Tirsdagstanker
Jeg øker aksjene i mine planer om å bli flinkere til å trene mer selvstendig, og tok en ny vals med apparatene i dag. Fokus på styrkebiten.
Elipsemaskinen ble mitt først offer, med 10 minutter lett oppvarming. Deretter en sykkel, med ytterligere 10 minutter oppvarming. Deretter bar det videre til styrkeapparatene. Jeg vil ikke kalle dem forhatte, for det er de slettes ikke, men de føles litt mer kjedelig og litt mer skumle enn trening på gruppetimer. Uten en instruktør som holder et halvt øye med meg og gir tydelige instruksjoner kontinuerlig, vet jeg jo aldri helt sikkert om jeg faktisk gjør det riktig. Kanskje belaster jeg feil, kanskje tar jeg i for mye, eller for lite, kanskje har jeg feil stilling, feil høyde - det er så mye jeg kan gjøre feil. Men jeg kjører på og satser på det beste, slik jeg pleier.
Nå glemte jeg å helt huske tyngden jeg tok fra forrige gang, og jeg glemte like mye å notere meg tyngden fra i dag, så jeg får ikke sammenlignet noe. Men etter bare en knapp uke er det vel ikke store forskjellen. Det ble flere apparater denne gang enn sist, da. I tillegg til lår, legg, bryst og overarm, tok jeg en lett runde på skuldrene, samt at jeg prøvde meg på en sånn snodig sak som jeg tror skal trene sidemusklene til magen, for man skal sitte og vri seg på en måte som føles veldig rar og unaturlig og jeg gjorde det helt sikkert fullstendig rævgæli men pyttsann.
Jeg har mer og mer lyst på personlig trener, men det koster fremdeles en formue og denne formuen har jeg ikke før til høsten, tidligst - sannsynligvis ikke engang da. Det hadde vært bra både for effektivitet og motivasjon, men enn så lenge får jeg stole på meg selv og musikken. Musikken er nemlig en viktig motivasjon. De spiller jo musikk i områdene med apparater, og der kommer det litt forskjellig. Jeg merket svært godt hvordan motivasjonen min for styrketrening hoppet opp flere hakk da kjenningsmelodien til Iron Man strømmet ut fra høyttalerne; da ble det plutselig jern for alle penga og jeg tok i så hardt at mitt stygge, røde ansikt skar grimaser og ble enda styggere. Jeg holder meg fremdeles for god til å brøle og pese og stønne, da. Det satt en fyr ved et annet apparat og presset noe sinnsykt, og det hørtes ikke pent ut. Jeg er nok ikke helt der ennå. En dag, kanskje.
Elipsemaskinen ble mitt først offer, med 10 minutter lett oppvarming. Deretter en sykkel, med ytterligere 10 minutter oppvarming. Deretter bar det videre til styrkeapparatene. Jeg vil ikke kalle dem forhatte, for det er de slettes ikke, men de føles litt mer kjedelig og litt mer skumle enn trening på gruppetimer. Uten en instruktør som holder et halvt øye med meg og gir tydelige instruksjoner kontinuerlig, vet jeg jo aldri helt sikkert om jeg faktisk gjør det riktig. Kanskje belaster jeg feil, kanskje tar jeg i for mye, eller for lite, kanskje har jeg feil stilling, feil høyde - det er så mye jeg kan gjøre feil. Men jeg kjører på og satser på det beste, slik jeg pleier.
Nå glemte jeg å helt huske tyngden jeg tok fra forrige gang, og jeg glemte like mye å notere meg tyngden fra i dag, så jeg får ikke sammenlignet noe. Men etter bare en knapp uke er det vel ikke store forskjellen. Det ble flere apparater denne gang enn sist, da. I tillegg til lår, legg, bryst og overarm, tok jeg en lett runde på skuldrene, samt at jeg prøvde meg på en sånn snodig sak som jeg tror skal trene sidemusklene til magen, for man skal sitte og vri seg på en måte som føles veldig rar og unaturlig og jeg gjorde det helt sikkert fullstendig rævgæli men pyttsann.
Jeg har mer og mer lyst på personlig trener, men det koster fremdeles en formue og denne formuen har jeg ikke før til høsten, tidligst - sannsynligvis ikke engang da. Det hadde vært bra både for effektivitet og motivasjon, men enn så lenge får jeg stole på meg selv og musikken. Musikken er nemlig en viktig motivasjon. De spiller jo musikk i områdene med apparater, og der kommer det litt forskjellig. Jeg merket svært godt hvordan motivasjonen min for styrketrening hoppet opp flere hakk da kjenningsmelodien til Iron Man strømmet ut fra høyttalerne; da ble det plutselig jern for alle penga og jeg tok i så hardt at mitt stygge, røde ansikt skar grimaser og ble enda styggere. Jeg holder meg fremdeles for god til å brøle og pese og stønne, da. Det satt en fyr ved et annet apparat og presset noe sinnsykt, og det hørtes ikke pent ut. Jeg er nok ikke helt der ennå. En dag, kanskje.
Kommentarer
Legg inn en kommentar