Noe nytt. Igjen.
Nok en gang ofret jeg min faste styrketime på onsdager for noe nytt. I går dristet jeg meg til å prøve Step. Jeg husker såvidt at jeg forsøkte meg på noe som het Dance Step i begynnelsen av januar, hvor koordinasjonen var den største utfordringen. Gårsdagens opplevelse ga en viss indikasjon på forskjellen mellom Step og Dance Step; førstnevnte er mer utfordrende for kondisjonen, mens sistnevnte er mer utfordrende for koordinasjonen. For hildrane du, som jeg svettet og hev etter pusten i går, altså.
Koordinasjonen var ikke helt glemt her heller, altså. Det begynte enkelt og greit, men bygget seg opp til mer komplekse saker etter hvert, som jeg trengte noen gjennomganger på å lære meg (blir sikkert litt lettere å huske hvis man tar den timen oftere). Mot slutten av timen var min evne til å huske mønster og holde meg koordinert samtidig som jeg skulle holde meg på beina og ikke besvime av utmattelse noe utfordret. Jeg var rett og slett så sliten at jeg ikke klarte å tenke, og flere ganger ramlet jeg helt av lasset og ante ikke hva det egentlig var jeg skulle gjøre, så jeg stod der som en forvillet apekatt mens resten kjørte på med en nærmest provoserende eleganse og letthet (i alle fall fra mitt perspektiv).
Jeg ble både frustrert og sliten av den timen, og det var øyeblikk hvor jeg hatet instruktøren en anelse; litt som min første spinningtime med Jonas. Jeg tror imidlertid at jeg kanskje kommer til å prøve meg på denne en gang til, for den var unektelig effektiv. "No pain, no gain" og "What doesn't kill you makes you stronger" er fraser som popper opp i hodet mitt etter timer som dette. Trening skal jo være gøy, men det skal også gjøre litt vondt; det er derfor det er så godt etterpå.
Koordinasjonen var ikke helt glemt her heller, altså. Det begynte enkelt og greit, men bygget seg opp til mer komplekse saker etter hvert, som jeg trengte noen gjennomganger på å lære meg (blir sikkert litt lettere å huske hvis man tar den timen oftere). Mot slutten av timen var min evne til å huske mønster og holde meg koordinert samtidig som jeg skulle holde meg på beina og ikke besvime av utmattelse noe utfordret. Jeg var rett og slett så sliten at jeg ikke klarte å tenke, og flere ganger ramlet jeg helt av lasset og ante ikke hva det egentlig var jeg skulle gjøre, så jeg stod der som en forvillet apekatt mens resten kjørte på med en nærmest provoserende eleganse og letthet (i alle fall fra mitt perspektiv).
Jeg ble både frustrert og sliten av den timen, og det var øyeblikk hvor jeg hatet instruktøren en anelse; litt som min første spinningtime med Jonas. Jeg tror imidlertid at jeg kanskje kommer til å prøve meg på denne en gang til, for den var unektelig effektiv. "No pain, no gain" og "What doesn't kill you makes you stronger" er fraser som popper opp i hodet mitt etter timer som dette. Trening skal jo være gøy, men det skal også gjøre litt vondt; det er derfor det er så godt etterpå.
Kommentarer
Legg inn en kommentar