Tilbake til styrkerommet, hurra!
I går lot jeg meg lokke av en venninne til å bli med på en gruppetime med styrketrening i dag. Hun trengte ikke be meg to ganger, men jeg hadde kanskje ikke planlagt å stå opp så "tidlig" av meg selv, og jeg kan derfor takke henne for dagens innsats. På eget initiativ hadde jeg sannsynligvis dratt på noe kondisjonstrening senere på dagen, men styrketrening gjør jeg jo egentlig ikke nok av, så dette var absolutt på sin plass.
Litt over kl. 11 (jeg hadde til og med husket å ta høyde for tidsendringen (eller strengt tatt hadde mine elektroniske trylledingser tatt høyde for det)) var jeg dermed tilbake på Elixia og min første Power-time på jeg vet ikke hvor lenge. Alt for lenge. En måned, minst, tror jeg? Jeg var tidlig ute, og etter å ha tatt en plass og rigget til alt av utstyr, lekte jeg meg litt med å kaste basketball i kurvene i flerbrukshallen, fram til timen skulle begynne.
Det var Super-Sissel som hadde Power-timen i dag, som er like awesome som Bjørn. Hun er flink til å veilede og har mye fokus på teknikk, noe som ofte kommer godt med. Jeg var ambivalent til at hun aldri rettet opp noe på meg; var det fordi hun ikke så meg, eller fordi jeg gjorde alt riktig? Jeg velger å tro det siste.
Da timen var over kjente jeg godt at det har vært lenge siden sist. Både armer og ben skalv en smule, og enkelte muskler hadde fremdeles litt vondt etter å ha blitt tynet. Til gjengjeld var halebenet meget fornøyd med å ikke ha blitt plaget, så på smertenivået gikk det opp i opp, sammenlignet med i går. I tillegg var jeg superfornøyd med at jeg klarte å ta benkpress på 5 kg uten at muskelbetennelsen flippa ut. Joda, jeg kjenner at den fremdeles ligger der og lurer, men akkurat nå oppfører den seg, og kanskje er den i ferd med å stikke av? Så lenge den ikke verker, slik at jeg klarer å trene styrke, så er jeg uansett fornøyd; jeg ber ikke om så veldig mye, egentlig.
Mitt evige håp, som alltid, er at jeg nå kanskje kan begynne å trene styrke litt mer regelmessig igjen. Jeg har ikke hatt fremgang på vekter på sånn cirka hundre millioner tusen år, og det hadde vært fryktelig kult å bli litt sterkere, altså. Kanskje jeg kan ha det som mål for april?
Litt over kl. 11 (jeg hadde til og med husket å ta høyde for tidsendringen (eller strengt tatt hadde mine elektroniske trylledingser tatt høyde for det)) var jeg dermed tilbake på Elixia og min første Power-time på jeg vet ikke hvor lenge. Alt for lenge. En måned, minst, tror jeg? Jeg var tidlig ute, og etter å ha tatt en plass og rigget til alt av utstyr, lekte jeg meg litt med å kaste basketball i kurvene i flerbrukshallen, fram til timen skulle begynne.
Det var Super-Sissel som hadde Power-timen i dag, som er like awesome som Bjørn. Hun er flink til å veilede og har mye fokus på teknikk, noe som ofte kommer godt med. Jeg var ambivalent til at hun aldri rettet opp noe på meg; var det fordi hun ikke så meg, eller fordi jeg gjorde alt riktig? Jeg velger å tro det siste.
Da timen var over kjente jeg godt at det har vært lenge siden sist. Både armer og ben skalv en smule, og enkelte muskler hadde fremdeles litt vondt etter å ha blitt tynet. Til gjengjeld var halebenet meget fornøyd med å ikke ha blitt plaget, så på smertenivået gikk det opp i opp, sammenlignet med i går. I tillegg var jeg superfornøyd med at jeg klarte å ta benkpress på 5 kg uten at muskelbetennelsen flippa ut. Joda, jeg kjenner at den fremdeles ligger der og lurer, men akkurat nå oppfører den seg, og kanskje er den i ferd med å stikke av? Så lenge den ikke verker, slik at jeg klarer å trene styrke, så er jeg uansett fornøyd; jeg ber ikke om så veldig mye, egentlig.
Mitt evige håp, som alltid, er at jeg nå kanskje kan begynne å trene styrke litt mer regelmessig igjen. Jeg har ikke hatt fremgang på vekter på sånn cirka hundre millioner tusen år, og det hadde vært fryktelig kult å bli litt sterkere, altså. Kanskje jeg kan ha det som mål for april?
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SvarSlett