Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg klarte å få disse blåmerkene, spesielt ikke den svære, men jeg vet at jeg ikke hadde så mange tidligere på dagen. Men jeg klager ikke, altså. Blåmerker får meg til å føle meg tøff og aktiv, så jeg er egentlig stolt over dem og vil gjerne ha mange. Jeg er kanskje ikke helt normal, men det får så være. Det blir ikke mer moro enn man selv gjør det til. 

Boksing er en sånn time hvor man ofte jobber med partner, og jeg er heldig som har en veldig kul kompis som jeg kan plage og som plager meg tilbake. Her er et par bilder av oss etter at timen er over, hvor vi egentlig er litt for slitne til å posere men prøver likevel:

Så tøffe er vi!

Veldig tøffe, men ikke spesielt fotogene.  

Heldigvis trenger man ikke være fotogen for å være blid!

Det litt halvdesperate smilet jeg har her, forteller omtrent følgende "nå har jeg nesten god samvittighet etter å ha spist en Carbonara-rett på Olivia tidligere i dag, med sjokoladekake til dessert." YOLO.