Se opp for dødsfeller!
Tid: To timer
Lengde: Ca 1 mil
Antall fall med publikum: 1
Antall fall hvor jeg ikke kom meg opp igjen: 1
Antall fall som medførte moderate til alvorlige skader: 1
Antall hyl i dødsangst: Uvisst, grunnet blackout
Antall nedoverbakker: FOR MANGE
Dette var altså den store skidagen. Jeg hadde bestemt meg for å starte på Sognsvann, slik jeg har gjort ved mine tidligere to skiturer, og følge lysløypa derfra helt til Ullevålseter. Den løypa består nemlig utelukkende av oppoverbakker eller flate strekninger, og det fungerer jo veldig godt med min intense angst for nedoverbakker. Fra Ullevålseter skulle jeg videre til Frognerseter, etter en liten rast på kaféen med en halvliter vann og en kopp kakao (kanskje verdens beste kakao, forøvrig). Jeg hadde nemlig fått høre av en kollega at turen fra Ullevålseter til Frognerseter også består utelukkende av oppoverbakker, så det passet meg meget bra.
Da jeg skulle dra videre fra rasten min var jeg en smule usikker på veien; jeg hadde jo aldri vært der før. Så jeg spurte en skigåer som kom i motsatt retning, og hun bekreftet at det var løypa mot Frognerseter. "Du har mange oppoverbakker å glede deg til," sa hun med et ironisk smil. Jeg svarte at det var akkurat det jeg håpet på, for nedoverbakker er dødsfeller, og skled videre, full av pågangsmot og selvsikkerhet. Jeg gikk litt oppover, før jeg stod på det som viste seg å være toppen av en bakke. En bratt bakke. Nedover. Gode guder. Damen hadde imidlertid nevnt at denne løypa hadde én nedoverbakke, så jeg tenkte at litt får jeg tåle, og stavret meg nedover i min beste plog (som er temmelig skjelven og ikke nevneverdig bra på noe som helst vis). Så litt bortover, til jeg kom til nok en nedoverbakke. Og en til. Og enda en, som var kanskje brattest i verden og i en stor sving. Der endte jeg opp med å faktisk tråkke sidelengs nedover, mens en mor og unge sto og glante på meg som om jeg var et sirkusdyr, for ikke pokker om jeg turde la skiene peke i noen annen retning enn bortover. Jeg begynte seriøst å tvile på at jeg var i riktig løype; denne skulle jo omtrent bare gå oppover, men så langt hadde det vært den ene dødsfella etter den andre. Jeg møtte noen andre skigåere i motsatt retning, og spurte også dem. Joda, dette var løypa til Frognerseter. "Men du går feil vei," sa mannen spøkefullt, "i denne retningen får du jo bare oppoverbakker." Jeg lot være å kommentere at det hadde vært fint lite oppoverbakker så langt, og smilte i stedet tilbake og bekreftet at det var akkurat det jeg var ute etter, før vi ønsket hverandre god tur og dro videre hver vår vei (turgåere er jaggu trivelige folk altså, det skal de ha. Alle blir liksom så fordømt blide når de er i marka).
Jeg husker ikke lenger nøyaktig hvor mange nedoverbakker jeg måtte forsere i løpet av denne turen, men jeg husker mye angst, mye bratt, mange svinger, og en del banning. Måtte personene som hadde lurt meg til å tro at dette skulle være en oppoverbakketur brenne hardt og lenge i Dantes inferno, for jeg følte meg rundlurt. Hvilken del av frasen "kun oppoverbakker" var det de misforstod, de som fikk meg til å tro at den løypa skulle være slik? Var det ordet "kun" eller ordet "oppoverbakker" som var uklart? For det var langt ifra kun oppoverbakker; jeg vil anslå at nesten halve turen bestod av bratte, svingende dødsfeller.
Fra Sognsvann til Ullevålseter brukte jeg kortere tid enn jeg gjorde fra Ullevålseter til Frognerseter, enda sistnevnte var kortere strekning. Dette fordi jeg faktisk bruker lenger tid på komme meg NED en bakke enn opp, fordi jeg er så utrolig, intenst, skikkelig livredd. Hvorfor er jeg livredd? Fordi jeg er dårlig på ski, og når det går fort blir jeg enda dårligere, og så faller jeg og slår meg og det gjør vondt. Veldig vondt. Det første fallet var ikke vondt, bare vått og pinlig (på flatmark rett utenfor kaféen, så alle kunne le av meg). Det andre fallet var bare litt vondt, men siden det først kom helt i bunnen av bakken gikk det greit; jeg bare sleit litt med å komme meg opp igjen fordi skiene krysset seg uansett hva jeg prøvde å gjøre med beina. Argh! Det tredje fallet var det verste. Litt over halvveis nedover en av disse dødsfellene kjente jeg at jeg mistet balansen og var i ferd med å gå på trynet. "Det er ikke farlig om man ramler på ski," husket jeg at Noen™ en gang hadde sagt, "det er jo bare å sette seg ned på rumpa, så aker du resten av veien." Så jeg prøvde det. Og slo meg fordervet. Det ville kanskje fungert bedre hvis jeg i utgangspunktet hadde hatt en frisk rumpe. Kanskje. Men for noen som har brukket halebenet for et par år siden, viste det seg å være et veldig dårlig trekk. Vondt! Aaaauuuu au au, så vondt! Så vondt at jeg ble kvalm og svimmel, men jeg befant meg jo midt uti i ingensteds, så det var ikke noe annet å gjøre enn å komme meg opp og fortsette. Etter noen minutter på bena igjen begynte smerten å gå bort, takk og pris, og jeg tenkte at jeg hadde berget. Puh, det var nære på! Jævla forbanna helvetes nedoverbakkeskidritt! Aldri mer skal jeg gå den løypa der, med sine dødsfeller som perler på snor!
Innen jeg kom til Frognerseteren var jeg fullstendig utslitt, og alle oppoverbakkene (for joda, det var en del av dem, også) var neppe den primære årsaken til det. Da jeg så kafébygget og parkeringsplassen åpenbare seg etter å ha rundet en sving, var jeg så glad at jeg nesten falt på kne og ropte "halleluja!". Jeg kunne ikke spenne av meg skiene fort nok, og tråkket opp bakken til t-banestasjonen. Der stod banen klar og ventet på meg, og helt kjørt og lett skjelven gikk jeg på og kollapset på et sete. Det skulle jeg ikke ha gjort. Au! Det fallet i bakken tidligere, da jeg prøvde trikset med å sette meg på rumpa? Det hadde visst ikke gått så bra som jeg trodde, for da jeg deiset ned på setet jóg smerten gjennom hele kroppen, akkurat som for to år siden da jeg tilbragte noen uker først liggende på magen, deretter halvt liggende på siden, før jeg etter noen måneder kunne begynne å forsiktig sitte igjen. Pokker.
Så her er jeg altså, tilbake der jeg var for to år siden. Jeg vet ikke om halebenet er brukket igjen, eller om det bare har fått litt juling. Jeg har jo alltid vært litt øm der de siste par årene, for eksempel hvis jeg har sittet lenge av gangen, og spesielt på hardt underlag, men nå er det altså mer enn ømt. Nå er det vondt. Det går greit å stå, gå, sitte i visse stillinger og ligge på siden og magen (har ikke prøvd ryggen ennå), men det er et mareritt hver gang jeg skal sette meg ned eller reise meg opp igen. Akkurat som den gangen jeg først fikk bruddet i min stakkars coccyx. Sukk. Jeg skylder på disse dødsbakkene, og på de jævlene som lurte meg til å ta den løypa ("bare oppoverbakker" meg i ræva - bokstavelig talt), og litt på hvem det enn var som en gang sa at "det er da bare å sette seg ned, så går det bra." Nei, det gikk ikke bra, for tenk. Nei, det var ikke bare oppoverbakker, for tenk! Og nå har jeg vondt, og kanskje brudd, så tusen takk, dere.
Den gode nyheten? De to timene ga flott uttelling på Fitocracy, og det er bra, for jeg tror neppe det blir trening i morgen. Ti dager på rad får duge, særlig med den knall-og-fall-avslutningen jeg hadde i dag. I morgen skal jeg sitte/ligge på en sofa hele dagen og spille rollespill, og hvis smertene avtar innen fredag, skal jeg prøve meg på en treningstime igjen da. Men for i alle fall et døgn skal jeg ta sykefri og synes synd på meg selv.
Au.
Lengde: Ca 1 mil
Antall fall med publikum: 1
Antall fall hvor jeg ikke kom meg opp igjen: 1
Antall fall som medførte moderate til alvorlige skader: 1
Antall hyl i dødsangst: Uvisst, grunnet blackout
Antall nedoverbakker: FOR MANGE
Dette var altså den store skidagen. Jeg hadde bestemt meg for å starte på Sognsvann, slik jeg har gjort ved mine tidligere to skiturer, og følge lysløypa derfra helt til Ullevålseter. Den løypa består nemlig utelukkende av oppoverbakker eller flate strekninger, og det fungerer jo veldig godt med min intense angst for nedoverbakker. Fra Ullevålseter skulle jeg videre til Frognerseter, etter en liten rast på kaféen med en halvliter vann og en kopp kakao (kanskje verdens beste kakao, forøvrig). Jeg hadde nemlig fått høre av en kollega at turen fra Ullevålseter til Frognerseter også består utelukkende av oppoverbakker, så det passet meg meget bra.
Da jeg skulle dra videre fra rasten min var jeg en smule usikker på veien; jeg hadde jo aldri vært der før. Så jeg spurte en skigåer som kom i motsatt retning, og hun bekreftet at det var løypa mot Frognerseter. "Du har mange oppoverbakker å glede deg til," sa hun med et ironisk smil. Jeg svarte at det var akkurat det jeg håpet på, for nedoverbakker er dødsfeller, og skled videre, full av pågangsmot og selvsikkerhet. Jeg gikk litt oppover, før jeg stod på det som viste seg å være toppen av en bakke. En bratt bakke. Nedover. Gode guder. Damen hadde imidlertid nevnt at denne løypa hadde én nedoverbakke, så jeg tenkte at litt får jeg tåle, og stavret meg nedover i min beste plog (som er temmelig skjelven og ikke nevneverdig bra på noe som helst vis). Så litt bortover, til jeg kom til nok en nedoverbakke. Og en til. Og enda en, som var kanskje brattest i verden og i en stor sving. Der endte jeg opp med å faktisk tråkke sidelengs nedover, mens en mor og unge sto og glante på meg som om jeg var et sirkusdyr, for ikke pokker om jeg turde la skiene peke i noen annen retning enn bortover. Jeg begynte seriøst å tvile på at jeg var i riktig løype; denne skulle jo omtrent bare gå oppover, men så langt hadde det vært den ene dødsfella etter den andre. Jeg møtte noen andre skigåere i motsatt retning, og spurte også dem. Joda, dette var løypa til Frognerseter. "Men du går feil vei," sa mannen spøkefullt, "i denne retningen får du jo bare oppoverbakker." Jeg lot være å kommentere at det hadde vært fint lite oppoverbakker så langt, og smilte i stedet tilbake og bekreftet at det var akkurat det jeg var ute etter, før vi ønsket hverandre god tur og dro videre hver vår vei (turgåere er jaggu trivelige folk altså, det skal de ha. Alle blir liksom så fordømt blide når de er i marka).
Jeg husker ikke lenger nøyaktig hvor mange nedoverbakker jeg måtte forsere i løpet av denne turen, men jeg husker mye angst, mye bratt, mange svinger, og en del banning. Måtte personene som hadde lurt meg til å tro at dette skulle være en oppoverbakketur brenne hardt og lenge i Dantes inferno, for jeg følte meg rundlurt. Hvilken del av frasen "kun oppoverbakker" var det de misforstod, de som fikk meg til å tro at den løypa skulle være slik? Var det ordet "kun" eller ordet "oppoverbakker" som var uklart? For det var langt ifra kun oppoverbakker; jeg vil anslå at nesten halve turen bestod av bratte, svingende dødsfeller.
Fra Sognsvann til Ullevålseter brukte jeg kortere tid enn jeg gjorde fra Ullevålseter til Frognerseter, enda sistnevnte var kortere strekning. Dette fordi jeg faktisk bruker lenger tid på komme meg NED en bakke enn opp, fordi jeg er så utrolig, intenst, skikkelig livredd. Hvorfor er jeg livredd? Fordi jeg er dårlig på ski, og når det går fort blir jeg enda dårligere, og så faller jeg og slår meg og det gjør vondt. Veldig vondt. Det første fallet var ikke vondt, bare vått og pinlig (på flatmark rett utenfor kaféen, så alle kunne le av meg). Det andre fallet var bare litt vondt, men siden det først kom helt i bunnen av bakken gikk det greit; jeg bare sleit litt med å komme meg opp igjen fordi skiene krysset seg uansett hva jeg prøvde å gjøre med beina. Argh! Det tredje fallet var det verste. Litt over halvveis nedover en av disse dødsfellene kjente jeg at jeg mistet balansen og var i ferd med å gå på trynet. "Det er ikke farlig om man ramler på ski," husket jeg at Noen™ en gang hadde sagt, "det er jo bare å sette seg ned på rumpa, så aker du resten av veien." Så jeg prøvde det. Og slo meg fordervet. Det ville kanskje fungert bedre hvis jeg i utgangspunktet hadde hatt en frisk rumpe. Kanskje. Men for noen som har brukket halebenet for et par år siden, viste det seg å være et veldig dårlig trekk. Vondt! Aaaauuuu au au, så vondt! Så vondt at jeg ble kvalm og svimmel, men jeg befant meg jo midt uti i ingensteds, så det var ikke noe annet å gjøre enn å komme meg opp og fortsette. Etter noen minutter på bena igjen begynte smerten å gå bort, takk og pris, og jeg tenkte at jeg hadde berget. Puh, det var nære på! Jævla forbanna helvetes nedoverbakkeskidritt! Aldri mer skal jeg gå den løypa der, med sine dødsfeller som perler på snor!
Innen jeg kom til Frognerseteren var jeg fullstendig utslitt, og alle oppoverbakkene (for joda, det var en del av dem, også) var neppe den primære årsaken til det. Da jeg så kafébygget og parkeringsplassen åpenbare seg etter å ha rundet en sving, var jeg så glad at jeg nesten falt på kne og ropte "halleluja!". Jeg kunne ikke spenne av meg skiene fort nok, og tråkket opp bakken til t-banestasjonen. Der stod banen klar og ventet på meg, og helt kjørt og lett skjelven gikk jeg på og kollapset på et sete. Det skulle jeg ikke ha gjort. Au! Det fallet i bakken tidligere, da jeg prøvde trikset med å sette meg på rumpa? Det hadde visst ikke gått så bra som jeg trodde, for da jeg deiset ned på setet jóg smerten gjennom hele kroppen, akkurat som for to år siden da jeg tilbragte noen uker først liggende på magen, deretter halvt liggende på siden, før jeg etter noen måneder kunne begynne å forsiktig sitte igjen. Pokker.
Så her er jeg altså, tilbake der jeg var for to år siden. Jeg vet ikke om halebenet er brukket igjen, eller om det bare har fått litt juling. Jeg har jo alltid vært litt øm der de siste par årene, for eksempel hvis jeg har sittet lenge av gangen, og spesielt på hardt underlag, men nå er det altså mer enn ømt. Nå er det vondt. Det går greit å stå, gå, sitte i visse stillinger og ligge på siden og magen (har ikke prøvd ryggen ennå), men det er et mareritt hver gang jeg skal sette meg ned eller reise meg opp igen. Akkurat som den gangen jeg først fikk bruddet i min stakkars coccyx. Sukk. Jeg skylder på disse dødsbakkene, og på de jævlene som lurte meg til å ta den løypa ("bare oppoverbakker" meg i ræva - bokstavelig talt), og litt på hvem det enn var som en gang sa at "det er da bare å sette seg ned, så går det bra." Nei, det gikk ikke bra, for tenk. Nei, det var ikke bare oppoverbakker, for tenk! Og nå har jeg vondt, og kanskje brudd, så tusen takk, dere.
Den gode nyheten? De to timene ga flott uttelling på Fitocracy, og det er bra, for jeg tror neppe det blir trening i morgen. Ti dager på rad får duge, særlig med den knall-og-fall-avslutningen jeg hadde i dag. I morgen skal jeg sitte/ligge på en sofa hele dagen og spille rollespill, og hvis smertene avtar innen fredag, skal jeg prøve meg på en treningstime igjen da. Men for i alle fall et døgn skal jeg ta sykefri og synes synd på meg selv.
Au.
Nedoverbakker er noe sjit. Min anbefaling for fremtidige nedoverbakker som har reddet meg ned en del fjell. I stdet fot å ploge vanlig (sånn med skituppene sammen og ansiktet nedover, motsatt fiskeben på en måte), prøv å stå sidelengs (motsatt av å gå oppover sidelengs hvis det gir mening). Også legger du vekta litt mot opp i bakken, da kanter skiene og du kan skli nedover med litt samme prinsipp som man gjør i snowboard (ser jeg for meg). Hvis du lener deg oppover i bakken bremser du, og motsatt. Jeg syns det er mye lettere å komme sakte ned en bakke da, ploging kan fort gå veldig fort, så denne teknikken var en åpenbaring for meg. :-)
SvarSlett