Kjelebjeller
Det heter vel strengt tatt kettle bells på norsk også, men jeg synes kjelebjeller høres mye morsommere ut. Det var uansett dette jeg prøvde i dag, for aller første gang. Det er lenge siden jeg har gått inn i en sal og ikke hatt den fjerneste peiling på hva som skulle komme til å foregå og hva instruktøren ville få meg til å (prøve å) gjøre. Det var en litt skummel følelse, men også veldig spennende og morsom.
Ja, så hva går egentlig kettle bells (heretter omtalt som kjelebjeller) ut på? Først og fremst er det styrketrening for rygg, mage og armer, men man blir også noe kortpustet mens man holder på. Det hele er egentlig latterlig enkelt: Man tar en metallkule som har håndtak og løfter den. Det er egentlig, veldig kort oppsummert, hele greia. Man løfter en metallkule med håndtak. Greia er teknikken du bruker når du løfter denne metallkula med håndtak, denne kjelebjella, for det er teknikken som avgjør om du f.eks. belaster magemusklene eller skuldermusklene (førstnevnte er bra, sistnevnte er ikke så bra, særlig ikke for meg).
Jeg begynte selvsagt med den letteste kjelebjella; den på 8 kg. Først skulle jeg svinge den fra mellom bena og opp til over brysthøyde; bena litt fra hverandre, ikke bøye meg framover men sitte litt som i kneløft, bruke hoftemuskulaturen aktivt. Ikke helt suksess første gang; teknikken min trengte noe veiledning. Heldigvis var instruktøren veldig oppmerksom og kom bort for å gi meg litt ekstra hjelp. For noen måneder siden hadde den typen oppmerksomhet vært superflaut, men i dag syntes jeg bare det var fint med litt ekstra tilsyn, og det var i alle fall fint at jeg lærte å gjøre det riktig. Også fikk jeg skryt og klapp på skulderen da jeg fikk det til, og jeg er jo veldig svak for skryt og kroppskontakt (som jeg får så lite av ellers).
Deretter skulle vi gjøre det samme, men med én arm. Først åtte repetisjoner på den ene armen, så åtte repetisjoner på den andre. Jeg tenkte først at "dette kommer aldri til å gå", men det gjorde det. Faktisk. Med enhåndsløftene vel overstått, skulle vi gå opp til tyngre bjeller; alle skulle hoppe til neste klasse. For meg innebar det å plukke opp en bjelle på 12 kg; jeg var skeptisk, men innstilt på å prøve. Her skulle vi igjen bruke begge armene på å svinge, og det gikk egentlig forholdsvis greit. Jeg var livredd for at jeg skulle glippe den kjelebjella og sende den flyvende tvers over rommet, men ingen katastrofe inntraff. På 12-kilosbjellene skulle vi ta to runder med 15 repetisjoner hver. Det ble tungt mot slutten, helt klart, men jeg klarte det.
Da instruktøren etterpå sa at vi nok en gang skulle hoppe opp en vektklasse, måtte jeg le. 16 kg ble det da for meg, og jeg kunne ikke begripe hvordan jeg skulle klare å svinge en 16-kilos metallbjelle opp til over brysthøyde uten å bæsje på meg. Jeg prøvde, like fullt. "Bare" 12 repetisjoner denne gangen, men til gjengjeld tre runder. 30 sekunders pause mellom hver. O hildrane du. De siste to-tre løftene mine ble ikke så veldig imponerende, akkurat, men jeg skal innrømme at jeg egentlig klarte mer enn jeg i utgangspunktet hadde trodd.
Noe annet som overrasket meg var hvor fort tiden gikk. Plutselig var det gått en halvtime, og så en til, og plutselig var timen over. Jøssda. Det er alltid et godt tegn når tiden går fort; da har man det jo faktisk litt morsomt. Jeg tror sannelig jeg skal prøve dette neste torsdag også.
Ja, så hva går egentlig kettle bells (heretter omtalt som kjelebjeller) ut på? Først og fremst er det styrketrening for rygg, mage og armer, men man blir også noe kortpustet mens man holder på. Det hele er egentlig latterlig enkelt: Man tar en metallkule som har håndtak og løfter den. Det er egentlig, veldig kort oppsummert, hele greia. Man løfter en metallkule med håndtak. Greia er teknikken du bruker når du løfter denne metallkula med håndtak, denne kjelebjella, for det er teknikken som avgjør om du f.eks. belaster magemusklene eller skuldermusklene (førstnevnte er bra, sistnevnte er ikke så bra, særlig ikke for meg).
Jeg begynte selvsagt med den letteste kjelebjella; den på 8 kg. Først skulle jeg svinge den fra mellom bena og opp til over brysthøyde; bena litt fra hverandre, ikke bøye meg framover men sitte litt som i kneløft, bruke hoftemuskulaturen aktivt. Ikke helt suksess første gang; teknikken min trengte noe veiledning. Heldigvis var instruktøren veldig oppmerksom og kom bort for å gi meg litt ekstra hjelp. For noen måneder siden hadde den typen oppmerksomhet vært superflaut, men i dag syntes jeg bare det var fint med litt ekstra tilsyn, og det var i alle fall fint at jeg lærte å gjøre det riktig. Også fikk jeg skryt og klapp på skulderen da jeg fikk det til, og jeg er jo veldig svak for skryt og kroppskontakt (som jeg får så lite av ellers).
Deretter skulle vi gjøre det samme, men med én arm. Først åtte repetisjoner på den ene armen, så åtte repetisjoner på den andre. Jeg tenkte først at "dette kommer aldri til å gå", men det gjorde det. Faktisk. Med enhåndsløftene vel overstått, skulle vi gå opp til tyngre bjeller; alle skulle hoppe til neste klasse. For meg innebar det å plukke opp en bjelle på 12 kg; jeg var skeptisk, men innstilt på å prøve. Her skulle vi igjen bruke begge armene på å svinge, og det gikk egentlig forholdsvis greit. Jeg var livredd for at jeg skulle glippe den kjelebjella og sende den flyvende tvers over rommet, men ingen katastrofe inntraff. På 12-kilosbjellene skulle vi ta to runder med 15 repetisjoner hver. Det ble tungt mot slutten, helt klart, men jeg klarte det.
Da instruktøren etterpå sa at vi nok en gang skulle hoppe opp en vektklasse, måtte jeg le. 16 kg ble det da for meg, og jeg kunne ikke begripe hvordan jeg skulle klare å svinge en 16-kilos metallbjelle opp til over brysthøyde uten å bæsje på meg. Jeg prøvde, like fullt. "Bare" 12 repetisjoner denne gangen, men til gjengjeld tre runder. 30 sekunders pause mellom hver. O hildrane du. De siste to-tre løftene mine ble ikke så veldig imponerende, akkurat, men jeg skal innrømme at jeg egentlig klarte mer enn jeg i utgangspunktet hadde trodd.
Noe annet som overrasket meg var hvor fort tiden gikk. Plutselig var det gått en halvtime, og så en til, og plutselig var timen over. Jøssda. Det er alltid et godt tegn når tiden går fort; da har man det jo faktisk litt morsomt. Jeg tror sannelig jeg skal prøve dette neste torsdag også.
Kommentarer
Legg inn en kommentar