Motivasjonsmusikk
Det finnes enkelte sanger som man kan lytte til og føle at de er laget for nettopp deg. Spesielt Disney er flink til dette; de har en lang rekke med sanger som motiverer og inspirerer den som hører på til å strekke seg etter sine drømmer uansett hva de måtte være. Noen er selvsagt mer konkret enn andre, og her kommer en av mine fremste motivasjonslåter inn: Sangen "Be a man" fra filmen Mulan, som direkte handler om å bli tøffere. Den spilles sammen med en treningsmontasje, og alle vet at montasjer er vidundermedisin. (Rocky, noen?)
Enkelte strofer er selvsagt mer aktuell enn andre. Her er noen av de som treffer meg best:
"Tranquil as a forest
But on fire within
Once you find your center
You are sure to win.
You're a spineless, pale pathetic lot (jo, takk!)
And you haven't got a clue
Somehow I'll make a man out of you.
Be a man
We must be swift as a coursing river
Be a man
With all the force of a great typhoon
Be a man
With all the strength of a raging fire
Mysterious as the dark side of the moon."
Jeg får innrømme at målet mitt ikke egentlig er å bli en mann, sånn helt bokstavelig, men man skal ikke ta alt helt bokstavelig. Målet er å bli bedre, raskere, tøffere, sterkere. Derfor er dette en av de sangene jeg setter på når jeg har tungt for å få ræva mi ut døra av og til, spesielt nå som dagene blir stadig kaldere og mørkere. Ingenting frister mer enn sofakroken i vinterhalvåret.
Hercules er en annen film (Disney igjen, selvfølgelig) som drar i gang inspirasjonen litt ekstra. Den har også en låt tilhørende en treningsmontasje ("One Last Hope," sunget av selveste Danny DeVito, dere!), men i tillegg til denne har den det som kanskje er den ultimate inspirasjonslåta ever: "Go The Distance." Begge disse er verdt å høre på når jeg føler at jeg trenger et ekstra tupp bak.
"To be a true hero, kid, is a dying art
Like painting a masterpiece, it's a work of heart.
It takes more than sinew, comes down to what's in you
You have to continue to grow!
I'm down to one last shot and my last high note
Before that blasted underworld gets my goat.
My dreams are on you, kid, go make them come true.
Climb that uphill slope, keep pushing that envelope
You're my one last hope and kid, it's up to you."
Det er altså jeg som er kid-en i denne sangen. Unge, uerfarne Hercules som prøver å bli en helt. Akkurat som meg. (Bortsett fra dette med å være barn av gudene og sånn, men hvem vet?)
"I am on my way
I can go the distance
I don't care how far
Somehow I'll be strong
I know every mile
Will be worth my while
I will go most anywhere to find where I belong.
I will beat the odds
I can go the distance
I will face the world
Fearless, proud and strong
I will please the Gods
I can go the distance
Until I find my hero's welcome right where I belong."
Tematikken rundt å "go the distance" har aldri vært mer passende. Jeg nærmer meg nå toårsjubileum for treningsgalskapen min, og selv om jeg har kommet et godt stykke på vei, er det fremdeles langt igjen. Det gjør det lett å miste håpet, å se lyset i enden av tunnelen, noe jeg i stor grad har opplevd nå i høst. Jeg har kjempet mot en stadig dalende motivasjon, og klart å vedlikeholde akkurat nok til å fortsette treningen, men ikke nok til å bevare et bra kosthold. Jeg har vært utålmodig og frustrert og trøstespisingen fulgte med i gavepakken. Denne siste uken har jeg altså tatt meg sammen, og det er sanger som disse som har mye av takken. Når jeg mister min indre motivasjon, må jeg lete utenfor, og heldigvis er det nok å ta av.
Fem ganger i uken har jeg vært på trening de siste månedene, og det skal jeg nok lett klare å fortsette med. Jeg fullførte i går Elixias 20/60-konkurranse (trene 20 ganger i løpet av 60 dager), og går nå for 40. Jeg var på ballet i går (lårmusklene mine hater meg), og hadde PT-time i dag (jeg blir faktisk stadig bedre på å hoppe, utrolig men sant). Der fikk jeg litt oppstramming på grunn av kostholdet. Det hjelper også. Jeg liker ikke å møte opp til PT-time og si "siden sist har jeg spist en kake, fire sjokolader, to sjokoladepuddinger og en stor pose ostepop," og jeg liker heller ikke å lyve, så da gjenstår bare én løsning.
Det stikker dessuten litt å vite at jeg kunne ha kommet så mye lenger, hvis jeg bare hadde hatt kostholdet på stell. Det hadde vært fullt mulig for meg å være normalvektig nå, hvis jeg hadde vært flink nok. Andre klarer det. Andre raser ned 30 kg i løpet av ett år. Jeg har brukt to år på 20. Det er ikke spesielt imponerende. Litt, for det er tross alt bedre enn ingenting (eller det som har vært vanlig for meg tidligere; å gå opp), men ikke veldig. Det vil jeg gjøre noe med. Disse sangene (og andre) er ikke noe jeg må høre på bare når jeg er sliten og sitter fast i sofakroken. Jeg bør også høre på dem når jeg får lyst på noe jeg ikke burde spise, slik at de kan minne meg på HVORFOR jeg ikke burde spise det. Det er nok en stor del av problemet; jeg ser noe jeg har lyst på, og hele min kognitive sans forkaster alt annet enn hvor godt det vil smake mens jeg dytter det innpå. Jeg er nok helt avhengig av påminnelser. Dette skal blant annet Disney hjelpe meg med framover, så får vi se om det går bedre.
Helt til slutt en liten illustrasjon som viser hvordan jeg stort sett føler meg:
Enkelte strofer er selvsagt mer aktuell enn andre. Her er noen av de som treffer meg best:
"Tranquil as a forest
But on fire within
Once you find your center
You are sure to win.
You're a spineless, pale pathetic lot (jo, takk!)
And you haven't got a clue
Somehow I'll make a man out of you.
Be a man
We must be swift as a coursing river
Be a man
With all the force of a great typhoon
Be a man
With all the strength of a raging fire
Mysterious as the dark side of the moon."
Jeg får innrømme at målet mitt ikke egentlig er å bli en mann, sånn helt bokstavelig, men man skal ikke ta alt helt bokstavelig. Målet er å bli bedre, raskere, tøffere, sterkere. Derfor er dette en av de sangene jeg setter på når jeg har tungt for å få ræva mi ut døra av og til, spesielt nå som dagene blir stadig kaldere og mørkere. Ingenting frister mer enn sofakroken i vinterhalvåret.
Hercules er en annen film (Disney igjen, selvfølgelig) som drar i gang inspirasjonen litt ekstra. Den har også en låt tilhørende en treningsmontasje ("One Last Hope," sunget av selveste Danny DeVito, dere!), men i tillegg til denne har den det som kanskje er den ultimate inspirasjonslåta ever: "Go The Distance." Begge disse er verdt å høre på når jeg føler at jeg trenger et ekstra tupp bak.
"To be a true hero, kid, is a dying art
Like painting a masterpiece, it's a work of heart.
It takes more than sinew, comes down to what's in you
You have to continue to grow!
I'm down to one last shot and my last high note
Before that blasted underworld gets my goat.
My dreams are on you, kid, go make them come true.
Climb that uphill slope, keep pushing that envelope
You're my one last hope and kid, it's up to you."
Det er altså jeg som er kid-en i denne sangen. Unge, uerfarne Hercules som prøver å bli en helt. Akkurat som meg. (Bortsett fra dette med å være barn av gudene og sånn, men hvem vet?)
I can go the distance
I don't care how far
Somehow I'll be strong
I know every mile
Will be worth my while
I will go most anywhere to find where I belong.
I will beat the odds
I can go the distance
I will face the world
Fearless, proud and strong
I will please the Gods
I can go the distance
Until I find my hero's welcome right where I belong."
Tematikken rundt å "go the distance" har aldri vært mer passende. Jeg nærmer meg nå toårsjubileum for treningsgalskapen min, og selv om jeg har kommet et godt stykke på vei, er det fremdeles langt igjen. Det gjør det lett å miste håpet, å se lyset i enden av tunnelen, noe jeg i stor grad har opplevd nå i høst. Jeg har kjempet mot en stadig dalende motivasjon, og klart å vedlikeholde akkurat nok til å fortsette treningen, men ikke nok til å bevare et bra kosthold. Jeg har vært utålmodig og frustrert og trøstespisingen fulgte med i gavepakken. Denne siste uken har jeg altså tatt meg sammen, og det er sanger som disse som har mye av takken. Når jeg mister min indre motivasjon, må jeg lete utenfor, og heldigvis er det nok å ta av.
Fem ganger i uken har jeg vært på trening de siste månedene, og det skal jeg nok lett klare å fortsette med. Jeg fullførte i går Elixias 20/60-konkurranse (trene 20 ganger i løpet av 60 dager), og går nå for 40. Jeg var på ballet i går (lårmusklene mine hater meg), og hadde PT-time i dag (jeg blir faktisk stadig bedre på å hoppe, utrolig men sant). Der fikk jeg litt oppstramming på grunn av kostholdet. Det hjelper også. Jeg liker ikke å møte opp til PT-time og si "siden sist har jeg spist en kake, fire sjokolader, to sjokoladepuddinger og en stor pose ostepop," og jeg liker heller ikke å lyve, så da gjenstår bare én løsning.
Det stikker dessuten litt å vite at jeg kunne ha kommet så mye lenger, hvis jeg bare hadde hatt kostholdet på stell. Det hadde vært fullt mulig for meg å være normalvektig nå, hvis jeg hadde vært flink nok. Andre klarer det. Andre raser ned 30 kg i løpet av ett år. Jeg har brukt to år på 20. Det er ikke spesielt imponerende. Litt, for det er tross alt bedre enn ingenting (eller det som har vært vanlig for meg tidligere; å gå opp), men ikke veldig. Det vil jeg gjøre noe med. Disse sangene (og andre) er ikke noe jeg må høre på bare når jeg er sliten og sitter fast i sofakroken. Jeg bør også høre på dem når jeg får lyst på noe jeg ikke burde spise, slik at de kan minne meg på HVORFOR jeg ikke burde spise det. Det er nok en stor del av problemet; jeg ser noe jeg har lyst på, og hele min kognitive sans forkaster alt annet enn hvor godt det vil smake mens jeg dytter det innpå. Jeg er nok helt avhengig av påminnelser. Dette skal blant annet Disney hjelpe meg med framover, så får vi se om det går bedre.
Helt til slutt en liten illustrasjon som viser hvordan jeg stort sett føler meg:
Takk for i dag!
Kommentarer
Legg inn en kommentar