Kom mars du skjønne milde

Tidligere i år kunne jeg skryte litt av at jeg fremdeles trente jevnlig selv om jeg ikke blogget om det. Dette kan jeg dessverre ikke si for de siste to ukene.

For to uker siden begynte jeg i praksis på Ahus. Selv om dagene der ikke er lengre enn vanlige arbeidsdager, og vi kun er der mandag til torsdag, har jeg aldri vært så sliten før i mitt liv. Det er ikke det at det er mye fysisk tungt arbeid inne i en operasjonsstue, men hjernen jobber på høygir, uten pause, fra start til slutt. Det er utrolig mye å lære, mange inntrykk, masse å huske, tusen ting å passe på, og det eneste jeg har orket etter å ha kommet hjem og spist en etterlengtet middag, har vært å kollapse på sofaen. Jeg har hatt dårlig samvittighet over å ha skulket unna så mange planlagte økter, men håper at jeg kanskje vil kunne hente meg litt inn i ukene som kommer, og at alt blir litt lettere. I går var min første treningsdag på litt over en uke, og den ene dagen i forrige uke hadde et tilsvarende gap.

De sier det blir bedre, de kirurgene og operasjonssykepleierne som sliter med oss stakkarslige studentene. Det er alltid verst og tyngst i begynnelsen, sier de. Kjempebratt læringskurve, før den stabiliserer seg mer når man har kommet gjennom den første fasen hvor alt er nytt. Jeg er derfor optimistisk til at jeg skal orke litt mer trening framover, og allerede denne uken har jeg klart litt mer enn de to forrige.

Ukens første økt var altså i går, og det var yoga. Deilige, slitsomme, tunge, avspennende yoga. Akkurat det en overarbeidet student trenger for å koble av litt og føle seg bedre. Jeg merket da at jeg ikke er i like god form som jeg har vært tidligere; flere ganger måtte jeg gå inn i hvileposisjon og hente meg litt inn, og jeg syntes alt var litt tyngre og vanskeligere enn på lenge. Imidlertid prøvde jeg å ikke bli for demotivert av dette, ettersom jeg vet hvor lite jeg har trenet i det siste. Det er jo logisk, og det blir helt sikkert bedre når jeg kommer tilbake til gode, gamle rutiner igjen.

Nå i morges kom jeg meg tilbake til spinningsalen, og det var helt ufattelig herlig. Jeg kjente allerede da jeg ruslet inn i salen at humøret steg, og jeg var innmari fornøyd med at jeg hadde orket å stå opp tidlig for å komme dit. Super-Jan Tore kjørte som vanlig en fantastisk bra time med super stemning og knall musikk, og jeg storkoste meg. Låta fra Neverending Story kom på, og venninna mi og jeg sang med. DA er det lørdag, da! (Jenta på den andre siden av meg så litt rart på oss, men sånt bryr man seg slettes ikke om.)

Heisen på Colosseum er selvfølgelig i ustand igjen, så det ble bonustrening etterpå da vi måtte klatre opp de hundre trappetrinnene for å komme ut. Venninna mi, som i det siste har blitt en skikkelig fitnessjunkie (den typen du ser på TV og har litt lyst til å smekke til fordi de er så perfekte), kvitret om hvor bra det var med denne bonustreninga, mens jeg følte mest for å sette meg ned utenfor heisdøren med armene i kryss og vente til den ble fikset. Det kunne blitt en tidkrevende affære, så jeg dro meg opp trappene likevel, tungt og motvillig. Venninna mi snakket videre om hvordan hun nå tar trappene både hjemme og på jobb, som begge deler er ganske høyt oppe i blokker, og jeg tenkte "satan dryle, hun har jo blitt fullstendig sinnssyk! (på en bra måte)." Denne sinnssykheten må på et eller annet vis har smittet litt over på meg, for da jeg kom hjem til meg selv tok jeg faktisk trappene, jeg også. Jeg bor i femte etasje, så det er jo litt. Jeg vet ikke om det kommer til å bli en vane, men akkurat nå i sted føltes det riktig. Galskap.

To treningsøkter denne uka, altså, hvilket er en økning på 100% fra forrige uke. Hurra! Kanskje tar jeg en styrkeøkt i morgen også, hvis jeg får tid. Neste uke SKAL jeg få til minst tre økter, det lover jeg både meg selv og mine lesere. Jeg kommer til å bruke mye tid i praksis det kommende året, så jeg kan ikke fortsette å bruke det som unnskyldning for å feige ut. Det er bare å bite tenna sammen og bli tøffere med det samme. På sikt vil jeg komme ut av det mye sterkere enn jeg kunne drømt om, og alt det harde arbeidet vil bli verdt det.

"The more you sweat in practice, the less you bleed in battle."  -Unknown soldier

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening