Trøsteyoga

I går ble det heller ikke tid til trening, for da var jeg travelt opptatt etter arbeidstid med fysioterapi og kakebaking. Kaken skulle være med til jobb i dag, ettersom det var siste arbeidsdag i en jobb jeg har blitt veldig glad i.

Siste arbeidsdag var emosjonell og trist. Faktisk så trist (uten å gå i detalj) at jeg etter endt arbeidsdag ikke hadde lyst til noe annet enn å komme meg hjem raskest mulig, krype så langt inn under dyna som mulig, og bare bli der. Jeg hadde imidlertid booket meg til en yogatime, og husket ordene fra damen som vervet meg for tre måneder siden: "Det er når du har minst lyst til å trene at det er mest viktig å gjøre det." Så jeg presset meg selv til å dra, og det er jeg glad for nå.

Selv om alle triste tanker kom skyllende tilbake i løpet av trikketuren hjem fra treningen, var selve yogatimen en velsignet pause fra all melankoli og vemodighet. En hel time hvor jeg fokuserte kun på pust, på strekking og tøying, på balanse og på styrke. Og så enda mer på pust. Jeg fikk senket skuldrene litt, og den hjalp nok på å holde dem litt mer senket også resten av dagen enn de kanskje ellers ville vært.

Nå gleder jeg meg til morgendagen. Da skal jeg kjøre to timer igjen.