Sommervariasjon

Det er sommerferie, og sommerferien gjør rare og spennende ting med programmet på Elixia. For eksempel la jeg merke til at det ikke var satt opp noen boksetime med Aristo i morgen. Samtidig la jeg merke til at det var satt opp en boksetime på Bjørvika i dag, med en annen instruktør som jeg ikke kjente. Så jeg tenkte "hvis jeg ikke får fredagstorturen min på Colosseum, kan jeg jo ta litt torsdagstortur på Bjørvika i stedet," og besøke denne nye boksetimen. 

"Tortur" viste seg å være veldig riktig ord å bruke. Der hvor Aristo bruker mesteparten av timen på å drille oss på teknikker ispedd noen sjokkrunder med styrketrening, var instruktøren på Bjørvika mer interessert i å gi oss en knallhard kondisjonsøkt. Hvilket han gjorde. Med glans. Åherregudfyttihelvete som jeg ville dø. Allerede i oppvarmingen ønsket jeg desperat at jeg hadde vært et annet sted. Hvor som helst. På toppen av en brennende bygning hadde for eksempel vært et glimrende alternativ. Jeg har imidlertid erfart fra mine faste boksetimer at oppvarmingen ofte er den verste delen, så jeg holdt ut og tenkte at det ville bli bedre etterpå. Det ble det, heldigvis. I alle fall for en stund. 

Vi fant oss en partner, plukket opp puter og hansker, og jobbet sammen med slag og spark. Partneren min ble en høy, dritpen jente som så ut som en dukke, og jeg sa til meg selv at jeg burde sikkert være litt forsiktig for å ikke skade henne. Femten minutter senere, mens jeg holdt puten foran meg som hun sparket på, ba jeg en ynkelig, stille bønn om at jeg skulle overleve. Wow. Jeg er overbevist om at hun kunne tatt livet av de fleste med bare et par neveslag og ett av disse sykt kraftige sparkene sine. Jeg blir ikke forundret dersom jeg våkner opp med blåmerker i morgen tidlig. Nok en leksjon i "ikke dømme boka etter omslaget." Jeg var dødsimponert, tidvis stum av beundring, og følte meg plutselig som en nybegynner igjen - på en frustrerende, men også litt spennende måte. Jeg har kanskje kommet et stykke på vei, men det er fremdeles veldig mye jeg ennå kan lære. Jeg kan fortsatt bli bedre. Mye, mye bedre. 

De siste fem minuttene av timen var kanskje de desidert verste. Der skulle en av oss stå ved den ene kortveggen i salen og holde en pute, mens partneren skulle stå på motsatt side. Det er ikke en enormt stor sal, men den er heller ikke liten. Så skulle da den ene personen løpe over til motsatt side, ta et par knespark mot puta, løpe tilbake, ta spensthopp og push-up (burpees, tror jeg det heter, og er sånn cirka den ondeste øvelsen som djevelen noen gang har funnet på), og så starte hele marerittet på nytt. Tre minutter skulle vi holde på sånn. Hver. Det tok meg omtrent tre sekunder å bli fraløpt av alle de andre, og etter at tiden var over hadde jeg kanskje tatt halvparten så mange runder som resten. I en sal med kun ti personer ble dette veldig synlig. Igjen denne gjenopplivningen av ungdomsskoletraumer, med prestasjonsangst og treigingstempel (innbilt eller ekte). Jeg var virkelig Kung Fu Panda i første halvdel av filmen. Flaut. 

Men! Ingen tvil om at det var bra trening, i alle fall. Veldig langt utenfor min komfortsone, både fysisk og psykisk, og det skal visst være en bra ting innimellom. Så hurra for det. Og hurra for at jeg klarte å IKKE sovne på sofaen mens jeg lå der de påfølgende tre timene. Det var jaggu en utfordring, det også. 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening