Team Colosseum

Nok en gang blir dette et lite notat som kommer en dag på etterskudd, da nettet mitt hjemme fremdeles er dødt. Sukk og akk og alt det der.

Det er litt absurd, sannsynligvis fordi det er et nytt og ukjent fenomen for meg, men jeg begynner å få en slags fellesskapsfølelse for spinningruppa på mandager. For hver gang jeg er der, gjenkjenner jeg flere ansikter, og jeg har begynt å innse at det er mye de samme folkene. Det hjelper jo også på denne fellesskapsfølelsen at instruktør Jonas (som var like fantastisk i går som han alltid er) kaller oss for "laget sitt" og "Team Colosseum". Og det er liksom ikke måte på hvor mye han skryter av oss.

I går hadde vi besøk av en annen instruktør, fra Elixia Sjølyst, som hadde timen sammen med Jonas. Dette skapte en morsom variasjon fra de vanlige timene, og selv om jeg aldri kjeder meg på mandagene, setter jeg alltid pris på en ekstra vri eller to. Variasjon er, tross alt, nøkkelen min for å holde ut med trening. Det er det jeg trenger for å ikke gå lei. Så variasjon ble det absolutt i går, med godt dynamisk samspill mellom de to instruktørene og oss, laget deres. Svetten rant som aldri før, og gjett hva? Nå klarer jeg i mye større grad å henge med på rytmen i musikken enn jeg klarte tidligere. Jeg merket det godt i går, hvor mye lettere det gikk, og jeg gliste som en tulling for meg selv etter å ha klart å følge musikken - stående - i et helt minutt. Wow, lzm! Jeg liker å innbille meg at min superkjekke instruktør la merke til det og ble litt imponert. Og hvis han ikke ble det, så er jeg i grunn fornøyd med at jeg imponerer meg selv, i alle fall.

Kommentarer

  1. Du imponerer meg også i allefall!

    Jeg har fulgt ditt glimrende eksempel i dag igjen. Hadde psyket meg opp (ned) til at jeg kom til å være like kake etter tre sanger slik som sist, og lide meg gjennom resten av time, men den gang ei! Denne gangen klarte jeg nærmest å henge på alle sangene, og følge alle posisjonene (om en på litt lavere motstand enn instruktøren ville) - og - jeg klarte å sykle hjem etterpå! Kroppen skjønte kanskje hva det var som var greia denne gangen. :)

    Stå på Team Colosseum!

    Klem :)

    SvarSlett
  2. Det er fascinerende hvor lite som skal til for å kravle seg opp fra "nå dør jeg"-nivå til "dette kan jeg leve med"-nivå. Er sikker på at du veldig snart kommer til å suse videre til "dette er jo kjempelett"-nivå. :)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening