Styrke til beina
I dag hadde jeg en veldig spesifikk treningslomme, mellom jobb og rollespill, hvor det ikke egentlig gikk noen timer som passet. Derfor endte jeg opp med å jazze omkring for meg selv på Colosseum, og i motsetning til hva jeg pleide å klare alene tidligere, har jeg nå tydeligvis blitt i stand til å gi meg selv en skikkelig treningsøkt, selv uten pressing, motivering og veiledning fra instruktører eller PT.
Jeg begynte med 20 minutter på elipsemaskinen. 20 harde minutter. Deretter forflyttet jeg meg over til tredemølla, hvor jeg også tilbragte en tredjedel av timen. De første 5-6 minuttene gikk til å jogge på hastighet 9 - 9,5 (utrolig!), etterfulgt av geriljaintervaller (20 sekunders løping, 10 sekunders pause) med stadig økende hastighet fram til jeg nådde 12,5 (og da nesten var døden nær).
Etter 40 minutter med kondisjon, besøkte jeg styrkeapparatene. Muskelbetennelsen leker fremdeles med min venstre pectoralis og scapula, og etter råd fra fysioterapeuten på jobben (og legen, og PTen) styrte jeg unna alle apparater som kunne finne på å belaste dette området. Det ble da ganske naturlig å kaste meg over diverse styrkeøvelser for beina i stedet, så de fikk kjørt seg litt. Det er jo en stund siden jeg har brukt noen av disse apparatene, så jeg var passe fornøyd med at jeg fremdeles klarte 133 kg på benpressen. Nå som det har blitt sen kveld kjenner jeg at det strammer litt enkelte plasser, og jeg håper jo selvsagt at jeg kommer til å være litt støl når jeg våkner i morgen tidlig.
For de som måtte lure på hvordan min "godtestreik" går, kan jeg fortelle at jeg fremdeles holder meg i skinnet. I kveld var det rollespillkveld, noe som betyr masse sjokolade og potetgull på bordet, men jeg tok ikke så mye som et potetgullflak eller en sjokoladebit. Det rareste er at det var ikke egentlig så vanvittig vanskelig å la være som jeg på forhånd hadde fryktet. De andre knasket ivei, og etter et par lidende og lengselsfulle blikk mot den nyåpnede sjokoladeplaten, tenkte jeg ikke så mye mer på det. Kanskje jeg er i ferd med å venne meg av med den forferdelige mumsevanen min? Det hadde vært veldig praktisk, altså.
Og forøvrig har jeg klart å kvitte meg med enda et kilo. Det utgjør 17 totalt. Det kaller jeg fremgang. Bare tre igjen til jeg kan feire en ny milepæl.
Jeg begynte med 20 minutter på elipsemaskinen. 20 harde minutter. Deretter forflyttet jeg meg over til tredemølla, hvor jeg også tilbragte en tredjedel av timen. De første 5-6 minuttene gikk til å jogge på hastighet 9 - 9,5 (utrolig!), etterfulgt av geriljaintervaller (20 sekunders løping, 10 sekunders pause) med stadig økende hastighet fram til jeg nådde 12,5 (og da nesten var døden nær).
Etter 40 minutter med kondisjon, besøkte jeg styrkeapparatene. Muskelbetennelsen leker fremdeles med min venstre pectoralis og scapula, og etter råd fra fysioterapeuten på jobben (og legen, og PTen) styrte jeg unna alle apparater som kunne finne på å belaste dette området. Det ble da ganske naturlig å kaste meg over diverse styrkeøvelser for beina i stedet, så de fikk kjørt seg litt. Det er jo en stund siden jeg har brukt noen av disse apparatene, så jeg var passe fornøyd med at jeg fremdeles klarte 133 kg på benpressen. Nå som det har blitt sen kveld kjenner jeg at det strammer litt enkelte plasser, og jeg håper jo selvsagt at jeg kommer til å være litt støl når jeg våkner i morgen tidlig.
For de som måtte lure på hvordan min "godtestreik" går, kan jeg fortelle at jeg fremdeles holder meg i skinnet. I kveld var det rollespillkveld, noe som betyr masse sjokolade og potetgull på bordet, men jeg tok ikke så mye som et potetgullflak eller en sjokoladebit. Det rareste er at det var ikke egentlig så vanvittig vanskelig å la være som jeg på forhånd hadde fryktet. De andre knasket ivei, og etter et par lidende og lengselsfulle blikk mot den nyåpnede sjokoladeplaten, tenkte jeg ikke så mye mer på det. Kanskje jeg er i ferd med å venne meg av med den forferdelige mumsevanen min? Det hadde vært veldig praktisk, altså.
Og forøvrig har jeg klart å kvitte meg med enda et kilo. Det utgjør 17 totalt. Det kaller jeg fremgang. Bare tre igjen til jeg kan feire en ny milepæl.
Utrolig sterkt! (både bein-messig og godteri-messig altså). :-)
SvarSlettMen jeg tror det er noe i det at jo lenger man lar være å spise snop, jo enklere er det å ikke gjøre det. Så det blir nok lettere og lettere (og jeg tipper at neste uke går like glatt). :-)
Jeg har erfart det samme med brus. Fra å drikke en god del av det i ungdomstiden/videregående (og bøtte nedpå et par flasker julebrus om dagen i advent og slikt) så ble det aldri til at jeg orket å kjøpe brus når jeg flyttet for meg selv (alt for tungt å dra på fra butikken, også rakk jeg aldri drikke opp en stor flaske før den var tam og kjip, også var det jo så dyrt!).
Per dags dato kan jeg si at jeg drikker brus uhyre sjeldent (sist gang var vel i jula), og ikke er det noe savn heller (det er nesten for søtt).
Så har jeg jo mine kostholdsmessige lyter (jeg har ikke vært så flink på godterifronten for eksempel) å stri med fortsatt da. :-)
Heia 4xS-Vero*!
*Sunn, sterk, sprek og slank ;-)